|
Vokalutvikling
|
tarix | 15.08.2018 | ölçüsü | 327,5 Kb. | | #62475 |
|
Vokalutvikling Vokalutvikling monoftongering tonem, tonelag kvantitetsomlegginga lågning (senking) diftongering korte bakre vokalar vokalreduksjon apokope jamvekt jamning
Diftongar blir til einskildvokalar: ei > e, au > ø, øy > ø Diftongar blir til einskildvokalar: ei > e, au > ø, øy > ø Tidleg norrøn tid fram til 1600-talet Austnordisk (norsk langs svenskegrensa, svensk, dansk) Framlyd og innlyd: - ei > e, eik / ek (eg); stein / sten
- au > ø, aust / øst; draum / drøm; hauk / høk*;
- svensk: hök, hög (haug); dansk: høg (hauk), høj (haug)
- øy > ø, øyde / øde; drøyme / drømme
Ikkje i utlyd eller framfor vokal i norsk: - hey > høy (tørt gras); ey > øy;
- svensk: hö, ö; dansk: hø, ø
Norrønt: sauðr, haugr; sau og haug frå nyare norsk)
Tonem er òg kalla tonelag. To typar tonem. Tonem er òg kalla tonelag. To typar tonem. Suprasegmentalt fonetisk trekk, dvs. ikkje knytt til ein fon / lyd. Tonem 1 og tonem 2 (tonelag 1 og tonelag 2) ¹landa / ²landa -- subst. bf. flt. / verb pret. ¹landet / ²landet -- subst. bf. eint. / verb pret. Frekvensen i stemmebanda, kalla grunnfrekvensen, varierer gjennom ordet. For kvar dialekt er det ulikt for tonem 1 og 2. Dessutan er dette ulikt for ulike dialektar, slik det omtalt i Talemål for: - Lågtonedialekter – austnorsk, trøndersk
- Høgtonedialekter – vestnorsk, nordnorsk
Hovudsystem Hovudsystem Einstava i urnordisk / tidleg norrøn tid > tonem 1 (substantiv bestemt form + sterke vb. 3. p. eintal) Tostava på same tid > tonem 2 (verb) Bønner, baunir; tostava > tonem 2 Bønder, bøndr; einstva > tonem 1
Dette er del av talemålsstoffet, boka Talemål (og kan vente til det) Dette er del av talemålsstoffet, boka Talemål (og kan vente til det) For tonem 1: B, vest og nord: høgtone til låg i trykkstavinga, lågtone i trykklett D, aust og trøndersk: lågtone i trykkstavinga, låg til høg i trykklett X, inga tonelagsmotsetning: utanfor Bergen, Sørvest-Helgeland, deler av Nord-Troms og Finnmark For tonem 2: vest: lågtone i trykkstavinga, høgtone i trykklett aust: høgtone i trykkstavinga, låg til høg i trykklett
Tonem 1 og 2 er utvikla etter norrøn tid Tonem 1 og 2 er utvikla etter norrøn tid Tonem 1 har oppstått i opphavleg einstava ord frå norrønt når dei anten har fått ending for best. form, eller det har kome inn ein ny vokal mellom to konsonanter til slutt hestr-inn > ¹hesten (best. form, inn, var eige ord i norrønt) - hus-it, hus-in > ¹huset, ¹husa (best. form var eigne ord: it, in)
- ákr > ¹åker (e-en inn framfor konsonantending seinare, innskotsvokal / svarabhaktivokal)
- bǿkr > ¹bøker (obs. fleirtal, e-en seinare, svarabh.-vok.)
