Essays om Klimaet Hva betyr konsensus I klimasaken?
Yüklə 236,07 Kb. Pdf görüntüsü
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Stein Storlie Bergsmark
| Hva betyr konsensus i klimasaken?
File: Konsensus D.1 Page: 1
Essays om Klimaet Hva betyr konsensus i klimasaken? Communis error facit ius Stein Storlie Bergsmark Utgave D.1 Mars 2017
Hva betyr konsensus i klimasaken?
File: Konsensus D.1 Page: 2
Sammendrag Påstanden om at det finnes en konsensus på 97 % om menneskeskapt global oppvarming blant klimaforskerne stammer først og fremst fra en artikkel av Cook et al i 2013. Artikkelen har graverende metodefeil og burde vært trukket tilbake. En ny artikkel av Cook et al i 2016 var ment å skulle forsterke påstanden om konsensus, men bygger blant annet på artikkelen fra 2013, og må derfor også anses som metodemessig feilaktig. En etterprøving av Cook et al 2013 viser utrolig nok at bare 0,6 prosent gir utvetydig støtte til utsagnet om at klimaendringene er menneskeskapte. Jeg har analysert Cook et al 2013, og min analyse er hovedsaken i dette essay og årsaken til at det ble skrevet. Først er det viktig å klargjøre hva konsensusbegrepet omfatter i en klimasammenheng. Jeg tør påstå at det er 100 % konsensus blant klimaforskerne, både de skeptiske og de andre, om følgende tre utsagn.
•
Klimaet har endret seg de siste 110 år •
CO 2 er en drivhusgass som andre gasser i atmosfæren •
2 har ført til oppvarming Dette er imidlertid hva jeg vil kalle den «trivielle konsensus». Her er ikke tatt stilling til grad av oppvarming eller alvorlighet av oppvarmingen. Her er det bare snakk om en enighet om visse observerte klimaendringer og veletablerte fysiske sammenhenger. Den trivielle konsensus rommer heller ingen utsagn om hvor mye temperaturen skal ha økt pga CO 2 eller hvilke konsekvenser dette måtte ha. Det som ofte kalles standarddefinisjonen på global oppvarming kan i forenklet form uttrykkes slik •
Tolket strengt vitenskapelig betyr dette at 51 % eller mer av den globale oppvarmingen skyldes våre utslipp og andre forhold, som f eks avskoging. Få er klar over at dette vitenskapelig sett er et relativt svakt utsagn. Det innebærer at inntil 49 % av oppvarmingen kan ha andre årsaker. Analysen av Cook et al 2013 viser at bare 0,6 % av forskerne utvetydig støttet denne standard- definisjonen, og 31,5 % støttet en oppfatning som er svakere enn den trivielle konsensus. Resten av respondentene var nøytrale eller avviste den globale oppvarmingen. Mine funn bekrefter sterkt kritiske analyser utført og publisert av andre forfattere. Flere titusener av skeptiske forskere har signert petisjoner som går imot den rådende konsensus. Dette vet verken politikere eller allmennhet. Offentlig finansierte forskere vet det, men hevder feilaktig at alle kompetente skeptikere for lengst er tilbakevist. Men det betydelige antallet skeptikere er i seg selv mer enn tilstrekkelig til på det sterkeste å avvise påstanden om 97 % faglig konsensus blant forskerne. Cooks artikkel og spørsmålet om konsensus er irrelevante. Det som teller er det vitenskapelige grunnlaget. For en overveldende historisk klimarealitet, med store variasjoner i temperatur uten noen som helst samvariasjon med CO 2 , perioder med høyere temperaturer enn i dag, isbreer som har smeltet og lagt på seg igjen, samt det faktum at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler, er Hva betyr konsensus i klimasaken?
File: Konsensus D.1 Page: 3
tungtveiende klimafaglige argumenter mot en vitenskapelig konsensus som bygger på standarddefinisjonen. Professor John Christy har nylig sammenliknet modellprojeksjonene i perioden 1979 til 2015 med fasiten, de observerte temperaturdata. Modellene viser en oppvarmingstrend som er tre ganger høyere enn de observerte temperaturene. Det er også verdt å merke seg at den globale atmosfæretemperaturen i årene mellom 1999 og 2015 bare steg med 0,005 grader per år, en stigning som ikke er signifikant forskjellig fra null, mens klimamodellene forteller at temperaturen skulle stige betydelig i denne perioden. Samtidig var «rekordårene» 2014 og 2015 bare minimalt varmere enn gjennomsnittstemperaturen mellom 1999 og 2015. Rekorder regnes her i hundredels grader. Årene 1998 og 2016 var imidlertid spesielle, da varme havstrømmer varmet opp atmosfæren, men 2016 var likevel bare to hundredels grader varmere enn 1998. Dette bør derfor ikke være grunnlag for klimamessig alarm. Det er således et ubestridelig faktum at klimamodellene feiler, og ledende klimaforskere forteller hvorfor. Modellene har aldri vært gjenstand for den rigorøse verifikasjon og validering som er det normale i eksempelvis ingeniørvitenskapen. Det er velbegrunnet tvil knyttet til den fundamentale mangel på forutsigbarhet i det komplekse og ikke-lineære klimasystemet. Modellenes simuleringsresultater utelater vesentlige elementer som er kjent fra, og som særpreger de omfattende variasjonene i, den godt dokumenterte klimahistorikken. Klimasystemet er foreløpig ikke tilstrekkelig forstått. Det vitenskapelige grunnlaget for konsensus er ikke tilstede. Klimamodellene brukes til å utforme politikk. Derfor er det avgjørende viktig at modellfremskrivningene testes mot virkeligheten, som er de faktiske observasjoner. Men når modellene feiler, og temperaturstigningen nærmest stopper opp, er politikerne ute av stand til å fange opp og reagere rasjonelt på dette, for de ikke får tilgang til, eller de selv stenger seg ute fra, relevant og korrekt informasjon. En viktig grunn til dette er at det politiske miljøet er fullstendig dominert av meningspress og selvsensur. I de fleste vesteuropeiske stater råder det en betydelig grad av politisk konsensus i klimaspørsmålet, men slik er det ikke i USA eller Russland. I diktaturer som Folkerepublikken Kina og et stort antall andre stater er spørsmålet om konsensus irrelevant, fordi politikere og forskere mener det ledelsen til enhver tid bestemmer. I mange land i den tredje verden har lederne fordeler av pengeoverføringer fra en internasjonal klimaavtale, og det er selvsagt at de tiltrer en konsensus om klimaendringene. I det store og hele er norsk presse med redaktører og journalister solid forankret i den politiske konsensus. Dette betyr at disse mediene systematisk publiserer konsensusbasert stoff og at redaksjonene aldri selv produserer kritiske oppslag. NRK er her i en særklasse og sjelden eller aldri slipper noen til med motforestillinger. Svært kritikkverdig for en allmennkringkaster. Her snakker vi om massiv og uforfalsket sensur. NTB må også nevnes, som en ukritisk masseprodusent av konsensus- basert stoff. Aftenposten er en annen viktig kanal der det utelukkende produseres konsensusbasert stoff. Men i motsetning til hos NRK slipper en del kortere kritiske artikler nå inn som leserinnlegg. Noen aviser er derimot åpne for alle typer fornuftige ytringer om klimaet, og fortjener oppmerksomhet fra Fritt Ord, for eksempel Fædrelandsvennen og Agderposten. Stor honnør til redaktørene. Yüklə 236,07 Kb. Dostları ilə paylaş:
|