Aksept og mestring Nasjonal hivstrategi (2009-2014)

27

Obduksjonsstudier viser at 30-40 prosent av hiv-po-

sitive i Afrika dør pga tuberkulose. Blant hivpositive 

barn skyldes en av fem dødsfall tuberkulose. Vi har 

ikke norske tall for koinfeksjonen mellom hiv og 

tuberkulose fordi de meldes på to forskjellige måter. 

Det er likevel grunn til å anta at det er noen grad av 

koinfeksjon, spesielt blant afrikanere, når det 

gjelder hiv og tuberkulose. For pasient og lege er 

det viktig å vite om en hivpositiv også er tuberku-

lose-smittet fordi tuberkulose i de fleste tilfeller lett 

kan behandles og fordi tuberkulose hos en hivsmit-

tet kan få et mer alvorlig forløp enn hos ikke-hiv-

smittede. På den annen side er det viktig å vite om 

en tuberkulose-pasient også har hiv, blant annet 

fordi dette vil få behandlingsmessige konsekvenser 

for tuberkulose-behandlingen. Det er viktig, også i 

Norge, i større grad enn før å se disse to infeksjo-

nene i sammenheng. Dette gjelder både i forhold til 

den enkelte pasient og i et samfunnsmedisinsk 

perspektiv.

Den eldste som ble diagnostisert med hiv i Norge i 

2008 var 76 år gammel. Totalt sett er det over 700 

personer over 50 år som lever med hiv i Norge. 

Internasjonale studier viser at eldre hivpositive i 

større grad enn andre jevnaldrende rapporterer om 

ikke-hivrelaterte helseplager. Funnene gir grunn til 

å tro at tilsvarende gjelder for eldre hivpositive i 

Norge. Tjenestetilbudet må ha tilstrekkelig kunn-

skap til å møte gruppens omsorgsbehov.

Det er uklart i hvilken grad helsetjenestene gir 

adekvate tilbud om repeterende og jevnlige smitte-

vernsamtaler og tilbud om annen opplæring i det å 

leve med en kronisk smittsom sykdom. Imidlertid 

har helseforetakene en lovmessig plikt til å påse at 

pasienter som er diagnostisert med hivinfeksjon, 

samt eventuelle pårørende, får tilbud om slik 

opplæring.

Det foreligger i dag ikke veiledere eller retningslin-

jer for hvordan god samhandling i den medisinske 

oppfølgingen av hivpasienter skal sikres mellom 

nivåene i helsetjenestene. 

Aksept – senter for alle som er berørt av hiv, som 

drives av Kirkens bymisjon i Oslo, har 25 års 

erfaring med å tilrettelegge for god psykososial 

oppfølging av enkeltpersoner og familier som lever 

med hiv. De seneste årene har de fått erfaringer og 

utviklet metodikk i forhold til afrikanske grupper. 

Senteret utvikler i 2009 en hospiteringsordning med 

sikte på at erfaringene og metodene kan overføres 

og tilpasses kommuner i hele landet.

Aktuelle strategiske grep:

Oppfølgings­

ansvar:

Utvikle og iverksette retningslinjer og 

veiledere for god praksis i behandlingen 

av hivinfeksjon.

HOD

Vurdere etablering av ordning med 

hiv-koordinatorer som bindeledd mellom 

primærhelsetjenesten og spesialisthelse-

tjenesten, slik tuberkulosekoordinatorene 

fungerer i dag.

HOD

Styrke integrasjon og samhandling 

mellom infeksjonsmedisinsk behandling 

og tjenester for psykisk helse og rus.

HOD

Utvikle et helhetlig opplæringsprogram 

for å leve med hiv i regi av Lærings- og 

mestringssentrene.

HOD

I større grad ta i bruk den lovfestede 

ordningen med individuell plan for hiv 

positive pasienter for sikre optimal 

samhandling mellom helse og velferds-

tjenester.

HOD

Utvikle metoder som sikrer god overfø-

ring av erfaringskunnskap og metodikk 

for psykososial oppfølging av hivpositive.

HOD

3.6  Delmål 6: Sikre hivpositives  

deltagelse arbeidslivet

Hiv/aids ble i utgangspunktet identifisert som et 

svært alvorlig helseproblem for den enkelte og for 

samfunnet, men det ble tidlig klart at hiv for mange 

har stor innvirkning på den enkeltes muligheter for 

sosialt liv, utdanning og arbeidsliv.

De fleste som lever med hiv er i sin økonomisk 

produktive livsfase. Hivinfeksjon kan medføre et 

produktivitetstap for samfunnet på grunn av 

redusert arbeidsevne som følge av sykdommen og i 

enkelte tilfeller på grunn av diskriminering i 

arbeidslivet.

Gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 

sikres hivpositive rettslig vern mot diskriminering 

og trakassering, blant annet i arbeidslivet. Dette 

innebærer også at hivpositive kan få et tilbud om 

gratis veiledning om rettigheter i arbeidslivet, og 

rett til gratis klagesaksbehandling dersom de 

mener at deres rettigheter er krenket. Hivpositive 

har rettigheter også etter de generelle bestemmel-

sene i arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven stiller 

blant annet krav til at arbeidsmiljøet skal være ”fullt 

---

28

forsvarlig”, jf arbeidsmiljølovens kapittel 4. Det 

stilles også krav til det psykososiale arbeidsmiljøet, 

blant annet skal arbeidstakere ikke utsettes for 

trakassering eller annen utilbørlig opptreden. 

Arbeidsgiver har, på visse vilkår, ansvar for og en 

plikt til å tilrettelegge arbeidssituasjonen for 

arbeidstaker der det er nødvendig. Videre har 

arbeidsmiljøloven i kapittel 13 bestemmelser som 

inneholder forbud mot diskriminering. Diskrimine-

ringsforbudet gjelder alle sider ved et ansettelses-

forhold, herunder utlysing av stilling og ansettelse, 

lønns- og arbeidsvilkår og opphør. Loven legger 

også begrensninger på arbeidsgivers adgang til å be 

om helseopplysninger ved ansettelse, jf arbeids-

miljøloven §§ 9-3 og 9-4, samt arbeidsgivers adgang 

til å si opp arbeidstaker, jf arbeidsmiljøloven § 15-7. 

I en dom fra 1988 (Rt. 1988 s. 959) fastslo Høyeste-

rett at ubegrunnet smittefrykt hos kollegaer ikke 

utgjør saklig grunn til oppsigelse.

International Labour Organisation (ILO), FNs 

særorganisasjon for arbeidslivet, opprettet i 2000 et 

eget hiv/aids– program for arbeidslivet. Formålet 

med programmet er å forstå og respondere på 

effektene av hiv/aids i arbeidslivet, og å støtte 

myndighetenes og partene i arbeidslivets handlin-

ger/tiltak på området. Programmet har følgende tre 

hovedsatsingsområder: Forskning og analyse 

omkring hiv/aids-relaterte problemstillinger i 

arbeidslivet, informasjon, kommunikasjon og 

rådgivning gjennom ulike fora (blant annet publika-

sjoner og fagmøter på globalt, nasjonalt og regionalt 

nivå) og faglig samarbeid med prosjekter i over 50 

land i samarbeid med arbeidstakere, arbeidsgivere 

og myndighetene. 

ILO ga i 2001 ut “Code of practice on HIV/AIDS and 

the world of work”. Viktige temaer i denne kodeksen 

er rettigheter, ikke-diskriminering, likestilling, 

konfidensialitet, forebygging og støtte og omsorg. 

For å rette oppmerksomheten mot dette tema på det 

nasjonale og internasjonale plan og styrke betydnin-

gen av denne kodeksen, hiv/aids i arbeidslivet satt 

på dagsorden til ILOs arbeidskonferanse i juni 2009 

med sikte på at det skal utarbeides en rekommanda-

sjon.

Resultatene fra Fafos levekårsundersøkelser både i 

2002 og 2009 blant personer som lever med hiv viser 

at et betydelig antall har utfordringer knyttet til 

arbeidslivet og at problemene med åpenhet ikke er 

blitt mindre. I 2002 oppgav over halvparten av 

respondentene at de var i arbeid – enten heltid eller 

deltid. Tilknytning til arbeidslivet oppleves som 

positivt for den enkelte, men strevsomt blant annet 

fordi kun et fåtall er åpne om sin hivdiagnose. En 

rådende forklaring på en eventuell forverring når 

det gjelder åpenhet er at det er tøffere å stå fram 

som hivpositiv når en skal leve lenge med hiv.

De norske funnene blir bekreftet av en rekke 

internasjonale studier. Utfordringene dreier seg til 

dels om en generell frykt for å fortelle om sin 

hivstatus på arbeidsplassen, noe som åpenbart vil ha 

negative konsekvenser i forhold til eventuelle 

nødvendige tilpasninger i arbeidssituasjonen. Det 

rapporteres også om vansker med å få innpass på 

arbeidsmarkedet, og at flere har forlatt eller redu-

sert sine jobbambisjoner som et resultat av hiv-

diagnosen. 

Fafos holdnings- og kunnskapsundersøkelse viste 

blant annet at 60 prosent av de spurte mener at 

hivpositive har plikt til å være åpen om sin hivstatus 

på arbeidsplassen, og at arbeidsgiver må ha anled-

ning til å sette hivpositive til andre arbeidsoppgaver, 

for eksempel av hensyn til en mulig smittefrykt hos 

kolleger. Fafo konkluderer med at hivpositives 

utsikter til lange arbeidsliv skaper et behov for 

sterkere vern mot oppsigelse, vern mot diskrimine-

ring ved ansettelse og for tilrettelegging av arbeids-

miljøet med tanke på diskriminering. Det kan i 

enkelte tilfeller også være behov for konkret 

informasjonsarbeid som skal forhindre negativ 

diskriminering på arbeidsplassen.

Aktuelle strategiske grep:

Oppfølgings­

ansvar:

Følge opp koordineringsansvaret for 

rekommandasjon fra ILO om hiv/aids og 

arbeidsliv.

AID, BLD, 

HOD

Kunnskapsøkning om hiv i arbeidslivssek-

toren, i samarbeid med partene i arbeids-

livet og private/ikke-offentlige organisa-

sjoner.

HOD

Operasjonalisere og tydeliggjøre de 

delene av lovverket som skal sikre 

hivpositives rettigheter i arbeidslivet.

BLD, AID, JD

Oppfordre bedrifter med mange ansatte til 

å utvikle arbeidsplass-policy i forhold til hiv.

HOD

Standardiserte tilbud til hiv positive; for å 

kvalitetssikre helhetlig og lik oppfølging 

uavhengig av bosted.

HOD

---