Tonem 2 har oppstått i tostava ord på norrønt, ofte i ord med bøyingsending (anna enn best. form) - hest-ar > ²hestar
- hest-ar-nir > ²hestane
- kona > ²kone
- vera > ²vera
gestr, gestr-inn, gest-ir > gjest, ¹gjesten, ²gjester gestr, gestr-inn, gest-ir > gjest, ¹gjesten, ²gjester bygd, bygd-in, bygd-ir > bygd, ¹bygda, ²bygder bók-in, bǿkr > ¹boka, ¹bøker bóndi, bǿndr > ²bonde, ¹bønder vik-a, vik-a-n, vik-ur > ²veke, ²veka, ²veker, ²vekene vík, vík-in, vík-ar > vik, ¹vika, ²vikar, ²vikane land-it, land-in > ¹landet, ¹landa lenda > ²landa (inf.) lendar, lendaði > ²landar, ²landa / ²landet
Tonem 1 vanleg i innlånte ord og ord henta inn frå norrønt igjen i ny tid Tonem 1 vanleg i innlånte ord og ord henta inn frå norrønt igjen i ny tid - ¹sykkel, ¹data, ¹giro, ¹ipod (innlån)
- ¹Helga / ²Helga (?), ¹Olav / ²Olav (nyhenta)
Òg tonem 2 i innlånte ord: - ²stasjon, ²banan (brukt i austlandsk og i trøndersk, med trykk på første staving)
Tonemgrupper (austl. og trøndersk)
Kvantitet vil her seie lengde på vokal og etterfølgjande konsonant i same staving. Eksempel på dei neste sidene. Kvantitet vil her seie lengde på vokal og etterfølgjande konsonant i same staving. Eksempel på dei neste sidene. Normallange stavingar: anten vokal eller konsonant er lang, den andre kort; i norrønt og moderne norsk Korte stavingar: kort vokal og kort konsonant; i norrønt, litt i nyare dialektar (Gudbrandsdalen) Overlange stavingar: lang vokal og lang konsonant; i norrønt, litt i nyare dialektar (Setesdal)
Normallange stavingar både i norrønt og moderne norsk: Normallange stavingar både i norrønt og moderne norsk: kort vokal + lang konsonant: - hallr / hall, gestr / gjest, skinn (’hud’)
- (Lang konsonant er dobbel i skrift i norrønt og i moderne norsk.)
lang vokal + kort konsonant: - góð(r) / god; , skín (1.pers. presens) / skin
- (Lang vokal er skriven med lengdeteikn, lik aksent agiu, i norrønt. I moderne norsk er lang vokal berre uttrykt med enkel konsonant etter.)
- (Nokre av eksempla ovanfor er viste i TV 4.2.)
Korte stavingar i norrønt. Korte stavingar i norrønt. I moderne norsk har orda blitt til normallange, unntak for Gudbrandsdalen som har halde på korte. kort vokal + kort konsonant i norrønt: - skin (lys); gera, vin(r), hnot (nøtt), gras, svar, svara
til normallange i moderne norsk - ofte lang vokal + kort kons. i vest:
- [ski:n], [jæ:ra],[ve:n], [no:t], [gra:s]
- ofte kort vokal + lang kons. aust:
- [skin:], [jør:a], [ven:], [nøt:], [gras:], (da. [gres:])
- veksling mellom austl. og n-austl. + trøndersk:
- austl.: [væ:ra], [jæ:ra]; n-aust + tr.: [var:a], [jær:a]
- ! Gudbrandsdalen, kort + kort: [skin], [jera], [gras], [lesa], [Sel]
! Legg merke til korleis bokmål og nynorsk er normert (som aust og vest).
Overlange stavingar i norrønt. I moderne norsk har orda blitt til normallange, unntak for Setesdal som har halde på overlange. Overlange stavingar i norrønt. I moderne norsk har orda blitt til normallange, unntak for Setesdal som har halde på overlange. lang vokal + lang konsonant i norrønt: - nátt, skínn (skinner, 2. og 3. p. presens), vítt (vidt, norr. oppsl. víðr)
til normallange i moderne norsk: - oftast kort vokal og lang konsonant:
- natt, skinner (analogisk), vidt [vit:]
- også lang vokal og kort konsonant:
- ! Setesdal, lang + lang: [no:t:]
Lettare å uttale høge, låge, fremre og bakre vokalar når dei er lange enn når dei er korte. Lettare å uttale høge, låge, fremre og bakre vokalar når dei er lange enn når dei er korte. Taleorgana har betre tid til å endre posisjonar frå lyden før. Korte vokalar blir lettare endra mot sentrale, som /e/ og /ø/. Lågning gjeld høge vokalar som blir sentrale. Lågning der vokalen blir lik eit anna fonem i dialekta, er mest vanleg i trøndersk og nordover, finst òg i austlandsk. (støkke, bøyd (bygd), fesk) Ei svakare lågning har funnest i vestlandsk, men har dreidd seg om små kvalitative endringar. Lang vokal, utan lågning: norr. dríva, /dri:va/ > /dri:va/ Kort vokal, med lågning: norr. lifa, /liva/ > [leva], > /le:va/
Lang vokal, har ikkje lågning: Lang vokal, har ikkje lågning: - norr. dríva, [dri:va] > [dri:va]
- norr. stýra, [sty:ra] > [sty:ra]
Kort vokal, med lågning: - norr. lifa, /liva/ > [leva] > /le:va/
- norr. spyrja, /spyrja/ > /spørja/ > /spørja/, /spørre/
- norr. fiskr > /fesk/, jf. /fisk/
- norr. vit > /vet/, jf. /vit/
- norr. stykki > /støke/
- norr. bygð > /bøgd/, /bøyd/
ó: norr. fótr /fo:tr/ > /fou:t/, ein fot ó: norr. fótr /fo:tr/ > /fou:t/, ein fot - norr. rót /ro:t/ > /rou:t/, ei rot
á: norr. hár /ha:r/, /hɔ:r/ > /hau:r/ (/ɔ/ er låg bakre å-lyd) - (sml. norr. svar, svara > /sva:r/, /sva:ra/)
ú: norr. skúta /sku:ta/ > /skeu:te/ é: norr. tré /tre:/ > /træi:/ (vekst) í: norr. bíta /bi:ta/ > /bei:te/ kanskje allofonisk før kvantitetsomlegginga engelsk og tysk: house, Haus, mouse, Maus; ice, Eis nederlandsk: ijs /eis/, muis /møys/
Lange bakre vokaler flytta i takt etter norrøn tid. Lange bakre vokaler flytta i takt etter norrøn tid. Låg (open) å-lyd, med opphav i lang a på norrønt, blei mellomhøg (mindre open) å-lyd. Vokalen i norrønt kál gjekk frå låg til mellomhøg å-uttale, altså mindre open. (á var i tidleg norrønt lang a, endra til nemnde å-lyd i norrøn tid) Mellomhøg å-lyd blei til o-lyd. Vokalen i norrønt fótr gjekk frå å-uttale til o-uttale. O-lyd blei til u-lyd. Vokalen i norrønt bú gjekk fra o-uttale til u-uttale. Figuren i del 3 (to sider fram) viser uttale. Uttaler med "1" framfor viser korleis det var før endringa. Uttaler med "2" framfor viser resultatet. Eksempla er plasserte der dei høyrer heime i vokalfirkanten.
To teoriar om grunnar til kjedeforskyvinga: To teoriar om grunnar til kjedeforskyvinga: Drakjedeteorien: O-lyd blei til u-lyd, og de andre følgde etter for å tette ledige hol. Skyvekjedeteorien: Låg å blei midre låg, dvs. mellomhøg. Den mellomhøge å-en blei skove vidare, og dei neste blei òg skove vidare.
Dei korte bakre vokalane blei òg forandra i nokre få tilfelle. Helst blei dei endra til midtre vokalar. Dei korte bakre vokalane blei òg forandra i nokre få tilfelle. Helst blei dei endra til midtre vokalar. O-lyd, /u/, u-lyd heldt seg mykje, til /ʉ/, særleg framfor lang n, som [mun:r] > [mʉn:] og [grun:r] > [grʉn:] i søraustlandsk. [hundr] > [hʉn:] i aust, men [hund] i vest. Jf. òg full, brukt. Ofte inga endring, som i bukk og ungdom Å-lyd og a-lyd blei til /ø/ og /æ/ framfor tjukk l på delar av Austlandet, som: [golv] > [gøɽv] og [kalv] > [kæɽv]. Elles lite endring, jf. hall(r) I dansk blei kort a runda til å-uttale framfor nd og ld: - handr > hånd og halda til holde
Eksempel for norsk på dei to neste sidene.
kort /u/ (o-uttale i norrønt) kort /u/ (o-uttale i norrønt) (/ʉ/ er u-uttale, høg runda) vekslar frå ord til ord i moderne norsk, dels pga. lydlege avgjevnader og geografi; sjå læreboka (TV) - munn(r) > (aust) /mʉn/, (vest) /mun/
- full(r) > (aust) /fʉl/, (vest) dels /ful/
- Gunnar(r) > (aust) /gʉnar/, dels /gunar/ ut over landet
- (i aust flytta likt lang /ʉ/ til /u/, vest som norr.)
- ung(r) > /ung/, /uŋ/
- som norrønt i heile landet
- bukk(r) > /buk/
- som norrønt i heile landet
kort /o/ (å-uttale i norrønt) kort /o/ (å-uttale i norrønt) - mest som norrønt, men nokre stader: framover
- topp(r), /top/, dels /tøp/
- golf /golv/ > goɽv, dels /gøɽv/ før tjukk L
- kol [kol] > [ko:l], [ko:ɽ], dels [kø:ɽ] før tjukk L
kort /a/ mest som norrønt, men nokre stader: flytta uttale framover (og litt opnare) i munnhola (/a/ > /æ/) kalfr /kalvr/, /kalv/, /kaɽv/, dels /kæɽv/ før tjukk L - I dansk blei (nemnd tidl.) kort a runda til å-uttale framfor nd og ld:
- handr > hånd og halda til holde.
- Lånt inn i norsk tale og bokmål.
Trykklette a, i og u (o-uttale) blir meir "sentrale"/"slappe": Trykklette a, i og u (o-uttale) blir meir "sentrale"/"slappe": armar > armer, kastar > kaster, visur > viser Vokalreduksjon fører til færre ulike endingar fordi resultatet er /e/, ofte fonetisk schwa [ə] for fleire av dei opphavlege vokalane. Minst endring i innlandet og på Vestlandet. Mest gjennomført vokalreduksjon er bortfall av ending med vokal. Det blir kalt apokope, og er gjennomført i i Midt-Noreg: kasta > (å) kast; visa > (ei) vis; rikari > rikar
arminn > armen arminn > armen elfin /elvin/ > elven (bergensk, dansk) visan > visen (bergensk, dansk) armar > armer; elvar > elver bǿnir > bøner, bønner; gestir > gjester visur /visur/ > viser
På svensk og i delar av norsk område er vokalar skjerma av konsonant som har stått lenge, bl.a. i fortidsformer av a-verb: På svensk og i delar av norsk område er vokalar skjerma av konsonant som har stått lenge, bl.a. i fortidsformer av a-verb: - kasta > (å) kaste (ikkje skjerma, og redusert), kast
- kastar > kasta(r), kaste(r), kastær; kast
- kastaði > kasta, kaste, kastæ
Dansk har meir reduksjon, mønsteret for bokmål: - kastar > kaster
- kastað > kastet
Jamvekt vil seie at det i norrønt var like mykje trykk på to stavingar i ord som på norrønt hadde kort rotstaving pluss ending med vokal, f.eks. vera. Begge stavingane var korte: VK+V. Konsonant før rotvokal tel ikkje. Jamvekt vil seie at det i norrønt var like mykje trykk på to stavingar i ord som på norrønt hadde kort rotstaving pluss ending med vokal, f.eks. vera. Begge stavingane var korte: VK+V. Konsonant før rotvokal tel ikkje. Øvrige ord, med ujamn vekt, f.eks. kasta og vísa, blir kalt overvektsord, dvs. ord som på norrønt hadde normallang eller overlang rotstaving: VK:, V:K. Konsonant før rotvokal tel ikkje. Jamvekt var avgrensa til austnorsk talemål (Austlandet og Trøndelag), men jamvekta er no borte dei fleste stader. Det kan vi høyre på andre måtar.
Viktigast er at vokalendingane i ord med opphavleg jamvekt seinare har blitt mindre reduserte enn i ord med normallange og overlange stavingar i rotstavinga norrønt. Alle ord har fått normallange rotstavingar. Viktigast er at vokalendingane i ord med opphavleg jamvekt seinare har blitt mindre reduserte enn i ord med normallange og overlange stavingar i rotstavinga norrønt. Alle ord har fått normallange rotstavingar. Eks.: vera > vera / væra / varra, kasta > kaste / kast I moderne norsk er verknadene av tidlegare jamvekt mest synleg i "kløyvd infinitiv", som vera og kaste i same talemål, og som mogleg skrivepraksis på nynorsk (til 2005 òg på bokmål). Jamvekt er levande i talemålet i Nord-Gudbrandsdalen og på Sør-Helgeland, men neppe mykje utbreidd.
Kort oppsummert: Kort oppsummert: Norrøne ord med kort rotstaving og endingsvokal hadde likt trykk på begge stavingane, dvs. rot og ending. Altså jamn vekt. Blir kalla jamvektsord. Oftast normallang rotstaving i moderne norsk, jf. tidlegare. Eksempel på overgang til moderne norsk på neste side.
Eksempel på utvikling av norrøne jamvektsord til moderne austnorsk Eksempel på utvikling av norrøne jamvektsord til moderne austnorsk - infinitivar:
- vera > vera,
- gera > gjera,
- sofa (/sova/) > sova,
- lofa (/lova/) > lova
- andre:
- lesa, fara, bera, laga, drepa, skera, svara, eta
substantiv ("svake substantiv") i oblik form (akk., gen., dat.): substantiv ("svake substantiv") i oblik form (akk., gen., dat.): - hana > hana
- haga > haga
- viku > viku
- furu > furu
adjektiv: - sama (oblik form, svak bøying eintal) > sama /"samma")
Dei to systema frå norrønt Dei to systema frå norrønt Jamvektsord Overvektsord (ikkje same som overlange): - normallange rotstavingar med vokalending, (K)VKKV, (K)V:KV;
- ulik vekt, dvs. meir vekt på den første stavinga
- (på neste sider)
Ord med normallang (lang vokal eller lang konsonant i rota) og overlang rot pluss endingsvokal i norrønt hadde meir trykk på rota enn på endinga, f.eks. verba Ord med normallang (lang vokal eller lang konsonant i rota) og overlang rot pluss endingsvokal i norrønt hadde meir trykk på rota enn på endinga, f.eks. verba - vísa (lang vok. , kort kons. + ending)
- kasta (kort vok., lang kons. + ending).
Blir kalla overvektsord fordi ei av stavingane hadde meir vekt i norrønt (austleg), dvs. ujamn vekt. Endingsvokalen er redusert i austnorsk eller fallen bort (apokope) i trøndersk. Rotstavingane er normallange i moderne norsk, som normalt, uavhengig av rotlengde i norrønt.
Eksempel på utvikling av overvektsord til moderne austnorsk Eksempel på utvikling av overvektsord til moderne austnorsk - Frå norrøne normallange ord:
- Infinitivar:
- bíta > bite
- vísa > vise
- ráða > råde
- leika > leike
- hlaupa > laupe / løpe
- kasta > kaste
- kalla > kalle
- Dvs. vokalreduksjon i endinga.
- Og med apokope: bit, vis, leik osv.
Frå norrøne normallange ord, forts.: - Frå norrøne normallange ord, forts.:
- substantiv:
- láfi (/lovi/, 'låve') > låve
- grýta > gryte
- vísa (ei 'vise') > vise
- granni > granne
- Og med apokope: låv, gryt, vis, grann
Frå nørrøne overlange ord: Frå nørrøne overlange ord: - infinitivar:
- rísta ('riste', 'skjere') > riste
- Og med apokope: rist (rest)
- nátt [na:t:] > natt [nat:] (/nat/)
Jamvekt, av kortstava; i motsetnad til langstava Jamvekt, av kortstava; i motsetnad til langstava - sofa > sova (kort; kort vok. + kort kons. i norrønt)
- kasta > kaste (lang; kort vok. + lang kons. i norrønt)
- vísa > vise (lang; lang vok. + kort kons. i norrønt)
Reduksjon (frå «fullvokal» til variant av e), eks. (nokre stader): - sofa > sova / sove
- kasta, kastar > kasta / kaste, kastar / kaster
Jamning er ei vidareutvikling i ord som har jamvekt. Jamning er ei vidareutvikling i ord som har jamvekt. Jamning vil seie at vokalar i to stavingar blir meir like kvarandre. I praksis vil det seie at rot- og endingsvokalene blir meir like kvarandre, eller heilt like. Det har skjedd innanfor ein del av det geografiske området der jamvekt har verka, i hovudsak i Trøndelang og nord på Austlandet.
At vokalar blir meir like kvarandre, blir kalt tiljamning. At vokalar blir meir like kvarandre, blir kalt tiljamning. - vera > væra
- vita > /væta/
- vita > /vøto/
- At vokalar blir heilt like, blir kalt utjamning.
- vera > væra > vara
- sofa (/sova/) > /sovo/ («såvå», «såvvå»)
- sofa (/sova/) > /sava/
- vita >/voto/ ("våtå", "våttå")
- vita >/vata/ («vata», «vatta»)
- baka > /boko/ ("båkå", "båkkå")
Utviklinga av å-lyd (forrige side) har begynt med at den trykksterke a-en i endinga har blitt lang. Lang a har blitt til å-uttale som i kjedeforskyvinga. Utviklinga av å-lyd (forrige side) har begynt med at den trykksterke a-en i endinga har blitt lang. Lang a har blitt til å-uttale som i kjedeforskyvinga. baka > [baka:] > [bako:] > [boko:] > [bo:ko] (sjå S, s. 158-159)
Jamvekt kjem til uttrykk i opph. jamvektsord (opph. kortstava) som: Jamvekt kjem til uttrykk i opph. jamvektsord (opph. kortstava) som: - - ikkje redusert vokal i ending: vera
- - jamning: /væra/, /vara/, /boko/ ("båkå)
Reduksjon i opphavlege overvektsord (opph. normallange, overlange) kjem til uttrykk som: - - redusert vokal i ending: bite, vise, kaste
- - apokope, dvs. bortfall av vokalending: å kast, å vis, ei vis
Det meste av Austlandet har: - - ikkje redusert vokal i gamle jamvektsord: vera
- - redusert vokal i gamle overvektsord: å/ei vise, kaste
Trøndelag, og dels nord på Austlandet, har: - - jamning i gamle jamvektsord: vara, /voro/ ("vårå")
- - apokope i gamle overvektsord: å/ei vis, å kast
... kjem i eiga fil.
Dostları ilə paylaş: |
|
|