Hannah Arendt: filosof, jøde og kvinne



Yüklə 38,68 Kb.
tarix26.11.2017
ölçüsü38,68 Kb.

Helgard Mahrdt

Publisert i Religion og livssyn 2/2008, s. 34-39.

Hannah Arendt: filosof, jøde og kvinne*


Helgard Mahrdt

Hannah Arendt – «en jente langt borte fra»


I 2006, i anledning Hannah Arendts 100 års fødselsdag, organiserte bl.a. universitetene i Berlin og i Paris, New School for Social Science i New York, universitetet i Yale og Bard College internasjonale konferanser – for å markere henne som forfatter, filosof og politisk tenkende menneske.

Hvem var Hannah Arendt? Hun selv identifiserte seg ikke som jøde og heller ikke som tysker, men refererte til Schiller og kalte seg «Das Mädchen aus der Fremde». Hannah Arendt var en jødisk kvinne med tysk utdannelse i filosofi, religion og gresk. Hun var flyktning og mistet sitt tyske statsborgerskap i 1933. Hun var statsløs i 18 år inntil hun fikk sitt amerikanske statsborgerskap i 1951. Hun var den første kvinnelige professor ved Princeton universitet, hun var brobygger mellom Amerika og Europa, og ikke minst var hun en «tidlig post-sionist» (Zimmermann 2001, 181). Men fremfor alt står hun frem som uavhengig politisk tenker og som et menneske med usedvanlig evne til vennskap. Hver eneste av hennes publikasjoner har vennskap og kjærlighet som adressat, On Revolution er tilegnet Gertrud og Karl Jaspers, Between Past and Future er tilegnet Heinrich Blücher, Arendts ektefelle. Vennskapet var en måte å føle seg hjemme i verden på, noe som også kommer fram i Arendts mangfoldige korrespondanse, for å nevne noen: brevveksling med filosofene Martin Heidegger og Karl Jaspers, med forfattere som Hermann Broch, Mary McCarthy og Alfred Kazin.

Hannah Arendt fikk offentlig anerkjennelse for sitt livsverk både i Amerika og i Europa. I Tyskland var det hansabyen Hamburg som tildelte henne Lessingprisen i 1958, i Danmark fikk hun i 1975 Sonningprisen. I Amerika var det en rekke universiteter og høyskoler, blant disse Smith College i Northampton og Goucher College i Baltimore, som utnevnte henne til æresdoktor. I 1973 skrev Glenn J. Gray, forfatter, filosof og venn av Hannah Arendt til henne:

It occurs to me, my good friend that you are doing infinitely more for the cause of women's emancipation than are the ‘movement women’ and that by proving to be simply superior as a thinker to men. It is ironical, of course, that only a few of them are smart enough to recognize this fact. But the climate for your ideas is becoming more favorable steadily […]; nowadays I never have to defend you (Gray 1973).

De siste femten år har interessen for Arendts tenkning økt enormt. Hun etterlot seg ikke en enhetlig teori, men en mangfoldig produksjon hvor hun nærmet seg hver problemstilling på en ny måte. For å nevne noen titler fra hennes forfatterskap: The Origins of Totalitarianism (1951), Vita activa (1958), Rahel Varnhagen. The Life of a Jewish Woman (1958), Eichmann i Jerusalem (1963), On Revolution (1963). Etter hennes død utkom The Life of the Mind (1978), hennes avhandling om St. Augustin Love and Saint Augustin (1996) og Denktagebuch I og II (2002).

Å være jøde


Arendt vokste opp i Weimarrepublikken, i en tid da tysk-jødiske intellektuelle hadde det vanskelig med sin rolle i tysk kultur. Som student hos Heidegger, Husserl og Jaspers var hun ikke særlig interessert i politikk, men i 1928 giftet hun seg med sin medstudent Günther Stern og sammen flyttet de til Berlin. Her møtt hun en voksende antisemittisme, samtidig som hun begynte prosjektet om Rahel Varnhagen.

Rahel Varnhagen ble født i 1771, døde i 1833 og var for Arendt som en søster. Med søster mener Arendt at de to kvinner hadde som felles trekk at de begge var jøder. Men de er forskjellige i sin måte å forholde seg til dette faktum på. Rahel ønsket å komme seg ut av sin jødiske identitet og fritt skape seg en ny. Det ville hun nå fram til ved å forandre sitt navn Rahel Levin til Friederike Robert, ved å gifte seg med en ikke-jødisk mann og ved å bli katolikk. Utvendig ble hun en annen person, og det virket som integreringen lyktes. Men hun betalte en høy pris. Hun ble ikke lenger sett på som selvstendig individ, men som August Varnhagens kone. I tillegg betydde det å integrere seg i et samfunn med antisemittiske holdninger at hun ikke uttalte seg kritisk, men tilpasset seg disse holdningene. Mot slutten av livet skjønte hun at det hadde vært umulig å fraskrive seg sin jødiske identitet. Forsont med sin skjebne å være jøde og alle de krenkelsene det innebærer dør hun: «Was so lange Zeit meines Lebens mit die größte Schmach, das herbste Leid und Unglück war, eine Jüdin geboren zu sein, um keinen Preis möchte’ ich das jetzt missen» (Arendt 1959, 15; Erichsen 2002, 42).

I biografien om Rahel Varnhagen og i senere analyser av jødisk historie bruker Arendt kategoriene parvenu og paria. Opprinnelig utviklet Bernard Lazare, fransk-jødisk journalist og Dreyfustilhenger, disse begrepene som innebærer holdninger man kan inneha når man tilhører en minoritetsgruppe. Som parvenu ser man ikke kritisk på elitens holdninger og verdier, men gjør dem til sine egne for å realisere drømmen om å bli akseptert i verden. Som paria risikerer man å leve utenfor de toneangivende samfunnskretser, men man forblir et fritt menneske som har egne holdninger. Som paria kan man enten finne seg i sin skjebne eller akseptere sin tilhørighet til minoritetsgruppen og bevisst gå inn for en politisk løsning og kreve like rettigheter. Å kreve like rettigheter for alle borgere utelukker hverken en kritisk holdning til majoriteten eller til sin egen minoritet.

Til forskjell fra Rahel opplevde Arendt det å være født som jøde ikke som noe som var henne pålagt og som hun helst ville kvitte seg med. Tvert imot valgte hun bevisst en aktiv holdning overfor det faktum at hun var født som jøde. Mot slutten av Weimarrepublikken møtte hun en voksende antisemittisme og var seg bevisst at hun måtte reagere politisk. Tyskland betydde morsmål, filosofi og litteratur, mens det å være jøde var hennes ståsted når hun uttalte seg om politikk. I desember 1946 skrev hun til Karl Jaspers: «Politically I will always speak only in the name of Jews whenever circumstances force me to give my nationality» (Arendt til Jaspers, brev 50, 17. desember 1946, min uthevelse).

I 1941 var Arendt heldig: Hun fikk visum til Amerika og kunne forlate Frankrike som nå i sin helhet var under tysk okkupasjon. Hun og ektefelle Heinrich Blücher reiste med båten fra Lisboa til New York hvor de bosatte seg sammen med Arendts mor.

I Amerika gjorde Arendt en erfaring som ble sentral for hennes politiske tenkning: hun kunne få amerikansk statsborgerskap uten å fornekte sin jødiske identitet. Det begynte med at hun skrev regelmessig om jødisk politikk og identitet i det tysktalende jødiske eksiltidsskrift Aufbau. I 1951 kom boken The Origins of Totalitarianism. Her prøver hun å forstå det 20. århundrets katastrofe, noe som også innebar at amerikanske jødiske intellektuelle måtte forholde seg til Holocaust (Vromen 2004, 184). Etter det begynte hun å undersøke menneskers allmenne forutsetninger for å ta ansvar for en verden som hjemsted for alle.

Arendt var en usedvanlig skarp politisk tenkende kvinne som var klar over at verden forandrer seg hele tiden. I 1933 var det å være jøde overordnet enhver annen side i hennes identitet, mens det i 1958 virket kunstig. I Hamburg hvor hun mottok Lessingprisen sa hun: «Nowadays such an attitude would seem like a pose» (Arendt 1968, 18).

Natalitet


Det 20. århundrets katastrofe har lært oss at menneskerettigheter bør garanteres av staten. Når mennesker mister sin status som statsborger mister de også sine rettigheter som menneske. Men så var det den totalitære stat som fratok sine jødiske borgere statsborgerskapet. Arendt selv hadde vært forfulgt og statsløs jøde.

Tanken om at alle mennesker er like, hører til vestens tradisjon. I opplysningstiden ble ideen om menneskeheten som helhet formulert. På grunnlag av denne ideen fikk også jøder tilbud om integrasjon og like rettigheter. Men så viste det seg at ideen om menneskeheten som helhet var altfor abstrakt. Den tok ikke hensyn til det paradoksale med menneskelig pluralitet. Pluraliteten manifesterer seg «som likhet og som ulikhet» (Arendt 1996, 176). Uten ulikhet ville vi ikke ha behov for kommuni­kasjon. Uten likhet ville vi ikke kunne forstå hverandre.

Mennesker eksisterer ikke bare som mangfold, men har også den «paradoksale egenskapen at hver del er enestående i sitt slag» (Arendt 1996, 177). Hvert individ og hvert folk er enestående. Det unike med hvert individ går ikke tapt når individet samtidig er del av en større enhet, for eksempel borger i en stat. Heller ikke forsvinner det enestående ved et folk ved at det samtidig er del av menneskeheten. På tilsvarende måte vil det å være jøde ikke gå tapt når det jødiske folk er en del av menneskeheten (Botstein 1983, 61). Som tittel for det siste kapittel i sin biografi om Rahel Varnhagen valgte Arendt: «Aus dem Judentum kommt man nicht heraus» (Arendt 1992, 201). Denne innsikten fikk henne til å konkludere at man burde være likestilt både som jøde og som menneske.

Den offentlige og den private sfære


Livet produseres ikke på samme måte som et hus eller et bord. Livet er noe som er gitt. For det første har det en biologisk, naturlig (zoe) side. Mennesker trenger mat og vann, de trenger klær og et tak over hode (Øverenget 2001, 58). Men dette er kanskje ikke typisk for mennesket. Også dyr må beskytte seg mot vind og vær, må fø seg og sine unger og må ha vann. Til å være menneske hører evnen til å tale og å handle. Gjennom handling og tale viser vi hvem vi er. Arendt skiller mellom hvem og hva et menneske er. Dette skille er viktig. Hva er det som han eller hun ikke kan forandre. Hvem et menneske er blir synlig når vedkommende taler og handler. Når Arendt formulerer ideen om likhet, tenker hun alltid på det som et politisk begrep. Som individer er vi unike og skal få lov å forbli unike, som statsborgere er vi like i den forstand at vi har like rettigheter. Ifølge Arendt kommer én rett foran alle andre rettigheter og det er retten til å ha rettigheter. Retten til å ha rettigheter betyr først og fremst retten til å bli bedømt for hvem man er, dvs. for det man sier og det man gjør og ikke for det hva man er.

Menneskene eksisterer ikke bare fysisk, men de opptrer, de viser seg for sine medmennesker: «In contrast to the inorganic thereness of lifeless matter, living beings are not mere appearances: To be alive means to be possessed by an urge toward self-display which answers the fact of one’s own appearingness» (Arendt 1976, 21). For å kunne utøve de mest forgjengelige aktiviteter, tale og handling, trenger menneskene et forum, et offentlig rom.

Offentlig betyr «for det første at alt det som trer frem for allmennheten er synlig og hørbart for alle og enhver» (Arendt 1996, 63). For det andre betyr offentlig at det finnes en verden som både knytter mennesker sammen og skiller dem. For mennesker betyr det å leve å være blant mennesker (inter homines esse). Alle som møtes i det offentlige rom ser på verden ut fra sitt ståsted. At hvert individ er enestående, betyr at det finnes like mange syn på verden som det er mennesker. Denne pluraliteten kommer allerede til uttrykk i at Gud ikke skapte «mennesket, men menneskene: ’som mann og kvinne skapte Han dem’» (Arendt 1996, 29).

Ikke alle aktivitetene tåler offentlighetens lys. Men hvordan vet vi hvor grensen går? Trenger vi normer som dirigerer oss? Ifølge Arendt bærer offentligheten selv en slags kontrollmekanisme ved at bare de aktivitetene tåler offentlighetens lys «som er akseptert som relevant til å bli hørt eller sett av alle» (Arendt 1996, 64).

Individer er forskjellige og fremstår som forskjellige i ord og handling. Og det skal de også ha lov til. For Arendt er det uhyre viktig at lovverket og institusjoner garanterer offentlige sfærer slik at det for en aktiv statsborger blir mulig å stå fram med sine meninger og holdninger. Det politiske er rett og slett ikke gitt en gang for alle, det må tas vare på. Historien vitner om en rekke forskjellige politiske former. Vi kan si at det kjennetegner et demokrati at vi i det offentlige rom møter et mangfold av meninger om en og den samme sak. Hvor det finnes kun én offentlig mening kan vi trygt se på det som tegn på fanatisme og hysteri (Arendt, 1978, 182).

Å takke for livet


Er kjønn relevant for Arendts politiske tenkning? I hvert fall er kvinner og deres liv et tema i hennes forfatterskap. Hun skriver tidlig biografien om Rahel Varnhagen (1957), publiserer et essay om Rosa Luxemburg (Arendt, 1968 [1955], 33-57) og et portrett av Isak Dinesen (ibid., 95-111). Men dette betyr ikke at hun var feminist. Feministiske lesere kritiserer henne bl. a. for manglende evne til å bruke kjønnsbegrepet i sin analyse av det offentlige og det private rom (Pitkin 1981, 336; Dietz 1991, 239).

Arendt selv så på det å være kvinne med like øyne som på det å være jøde, begge sider var for henne del av det som er gitt. Da hun publiserte boken Eichmann i Jerusalem (1963), kritiserte Gershom Scholem henne for å skrive med et kaldt hjerte og uten kjærlighet for sitt eget folk. Arendt svarte: «The truth is I have never pretended to be anything else or to be in any way other than I am, and I have never felt tempted in that direction. It would have been like saying that I was a man and not a woman – that is to say, kind of insane. (…) There is such a thing as a basic gratitude for everything that is as it is; for what has been given and was not, could not be, made; for things that are physei and not nomoi» (Arendt 1978, 296).

Å fornekte sin jødiske identitet eller sitt kjønn, ville ha vært galskap for Arendt. Det betyr ikke at hun var blind for at tilhørighet til det jødiske folk innebærer lidelse. Det var ikke minst hennes «søster» Rahel som allerede på 1800-tallet kunne fortelle mye om det. Arendt benekter ikke Rahels syn på verden og sitt liv som en historie full av smerte. Men samtidig forstår hun smerte, lidelse og ulykke ikke utelukkende som jødenes historie, men som fenomener som hører til det å leve slik som glede og suksess. Hennes grunnleggende holdning er å akseptere livet som noe som er gitt. Denne holdningen innebærer et etisk krav, kravet om ubetinget takknemmelighet: «Amo: Volo ut sis (I want you to be)» (Birmingham 2006, 73).

Politikkens grense


Hva har ubetinget takknemmelighet for livet å gjøre med politikk? Når et nytt menneske fødes, tas det imot med kjærlighet. Samtidig fødes det inn i en eksisterende historie. Historien inneholder tidligere generasjoners lykkelige og smertefulle erfaringer. Den innebærer også forfedres gode og onde handlinger. Hvert nyfødte menneske må finne sin vei i denne historien. Man kan forsøke å benekte den slik Rahel prøvde eller akseptere den og velge en posisjon som paria.

Politikken er preget av et ønske om å gripe inn og å forandre verden. Derfor ser den med ubehag på det som ikke lar seg mestre eller forandre. Det 20. århundret vitner om to ekstreme eksempler for denne type tenkning: nazisme og stalinisme. Begge var preget av tanken om at alt er mulig. Denne tanke innebærer overmot og manglende respekt for grenser. Med andre ord: Ubetinget takknemmelighet til livet var totalt fraværende i disse to totalitære systemer. Det er i lys av denne erfaringen at Arendt stiller som krav til politikken å akseptere en grense, grensen som er innebygd i det faktum at livet er gitt, dvs. at det finnes ting som ikke la seg forandre. Hvis politikken ikke vil miste sin troverdighet, må den akseptere sin egen begrensning.


Konklusjon


Vi må bære tyngden av vår identitet. Identiteten er noe sammensatt – alt kan ikke velges på nytt og forandres. Men som menneske står vi fritt til å velge med hvilken holdning vi vil møte det som er gitt. Vi kan velge å takke for livet selv om det ikke nødvendigvis innebærer å forsone seg med sin historie. Men de to hører sammen. Når vi er ubetinget takknemmelig for livet, kan vi gjøre et bevisst valg og forsone oss med vårt eget folk og dets historie – også med dets smerte og lidelse – og samtidig beholde et kritisk blikk. En slik holdning gir oss frihet til å begynne noe nytt.

Å være menneske betyr at vi har evne til å tale og å handle. Når vi er heldige, lever vi våre liv i en stat med et fungerende rettssystem som garanterer at vi blir bedømt for «hvem» og ikke for «hva» vi er, dvs. for det vi sier og det vi gjør og ikke for det vi er, om det nå måtte være jøde eller muslim, kvinne eller mann, hvit eller sort hudfarge, forkrøplet eller vakker, medlem av et folk som er en minoritet eller har majoritet. Politikken benekter ikke at hvert individ er unikt. Tvert i mot bør og skal den respektere den del av oss som vi ikke kan forandre. Men politikken stopper ikke her, den overskrider vår unike identitet og åpner på denne måten et rom der vi kan møtes som politisk like, dvs. med like rettigheter, og der vi kan lytte til hvordan hver av oss opplever vår felles verden.



*Med takk til Cornelius Riddervold for språklig bearbeidelse.

Litteratur


Hannah Arendt, Rahel Varnhagen. Lebensgeschichte einer deutschen Jüdin aus der Romantik (1959), München/ Zürich: Piper 1992.

-------------------, Men in Dark Times, New York: Harcourt, Brace, & World 1970.

-------------------, The Life of the Mind, Part One: Thinking, Part Two: Willing, utgitt av Mary

Mc Carthy, San Diego/ New York/ London: Harcourt, Brace & Co. 1976.

-------------------, The Jew as Pariah: Jewish Identity and Politics in the Modern Age, utgitt av

Ron H. Feldman, New York: Grove Press 1978.

-------------------, Vita activa. Det virksomme liv, Oslo: Pax forlag 1996.

Hannah Arendt/ Martin Heidegger: Briefe 1925-1925, utgitt av Ursula Ludz, Frankfurt am

Main: Vittorio Klostermann 1998.

Glenn Gray to Hannah Arendt, Dec. 9, 1973, Hannah Arendt Papers, Box

10.5., Manuscript Division, Library of Congress, Washington D. C.

Leon Botstein, «The Jew as Pariah. Hannah Arendt’s Political Philosophy», i: Dialectical Anthropology 8, 1983, Numbers 1-2, 47-73.

Mary G. Dietz, «Hannah Arendt and Feminist Politics», i: Feminist Interpretations and Political Theory, utgitt av Mary Lyndon and Carole Pateman, Cambridge: Polity Press 1991, 232-252.

Vibeke Erichsen, «Utenfor en felles verden: Avvik og annerledeshet hos Hannah Arendt», i:

Kvinneforskning 4, 2002: Hannah Arendt, 40-46.

Hanna Pitkin, «Justice. On Relating Private and Public», i: Political Theory 9, 1981, Number 3, 327-52.

Suzanne Vromen, «Hannah Arendt’s Jewish Identity: Neither Parvenu Nor Pariah», i:

European Journal of Political Theory 3, 2004, 177-190.

Elisabeth Young-Bruehl, «What and How We Learned from Hannah Arendt: An Exchange of

Letters», i: Hannah Arendt and Education. Renewing Our Common World,

utgitt av Mordechai Gordon, Boulder, Colorado: Westview Press 2001, 225-256.

Moshe Zimmermann, «Hannah Arendt, the Early ‘Post-Zionist’», i: Hannah Arendt in

Jerusalem, utgitt av Steven E. Aschheim, Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press 2001, 181-193.

Einar Øverenget, Hannah Arendt, Oslo: Universitetsforlaget 2001.







Dostları ilə paylaş:


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©genderi.org 2017
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə