Fridtjov Stene Svømmeklubben vår I 70 år

Svømmeidrett og svømmesak

Norges Svømmeforbund og alle svømmeklubber har to overordnede mål som de i all sin tid har viet stor oppmerksomhet. Den første er en svømmeidrett som omfatter trening og arrangementer av konkurranser. Den andre er en samfunnsoppgave som følger av Norges Svømmeforbunds motto: SOL — LUFT — VANN, og som omfatter flere oppgaver. Først å utvikle interesse for badeliv og å få folk til å søke mosjon, rekreasjon og trivsel ved et liv med sol, luft og vann. Så innebærer det arbeid med svømmeopplæring av ikke svømmedyktige slik at barn og voksne kan ha fullt utbytte av leken og trimmen ved sjø og vann. Arbeid og fritid ved, på og i vann er ikke ufarlig, og av det følger en oppgave med opplæring i livredning. Det har som mål å få enhver svømmer til å kunne hjelpe mennesker som er i drukningsfare. Svømmeforbundet utrrykker det med mottoet: «Hver nordmann en svømmer — hver svømmer en livredder.»

SVØMMEIDRETTENE

Svømmeidrettene har en like lang historie som menneskeheten. Det blir fortalt om svømming i alle folkeslag og til alle tider; hos japanere, kinesere, egyptere, australiere, indianere, polynesere, grekere, romere og vikingene i vår egen fortid. De norrøne sagaer forteller om svømming blant voksne og barn av begge kjønn. Vikingene var krigere som også skulle kunne svømme med skjold og brynje. Uten at vi kan gå god for sannheten i historien, hoppet Olav Tryggvason i sjøen i slaget ved Svalerødkilen (Svolder) da slaget var tapt. Han beskyttet seg mot pilregnet med skjoldet, vrengte av seg brynjen og svømte bort under vannet. Mange sagaberetninger forteller om svømming over lange strekninger, ofte i kaldt vann, for å unngå forfølgende fiender.

Barna måtte lære å svømme og fikk opplæring av de eldre, og de badet og lekte ved strandbredder som unger gjør i dag. De hoppet og stupte fra fjellknauser, og prøvde å overgå hverandre ved a stupe fra store høyder. Slik drev de også med dykking og undervanns-svømming. Blant de voksne blir det fortalt om brytekamper i vannet hvor den vant som overlevde. Vannbryting var en aktivitet som KFUM-bevegelsen i USA laget regler for og drev trening med før den første verdenskrig. Det ble sett på som et viktig ledd i utdanningen av livreddere.

Svømming som moderne konkurranseidrett ble først arrangert i England i begynnelsen av forrige hundreår. Det var mange idrettsforeninger som drev med svømming i Enland, men etterhvert ble det stiftet egne svømmeklubber. 1 1837 arrangerte en svømmeklubb i London den første moderne svømmekonkurranse. Australia var også tidlig ute og arrangerte det første større internasjonale svømmestevnet i 1846. Det var bare en øvelse — 440 yards frisvømming.

Konkurransene som kom krevde regler, og i 1874 ble det Britiske Svømmeforbund stiftet for å legge forholdene til rette for konkurransene. Andre land i Europa fulgte etter og stiftet landsforbund for svømmeidrett. 1 1889 var det første europamesterskap i Wien. Svømming var med i de første olympiske leker i Aten 1896. Der var det 100 m, 500 m og 1200 m frisvømming. Frisvømming betydde at de kunne svømme slik de best kunne. Det ble brukt forskjellige former for rygg-, bryst-, side- og crawlsvømming. Crawl var tidlig brukt i en primitiv form blant innfødte. I nyere tid har svømmemåtene utviklet seg på forskjellige måter og blitt skilt fra hverandre som egne øvelser. 1 1900 ble ryggsvømming egen øvelse ved OL i Paris. I olympiaden i St. Louis 1904 ble brystsvømming egen øvelse.

Svømming har alltid vært en idrett som har ligget godt an for kvinner, men først i 1912 fikk kvinner delta i de olympiske leker i Stockholm. Brystsvømming var en vanlig svømmemåte, men ble ofte utført som sidesvømming med et saksespark. John Trudgeon hadde observert at innfødte løftet den ene armen over vannet når de svømte. Han tok dette i bruk ved sidesvømmingen, og det ga den stilart som ble kalt trudgeon. De svømte da med en arm som et crawltak, mens den andre arbeidet under vann. Benene ble brukt med et saksespark. Så fant de på å bruke en vekselsvis overføring av armene over vannet, og dermed var mønsteret for moderne brystcrawl lagt. Den vekselvise føring av armene over vannet var ikke så effektiv når de brukte bensparket for brystsvømming. Australieren Richard Cavill fant frem til crawlsvømmingens benspark. I 1912 slo den australske crawl igjennom, men det utviklet seg også en japansk og amerikansk crawlteknikk.

Brystsvømmerne fikk bedre fart når de svømte under vannet. Det var flere svømmere som prøvde å svømme hele banelengden under vann, men det ble forbudt. I stedet ble det lagt inn en egen øvelse med 30 m undervannssvømming. I Tyskland kom butterfly i bruk rundt 1928 og ble kalt «flygende brystsvømming». Den ble først utført med det karakteristiske overkastet med armene, mens benene arbeidet som ved brystsvømming. Etter krigen kom fiskesnertsparket og ga denne stilart dens moderne form. Den var vesentlig raskere enn den klassiske brystsvømmingen, og butterfly ble skilt ut som egen svømmeart ved olympiaden 1956. Med butterfly fulgte også medley både som individuell øvelse og øvelse for lagsvømming. I individuell medley er rekkefølgen butterfly, rygg, bryst og crawl. I olympiaden i 1964 var det 400 m individuell medley og i 1968 også 200 m. Butterfly og medley er ganske unge svømmearter i verdensmålestokk.

Stup hører også med blant svømmeidrettene. Greske vasemalerier og skulpturer viser svømmere i stupstillinger. Startstup har hørt med til en konkurransesvømming fra første stund. Konkurransestuping har sin opprinnelse i den menneskelig trang til prestasjoner og dristige handlinger. Innfødte i Hawai ble beundret for sin stuping fra fjellveggene påøyene, og denne stuping er den dag i dag en turistattraksjon. Det ble også stupt fra broer, og i London blir det fortalt om stuping fra London Bridge. For å trekke Halden inn i denne historien, så hadde Sam Melberg sagt seg villig til å stupe fra Svinesundsbroen da broen ble åpnet etter krigen. På grunn av sterk vind og tett med småbåter nedenunder, måtte det avlyses. Disse stup var rette stup, svalestup som de også ble kalt.
Svenskene hadde stupere som utførte fremlengs, baklengs og innovervolter, og som holdt oppvisninger i England rundt 1900 i «svensk stuping». Dette ble opptakten til kunststup som i Tyskland ble kalt akrobatisk stuping. 1 1908 ble 10 m tårnstup øvelse i de olympiske leker. Stupene ble skilt i rette stup og kunststup, senere kom også sviktstup fra 3 m høyde. Rette stup var med og uten til- løp, kunststup og sviktstup ble delt i 5 grupper. De 4 første er felles mens den 5. gruppen for kunststup er fra håndstående utgangsstilling. Den 5. gruppen for sviktstup er stup med skrue hvor stuperne dreier om sin lengdeakse.

Med fotball som forbilde kom vannpolo. 1 1870 ble det opprettet en komite i England for å lage regler i vannfotball. Spillet ble også kalt vannhåndball og endelig waterpolo. Fra 1885 begynte det engelske svømmeforbund å arrangere mesterskap hvert år. Vannpolo ble mye brukt som trening for livreddere. Spillet utviklet den dyktighet i svømming, kroppslig styrke og kondisjon som livreddere trengte, og kamper i vannpolo ble spilt mellom livredningsklubbene. Spillet ble olympisk øvelse alt i 1896.

Synkronsvømming er en kunstsvømming som har fått fotfeste først i vår tid. Den har utstpring i en fancy-svømming som engelskmennene drev med i forrige hundreår. De underholdt med å lage tricks, fantasifulle og stilige bevegelser og posisjoner i vannet. De opptrådde solo, i par eller i grupper. Ved det første svømmestevnet som ble arrangert i Halden 1918, var det oppvisning i kunstsvømming av en gruppe kvinnelige svømmere fra Oslo. Fra 1930-årene utviklet synkronsvømmingen seg med OL-mesteren i svømming og filmstjernen Ester Williams som forbilde. Hun skapte interesse for synkronsvømming gjennom oppvisninger og filmer. Etter krigen er synkronsvømming blitt en konkurranseform som blir utført til musikk. Norges Svømmeforbund har et eget utvalg for denne form for svømmeidrett. Synkronsvømming ble olympisk øvelse i Los Angeles i 1984.