Fridtjov Stene Svømmeklubben vår I 70 år


En glansperiode for vannpolo og stuping



Yüklə 388,76 Kb.
səhifə7/20
tarix11.06.2018
ölçüsü388,76 Kb.
#48206
1   2   3   4   5   6   7   8   9   10   ...   20

En glansperiode for vannpolo og stuping


Leken ved og i vannet førte naturlig til vannpolo og stuping. Vannpolo oppsto av lek med ball i vann, og stuping ved å føle glede ved å sveve i luften ut fra fjellskrenter og alle mulige oppbygninger ved vannkanten.

VANNPOLO


Vannpolo var først moro og en lek til avveksling fra svømmetreningen, men ble fort et spennende og krevende ballspill. De som deltar må være dyktige svømmere, raske til å sprinte, dukke, trå vannet, skifte raskt til nye retninger når de svømmer og kjemper om ballen. Polospillet krever kraft i skudd, behendighet i å føre og levere ballen, og polospillerne må kunne tåle tøffe sammenstøt, ufrivillige gulp av vann og fremfor alt ha voldsom kondisjon og utholdenhet. De må mestre alle svømmearter både på bryst og på rygg.

Haldens Svømmeklub fikk tidlig lag som ble kjent for dyktighet og frisk innsats i fylket. 1 1920 fikk de sine første kamper som var mot Moss. Først med tap 3-2, i neste omgang uavgjort 1-1. Neste år startet med en uavgjort 4 - 4, men så fant de melodien. En kamp i 1921 ga seier 2 - 1, og avisen skrev at haldenserne var overlegne i spill og ballbehandling. Kasper Korsæth var med på det første laget. Han ble som liten gutt rammet av poliomyelitt og måtte drive med svømming for å trene opp musklene sine. Han trente så iherdig at han fikk kontroll med sin muskelsvekkelse og ble en av våre dyktigste svømmere og vannpolospiller i 1920-årene. Kasper har sendt oss bilde av det første pololaget og forteller:

«I en skuff fant jeg et bilde av pololaget fra 1919-1924. Dette laget representerer for meg de beste minner fra min tid i Haldens Svømmeklub. Det var en gjeng der kameratskapet og samholdet var meget sterkt under alle forhold. Vi trente kun utendørs. Treningen begynte om våren så snart isen var gått og varte ut september. Den foregikk i «Lusebukta». En spesiell hendelse jeg husker derfra var besøk av presten. Det endte med at han ble med på treninga og tok ferdighetsmerket på 1000 m.

Så nærmere om mine kamerater på pololaget. Jeg starter øverst til venstre i bakre rekke.


Dorang Hansen: Solid lagspiller som aldri tillot seg å briljere på egen hånd.
Håkon Ystrøm: Lagets storsvømmer og like skuddsterk med begge hender. Min oppgave var å være spilleopplegger for ham med toleranse på 1 kvadratmeter i passningssikkerhet.
Leif Moe: Sterk baker uten eltemaskin. Hans skuddstyrke var så sterk at keepere ofte valgte å dukke for skuddene hans.
Øistein Buckholm: God svømmer på alle distanser. En tempera-mentsfull spiller som aldri gav opp. Uten forkleinelse for de andra var det han som blev min beste kamerat. Jeg går så over til første rekke fra venstre.
Ragnvald Ystrøm: Min støtte i de bakre rekker med en fantastisk oversikt og utmerket ballfordeler.
Einar Dreyer: To meter mellom fingerspissene og fløt høyt i vannet. En førsteklasses keeper som ofte drev motstanderne til fortvilelse.
Kasper Korsæth: Selv var jeg mest kjent for å ha «lim» i fingrene, hvilket gjorde at jeg kunne sende relativt presise passninger over lengre avstander. Mine crawlegenskaper utviklet jeg hos Odd Win-
ger på Bislett Bad i Oslo i 1920.

Ikke med på bildet er Alf Hansson. Han var kjapp og innsatsvil-lig og måtte derfor sluke adskillig med vann. Noen ganger måtte vi derfor anvende «Holger Nielsen» (opplivningsforsøk) etter kampen. I min tid på laget var vi de ledende i Østfold, og hevdet oss også godt på det nasjonale plan.»

Laget varierte i sammensetning opp igjennom årene, og det var populært for alle svømmerne å få være med. I kretsmesterskapet 1926 var det blitt en viss utskifting på laget. Halden seiret da over Sarpsborg med 6 - 0. Nå var spillerne: Sigurd Andersen, Einar Dreyer, Kasper Korsæth, Leif Moe, Ole Fredrik Lund, Øistein Buckholm og Ernst Olsen. Vannpolo ble også spilt når klubben hadde pokalkamper mot svenske lag. Klubben besøkte ofte Strømstad og Uddevalla med mange seire for polospillerne. 1 1932 ble det et poloopplegg i Strømstad hvor marinemannskaper fra svenske krigsskip som lå på havna, stilte opp i vannpolo. Det var fest over stevnet med musikk av Kungliga Flottans Musikkår. Nå er det ikke fysisk mulig å spille flere polokamper på en dag, men Halden fikk seg tildelt pololaget fra skipet «Flottan» og halte en seier i land, 2 - 1.

Nå var laget så godt at klubben meldte det på til norgesmesterskapet i 1932 i Oslo. Oslospillerne hadde svømmehaller og var meget ivrige til å trene i vannpolo. De dominerte helt og det var en meget krevende oppgave å stille opp mot dem. Folk ventet seg nærmest en kattens lek med musen. Første dag spilte Halden mot OI som var mangeårige norgesmestere. Vårt lag led et dundrende nederlag, 10 - 2. Neste dag stilte de mot Oslo Kappsvømmingslag. Nå var laget blitt husvarme og leverte en ypperlig kamp. Det lå an til uavgjort, men Kappen fikk til slutt inn et seiersmål. Resultat 4 -3.

Kretsmesterskapene i vannpolo måtte gå over flere stevner for så å bli avgjort i en finalekamp. Det ble flere mesterskap til Halden og i 1934 vant haldenserne finalen over Kongsten med 3 - 0. Laget besto av Einar Dreyer, Ragnvald Y strøm, Ivar Buckholm, Dorang Hansen, Håkon Ystrøm, Leif Moe, Hans Ystrøm. Vi ser at vi fortsatt har de eldste med, men at vi også har fått med nye talenter. Det fine med vannpoloen er at spillet holder på de eldre svømmerne etter at de har forlatt sin beste periode som konkurransesvømmere. Dette laget var et rutinert og dyktig lag som samme året slo Uddevalla Simsälskap 6 - 0.

Interessen for vannpolo var stor i alle årene frem til krigen. Det var alltid ivrige spillere som ville være med, og for de yngste var det gjevt å få være med på pololaget sammen med de store gutta. Per Skaug forteller om pololaget på slutten av 1930-årene. Han sier at den beste treningen han fikk som svømmer, var ved å spille vannpolo. Det var moro og han ble revet med. Han husker at han første gang ble med i 1934 da laget manglet en mann. Han var da en tynn, liten guttunge og ble nærmest hevet ut til laget som spilte. Der fikk han kjørt seg. Han ble dukka så han ofte ikke visste hva som var opp eller ned i vannet. Harry Holm Olsen hadde bodd en tid i Oslo og hadde spilt på laget til Speed. Der lærte han alle mulige knep som spillerne brukte under vannet. Per: tok han med og lærte oss, og det var artig.»

Harry var en bamse i vannet med stor hurtighet og kraft i skuddene. Ved et kretsmesterskap i Kongstenbadet, forteller Per, var det en dommer som ikke trynet mitt». Han ble til stadighet vist opp. Regelen var da at en utvist spiller måtte være ute til det ble skåret et nytt mål. Hver gang Per ble utvist ble det en utfordring til spillerne å få mål så Per kunne komme med igjen. du ute nå igjen da, Per,» ropte Harry og trådde opp i vannet og skjøt så det suste i nettmaskene. Laget var hurtig, og det var tyngde i spillerne. A møte Erling Kristiansen var som å renne i en oljetanker. Einar Dreyer stod fortsatt i mål og hadde verdens lengste armer.

Finn Tønnesen fikk også prøve seg på laget og begynte med å stå i mål. Det verste han visste var når han på treningen hadde Harry som motstander. Harry hadde en teknikk med å trå seg opp i vannet før han skjøt, og med armen fri av vannet fikk han en enorm kraft i skuddene. En gang Finn strekte seg etter et skudd som Harry skjøt, kom fingertuppene så vidt over stålrøret på tverrliggeren og ble truffet av ballen. Finn: trudde jæ skulle ha klissa alle fingrane».

Det ble også spilt vannpolo etter krigen. Kampene gikk på utendørs baner hvor været og temperaturen ofte kunne bli et problem. Finn var en gang målmann på et stevne i Moss hvor laget spilte finale mot Tønsberg. Det var 14 grader i vannet, og publikum stod på brygga med frakk, hansker og lue på. I vannet var de kledd i ba- debukse. Det ble så kaldt at Finn knapt orket å løfte armene for å fange ballene. Det samme gjaldt for tønsbergkeeperen med det re- sultatet at det ble uavgjort. Det måtte 4 ekstraomganger til. Det endte med seier til Halden, 9 - 5.

Vannpoloen hadde sin glansperiode fra klubbens startår og frem til krigen. Perioden etter krigen ble kort for vannpoloen og den har nå nærmest falt bort. Vannpolo krever at spillerne får hele svømme hallen for seg selv, og det har ikke våre to haller kapasitet til. Uten-dørs har vi heller ikke badeplasser med utstyr hvor vi kan spille. Dette er synd, fordi eldre svømmere som etterhvert gir seg med eli- tesvømming, utmerket godt kan fortsette videre med vannpolo.




Yüklə 388,76 Kb.

Dostları ilə paylaş:
1   2   3   4   5   6   7   8   9   10   ...   20




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©genderi.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə