Svømmeklubbens samfunnsoppgaver
Svømmeklubbens første styre sendte søknad til Norges Svømmeforbund om å få tilsendt en trener. De søkte også kommunen om støtte til sin virksomhet, og fikk i 1920 innvilget kr 400 på betingelse av at de holdt svømmekurs for gutter. De fikk også kr 100 til det samme formål fra Norges Livredningsselskap. Dette førte til at klubben fikk besøk av Herbert Wetter fra Oslo om sommeren. Han skulle virke som trener for de aktive og samtidig ha svømmekurs for gutter. Med det startet svømmeklubben sitt arbeid med svømme- og livredningsopplæring. Herbert Wetter var en dyktig svømmer og hadde vært med på det norske laget i olympiaden i Stockholm 1912. Han reiste nå omkring som trener og svømmelærer, og la sin elsk på Halden. Han besøkte byen flere sommere på rad og kunne oppholde seg her 2 - 4 uker av gangen. Gjennom ham fikk de aktive lære trudgeon og crawl, og noe stuping. Som samfunnsoppgave var hans viktigste arbeid svømmekursene for gutter.
For oss virker det pussig at de bare hadde svømmekurser for gutter. En årsak var skillet mellom Herrebadet og Damebadet, og at det ikke fantes kvinnelige svømmelærere som kunne undervise i svømming på Damebadet. I svømmeklubbens årsberetning for 1923 tok Monkerud opp den manglende svømmeopplæring for pikene. Mange foreldre hadde vært på ham for å få klubben til å få i gang svømmeopplæring for piker, men han sier i beretningen at det vanskeligste var å skaffe kvinnelig instruktør. Midlene var det ikke så vanskelig å skaffe. Videre hevdet han at svømmeopplæring for gutter og piker ikke kan bli bra før Herrebadet blir utvidet så det kan gi plass for begge kjønn. Wetter hadde det året hatt et 18 dagers svømmekurs for gutter i juli måned. Oppslutningen hadde vært god, selv om været hadde vært surt og blåsende med mye regn.
Bevilgningene til svømmekurser varierte fra år til år. 1 1927 var det ikke midler til svømmelærer, og dermed ble Wetter borte noen år. 1927 var det året hvor damene kom med i stevnene, og da var det kommet i gang fellestrening på Herrebadet. Einar Dreyer hadde tatt på seg å trene damelaget. Han fikk mye av æren for at de kom så godt i gang. Klubben begynte nå selv å ta hånd om svømmeopplæring for både gutter og jenter. 1 1929 kom Herbert Wetter tilbake, og det er rapportert at han hadde 52 gutter og 52 piker på svømmekurs.
Da Wetter ga seg som svømmelærer og instruktør i Halden, fortsatte klubben med svømmeundervisning. Det var medlemmer som tok seg av opplæring av gutter og jenter på byens badeplasser, ofte uten betaling. Da Halden Bad åpnet i 1932, mente kommunen at det ikke lenger var nødvendig med svømmeopplæring og avslo klubbens søknad om økonomisk støtte. Det ble uttalt at når byen hadde fått slike bademuligheter som badet gav, ville alle lære å svømme av seg selv. Det var imidlertid ikke så enkelt, og svømmeklubben fortsatte med svømmeopplæringen. I årsberetningen for 1938 blir det rettet en takk til de av medlemmene som gratis hadde drevet med svømmeopplæring. Det var 40 barn som hadde lært å svømme det året med klubbens hjelp. Den kommunale støtten kom tilbake igjen.
Årsberetningen for 1925 forteller om en annen samfunnsoppgave svømmeklubben hadde engasjert seg med. Det var arbeidet med å få folk til å bruke svømming som mosjonsform gjennom prøvene til idrettsmerket. Sigurd Andersen og formannen Karl Olaf Monkerud hadde vært kontrollører for svømmeprøvene. Det blir oppgitt at 11 personer hadde tatt utholdenhetsprøven på 1000 m, 20 hadde tatt 200 m som ferdighetsprøve. Klubben fikk ros av idrettsutvalgets formann, Iøitnant Hermansen, for sin velvilje og det greie arrangementet av prøvene. Andersen og Monkerud fortsatte å arbeide for idrettsmerket, og etter dem har andre medlemmer av svømmeklubben gått videre med det samme. Fra 1931 kombinerte de idrettsmerkeprøven på 1000 m med arrangementet av havnesvømmingen.
Idrettsmerket gjelder for alle uansett tilknytning til idrettslag. På den måten er idrettsmerket en form for å opprette kontakt med alle folk i byen vår. Merket legger vekt på allsidighet, og medlemmer av alle idrettslag kan gjennom idrettmerket få en kontakt over idrettsgrensene og løse opp båsene som mange idrettsforeninger lever i. I Halden har det vært arbeidet for kontakt mellom idrettslagene ved idrettsmønstringer. I slike idrettsmønstringer har svømmeklubben vært med. En idrettsmønstring i 1930 ble åpnet med svømming og roing på havna. Så var alle idrettslag med på defilering gjennom byens gater opp til Stadion hvor det var oppvisninger og konkurranser lagt opp på populære måter.
Svømmeklubben har også arbeidet for kontakt med andre idrettslag ved arrangementer med ski, orientering, kappgang og annet, hvor de har invitert alle byens idrettslag til å være med. Andre klubber i byen har gjort tilsvarende hvor svømmeklubbens medlemmer har deltatt og prøvd seg så godt de har kunnet. Denne kontakten med andre idrettslag var naturlig for idretten helt fra svømmeklubbens første år. Kasper Korsæth, som var aktiv de første årene, forteller om en gang han selv og to andre svømmere var med å vinne, Generalstabens vandreskjold på ski i Sarpsborg:
«Svømmerne hadde ikke noe klubbhus, så vinterstid var en kafé i Borgergata vårt faste tilholdssted. En kveld vi satt der og pratet, sa plutselig en av gutta: melder oss på til skirennet i Sarpsborg. Vi kan være med på kvoten til Halden Skiklubb.»
Vi satt der himmelfalne, for det gjaldt intet mindre enn Generalstabens vandreskjold, en 20 kilometer basert på beste tremannslag. To av guttene hadde imidlertid mer eller mindre faste venninner i Sarpsborg, og det gjorde utslaget. Jeg fikk også være med til tross for at jeg ennå var hemmet av et tilfelle av poliomyelitt i tenårene.
Dagen kom med tåke og blytungt føre. Vi svømmerne tok sjansen på regn, vannet var jo vårt element, og vi smurte deretter: Bratteli klister påført med sparkel. Regnet kom som bestilt, skiene satt, og kondisjonen var noe vi svømmere og vannpolospillere hadde mer av enn de fleste.
Løpet ble da også en kondisjonsprøve av de sjeldne. Selv husker jeg lite fra siste del, annet enn graner som gynget betenkelig i alle retninger, og en stabburvegg som jeg hengte meg fast til etter målplassering. Av 80 startende kom 60 til mål. De øvrige ble samlet opp på en hesteslede med sandlem. På grunn av det store antallet måtte de legges på tvers for at alle skulle komme med.
Da resultatet forelå, viste det seg at Halden Skiklubb offisielt var seierherre, men laget var svømmeklubbens med meg selv som ankermann. Foruten et napp i vandreskjoldet fikk vi utbetalt reisepenger tur/retur Halden - Sarpsborg av advokat Gulbrandsen.
Ja, slik gikk det til den ene gangen svømmerne gikk på land og vant i snø og vann!»
Olaf Berg representerte svømmeklubben i en marsjkonkurranse som Gimle Idrettslag arrangert i 1930 og sikret seg en seier. Olaf og broren Ingvald var ivrige kappgjengere. I 1931 arrangerte svømmeklubben et orienteringsløp for byens idrettslag. Løypa ble lagt av fenrik Bråthen og Einar Dreyer. Løypa hadde vært kjempefin, men vær og slaps, og føyer til: «Det er ganske betegnende for forholdene under løpet at det er Haldens Svømmeklub som stod som arrangør. Det var ikke langt fra at der trengtes svømmedyktighet for å komme levende igjennom Iøipen.»
Hånd i hånd med svømmeopplæring går opplæring i livredning. Nødvendigheten av livredning ble aktualisert i 1934 da Ragnvald Ystrøm reddet to personer fra å drukne i Tista. Det var en gutt som hadde falt i elva. En mann hadde hoppet uti for å redde gutten, men han hadde ikke vært særlig svømmedyktig og kom selv i fare for å drukne i den sterke strømmen. Flere tilskuere kom til, men ingen kunne gjøre noe. Da kom Ragnvald forbi på sykkel. Han oppfattet fort situasjonen og hoppe uti. Først fikk han opp gutten, og så mannen. Mannen hadde vært i panikk så Ragnvald måtte virkelig bruke de frigjøringsgrep han hadde lært på livredninskurs. Gutten var bevistløst, men ved hjelp av opplivningsarbeid fikk Ragnvald Ystrøm liv i ham igjen. For denne redningsdåd fikk Ragnvald diplom og belønning fra Norges Livredningsselskap ved en høytidlig overrekkelse på Halden Bad.
Evne til livredning i vann er først og fremst avhengig av dyktighet i å svømme. Folk flest er nok glade i å bade på varme soldager, men det skorter mye på ferdighet i å kunne svømme langt og å kunne takle kaldt vann og vanskelige sjøforhold. For å oppmuntre folk til å bedre sine svømmeferdigheter har Norges Svømmeforbund innført Svømmeknappen. For å få den må folk kunne svømme 200 meter på en sikker måte. Svømmeknappen bør folk ta hvert år, og de som fortsetter kan få en 5, 10, 15, 20 og 25 års knapp. Svømmeklubben tok opp arrangementer for Svømmeknappen så fort den ble opprettet. Det ble særlig Einar Dreyer som var ildsjelen i dette arbeidet. 1 1935 la de prøvene til en Svømmingens Dag, første gang på Rødnabbene. Einar Dreyer holdt foredrag om livredning og ledet demonstrasjon av livredning med en gruppe svømmere fra klubben. De viste også vannpolo og svømmearter som blir brukt i konkurranser. Så ble det tilskuernes tur til å prøve seg på svømmeknappen. Arrangementet slo godt an, og de gjentok det samme i Tistedalen. Dette førte til at 78 fikk godkjent prøven til Svømmeknappen.
Svømmingens Dag ble etablert som et årlig arrangement hvor Einar Dreyer, Kåre Kollerud, Harry Holm Olsen, Rolf Bukholm og andre svømmere fra klubben dro rundt på badeplassene med oppvisninger i livredning og kontroll for Svømmeknappen. Opplæringen i livredning hadde med demonstrasjoner av frigjøringsgrep, ilandføringsmåter og gjenopplivningsmetoder. De måtte flere ganger lære nye metoder for gjenopplivning. Først brukte de Schäfers metode, så Holger Nielsens, og nå gjelder munn-til-munn metoden kombinert med utvendig hjertemassasje.
Svømmeklubben fartet rundt med sine demonstrajoner og merkeprøver ved alle badeplassene rundt Halden, også etter krigen. De besøkte Rødnabbene, Vanninga, Kruseter, Kornsjø, Svalerødkilen og mange andre steder. Ved et besøk på Rødnabbene forteller Harry Holm Olsen at han ertet opp badegjestene til å ta svømmeknappen. Han påstod over roperten at de ikke gjorde noe annet enn å ligge å dra seg i sola når de var på badestranda. Når de gikk ut i vannet var det bare for å dukke seg, eller å flyte omkring på gummimadrasser. De tok aldri mer en 5 - 6 svømmetak. «Dere greier aldri å svømme 200 meter, noen av dere.» Resultatet ble at vel 100 personer tok svømmeknappen. Kan det være at Harry hadde, og fortsatt har rett i sin påstand?
Det hører med til opplæringen i livredning å vite hvordan man kan hjelpe seg selv og andre som er gått gjennom is og sjø og vann. Svømmeklubben har også arbeidet med dette. 1 1949 hadde de et opplegg hvor isbadere fra idrettslaget Varg i Oslo viste sine ferdigheter. De ble invitert til Halden vinterstid, og holdt demonstrasjon i Eskeviken og Tistedal. Været hadde vært ok for isbaderne — kaldt med snøslaps og sno, men for publikum hadde det vært en sur fornøyelse. Haldenserne fikk se hvordan de kan karre seg på det tørre igjen om de skulle gå gjennom isen både uten og med ski eller skøyter på bena. Isbaderne brukte piggene på skistavene og skøytejernene til å komme seg opp med. De fikk også se hvordan de kunne få et annet menneske opp over iskanten.
I mange år hadde svømmeklubben arrangement i Krusetertjern på St. Hansaften. Programmet var viet svømmesaken med demonstrasjoner i livredning. Livredningsdemonstrasjonene ble lagt opp så livaktig som mulig. En gang skulle en gruppe ungdommer komme roende i en båt som så skulle velte. Det var planlagt at Finn Tønnesen skulle hoppe ut for å redde dem i land. Alt gikk etter programmet. Båten veltet, ungdommene skrek om hjelp, men så livaktig at flere av publikum hoppet i vannet for å hjelpe. St. Hansarrangementet var ikke bare alvor. Det var lagt opp for barn og voksne for at de skulle more seg sammen med sang, musikk og leker. Et flott St. Hansbål ble tent på den lille øya rett ut for stranda for å skape den rette midtsommerstemning.
I den lette genren har klubben også innført sitt arrangement med julesvømming. Det er propaganda for svømmesaken, men har også innslag for underholdningens skyld. Som humoristiske innslag har det vært komisk stuping, kelnersvømming, pølsesvømming, skjortesvømming, stafetter mellom bedrifter, offentlige etater, idrettslag, politi og andre myndigheter.
Svømmeklubbens hånd mot samfunnet har også omfattet handikapsvømming. De har hatt arrangementer hvor de har demonstrert handikapsvømming både som rekreasjon, terapi, trening og konkurransesvømming. Svømming har en bred plass i handikaplagenes arbeid med de funksjonshemmedes fysiske trening og sosiale tilpasning. Svømmeforbundet og svømmeklubbene støtter opp om dette arbeidet så langt det er mulig.
Dostları ilə paylaş: | 
