Platon og sokrates sokrates

PLATON OG SOKRATES

Sokrates

469-399 f.Kr. Platons lærer. Motto ”Kjenn deg selv”. Den som vet det rette vil også gjøre det rette. Dyd er viten. Skrev ingenting selv, men figurerer i Platons dialoger.
Sokratisk metode: Teste svarene man får for å skille antagelser fra viten. Også kalt sokratisk testing, jordmorkunst.
Sokratisk ironi: Late som at man ikke vet for å få samtalepartneren til å åpne seg.

Platon

429-348 f.Kr. Sokrates elev. Grunnla Akademiet. Skrifter: 34 dialoger, forsvarstale for Sokrates, dikt og brev.


4 erkjennelsesnivåer - 4 virkelighetsnivåer:

1) oppfatning – bilder (eks trekant tegnet i sanden)

2) sann oppfatning - tingen i seg selv (eks fysisk trekant)

3) gjennomtenkning – begreper (eks definisjonen av en trekant)

4) viten - former og ideer (eks forbildet for alle trekanter)
Det finnes to verdener (dualistisk verdensbilde): 1) sanseverdenen, 2) idéverdenen.
Sjelen: 1) er udødelig, 2) kan derfor eksistere løsrevet fra legemet, 3) har viten om alt når den er befridd fra legemet, 4) gjenerindrer medfødte ideer når den er knyttet til en kropp.
Menn, kvinner og barn: Kvinner og barn skal være felles. Kvinner kan ha samme funksjon i staten som menn. Funksjon velges ut ifra evner og motivasjon, ikke kjønn. Kvinner og menn bør gjennomgå samme utdannelse. Det sjelelige er det viktigste, derfor favoriseres ikke mannen selv om han er fysisk sterkere.
Dyd, lykke og viljesvakhet: Den som vet hva som er rett vil handle rett. Handlinger er gode når karakteren er god. Den som praktiserer dette kan oppnå lykke. Viljesvakhet er å utføre gale handlinger, og kommer av usikkerhet og manglende viten.
Gjenerindringslæren: Sjelen eksisterer før den blir født i en kropp. Læring er som regel gjenerindring av det man allerede vet fra tidligere liv. Men man kan allikevel ved vitenskapelig undersøkelse komme frem til lærdom man ikke allerede ”visste”.

Platon – Menon

Dialog mellom Sokrates, Menon, slavegutt og Anytos (rikmann fra Athen). Kan dyd læres? Nei.

Menons Paradoks: Hvis man allerede vet svaret på spørsmålet sitt, finnes det ingen grunn til å undersøke videre; og hvis man ikke vet det er det umulig å kjenne igjen noe som det rette svaret.

Utdypning

I Menon er det to større som tas opp. Det ene er spørsmålet om dygden og om det gode liv. Dette er relevant i forhold til oppgaver i etikk. Andre etikk tekster som Manon kan knyttes opp mot er:

• 
  Aristotles – “den nikomakiske etikk”
  
• 
  Kants – “moralens metafysikk”
  
• 
  Hursthouses – “dydsetikk og abort”
  

Det andre spørsmålet er hvordan vi kan få kunnskap. Dette er knyttet til vitenskapshistoriske tema. I teksten stilles spørsmålet om dyd kan læres, øves opp eller om den kommer naturlig til mennesker. Spørsmålet er viktig innen ontology, viten om hvordan man får viten. Andre tekster som berører temaet er:

• 
  Aristotles – “metafysikk”
  
• 
  Humes – “en avhandling om menneskenaturen”
  
• 
  Descartes – “meditasjon over filosofiens grunnlag”
  

Sammendrag

Teksten starter med at Menon spør Sokrates om han kan forklare hva dyd er, og om det kan læres eller ikke. Som typisk på Platons tekster svarer ikke Sokrates på spørsmålet, men hevder at han ikke vet, så så å be Menon forklare hva dyd er i stedet. For hvert svar stiller han nye ledende spørsmål som er ment å få Menon til å reflektere over sine oppfatninger. Menons første svar er å definer dyd i forhold til kjønn og alderi teksten kommer Sokrates blant annet med påstanden om at egenskaper som kan kalles dyder må ha et fellestrekk som binder dem sammen. Når Menon sier seg enig i dette, følger det at dyd må være noe som er felles for alle mennesker og ikke knyttet til alder og kjønn. (s. 17)

Et annet spørsmål som stilles er om det finnes et enkelt dyd eller flere typer egenskaper som kan kalles dyder. Menon frmmholder, etter froslag fra Sokrates, retferdighet som dyd, hvorpå Sokrates spørr om det er det same som dyd, eller en type dyd. i teksten framsettes det en rekke dyder, men ikke noe klar forslag til en felles egenskap som definerer dydene. (s. 18)

Et sentralt begrep i “Menon” er gjenerindring. Her betyr begrepet at kunnskap er noe mennesker husker fra tidligere inkarnasjoner, og må hente fram igjen fra sin egen sjel, for nye inkarnasjon. Gjenerindring innebærer at grunnlage for kunnskap ligger medfødt I sjelen, og at det er opp til hver enkelt å husked et de alt vet. Dette innebærer at viten er noe som ligger som et potensial i den enkelte og ikke noe som kommer utenifra. (s. 26)

Sokrates broker som eksempel en av tjenerne til Menon, som uten å ha hatt opplæring i geomentri kan regne ut platen i et kvadrat. Dette tar Sokrates som et bevis på at kunskapen om geomentri må være noes om gutten husker, siden den påviselig ikke har blitt lært bort til han. (s. 26-32)

I spørsmålet om dyd kan læres kommer teksten også inn på sofistene. Sofistene var en gruppe tenkere som levde av å lære folk opp i retorikk. Siden bade Menon og tekstens nye samtaleparner, Anytos, mener at sofistene ikke var i stand til å lære bort dyd, foreslår Sokrates at det ikke finnes lærer i dyd, og at dyd muligens ikke kan læres bort. Samtidig tar teksten opp forholdet mellom oppfatning og viten (s. 43). Eksemplet Sokrates broker er at en person som vet veien til Larissa kan gi riktig veibeskrivelse til noen som spør, selv om han ikke har gått veien selv. Dette vil si at vedkommende har en riktig oppfatning av veien, men ikke sikker viten. Det skilles mellom oppfatning, some r noe man har undersøkt og viten some r noe man har opplevd selv. Dette innebærer at viten kommer gjennom erfaring.

Teksten konkluderer med at det er vesentlig å undersøke hva dyd er før man prøver å forklare hvordan mennesker oppnår den. Dette vil si at hos Sokrates er dygder egenskaper som eksisterer uavhengig av mennesker. (s. 46)

Hovedpunkt fra sekundærlitteratur

Dimas tar I sin artikkel opp problemet med å vite om det er Sokrates eller Platons synspunkt som beskrives I tekstene. Siden Platon var elev av Sokrates, er det mulig, men ikke bevist, at synspunktene kan være Sokrates.

Dimas nevner begrepet eudaiomnia, some r det greske betegnelsen for livskvalitet (s. 189). Begrepet innebærer en etiske livsførsel I den forstan at man søker å leve, og ikke bare mene, rett. I denne betydningen av rett livsførsel er det ikke mulig å skille ideale dyder fra generell vellvære. Å leve rett I denne betydning vil blant annet si å følge et sett klassiske dyder: mot, rettferdighet, måtehold, og visdom. Et vesentlig bevis på at man følgte disse dyder var at man hadde det bra selv.

Dimas broker også begrepet elenchus, eller testing, om den typen retrorikk Sokrates broker I dialogen (s. 190). Ved stadig å stille nye, inngående spørsmål til samtalepartneren blir dens mening stadig testet og utdypet.

I forhold til dygd hevder Dimas at Sokrates sitt syn på å være etiske god, eller dygdig, ville si å utvikle egenskaper hos seg selv og så holde på disse (s. 192). Dette skiller denne typen etikk, dygdsetikk, fra f.eks pliktetikk, som kort fortalt går ut på å følge handlingsregler. Ifølge Sokrates er det nødvendig å vite hva dygd er for å utvikle egenskaper som kan kalles dygdig.

Et annet viktig poeng er ideen om gjenerindring kan sees I sammenheng med den platonske idelære (s. 200). Platon var av den oppfatning at verden var delt I to, en sanseverden som vi kan oppfatte, og en ideverden der det evige befinner seg. Enkelte ideer, som geomentri, ideen om det gode, ideen hest osv, mente han befant seg pået plan mennesker ikke kunne sanse, men kunne nå igjennom fornuften. Dette forklarer hvordan enkelte ideer kan befinne seg I sjelen, uten å ha blitt direkte erfart. Ideer eksisterer uavhengig av sjelen. Her kommer Dimas også inn på et sentralt poeng om sansing og tenking (s. 205). Forholdet mellom sansing og tenking er viktig I spørsmålet om hvordan vi kan ha sikker kunnskap. Ifølge Platon vil det bare være mulig å få kunskap om ting gjennom sansene, mens ideer bare kan nås ved ren tankekraft.

Platon – Staten

Dialog mellom Sokrates og Glaukon. Skal kvinner og menn ha samme oppgaver i samfunnet? Hver enkelt bør kun gjøre det som svarer til hans/hennes naturlige anlegg. En mann og en kvinne som etter sine anlegg er bestemt å være lege, har samme natur. Full likestilling, bortsett fra at kvinnene i felleskap skal tilhøre alle mennene. Ingen kvinne skal leve med bare én mann. Barn er også felles, og vet ikke hvem foreldrene er, mens foreldrene ikke vet hvem som er sine barn. De beste mennene og de beste kvinnene bør få barn sammen.

Utdypning

Denne teksten er først og fremst eksamensrelevant i forhold til pensumstekster om kjønnsteori. Den kan settes i sammenheng med spørsmål om kvinners sjelsevne og deltagelse i samfunnet. Andre tekster er:

• 
  Kant – «antorpologisk moral»
  
• 
  Beauvoirs . «Det annet kjønn»
  

Tema i teksten er hvordan en stat best kan organiseres.

Sammendrag

I likhet med den forrige teksten av Platon er også denne teksten en dialog mellom Sokrates og en samtalepartner. Sokrates sammenligner befolkningen i en stat med avlsdyr og spør om man ville gitt ulike oppgaver til for eksempel vakthunder av ulike kjønn. Da samtalepartneren Glaukon, som aler hunder, mener nei og at det heller ikke er mulig å vente seg samme innsats av vesen som er ulikt oppdratt, slutter Sokrates at kvinner og menn burde ha samme oppdragelse.

Glaukon sier seg enig, men mener at det ville sett latterlig ut om menn og kvinner skulle trene nakne sammen, hvor på Sokrates poengterer at hva som er latterlig er i stor grad avhengig av vaner og trender (s. 48)

Et annet sentralt poeng i teksten er vektleggingen av individuelle ulikheter hos skjønner (s.51). I teksten foreslår Sokrates at kvinner har ulike egenskaper og interesser. Dette vil si at menn og kvinner som individer har de samme egenskapene. De må derfor kunne utføre de samme oppgavene.

Sokrates foreslår å frata foreldrene barna når de er små og la dem bli oppdratt i felleskap (s. 54). Dette blir gjerne sett på som et argument mot kjernefamiliens selvsagte posisjon.

Hovedpunkt fra sekundærlitteratur

Dimas setter Platons syn på forhold mellom kropp og sjel i sammenheng mellom kropp og sjel i sammenheng med synet på forholdet mellom kjønnene. Siden han hovedsakelig ser forskjellen mellom kjønnene som fysisk og ser på det fysiske som sekundært i forhold til det sjelelige, bortfaller grunnlaget for forskjellsbehandling mellom kjønnene (s. 207)