STUPING
Når kommuner før bygde badeanlegg ved sjøen, var det standard å ha med stupebrett. De stupebrettene som ble laget på badehusene på Sauøya, var ikke høye nok for konkurransestuping, og klubben søkte derfor kommunen om å få stupetårn med 3 etasjer - 5 m, 7h m og 10 m på Herrebadet. Det ble gjort, og klubben fikk treningsanlegg for en meget ærefull periode i Haldens idrettshistorie.
Ved åpningsstevnet på Kulebrygga i 1918 hadde klubben klart å lage et brett hvor de kunne konkurrere i rette stup. De som deltok i stupekonkurransen var Harald Andersen, Bjarne Monkerud og E. Askheim. Plasseringene var i den nevnte rekkefølgen. Oslo stuperne Reidar Rønning og Johnny Larsen holdt oppvisning i varierte stup, kunststup. Damene Thora Jensen og Astrid Jensen fra Oslo viste at også damene kunne være med å stupe. Det var første gang haldenserne så kunststup, og de fant det imponerende å se hva som kunne bli gjort fra et stupetårn. Ungguttene var ville av begeistring og ville lære, men å lære kunststup var avhengig av instruksjon, og det var det ingen som kunne gi i Halden i den tid. Det var derfor rette stup med og uten tilløp som ble konkurranseformen for de første haldenstupere. Det tok ikke lang tid før haldenserne tilegnet seg ferdighet i rette stup med stor dyktighet. I konkurransen mot Moss i 1919 besatte våre stupere de 3 første plassene ved Trygve Iversen, Sigurd Andersen og Fritz Paulsen. Flere stupere kom i de neste år som Kjell Olsen og Alf Hansson. Alf Hansson ble kretsmester i 1927.
Nå var brødrene Håkon og Sam Melberg kommet med i svømmeklubben. De gikk inn for rette stup den første tiden og vekslet med å slå hverandre, men snart gikk Sam opp i eliten blant norske stupere i alle former for stuping. Håkon og Sam opptrådde også med parstuping. Et av stupene var et dobbeltstup hvor Sam i utgangsstillingen stod på hendene ytterst på kanten og Håkon stod bak og holdt Sam om anklene. Så gikk de ut i et parstup hvor de holdt fast i anklene til hverandre.
Det var lite Sam visste om kunststup da han begynte. 1 1928 fikk Halden besøk av «Simavdelningen 02», Gøteborg, som holdt oppvisning i svømming og kunststup på Kulebrygga. I den svenske troppen var verdensmesteren i frisvømming, Arne Borg, som demonstrerte moderne crawl. Hans overlegenhet som svømmer kom særlig frem når han svømte alene 200 m mot et haldenlag på 4 x 50 m og vant. Svenskene hadde også med seg noen av Sveriges dyktigste stupere, og Nils Vinberg holdt oppvisning i varierte stup. Sam forteller at Vinberg kunne gjøre Tyskersprang, halvannen volt forlengs, Isander og Molberger fra 10 m. Sam ble veldig imponert og bestemte seg for at det skulle han også klare. Stedet å lære det på var Herrebadet. Der begynte han på egen hånd å prøve de varierte stupene. Sam lærte også ved litteraturstudier. Det fantes en norsk instruksjonsbok i idrett, Idrettsboka, som hadde et kapittel med tegninger om kunststup. Han skaffet seg også litteratur på tysk og studerte tekst og tegninger der. Så begynte han å eksperimentere med krumspringene sine fra 10-meteren på Herrebadet. God trening fikk han også som medlem av Fredrikshalds Turnforening. De andre stuperne fra Halden som Alf Hansson, Arnt Dahl, Harry Franzen og Øivind Wille trente også i turnforeningen.
Sam forteller at han også hadde utbytte av lærer Monkeruds gymnastikk på Gutteskolen og hans drillkorps for guttene. Monkerud lærte dem hanemarsj hvor de måtte strekke vristene for hvert skritt. Sam: «Det så elegant ut, og den vriststrekken tok jeg med meg i stupetreningen. Jeg har hatt mye glede av den.»
Det var ikke greit å være junior den gangen. I norgesmesterskapet som ble arrangert på Kulebrygga i 1929, fikk ikke Sam lov å delta sammen med seniorene for han var ikke fylt 16 år ennå. Han deltok derimot som junior og ble omtalte som bedre enn seniorstuperne. Alder var også et problem for Øivind Wille da han ville delta i sitt første stevne. Det stod stor respekt av de som turte stupe fra 10- meteren, og det ble ikke sett på som å være ufarlig. Øivind Wille hadde som guttunge trent mye fra 10-meteren på Herrebadet, og fant så på at han ville stupe i stevnet på Kulebrygga. Han var under lovlig alder, bare 14 år gammel og liten av vekst. Da han klatret opp stigen til 10-meteren så han nokså puslete ut da han sto på toppen. Da Monkerud ble oppmerksom på Øivind, skrek han ut for allverden: «Se te og kom dæ ned! Hva ska du der å gjøre, du kan dette ned å slå dæ ihjæl!»
Gutteflokken dro til Herrebadet så ofte de kunne for å trene. De dro gjerne ut før badet åpnet og svømte inn fra Soldaten. Der tok de badet og stupetårnet i besittelse før badevakta var kommet. Fergemannen som rodde de badende til Sauøya fra Langbrygga, skulle ha 5 øre av guttene for overfarten. En gang var Sam pengelens og ble plutselig bort fra guttegjengen som skulle ro over. Da de satt i eka til fergemannen, så de en skikkelse som svømte med noe rart på hodet lenger borte. Det var Sam, han hadde lagt klærne i en bylt på hodet og sørget for overfarten på egen hånd.
Med større alder ble det mer alvor over treningen og stuperne hjalp hverandre så godt de kunne. Det de kunne hjelpe Sam med, var å rope «Strekk!» til rett tid i svevet så han kunne vite når han måtte strekke ut kroppen for ikke å havne på magen eller ryggen i vannet. Det ideelle var å ta vannet med et «plopp» uten vannsprut. Det var ikke lett, og stuperne kunne slå seg ganske saftig når landingen skjedde som et magaplask eller ryggplask. Når det skjedde, hadde de som prinsipp å gå rett opp på tårnet og ta stupet på nytt. Nølte de, mente de at angst for stuping kunne feste seg. Øivind Wille forteller at han en gang havnet på ryggen så han nærmest var sanseløs og fikk bloduttredninger. Det tok ikke Sam hensyn til, men jaget han opp for å stupe på nytt. Det gjorde han, og Øivind fortsatte fryktløs som stuper mange år fremover.
Når de øvde inn nye stup, la de gjerne et håndkle under badedrakten som skulle dempe en uheldig landing. De trente også med treningsoverall og andre klesplagg på seg. Hvorvidt historien er sann eller ikke, kan vel betviles, men en gang hadde Sam polstret seg på brystet med et håndkle hvor det stod Halden Kommunale Bad. Stupet endte med et kjempemagaplask. Da han tok av seg håndkledet hadde teksten slått igjennom, og på brystet stod skrevet: Halden Kommunale Bad.
I norgesmesterskapet i 1929 deltok Alf Hansson og Karl Larsen i seniorklassen, og Sam i juniorklassen. For alle var det stimulerende å delta sammen med landets beste stupere. Ingen ante at allerede året etter skulle Sam bli forgrunnsfiguren i norgesmesterskapet i stup. Han debuterte da, 1930, som senior og tok mesterskapet i rette stup og sølvmedaljen i kunsstup. Han ble slått i kunststup av Bjørn Kristoffersen fra Oslo. Sportsmanden skrev: Melberg overrasket ved en rekke nydelige stup, men Bjørn Kristoffersen var sikrere. Alt i alt har den lille provinsstuper gjort sine saker usædvanlig bra, og neste gang vet han hvilke sprang han kan indøve i mesterskapet i kunststup.»
Det gikk også slik som avisen antydet. Sam visste hva han skulle trene på i kunststup, og ved norgesmesterskapet i 1931 gikk NM-gullet i kunststup til Sam. Den gangen ble det imidlertid sølv i rette stup. 1 1932 derimot ble det gull både i rette stup og kunsstup. Dessuten fikk han sin første kongepokal. Gull - gull ble det på nytt i 1933.
I 1934 flyttet Sam for en tid til Oslo. Han trente da i svømmeklubben Speed, og fikk der anledning til å lære seg sviktstup. Med sitt gode grunnlag som turner og kunststuper varte det ikke lenge før han behersket denne stupeformen også. Det resulterte i at han ved norgesmesterskapet i 1934 fikk gull i rette stup, gull i kunststup og gull i sviktstup. Dessuten fikk han nok en kongepokal. Sam holdt nivået i alle mesterskap frem til krigen. Det hører med i beretningen om Sam at alle kretsmesterskap og østlandsmesterskap som han deltok i, ble han mester i.
Nivået til Sam var av internasjonal klasse. Alt i 1931 ble han tatt ut til nordisk landskamp i Helsinki. Internasjonale konkurranser vil alltid være krevende. I stup dominerte svenskene og finnene både i nordiske og europeiske mesterskap på den tid. I den første landskampen ble det klikk for Sam med et av stupene, og han måtte se seg fornøyd med en 3. plass. Aret etter møtte han den nordiske stupereliten i København. Der var de danske, finske og svenske stuperne med som var uttatt til olympiaden i Los Angeles samme året. Sam vant over dem alle. Dermed meldte spørsmålet seg om man ikke burde sende Sam til olympiaden. Det greidde nordmennene ikke å få til, noe alle idrettsinteresserte sterkt beklaget.
Sam holdt seg i teten internasjonalt selv om det var vanskelig å komme helt til topps. I nordiske mesterskap i 1933 ble det sølv, slått av finnen Niemelainen. I europamesterskapet i Magdeburg 1934 var tyskerne i teten, og de gikk nå foran de nordiske stuperne. I nordisk landskamp i Oslo året etter fikk Sam sølv i kunststup og bronse i sviktstup. Han var nå klart kvalifisert for deltaking i de olympiske leker i Berlin 1936, og den gangen fikk han være med. Han hevdet seg godt i en knivskarp konkurranse, men det ble ingen medaljer i konkurranse med verdens beste stupere.
I flere av sine konkurranser hadde Sam møtt den svenske mesterstuperen Lennart Brunnhage. 1 1939 ble det arrangert et stevne på Kulebrygga hvor Sam og Lennart skulle møte hverandre. Det var store forventninger til oppgjøret i Halden, og over 2000 tilskuere møtte frem til denne stupemønstring. Svømmeklubben reiste i anledningen et skikkelig stupetårn på 10 m på brygga. Konkurransen forløp med jevne stup av begge to. Foran siste stup ledet Sam, og spenningen var enorm da han gikk opp for å avslutte med 2h kroppert Molberger. Så hendte det som kan skje i stup — utstrekningen for sent, plasket i landingen ble for stort, dommerne trakk for mye, og Lennart Brunnhage halte seieren knepent i land.
Krigen satte stopp for Sams karriere. Han ble arrestert og tilbrakte de siste årene i tyske konsentrasjonsleirer. Etter krigen tok han fatt med stupingen og vant en rekke konkurranser både i Norge og utlandet. Han hadde imidlertid nå så mye å gjøre med å etablere seg yrkesmessig at han avstod fra å delta i norgesmesterskap. I østlands- og kretsmesterskap ble det fortsatt mye gull i rette stup, kunststup og sviktstup til Sam.
Sam var ikke alene som stuper fra Halden. Den gamle garde med Øivind Wille, Harry Franzen og flere andre fortsatte også en tid med stupingen. Det ble nå populært med sviktstup. Klubben kjøpte i 1938 et sviktbrett som ble satt opp på 1 m høyde på Herrebadet. Sam gikk i brodden for å lære de unge opp i denne stupemåte, og hadde begynt å få opp interessen for sviktstup da krigen stoppet alt. Ved hjelp av Sams instruksjon fikk Fridtjov Stene bronse i sviktstup i østlandsmesterskapet i Drammen 1940. Etter krigen ble sviktbrettet satt opp i Lusebukta med sin riktige høyde på 3 m, men når badeplassene utendørs forsvant, forsvant også sviktstupingen.
Da olympiaden i London i 1948 stod for døren, ble Sam oppfordret til å gå inn for å delta der. Han mente imidlertid at han ikke hadde treningsmuligheter for en slik konkurranse, og avstod. Han kom imidlertid til London som massør for de norske idrettsfolkene sammen med Håkon Ystrøm.
Nå var stupingens glansperiode slutt i Halden. Vannet ble ødelagt av forurensningene, stupetårnene råtnet og ble revet, og ingenting er bygget opp igjen. Våre innendørs svømmehaller har ikke fått stupebrett til tross for at både 3 m's sviktbrett og 5 m's fastbrett er standardutstyr for innendørs svømmehaller. I dag finnes ikke muligheter til å drive med stuping i Halden. Med det er en festlig og utfordrende idrett slettet fra Haldens idrettsmiljø. Den glansfulle periode med vannpolo og stuping er kun minner i Halden.
Bilde- og illustrasjonstekster kapittel 5:
Side 62:
Vannpolokamp på Kulebrygga ca. 1920. Stråhatt ser ut til å være hattemoten for herrer på den tiden.
Side 63:
Haldens Svømmeklubs vannpololag 1919 - 1924.
Side 64:
HSK's kretsmestere i vannpolo i 1931. Leif Moe, Dorang Hansen, Ragnvald Ystrøm, Kasper Korseth, Ivar Bukholm, Håkon Ystrøm og Einar Dreyer. Bak husprammen ser vi stupetårnet som nå var bygget.
Side 65:
Føring av ballen i vannpolo.
Å trå seg opp for å skyte.
Oppdekking.
Keeperarbeid.
Side 68:
Bjarne Monkerud i stup på Kulebrygga ved klubbens første stevne i 1918. Bjarne var sønn til formannen Karl Olaf Monkerud.
Side 69:
Alf Hansson stuper på Kulebrygga. Bildet viser bukkene og brettet på toppen av husprammen.
Side 70:
Veien opp til stupebrettet. Oslostuperske i reglementert badedrakt.
Side 71:
Håkon og Sam Melberg klare for dobbeltstup på Kulebrygga.
Harry Franzen stuper på Høisand Bad.
Arnt Dahl.
Side 72:
Øivind Wille.
Stupere og svømmere sammen med flott pyramide.
Inger Smith i stup på Rødnabbene.
Side 75:
Sam Melberg.
Side 76:
Noen kunststup av Sam Melberg.
Side 77:
Sam Melberg og Lennart Brunnhage ved sitt oppgjør på Kulebrygga i 1939.
Side 78:
Stupetårnet på brygga til hotellet i Svalerødkilen. Fridtjov Stene med appell til byens politikere: La oss få stupetårn tilbake på våre badeplasser.
Dostları ilə paylaş: |
