E fleste filosofer har nok vært relativt kjedelige og or



Yüklə 30,07 Kb.
Pdf görüntüsü
tarix23.11.2017
ölçüsü30,07 Kb.
#11951


73

D

e fleste filosofer har nok vært relativt kjedelige og or-



dinære typer. Livene deres har hovedsakelig vært levd 

i ideenes verden, og det mest utagerende de har foretatt seg 

har gjerne vært i intellektets hensikt. Når det er sagt, er det 

ikke slik at livets tilfeldigheter ikke også kan spille filosofer 

puss, og på den måten produsere gode historier. Dette feno-

menet, som vi alle setter så stor pris på, er fortreffelig eksem-

plifisert i historien vi i dette nummeret forteller om Platon: 

Hadde det ikke vært for at en ukjent filosof reddet ham fra 

et slavemarked, kunne han vi alle skriver fotnoter til endt sitt 

liv som en simpel arbeider. Men ikke bare samspillet mellom 

liv og tilfeldigheter kan gi opphav til komikk: Også overras-

kende kontaktpunkter mellom liv og lære – eller vranglære 

– er en kilde til fornøyelse. Vi møter her Ayn Rand, forfat-

teren av blant annet boken «The Virtue of Selfishness», og 

russisk-amerikaneren skal visstnok ha sagt at «Money is the 

barometer of a society’s virtue» og «I know no worse injus-

tice than justice for all». Rand illustrerer godt hvordan ego-

isme lett tipper over i narsissisme. Vi ser henne fra hennes 

mest sjarmerende side – som hengiven hustru og kultleder. 

Narsissistisk var også Jeremy Bentham; vi forteller historien 

om  hans  døde  legemes  reise  som  såkalt  «Auto-icon».  Om 

hans balsamerte kropp ikke selv har opplevd særlig nytelse i 

monteren den er utstilt i, kan dens reise kanskje gi våre lesere 

noen sekunders lykke. 

Vi møter også Jean-Paul Sartre, popularisatoren av eksis-

tensialisme. Det sies at ungdommer stod i kø for å høre ham 

snakke etter andre verdenskrig – en slags indie-filosof, altså. 

Mot slutten av sine leveår brøt derimot hans radikale sinn 

sammen, og han bader i billig selvmotsigelse når vi møter 

ham på hans dødsleie. Vi tror likevel at Sartre på tross av 

alle sine feil – en av dem gjenfortalt her – kan lære oss noe: 

Frihet er hva vi gjør med det som gjøres med oss. Derfor: 

Gå ut, ta tak i tilfeldighetene, og vær opphavsperson til en 

historie! 



Platonist til salgs

Rundt syv år før Platon (ca. 427 f.Kr.–ca. 347 f.Kr.) skrev 

sitt  hovedverk  Staten,  ble  han  tatt  til  fange  under  en  sjø-

reise  og  satt  til  auksjon  på  slavemarkedet  på  den  greske 

øya Aegina. Tilfeldigvis, og til Platons og vårt hell, befant 

Annikeris, en libysk filosof av den epikureiske skole, seg på 

markedet til samme tid. Han gjenkjente Platon og kjøpte 

ham fri. Innstilt på å gjøre opp med sin sjels redningsmann 

forsøkte Platon senere å betale Annikeris tilbake med penger 

samlet inn av hans venner i Athen. Annikeris, kjent for sin 

sjenerøsitet, nektet å ta imot pengene, så Platon brukte dem 

i stedet til å kjøpe land til å bygge en skole. Skolen ble det 

berømte Akademiet. 

UTENFOR 

AKADEMIET

Illustr

asjon:

 Katarina Caspersen




74

Det  spekuleres  i  om  Platon  var  ukomfortabel  med  at 

hans videre karriere ble sikret av et pengebidrag fra en så lite 

betydningsfull filosof som Annikeris – han var jo ikke en-

gang gresk! I lys av Platons noe eiendommelige og elitistiske 

personlighet,  ville  dette  kunne  forklare  hvorfor  Annikeris 

aldri nevnes ved navn i Platons ellers så navnrike dialoger. 

Hendelsen kan kanskje også forklare hvorfor Annikeris ikke 

produserte noe særlig filosofi; han hadde gjort nok for filo-

sofien ved å redde Platon.  



Ingen vil ha en kyniker

Tilfeldighetene  vil  ha  det  til  at  også  kynikeren  Diogenes, 

som  vi  har  truffet  på  tidligere  i  Utenfor  Akademiet,  ble 

tatt som slave på en reise til Aegina rundt samme tid som 

Platon.  Ingen  kjøpte  ham  fri.  Kanskje  ikke  overraskende, 

ettersom  kynikeren  er  kjent  for  å  ha  brydd  seg  heller  lite 

om sin verdslige eksistens – og for å ha fornærmet alle han 

møtte.  Diogenes  tilbrakte  etter  sigende  resten  av  sitt  liv  i 

Korint.  Det  er  for  Filosofisk  Supplement  uvisst  om  dette 

endret hans filosofi eller oppførsel.



 

Bentham og hans «Auto-icon»

Jeremy  Bentham  (1748–1832),  utilitarismens  opphavs-

mann, testamenterte naturlegvis kroppen sin til forsking, og 

vart dermed etter sin død dissekert. I seg sjølv kan nok dette 

sjåast på som ein nobel gest, men det som er meir spesielt 

var at han i testamentet også ytra eit ønske om å bli stilt ut 

i det han gav namnet «Auto-icon» – kanskje for å skjenke 

ettertida  det  omtenksame  åsynet  sitt?  Som  sagt,  så  gjort, 

og i dag kan ein på University of London sjå Bentham sit-

tande på ein stol i eit kabinett. Men i og med at lekamen var 

nytta i vitskapen si teneste var han ikkje lenger heilt eigna 

for utstilling. Difor vart skjelettet kledd opp i nokre av kleda 

Bentham lét etter seg, og kroppen vart gjenskapt ved at ein 

fylte dei ut med høy. Bentham ville også at hovudet hans 

skulle konserverast, ved hjelp av ein eksperimentell mumifi-

seringsteknikk. Men under dette arbeidet (som reint teknisk 

var vellukka) enda ansiktet opp med å verte vansira. For å 

bøte på dette vart det laga eit nytt hovud i voks, utstyrt med 

hår frå det ekte hovudet. I ei lang tid var Auto-icon utstilt 

med det ekte hovudet framfor beina til Bentham, men etter 

at hovudet hadde vorte stole gjentekne gongar av studen-

tane  ved  universitetet  gjekk  ein  vekk  frå  denne  praksisen. 

Rykta vil ha det til at universitetsleiinga ved visse høve tek 

Bentham  ut  av  kabinettet  sitt  og  let  han  delta  på  viktige 

møte. Han vert då oppført som «present but not voting». 

Eksistensiell angst hjemsøkt

Det  20.  århundrets  kanskje  mest  betydningsfulle  kjendis-

filosof,  Jean-Paul  Sartre  (1905–1980),  var  lenge  eksisten-

sialismens mest eksponerte forfekter. Hans eksistensialisme 

er bygget på at mennesket ikke kommer unna friheten til 

å velge, og denne friheten har sitt opphav i vår tilværelses, 

og tilstedeværelses, uforklarlige tilfeldighet. Lite livskonsis-

tent er det da at Sartre, nær enden av sitt liv, skal ha fortalt 

sin venn og sekretær, Pierre Victor, følgende: «Jeg føler ikke 

at jeg er resultatet av tilfeldigheter, ikke som et støvfnugg i 

universet, men som en som var forventet, forberedt, fore-

speilet. Kort og godt: Jeg føler jeg er noe som bare en Skaper 

kunne plassere her – og denne ideen om en skaper refere-

rer til Gud.» Sartres medeksistensialist, Simone de Beauvoir 

(1908–1986), var lite imponert over hans tunges dødskram-

per, og skal ha kommentert «Hvordan skal man forklare den 

tåpelige handlingen til en overløper?» Til dette kan vi svare 

at det ikke er forræderiet som krever forklaring, men heller 

inngåelsen av alliansen med eksistensialismen. Man ønsker 

ikke forklaring på hvorfor noen ble frisk, men på hvorfor 

vedkommende ble sinnssyk. 

Egoismens yppersteprestinne

Ayn Rand (1905–1982) er forfatteren av bøker som høyre-

vridde sover med under puta og fagfilosofer mener ikke er 

verdt papiret de er skrevet på. Vi trenger ikke her å ta stilling 

i den opphetede debatten om Rands verks verdi (vi bemer-

ker likevel at en av hennes bøker, De som beveger verden, er 

på hele 1200 sider; det er mange trær, altså). For uavhen-

gig av Rands intellektuelle bragder er hennes eksentriske og 

dominerende personlighet opphav til mange gode historier. 

En av disse omhandler hennes mann, Frank, som visstnok 

skal ha vært en forsiktig type som beveget seg særdeles stille 

rundt  i  huset.  Dette  skal  ved  flere  anledninger  ha  ført  til 

at Rand skvatt til da hun oppdaget at han hadde kommet 

inn i rommet hun jobbet i. Løsningsorientert og ikke redd 

for uortodokse løsninger fikk Rand en idé: Hun ba rett og 

slett sin mann om alltid å gå med et halsbånd med en bjelle! 

Og Rand hadde ikke bare full kontroll over sin mann, men 

skal ha omgitt seg med en gruppe tilbedende disipler, kalt 

«Kollektivet». Da to av medlemmene i det som har blitt om-

talt som en kult skulle gifte seg, var et av deres bryllupsløfter 

en lovnad om felles hengivenhet og troskap til Ayn Rand. 

Men dette var ikke nok – i bryllupet var det også høytles-

ning fra den «hellige teksten», De som beveger verden. Det er 

godt at filosofi kan bringe mennesker sammen – og holde 

dem der. Hjernevasket. 

Denne utgavens bidrag kommer fra Tomas Midttun Tobiassen, 

Alexander Myklebust og Espen Stabell.

UTENFOR AKADEMIET



Yüklə 30,07 Kb.

Dostları ilə paylaş:




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©genderi.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə