Sammendrag nr



Yüklə 149.19 Kb.
tarix14.09.2018
ölçüsü149.19 Kb.

Sammendrag nr.2

Sjekkliste over hovedtemaer i modul 1

 


  • Førsokratikerne, særlig: Thales, Heraklit, Parmenides, Demokrit, Pytagoras.

  • Sokrates og sofistene

  • Platon: ontologi, erkjennelsesteori og etikk

  • Aristoteles: (ditto)

  • Vitenskap i antikken: Eukild, Ptolemaios

  • Middelalderen: Augustin (kristnet Platon), Acquinas (kristnet Aristoteles), universaliastriden

  • Den vitenskapelige revolusjon: geosentrisme -> heliosentrisme, aristotelisk fysikk -> mekanistisk fysikk (Kopernikus, Brahe, Kepler, Galilei, Descartes, Newton)

  • Rasjonalisme: Descartes

  • Empirisme: Lock, Hume (særlig, ink. etikk)

  • Kant: erkjennelsesteori og etikk

  • Det 19. århundre:

    • Utilitarisme (postivisme)

    • Historisme og romantikken: Hegel, Herder, humanvitenskapens egenart

    • Darwin

  • Det 20. århundre:

    • Relativitetsteori/kvantefysikk (oversikt)

    • Vitenskapsfilosofi/teori:

- logisk positivisme, Popper, Kuhn

- forklaring i naturvitenskap og humaniora



    • kjønn i vitenskap og post-modernisme


Tidlig gresk filosofi

1. Fra mytos til logos

teknologi ---> vitenskap (sannhet, forklaring)

mytisk forklaring ---> naturlig forklaring

myter, dogmatisk overlevert ---> åpen dialog, kritikk

eneveldig styre av monark ---> demokrati

2. Thales (c. 600 f.kr.) og naturfilosofene

Thales: Alt er vann, vann er urstoffet. Alt annet er vann i annen form. Lmt.:

i) Det finnes en rasjonell orden i natur, sammenheng. Arché (‘det første’) = det mest tilgrunnliggende, vedvarende prinsipp som forklarer alt annet.

ii) Vi kan forstå/begripe denne orden, arché.

Andre kjente naturfilosofer:



Anaxaminder: Urstoffet er ‘det ubestemte/ ubegrensede’: apeiron. Styrer utvikling.

Anaxminenes: Urstoffet luft.

Anaxogoras: Pluralist: Alt består av små ‘frøer’ av ulike typer i ulike mengder.

Empedokles: fire elementer.

NB: Kritikkene av logisk art: Hvordan kan noe enhetlig være noe mangfoldig? Hvordan kan det værende forandre seg?

3. Heraklit (c. 500 f.kr.)

Selve prosessen er arché, ingen ting vedblir: Alt er i kontinuerlig forandring.

Arché er ‘ild’.

Forandringene styres av et immaterielt målestokk: logos.

Medfører et sprik mellom fremtredelse og virkelighet.

4. Parmenides og eleatene (ca. 500 f.kr.)

Virkeligheten er enhetlig, ensartet, uforanderlig, tidløs (‘Det Ene’: væren, et plenum).

Sansene bedrar oss. Sterkt rasjonalistisk.

P.s argument:

Vi tenker, derfor finnes det noe vi tenker på, som er (dvs. finnes). Men:

Forandring er å gå fra det som ikke er til det som er (el. omv.)

Det som ikke er, er ikke (det er intet intet!)



Altså: Forandring (& mangfold) er illusjon.

Zenon: Prøvde å bevise at ingenting kan bevege seg (forstås gjerne som paradokser).

5. Demokrit (c. 460-380 f.kr.) og atomisme

Arché kvantitativt mangfoldige, men kvalitativt ensartet: atomer: udelelige, synlige, uforgjengelige. Beveger seg i et uendelig, tomt rom, forklarer forandringer.

Sansekvaliteter bare subjektive.

Argumenteres for gjennom fornuft.



6. Pythagoras og pytagoreerne

Tall er arché: ‘Alt er tall’

Matematikk ikke en redskap, men beskrivelse av væren, samt noe åndelig.

Slått av at naturlige systemer kan beskrives matematisk.

Innførte begrepet ‘kosmos’ = velordnet, harmonisk system.

Sjelen adskilt fra kroppen og udødelig.



Platon (427-347 f.kr.)

1. Innledning. Sofistene

Platon viderfører naturfilosofenes ideer/problemstillinger.

Sterkt påvirket av Sokrates, reagerte mot sofistene, demokrati.

Sentrale budskap:



Viten, ikke folket, talekunst eller diktning, skal styre samfunnet.

Sofistene (= ‘de vise’):

lærte bort talekunst (retorikk) mot betaling.

Forfektet gjerne subjektivisme/relativisme: ‘Mennesket er alle tings målestokk’ (Protagoras).

Snudde fokus fra naturen til mennesket og samfunn.

2. Sokrates

Skrev ingenting, samtalte bare.

Hevdet at han ikke visste noe:

‘filosof’ = ‘en som elsker/søker visdom’.

En forløser av kunnskap vi allerede besitter, ikke en lærer.

Det viktigste: ‘Kjenn deg selv!’.



Sokratisk metode:

— stille folk spørsmål om vitkige begrep (mot, rettferd, fromhet osv.)

— finne moteksempler til eksemplene/ definisjonene de kommer med

— stille opp en ny definisjon (osv.)

Prosessen slutter kanskje aldri, men vi kan alltid fortsette den.

Søken etter definisjoner er viktig fordi:

- For å si om noe er F må man vite hva F er.

- Viten er annerledes enn riktig oppfatning.

- ‘Den som vet det rette vil gjøre det rette.’

3. Platon og idélæren

Søken etter definisjoner blir til søken etter innsikt i ideer (el. former).

Rettferdighetens essens — dens allmenne og nødvendige trekk — finnes ikke i bestemte rettferdige systemer eller våre begrep, men utenfor den fysiske/sosiale verden; i rettferdighetens idé.

Ideene utgjør de uforanderlige målestokkene, de evige sannhetene.



Idélæren og problemet om det ene og det mange/forandring:

Den fysiske verden forandrer seg hele tiden. Ideene er: det konstante i det foranderlige,

'originalene'/'mønstrene' (jf. arché, Heraklits logos).

Idélæren og matematikken:

Når vi beviser en matematisk teorem, gjelder den ikke faktiske trekanter osv., fordi disse ikke er perfekte. Derfor må den dreie seg om ideene.



4. Ontologi og epistemologi. Lignelsene

Ideene er

— mer fullkomne, virkelige enn fysiske ting, opphavet (årsak) til alt som eksisterer (arché)

erkjennbar på en sikrere måte enn fysiske, forgjengelige ting.

Jf. lignelsene: dreier seg om forskjellen mellom en refleksjon/skygge av en ting, og selve tingen (linje-, hule-, sollignelsen).

De høyeste ideene kan tilnærmes gjennom dialektikk: dialog med en vis person. (Se også § 5 om eros).



5. Menneskesyn. Gjenerindring. Eros

Sjelen adskilt fra kroppen: ikke-materiell, udelelig, udødelig (dualisme).

All viten medfødt, sjelen 'glemmer' når den inntar kroppslig form, må 'minnes' om den (jf. Menons slavegutt).

Sjelen villedet av sansing/sanselige behov.

Sjelens trang til udødelighet realiseres gjennom (bl.a.) eros (kjærlighet): en trang til å bli forløst av skjønnhet.

6. Vitenskapsyn og naturfilosofi

Matematikken den høyeste (egentlige) vitenskapen (jf. pytagoreerne).

Astronomi bedrives som inspirasjon til nye matematiske innsikter.

Kosmos bygges opp geometrisk.

Blir til som et produkt av to guder, en ‘mannlig’ Fornuft (demiurgen) og en ‘kvinnelig’ Materie.



7. Etikk og statslæren

Etikk og politikk vitenskapelige: innebærer et studium av ideene.



Dygds- (eller dyds-) etikk.

Mål: det gode livet = det å fungere på sitt beste som menneske = å være lykkelig = rettferdighet.

Oppnås ved å utvikle dygdene: visdom, mot, måtehold.

En gjenspeiling av det ideale samfunnet:



Sjelsdel Dygd S.funnsklasse

Tenkning Visdom Vokter/leder

Vilje/ånd Mot Forsvarer

Drift Måtehold Produsent

Rettferdige mennesker skapes gjennom streng utdanning hvor de beste siles gradvis ut fra de andre.

Kvinner kan også oppnå de intellektuelle dygdene. Ingen famlieenheter blant lederne og forsvarene.

Kunst, mytene, diktning osv. (mimesis) sensureres kraftig.

Aristoteles (384-322 f.kr.)

1. Innledning

Vender mot empiri/common sense.

Bare én verden finnes, vet om den via sanseerfaring.

Verdenbilde: biologisk.

Etikk praktisk heller en teoretisk.

Bevarer ideen om et rasjonelt begripelig kosmos.



2. Substanser: form og stoff

Forkaster skillet mellom idé- og sanseverden.

Ideer/former ett aspekt ved ting eller substanser – en mann, et tre, en stein osv.

Består av stoff og form i en uløselig bundet helhet:



Substans: ontologisk grunnleggende

Form: det som enkeltting har til felles

Stoff: materie/det som skiller ting av samme type fra hverandre

3. Essens og funksjon

Form forstås også som essens, som bestemmer art.

Går på indre virkemåte/funksjon/evner heller enn overfladiske/materielle egenskaper.

Kjennskap til essenser begrunner viten.

Inndeler ting etter essens: levende vs. ikke-levende, planter vs. dyr, ikke-tenkende dyr vs. mennesker.

Også kunstige slag (bil, bord osv.) har former/funksjoner fordi vi lager dem med visse formål for øyet.



4. Forandring, utvikling, telos

Forandring: ting realiserer/virkeliggjør form/egenskaper:

– Mulighet for forandring/form = stoff

– Virkelighet/aktualitet = form

Modellen er biologisk utvikling:

en eikenøtt (stoff, mulighet, mangel) –> eiketre (form, virkelighet, fullkommen).

Substans blir et dynamisk begrep: Ting ‘på vei til et annet sted’ – telos (formål).

Gjelder også for rent fysiske forandringer (se § 5).

Fire undertyper forandringer:

- Kvantitativ: f.eks. noe øker i mengden

- Kvalitativ: f.eks. fargeskifter

- Bevegelse (stedsforandring)

- Tilblivelse og tilintetgjørelse av substanser (f.eks. en sko lages, et menneske unnfanges/dør).

Også naturlig vs. ikke-naturlig forandring.



5. De fire ‘årsakene’/forklaringstypene

Objekter/forandringer forklares ved å vise til fire årsaker:



Formale årsaker - viser til en tings form, evner osv.

Finale årsaker – viser til en tings telos (formål). Den viktigste/bestemmende.

Materielle (stofflige) årsaker – viser til hva noe er laget av.

Bevirkende årsaker – viser til et tidligere forhold som frembringer det vi forklarer.

F.eks.:


En øks lages:

Form.: Formen som gjør den egnet til å hogge.

Fin.: å hogge (et menneskelig formål)

Mat.: Tre/jern

Bev.: Den den er laget av.

Eikenøtt i vekst:

Form.: utviklingens forløp

Fin.: eiketreet

Mat.: Organiske stoffet i eikenøtten

Bev.: Stoffet i eikenøtten (mulighet), samt ernæring hentet fra omgivelsene.

Tungt objekt i fritt fall (naturlig begevelse):

Form.: Formen på fallet

Fin.: Jordens sentrum, der ting bestående av jord hører til.

Mat.: Objektets stoff (jord)

Bev.: Objektets stoff ---> vekt (mulighet), samt utløsende omstendighetene.

Kastbevegelse (tvungen bevegelse):

Form.: Formen på bevegelsen

Fin.: Der kasteren sikter mot

Mat.: Stoffet til tingen som kastes

Bev.: Kasterens kast og støt fra luften underveis

Levende ting: Sjelen er den fin., form. og bev. årsak, kropp den mat.

Kunstige ting: Vi og våre formål utgjør bev. og fin. årsaker.

6. Epistemologi og logikk

Viten basert i sanseerfaring:



Ting -> Sansing -> Minne -abstraksjon->

Begrep (form) –> Definisjoner

Definisjoner erkjennes ved innsikt.



Viten må begrunnes, utfra definisjonene.

En vitenskap = et aksiomatisk system:

fra aksiomer (definisjonene)

utleder man



teoremer (begrunnede, = viten)

ved hjelp av logisk riktige slutninger.

F.eks.:

Alle menn er dødelige Alle menn er stae



Sokrates er en mann Sokrates er mann

Sokrates er dødelig Sokrates er sta

Alle F er G

a er F

a er G


7. Naturfilosofi og metafyikk

Alt har sin plass.

Jorden = universets ubevegelige sentrum, som planetene kretser rundt.

To sfærer:

Sublunar: Fire elementer med hvert sitt naturlige sted.

Ting oppstår/går til grunne.

‘Fysikk’: Se § 5. Bevegelse rettlinjet.

‘Bevegelseslov’:



Hastighet tid.anstrengelse (el. vekt)

motstand

 

Supralunar: Himmellegemene består av et vektløst femte element (eter). Uforgjengelige, perfekt (sirkulær) bevegelse. Festet til usynlige sfærer som roterer på komplekse måter.



Metafysikk:

Planetenes bevegelse er evig/perfekt men forårsaket:

Den første årsak: = ‘den ubevegede beveger’.

Maksimalt perfekt og virkelig, dvs. ren form.

Påvirker ting som telos, final årsak.

‘Inspirerer’ perfekt bevegelse i planetene, deres bevegelse forplantes innover til den sublunare.



8. Menneskesyn. Etikk og politikk

sjel (tenkende) // syn // form

kropp // øyne // stoff

Men: Det ‘aktive intellektet’ er evig og udødelig.

Dygdsetikk: Målet er

Det gode livet = lykke = fungere på sitt beste som menneske (duger).



Indre og ytre betingelser:

det gode livet = utvikling av tankeevnen i samspill med andre i samfunnet.

Tankeevnen: teoretisk, praktisk, teknisk komponenter.

Praktisk dygd (fronesis = kloksap/dømmekraft) =

skjønnsmessig evne til å treffe riktige avgjørelser i konkrete sammenhenger, tolke lover, begrunner valg osv.

Forutsetter moralsk dygd.

Moralske dygd = innøvde holdninger til visse følelser.

Finnes på 'Den gyldne middelvei', f.eks.:

feighet .... mot .... dumdristighet

fråtseri.... selvtukt.... askese

gjerrighet .... gavmildhet .... ødselhet

skyhet.... stolthet.... skamløshet



Politikk/samfunn:

Mennesket er ‘zoon politikon’, men staten er til for menneskets skyld, ikke omvendt.

Politikk ikke en eksakt vitenskap, kritisk til P.s idealisme.

Støtter mellomløsning mellom oligarki og demokrati (en type representativ demokrati/meritokrati).



Slaver en nødvendig forutsetning for at de frie mennene kan realisere sin form.

Kvinners dygder gjelder den private/dyriske sfæren, deltar ikke i samfunnsdebatt/vitenskap.

 

Senantikken og Middelalderen



1. Hellenisme (300 f.kr.-400 e.kr.)

Gresk kultur spres vidt omkring i Europa, Afrika, Asia (gjennom Alexander d.s.).

Også romerne påvirket. Foretrakk filosofier som fremhever retrett til det indre f.eks. stoisisme.

2. Eukild (c. 300 f.kr.)

Mål: å utlede alle matematiske utsagn fra ett sett grunnantagelser: Et aksiomatisk system (jf. Arist.).



Elementene gjorde dette for geometri:

Definisjoner, f.eks.: ‘sirkel = figur i planet hvor alle punktene er like langt fra sentrum’.

Aksiomer: innlysende, almenne sannheter.

Postulater: kontruksjonsreglene for geometri.

Teoremer: påstander som kan bevises på grunnlag av definisjonene, aksiomene og postulatene (evt. andre teoremer).

Geometri gjenspeiler universets oppbygging (jf. pytagoreerne).

Ubestridt som ren matematikk til 1800-tallet.

3. Astronomi

Oldtidens astronomer samlet inn mye opplysninger om himmellegemene. Grekerne/hellenistene søkte å forklare dem og utførte beregninger vha. geometri.



Eudoxus (409-356 f.kr.): utarbeidet detaljert geosentrisk verdensbilde (gvb).

Aristark (c. 280 f.kr.) ga et heliosentrisk verdensbilde (hvb) (jf. Kopernikus).

Ptolemaios (85-165 e.kr.): støttet gvb vha. episykler og ekvatanter.

Matematisk bragd, men ad hoc: fremsatt for å redde gvb., uten egne testbare implikasjoner.

Etterhvert uhyre komplisert.

4. Kristendommens fremvekst

Romerrikets og hellenismens forfall -> folk mister tro på seg selv som selvstendige, rasjonelle vesener. Trenger frelse fra noe annet...

Konflikt mellom religion og filosofi: Tro/åpenbaring vs. viten/fornuft.

Mord på Hypatia (415), de lærde flykter fra Alexandria, biblioteket ødelegges.

Udødelighet for hellenistene i rekkevidde: lå i en forståelse av evig kosmos/bystaten.

For kristne noe hinsides: må underkaste seg Gud, skaperen.

Mennesket rangerer likevel høyest i skapeverket: er selv fritt, skapende.

Naturen mister (etterhvert) egenverdi, står til vår disposisjon.



5. Augustin (354-430)

Forener Platons filosofi med kristen lære via ny-platonismen (Plotin, 205-270):

Den høyeste idé, Det Ene, kaster lys over alt og gir det væren. Materie/kropp mørk/ond.

Augustin: Det Ene = Gud.



Arvesynden: Vi er syndere av natur —> fornuften for svak til å temme driftene.

Sjelens viktigste trekk: viljen: Vi kan velge å elske/avslå Gud.

Vi må snu mot ‘lyset’, Gud, for å vite (illuminasjonslæren).

Matematiske/etiske sannheter fremheves.

Gud selv kan ikke begripes, erkjennes gjennom kjærlighet/forening.

Sjelen adskilt fra, men skapt for, kroppen.

Men kroppen ikke ond i seg selv.

6. Sen- og høymiddelalderen. Aquinas

500-1000: Greske skrifter går tapt, kirkens makt vokser, støtter seg på ‘offisielle doktriner’ (i vesten).

Fom. 1100-tallet: Araberne gjør vestlige tenkere kjent med Arist. på nytt.

Nye universiteter grunnlegges. Skolastikken praktiseres, noe vitenskap.

Acquinas (1225-74): en syntese av Arist. og kristen lære (fornuft og tro).

Ble kirkens nye offisielle doktrin!

Tre typer sannheter:

Åpenbarte: oppfattes gjennom tro.

Naturlige: oppfattes gjennom sansning + tenkning.

Overlappende: på begge måter.

F.eks.:


Gud eksisterer pga. (bl.a.):

- naturlig harmoni (‘argument from design’).

- det må være en først årsak.

Universaliastriden:

Ac. en moderat realist: former i objektene.



Radikal realisme: former i Gud.

Nominalisme: det finnes ikke former, bare ord: Naturens orden prisgitt Guds vilje.

Den vitenskapelige revolusjon

1. Renessansen (1450-1650)

Tilbake til klassiske ideer/skrivninger om kunst, diktning, dramatikk, arkitektur, retorikk, matematikk, vitenskap. Kirkens autoritet/menneskesyn utfordres. Humanisme: Menneskets evner og produkter studeres/feires. Historisk bevissthet.

Samfunn 'liberaliseres': Reformasjon, føydalsystemet rakner, nasjonalstater dannes, fri handel (regning viktig). Politisk filosofi: realisme (vs. idealisme): Maktens betydning fremheves: Machiavelli: Fyrsten (1513). Hobbes: Leviathan (1651).

Fremskrittstro: - gjennom empirisk/matematisk vitenskap:

Leonardo: perspektivtegning, anatomi.

Descartes, Bacon: ‘Kunnskap er makt’. Vitenskap av instrumentell verdi.

Årsakene? Kruttet, kompasset, boktrykkerkunsten.

2. Den nye vitenskap. Kopernikus og hvb.

Selvstendig observasjon og matematikk vektlegges. Avslører et univers der bare mennesker har ‘betydning’.



Kopernikus (1473-1543): Fremsatt det heliosentriske verdensbildet (hvb.) på nytt. Ville finne en teori som:

(a) passet bedre inn med dataene, nyttig

(b) var enkel/harmonisk, dermed antagelig sann — ikke bare matematisk elegant

(realisme vs. instrumentalisme)

Begrensninger:

- K.s system innebar noen episykler, eksentrisiteter, sirkulære baner, sfærer,

litt teleologi...

- Jorden ser ikke ut til å å bevege seg...



3. Brahe (1546-1601) og Kepler (1571-1630)

Brahe: nye astronomiske instrumenter, grundig observasjon.

Holdt til en versjon av gvb pga. fravær av parallaksebevegelse.

Observerte en nova og en astronomisk komet ---> gvb's nedgang.

Kepler: sterkt påvirket av pytagoreerne. Forsto harmoni i retning av optimisering/minimalisering. Tre lover:

1. lov: planetene beveger i elipser (unngår episykler/eksentrisiteter/ekvatanter).

2. lov: Linjen som forbinder planeten til solen sveiper ut samme arealet i ett gitt tidsrom uansett hvor langt den er fra solen.

3. lov: R3 = k.T2 (R = snittavstanden planeten-solen, T = planetens omløpstid)



Søkte å forklare hvorfor: solen skjøver planetene bort, magnetisk kraft mellom mellom sol-planetene.

4. Galileo Galilei (1564-1642)

Astronomi: Utviklet teleskopet:

Så Månens ujevne overflate, nye stjerner, Jupiters måner, Venus' faser. Svekker gvb, styrker hvb.



Mekanikk: ‘To nye vitenskaper’:

Bevegelse løsrives fra natur/telos, forstås matematisk.

Lovmessighetene avsløres ikke ved betraktning av naturen (jf. Arist.).

 

Prosjektilbevegelse:

Innebærer tregbevegelse: når et objekt først er i bevegelse trengs det ingen kraft for å opprettholde den, bare hastighetsforandringer trenger kraft.

Tregbevegelse observeres ikke, men postuleres som grunnlag for å forstå, komplekse, reelle bevegelser.

Eksperimenter gjenskaper (tiln.) ideale betingelser ---> gir tilgang til de ulike komponentene som opererer.

Skråplansforsøket: d t2 fulgt uansett vinkelen/avstand/objektets vekt ---> gjelder også for fritt fall.

Antyder at bevegelse i vakuum er mulig.

Eksperimentet nøye satt opp, kontrollert, kvantitativt analysert.

Teoridannelse og teknikk henger sammen (kontra Arist.).

Menneskets tilgang til naturen problematiseres:

- Blotte-øye observasjon ikke nok.

- Jevn tregbevegelse ingen virkning på systemets oppførsel (skip-eksperimentet).

- Skillet mellom primære og sekundære egenskaper.

Begrensninger: sirkulært treghetsprinsipp, sirkulære planetbaner, ingen kraftlære...

5. Newton (1642-1727)

Systematisk forklarte alle typer bevegelser kjent på tiden: jordiske og himmelske. Mange bekreftelser gjennom 1600-1800-tallet (planetene, kometer, tidevann, osv.)



Kraftlæren:

En kraft = noe som kan forårsake hastighetsforandinger iht. retning/størrelse

Tre bevegelseslover:

1. lov: Objekter som ikke påvirkes av kraft fortsetter i ro eller rettlinjet bevegelse (det lineare treghetsprinsippet).

2. lov: F = m.a.

3. lov: Til enhver kraft svarer det en motkraft i motsatt retning og like stor.

Gravitasjonsloven: Fm,M = G. m.M/R2

Beregningene krevde:

- kvantitativt angitte observasjoner —> utvikling av teknisk utstyr

- ny matematikk (differensial- og integralregning).



Atomisme: Alt består tsos. av atomer i bevegelse i uendelig tomt rom.

Farger, lyder osv. skyldes at partikkler påvirke menneskers sanseoverflater.

Absolutt rom/tid finnes fordi ikke all bevegelse er relativ ( hastighetsforandringer).

Kritikk: Hvordan kan objekter påvirke hverandre over store avstander?

N.s svar: ‘Hypoteses non fingo’.

Gud opprettholder ting på mysteriøst vis

N.s mekaniske bilde av universet:

deterministisk, fullstendig forutsigbart, reverserbart system. Jf. Laplaces demon.

Hvordan passer mennesker inn her?



Descartes (1596-1650)

1. Innledning

Legger fram et nytt filosofisk system for den nye vitenskap.

Fremragende matematikker (analytisk geometri), bidrag innen fysikken/biologien.

Fornuften og medfødte ideer vektlegges (rasjonalist).



2. Erkjenneslsesteori og metoden

Fokus på det erkjennende individet. Imponert over matematikken  den analytisk-syntetiske metoden (jf. Euk., Gal.):

1. Aksepter bare det som står klart og tydelig for en.

2. Bryt ned sammensatte problemstillinger til enkle problemstillinger der løsning står klart og tydelig for en.

3. Løsningen på den sammensatte problemstilling bygges opp fra løsningene til de enkle.

4. Bruk systematisk oppregninger/oversikter for å unngå feil.



3. Tvilens metode

Anvendelse av ASM/underbygger denne.

D. tenker seg:

Alle mine sanselige oppfatninger kunne være feil.

Også matematiske overbevisninger.

Men jeg kan ikke betvile at jeg tenker.



Ergo: Jeg eksisterer.

(en klar og tydelig intuisjon).

Også: Jeg’et finnes som et rent tenkende vesen, siden dets eksistens er (klart og tydelig) uavhengig av kroppen/materie.

4. Gud og den ytre verden

Neste skritt: Gud eksistens:

Jeg har en forestilling om noe perfekt (fordi jeg bedømmer at jeg er imperfekt)

Alle forestillinger har en årsak som er like ‘virkelig’ som dem



Ergo: Forestilling kan ikke ha sitt kausale opphav i meg, siden jeg ikke er perfekt.

Ergo: Den forårsakes av Gud.

Neste skritt: Den materielle verden.

- Gud er god, ingen bedrager

Ergo: Han vil ikke la oss lure hvis vi tar utgangspunkt i våre klare og tydelige ideer

(disse er medfødte)

- De klare og tydelige ideer er geometriske/matematiske ideer

- Noen av våre sanseinntrykk svarer til geometriske ideer

- Disse oppstår 'ufrivillig'

- Synes å stamme fra ytre objekter



Ergo: — siden Gud er god osv.— en ytre, fysisk verden kan sies å finnes.

Sanseinntrykk om farger, lukt osv. er uklare/utydelige.

Systematiske feil beror på at vi har fri vilje.

5. Fysikk og biologi

Den materielle verden (res extensa) =

én uendelig, utstrakt substans, uten tomrom.

Studeres geometrisk-matematisk. Fysikken: flere viktige bidrag.

 

Det mekanistiske verdensbilde:

- teleologien forkastes:



bare bevirkende årsaker

ingen realisering av telos

helheten forstås utfra delene.

- bare det matematisk beskrivbare er reelt

- all (fysisk) forandring er stedsforandring

- stoff ensartet overalt, lovene universelle.

Hele systemet deterministisk.

Gud griper ikke inn etter skapelsen.

Biologi reduserer til fysikk.

Dyr automater.

Vi kan forutsi og utnytte hele naturen til vår gevinst...

6. Sjelen

Tre typer substanser: materie, Gud, sjeler. Sjeler i tid men ikke rom, udelelige.

Forårsake fysiske begivenheter, men ikke underlagt kausale lover.

(Et opphav til mye kontrovers...)



7. Analytisk geometri

Algebraisk måte å betrakte geometriske størrelser på.

Jf. renessansen: tall knyttet til algebra, ikke (bare) geometri.

Empirismen og Hume

1. Opplysningstiden (1700-tallet)

Borgernes makt/krav om folkestyre øker. Mennesket besitter allmennfornuften:

- Fornuft skal frigjøre fra nød/undertrykkelse.

- Alle individer har autonomi/rettigheter (Locke, Rousseau, Kant).



2. Locke (1632-1704)

Grunnla den britiske empirismen.

'Underlabourer' til den nye vitenksapen (Newton, Boyle).

Vil undersøke kunnskapens grenser ved nøye å undersøke våre erkjennelsesevner.

Avviser medfødte ideer: Alt vi vet (ideer) stammer fra erfaring:

- sanseideer (ser en rødfarge, lukt)

- refleksjonsideer (resonnering, vilje).

Enkle ideer/forestillinger danner komplekse, alle enkle stammer fra erfaring.



Primære og sekundære egenskaper:

Noen sanseideer forårsakes av ytre ting de ligner på (form, størrlese, massivitet osv.), andre ikke (farger, lyder osv.).

NB: Dette for Locke en hypotese.

3. Hume (1711-76)

Mål: samme som Locke.

Mer konsistent, fremhever naturalismen: Vil iakta og forklare hvordan vi danner våre oppfatninger. Newton hans forbilde.

Persepsjoner inndeles i

- inntrykk (mer ‘livaktige’)

- ideer/forestillinger (‘svakere kopier’)

Alle enkle ideer må svare til et enkelt inntrykk.



Psykologiske assosiasjonsprinsipp:

likhet

nærhet i tid/rom

årsak og virkning.

(Opptrer også i dyr i mindre utviklet grad.)

Kunnskap inndeles i

- faktakunnskap

basert på inntrykk, reell men usikker

- begrepskunnskap

sikker, men bare formal, f.eks. matematisk og logisk kunnskap.

4. Substanser og den ytre verden

Vi erfarer bare inntrykk.

Derfor: vedvarende eksistens er ren spekulasjon!

Forført av likheten mellom ulike persepsjoner.

Ingen grunn til å anta ting/substanser bak sanseinntrykk.

Forført av egenskapers romlige nærhet.



Jeg-et: Intet inntrykk om en ego.

Forført av visse likhets/narhetsforhold.



5. Kausalitet og induksjon

Kausalitet: Forstås slik:

A forårsaker B =

i) A før B

ii) A nær B i rom/tid

iii) Forbindelse mellom A og B

Men: bare i) og ii) kan iaktas, ikke iii).

Bevis: Noe annet kan tenkes å skje enn det vi føler må skje.

iii) antas pga. regelmessighet mellom A-B.

Kausal kunnskap beror på erfaring + vane.

Induksjon: Slutning fra tidligere mønster til senere hendelser/et generelt mønster. F.eks.:

a1 er en ravn og svart

a2 er ravn og svart



aN er ravn og svart

Det neste ravn jeg ser, blir svart/Alle ravner er svarte

Men:


- Ikke logisk gyldig.

- Å bruke erfaring for å begrunne induksjon er sirkulært.



6. Skeptisisme og naturalisme

H.s budskap: Rasjonell tenking er sterkt begrenset.

Kan aldri påvise den ytre verdens eksistens, årsaksforbindelser osv.

Men: vi skal ikke tro på at de ikke eksisterer, fordi

(a) vi ikke kan og

(b) det gir like lite mening som å tro på den.

Vi og vår vitenskap er prisgitt våre naturlige tilbøyeligheter.



6. Etikk og handlingsteori

Etiske utsagn ikke basert i kunnskap:

- Ser aldri det onde/gode ved en handling (verken egenskap eller relasjon)

- Man kan ikke slutte fra ‘er’ til ‘bør’.

Etiske utsagn gir uttrykk for følelser:

- av billigelse/misbilligelse:

reaksjoner til nyttige/behagelige trekk ved aktører (seg selv eller andre)/handlinger.

Handlingsteori:

-Handling motiveres av følelser, ikke resonnering.

-Moral innvirker direkte på handling,

Ergo: den gjelder følelser.

Etikk likevel ikke subjektiv/egoistisk:

Alle besitter felles arv av særegent moralske reaksjoner (medfølelse).

Den ‘upartiske moralske dommeren’ abstraherer bort fra egenkjærlighet.



Har vi fri vilje?

Alt er årsaksbestemt.

Men: forskjell mellom å være forårsaket av ens grunner og det å være tvunget til å handle.

Kant (1724-1804)

1.Innledning

Tre store verk: Kritikken der...



reinen Vernunft, praktischen Vernunft, Urteilskraft.

Vil tilbakevise skeptisisme ved å finne en middelvei mellom rasjonalisme og empirisme.



2. Den kopernikanske revolusjon i filosofi

'Hvordan er a priori viten mulig?'

(Også: Hvordan er objektiv viten mulig?)

'Verden må rette seg etter vår kunnskap heller enn omvendt':



Sinnets egne aktiviteter bidrar til kunnskap.

Inspirert av Galilei: Forstandan = en dommer som stiller naturen spørsmål.



3. A priori vs. a posteriori; analytisk vs. syntetisk

Analytisk vs syntetisk: Inneholder subjektbegrepet predikatbegrepet (an.), eller ikke (syn.)?

A priori vs. a posteriori: Kan utsagnet vites uten sanseerfaring (apr.) eller ikke (apos.)?

F.eks.:


an. + apr.: Ungkarer er menn, Materie er utstrakt

syn. + apos.: Ungkarer kjører raske biler, s = 1/2gt2

syn. + apr.:

rom er tredimensonalt

tid går ikke baklengs

7 + 5 = 12

·trekants indre vinkler = 180 grader

alle hendelser har en årsak

Siste skyldes sinnets aktiviteter/struktur:



Former/kategorier som empirisk innhold innordne seg etter.

Dermed nødvendige sannheter.



4. Anskuelsesformene: Rom og tid

Spatio-temporal erfaring skyldes anskuelsens struktur.

Rom/tid ikke en del av virkeligheten ‘an sich’.

Heller: den (nødvendige) strukturen denne inntar når den oppfattes av oss (‘für mich’).



Geometri beskriver formen rom.

Aritmetikk formen tid.

5. Forstandens (tankeevnens) kategorier

Erkjennelse = sansing + tenkning.

Å tenke = anvende begrep på anskuelser, 'felle dommer'.

Å felle dommer forutsetter kategoriene:

apr.+syn. sammenhenger i det vi anskuer.

Spesielt viktige: substans og kausalitet.

Begrunnes via den transcendentale deduskjon (objektivitet og subjektivitet gjensidige betingelser for hverandre).

6. Fysikk vs. metafysikk

Apr.+sy. viten mulig i matematikk/fysikk. Muliggjør empirisk viten.

Fordi: formene/kategoriene konstituerer erfaringer (fenomener, fremtredelser).

Nedsiden: Ikke mulig innen metafysikk:

- 'Ding an sich’

- sjelen, kosmos, fri vilje, Gud (først årsak)

Men:

Noen av disse er noumena (ting som kan tenkes).



Noen er regulative ideer.

Vitenskap/metafysikk drives fram av en trang til å forstå tilværelsen fullt ut.

Filosofi viser hvor grensene går (kritisk).

7. Etikk og moralloven

Moral gjelder praktisk fornuft.

Består i absolutte, universelle handlingsmaksimer (deontologisk etikk).

Det eneste gode er en god vilje (sinnelagsetikk).

Opphav: Moralloven: et a priori prinsipp nedfelt i fornuften.

Autonomi: Vi er vår egen lovgiver:

For å være rasjonelt begrunnet må lovene pålegges en selv av egen fri vilje.

Frihet og plikt innbyrdes forutsetninger.

Moralloven = det kategoriske imperativet (‘forestillingen om loven i seg selv’).



Handle bare etter en maksime som er slik at du samtidig kan ville at den blir en allmenn lov.

F.eks.: Lyving og løftebrudd blir forbudt.

En annen formulering:

Man skal ikke behandle mennesker bare som et middel, men alltid som formål

(fordi vi alle er autonome lovgivere.)

Tre metafysiske postulater:

Vi har fri vilje,

sjelen er udødelig,

Gud eksisterer.

8. Estetikk

1700-tallet: kunst som en særegen form for menneskelig åndsliv, ikke underlagt teori, praksis eller teknikk.

K. anser at estetiske dommer

- har særegent innhold

- er foranket i subjektets opplevelse

- gjør krav til almenngyldig aksept, kan diskuteres

Skjønnhet = (fof.) naturlig skjønnet: formålstjenelighet uten formål ('harmoni'). Et kunstverk skal strebe etter samme type perfeksjon, men utfra egne premisser.

Det sublime: annen type estetisk erkjennelse som oppstår idet man prøver å forestille det ubegrensede som totalitet.

Det 19. århundret

1. To hovedstrøminger etter Kant

Positivisme:

Opptatt av den fenomenale, observerbare verden

– også ift. mennesket/samfunnet.

Romantikken:

(Vitenskapelig) fornuft detroniseres.

Mulig å forstå noumena.

Ekspressivt menneskesyn.

Særskilt åndsvitenskap.



2. Utilitarisme

Gunnlegger: Jeremy Bentham (1748-1832).

Etikk skal grunnlegges vitenskapelig, skeptisk til abstrakte moralske begrep.

– Moralsk god handling = den som gir mest mulig lykke til flest mulige mennesker

(mest nytte, ‘utility’)

– Mengden lykke/ulykke i et menneske = (summen lyst – summen ulyst)

En form for konsekvensialisme:

Handlinger vurderes i forhold til et mål.

B.s teori er ahistorisk/atomistisk/reduksjon-istisk/positivistisk:

Mennesket/etikk reduseres til lysktkalkylen:

Lyst/ulyst måles iht. intensitet, varighet, sikkerhet, når den vil intreffer, antall involverte osv. Tilrettelegger sammfunnet deretter.

Viktig i sosiale reformer. Mål: rive ned irrasjonelle verdistrukturer.

J.S. Mill (1806-1873): Mindre reduksjonistisk form for utilitarisme:

- Skilte lavere og høyere lykker.

- la vekt på individuell frihet/rettigheter.

- tok til orde for de undertrykte, stemmeretten for kvinner (sammen med kona H. Taylor).



3. Hegel (1770-1831)

Individualistisk forståelse av mennesket ikke adekvat (Marx: fremmedgjørende).

Må forstås i forhold til dets sosiale og historiske sammenheng (holistisk).

Samfunn/historie én manifestasjon av Geist (ånd/fornuft).

Utvikler seg dialektisk:

Tese, anti-tese, syntese, ny anti-tese, ny syntese osv. F.eks.:

orientalsk enevelde (tese, ingen fri) ---> gresk demokrati (antitese, noen er fri) ---> moderne demokrati (syntese, alle frie).

4. Humanvitenskapenes fremvekst: historisme, hermeneutikk

Herder (1744-1803): Vekt på det særpregede ved ulike folkeslag/epoker.

Mennesket preges av/preger sine omgivelser.

Identitet skapes gjennom å uttrykke seg.

Språk en nøkkel til forståelse.

Historien sentral:



tidsånd – men inngår ikke i altomfattende system (jf. Hegel).

Også viktig: folkeånd.

Ulike epoker/kulturer forstås fra innsiden: pluralisme.

von Ranke (1795-1886):

Objektivitet/kritisk kildebruk fremheves:

- Historien skal ikke være spekulativ.

- " " " " dømmende.

'Alle epoker er like nær Gud'.

Kritisk til Hegels fremskrittsvisjon og Herders innlevelsesmetode.



Droysen (1808-1884):

Historikeren en del av historiens forløp.

Kan ikke bli kvitt fordommer, bare prøve å bli klar over dem.

‘Hver generasjon må skrive historie på nytt’.

Defor:

H.V. kan ikke oppnå naturvitenskapelig objektivitet.



Men: Subjektiviteten kan brukes konstruktivt til å forstå andre kulturer/epoker.

Det gjelder å forstå, ikke forklare mennesket og dets ytringer.



Dilthey (1833-1911):

Ny forståelse av hermeneutikken.



Den hermeneutiske sirkelen:

Forståelsen av delene avhenger av forståelsen av helheten og omvendt.

Den helhetlige forståelsen forankret i ens horisont - som man ikke kan frigjøre seg fra.

5. Darwin (1809-82): Artenes opprinnelse

Evolusjonsteori basert på det naturlige utvalget:

Dagens komplekse livsformer utviklet seg gradvis fra fære, mindre komplekse former ved å ‘tilpasse seg’ sine miljøer.

Ulike arter ikke evige/skapt.

Evolusjon ikke målrettet (el. teleologisk).

Forløpere/påvirkninger:

- Anaximander, Descartes (kosmologi).

- Romantikkens biologi (Lamark, Goethe)

- Lyell (geologi).

- Økonomi: Spencer, Malthus: ‘de mest tilpasningsdyktige overlever’, ‘kampen for å overleve’

- dyroppdrett.



Det naturlige utvalget: Driver evolusjon fremover:

i) Ulike varianter oppstår ved tilfeldige genetiske prosesser

ii) Evner/egenskaper nedarves.

iii) Variantene har ulike overvelsesevner i miljøet (ink. evner til å forplante seg).

iv) Flere organismer fødes enn resurssene kan opprettholde

(-> kamp om å overleve).

i)-iv) –> varianter som er mest ‘tilpasningsdyktige’ i sitt miljø dominerer.

Art = en variant som

- etablerer seg stabilt i en nisje

- (gjerne) blir reproduktivt isolert.

Men:

Intet prinsipielt variant/art-skille, og art forstås historisk/dynamisk (kontra Arist.s essensialisme).



Funksjonalistiske forklaringer

D. ‘naturaliserer’ teleologi (kanskje). Komplekse/funksjonelle biologiske strukt-urer blir til gjennom dnu.

F.eks.:

- Hvorfor har hjertet fire kamre?



- For å forsyne kroppen med oksygen-rik blod

=> denne effekten bidro til at organismen strukturen inngår, ble naturlig valgt



Mennesket og psykologi

D.: mennesket også et produkt av dnu. Mye kontrovers.

Er mennesket bare biologisk formet materie?

Kan det forstås utelukkende slik?



Evolusjonspsykologi:

hjernen en biologisk organ.

Grunnleggende psykologiske tilbøyeligheter har biologiske funksjoner (logikk, indukjson, språk, sex/kjønnsroller, moral, religion osv.).

Naturvitenskap og vitenskapsfilosofi i det 20. århundret

1. Utviklinger på 1900-tallet

i) Newtons mekanikk erstattes av Einsteins relativitetsteori: masse og energi utbyttbare størrelser, tid osv. avhenger av referansesystem, rom ikke-euklidisk.

ii) Kvantefysikken: Verden ikke determinert på det minste nivået, hva som skjer avhenger av at vi griper inn.

iii) Sikkerhet som mål erstattes med sannsynlighet/fremskritt/styrke.

iv) Ny logikk gjør det mulig å formalisere aritmetikk/geometri.

v) Forsøk på å formalisere vitenskapelig fornuft:



2. Logisk positivisme (1920-30-tallet)

Humes empirisme i lys av den nye logikken og fysikken. Opponerte seg mot ideologi.

En fysisk teori = et logisk språk (med regler)

To typer påstander:

Syntetiske: har mening hvis de kan verifiseres vha. observasjonsutsagn (verifikasjonsprinsippet.)

Analytiske: sanne i kraft av språkreglene.

Gikk i retning av konvensjonalisme, instrumentalisme.

Varige spor: logisk tilnærming, enhetsvitenskapsidealet.



3. Popper (1902-94) og falsifikasjonisme

Forkaster LPs instrumentalisme og induktivism.

Vitenskapens endelige mål er sannheten.

Men også kritisk: Å være rasjonell = være åpen for kritikk/korreksjon (kritisk rasjonalisme).

Induskjon:

- ikke holdbar

- ikke en god modell for vitenskap: Vitenskap starter med teoretiske problemer.

Evolusjonsepistemologi’: Kunnskap vokser som organismer utvikler seg: ved prøving og feiling.



Oppdagelse vs. begrunnelse:

Oppdagelse: ingen regler, fantasi styrer.

Begrunnelse: Hypoteser utsettes for ubønnhørlig prøving. Falisifisert -> forkastet.

Falsifiserbarhet:

Forklaringskraft = grad av falsifiserbarhet=

antall observasjonsutsagn teorien er inkonsistent med.

Fremskritt = å falsifisere teorier og erstatte med mer falsifiserbare.



Demarkasjonskriteriet.

En vit. teori må være falsifiserbar

Ufalsifiserbare teorier = pseudo-vitenskap

Problemer for Popper:

Hvorfor skal vi tro på vit. teorier?

Hypoteser testes ikke enkeltvis men en bloc.

4. Hypotetisk-deduktiv metode (HDM)

Aksiomatisk metode (AM): Kunnskap utledes deduktivt fra sikre utgangspunkter.

HDM: Generelle hypoteser fremsettes, så prøves/begrunnes:

H

(Hvis H, så O)

O (kalt: empirisk konsekvens)

Stemmer O overens med observasjon?

Ja: H bekreftet/styrket.

Nei: H avkreftet/svekket.

Men aldri verifisert eller falsifisert.

Teori: et lite sett grunnantagelser som medfører et stort antall observasjoner vha. tilleggsantagelser (f.eks. Newton, Darwin). Regnes som tilnærmet sann hvis den:

i) forutsier/forklarer mange ulike fenomener (særlig uforventede)

ii) er enkel

iii) henger sammen med andre enkle, forklarende teorier.



5. Kuhn (1922-96)

Kritiserer både LP, Popper, HDM:

For mye logikk, for lite historie/sosiologi.

Vitenskapelige teorier lar seg ikke sammenligne rasjonelt (fullt ut).

Ideen om fremskritt problematiseres.

1. Før-vitenskap:

Ingen enighet om grunnantagelser. Forskning usystematisk/sprikende.

2. Normalvitenskap:

Forskerfelleskapet slutter seg opp om et paradigme:

i) symbolske teorier (lover, matematikk)

ii) metafaysiske antagelser

iii) kriterier for god forskning (enkelhet, styrke osv.)

iv) eksemplarer (mønstereksempler): konkrete anvendelser av teori.

Beror på ‘tacit knowledge’ (taus kunnskap).

Kunnskapen vokser via ‘puzzle-solving’.

Paradigmet settes ikke på prøve.



Anomalier søkes forklart bort (jf. § 4).

3. Vitenskapelige revolusjoner:

Mange/dype anomalier ---> krise --->

forskerfelleskap går over til nytt paradigme.

Forklares gjern utfra sosiale/psykologiske årsaker.

Standardene for god forskning endrer seg.



Inkommensurabilitet:

Paradigmer kan ikke direkte sammenlignes med hverandre.

Gjelder også:

- observasjon (teoriavhengighet).

- ontologi/verdensbilde

-

Er K relativist? Senere teorier løser flere problemer, men er ikke nærmere sannheten.



 

 

 

 

 Forklaring i naturvitenskap og humaniora



1. Hva vil det si å forklare?

Å fremstille noe uventet/uvanlig/tilfeldig som noe forventet/vanlig/nødvendig.



2. Deduktiv-nomologiske modellen (D-N-modellen) (Hempel)

å forklare en hendelse/fenomen = utlede dens forekomst fra:

en/flere lover (teori) + visse angitte omstendigheter (gjerne årsaken/årsaksbetingelser).

'Forklaring som baklengs forutsigelse.'

F.eks.: Hvorfor dannes det en regnubue når solen skinner og det regner samtidig?

[Teori om lysets lovmessige egenskaper]



[Informasjon om regndråper, sollyset]

Regnbuens forekomst

Grunnleggende form:

Alle F er G



a er F

a er G


Gjelder også forklaring av lover:

Alle F er H



Alle H er G

Alle F er G

F.eks. Newton ift. Kepler/Galilei.

Ufullstendige/statistiske forklaringer:



Hvorfor forårsaket bil X en ulykke?

Fordi: Den punkterte på høy fart på en trafikkert vei.

Mer fullstendig:

(L) Enhver bil som punkterer på høy fart, har stor s.s. for å forårsake en ulykke når veien er trafikert

(Å) Bil X punkterte på høy fart



(ÅB) Veien var trafikert

(V) Bil X forårsaket en ulykke (følger med stor sannsynlighet)



3. Humanioria/samfunnsvitenskap

Enhetsvitenskapsidealet: Alle vitenskapelige forklaringer skal kunne innpasses i én overordnet modell.

Hempel: Hum.vit. (osv.) må kunne gi D-N forklaringer. Er det riktig?

Handlinger (bevisste):

Hvorfor spiser Sondre frukt til lunsj?

S ønsker å slanke seg

S tror at ved å spise frukt (bare) til lunsj vil han gå ned i vekt (slanke seg)

S spiser frukt til lunsj

Forutsetter dette en lov?

Alle som ønsker å slanke seg og tror at det å spise frukt til lunsj vil gjøre at de går ned i vekt, vil spise frukt til lunsj.

Ikke sann. (Samme for historie osv.)

‘Svakere’ lover?

Alle/de fleste som ønsker X mer enn noe annet og tror at Y er den beste måten å sørge for X vil, hvis de har anledning, gjøre Y.

Alle/de fleste som ønsker å slanke seg vil ha en tendens til å gjøre ting de tror er egnet til slanking.

Er dette empiriske lover?



Rasjonelle forklaringer:

angir aktørens grunner for å handle: handlingen fremstår som rimelig i lys av: aktørens bestemte oppfatninger, ønsker, holdninger osv.

S ønsker å slanke seg

S tror at ved å spise frukt (bare) til lunsj vil han gå ned i vekt (slanke seg)



(I lys av dette er det rimelig/forståelig at S spiser frukt til lunsj

S spiser frukt til lunsj

- ideografisk

- ikke prediktiv (forutsigende)

- innebærer Verstehen/innlevelse

- holistisk.



4.Fortelling

Er all forklaring (av hendelser) en form for fortelling?

- begynnelse (bakgrunn, evt. ‘lover’)

- midtdel (årsak, evt. ‘lover’)

- slutt (virkning)

Post-modernisme og kjønn i vitenskap

1. Post-modernisme

Setter spørsmålstegn ved

- ideen om tidløs, objektiv sannhet

- vitenskapens/det vitenskapelige samf-unnets enevelde som sannhetsleverandør.

Underliggende interesser/synspunkter (fra kultur/epoke/klasse/kjønn osv.) bestemmer forestillinger om sannheten.

Gjelder å avsløre det interessebestemte bak overflaten.



2. Michel Foucault (1926-1984)

Epistem = kunnskapsregime

(Å paradigme)

Definerer diskurser som implisitt definerer:

i) rammen for kognitive undersøkelser

ii) en maktstruktur

Opplysningsidealet: Mennesket som fritt, autonomt, rasjonelt vesen.

Skjuler maktposisjon hos de som behersker den vitenskapelige diskurs:

de hvite, vestlige, mannlige, heterofile, velutdannede, eiendomsbesittende osv.

Det rasjonelle vs. det irrasjonelle problematiseres:

Galskapen et produkt av det ‘logosentriske’ samfunnet.

‘Oss’ vs. ‘det Andre’.

3. Feminisme-1: litteraturteori

Klassisk feminisme (f.eks. H. Taylor, S. De Beauvoir):

Kvinner frigjøres ved å bli økonomisk selvstendig, ikke bundet av hjemmet, barn osv.

‘Gender’ (sosialt betinget) vs.

‘sex’ (biologisk).



Post-modernistisk feminisme:

Kvinner må søke etter en egen identitet. Taylor/De B. har fallosentrisk virkelighetsoppfatning.



Luce Irigaray:

‘Naturen er to’ — essensielt:

mann og kvinne (ikke ‘form’ og ‘stoff’).

Kjønnene er inkommensurable (jf. Kuhn). Identitet finnes i skjæringspunktet mellom språk og erfaring/kropp/erotikken:

Kvinnens språk ikke basert på logikk (enten…eller...),

men på tvetydigheter:

en evne til å håndtere det ‘utflytende’.

Kjønnsnøytralt språk uoppnåelig og uønskelig.

Å fremheve det Ene = (gjerne) å fremheve det mannlige.

 

 



 

 

 



 

4. Feminisme-2: vitenskapsteori

Sandra Harding:



Feministisk post-modernisme:

objektivitetet, logikk, rasjonalitet osv.: mannlige konstruksjoner.



Feministisk empirisme:

Mye vitenskap objektivt dårlig fordi den bedrives av menn.

Kvinnene må rette opp.

Rasjonalitet et utvetydig gode.



Feministisk standpunkt teori:

Alle har sine ulike perspektiver på virkelighet.



Sterk objektivitet: man vedkjenner seg og tar hensyn til sitt perspektiv.

Minoritetsgrupper må komme til orde, utfordre de annerkjente institusjonene.



Ulike synspunkter utfyllende, ikke nødvendigvis konkurrerende (pluralisme).

Dostları ilə paylaş:


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©genderi.org 2017
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə