Henrik Ibsen
Yüklə 36 Kb.
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Tilbake til Norge
- Et Dukkehjem
- En Folkefiende
- Bibliografi
Henrik Ibsenthumb|Henrik Ibsen'''Henrik Ibsen''' (født norsk dramatiker av internasjonal betydning. Ibsen er omtalt som det moderne dramas far, og har påvirket en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Ibsen utga sine bøker på Gyldendal forlag (dansk, senere norsk) og forlaget markedsførte ham med suksess som en av de fire store i norsk litteratur i sin generasjon, sammen med Alexander Kielland, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. BiografiHan ble født i Skien som sønn av forretningsmannen Knud Ibsen. Hans familie tilhørte Skiens overklasse. Dikterens farfar forliste, og Knud Ibsens mor giftet seg igjen med den rike Ole Paus, far til stedets senere stortingsrepresentant, byfogd C. C. Paus, som altså var Knud Ibsens halvbror. Henriks Ibsens mor Marichen Altenburg var videre datter av nok en Paus, Hedvig Christine Paus, og hennes mann Johann Altenburg, også av byens patrisiat. Henrik Ibsen var stolt av dette slektskapet, særlig etter farens økonomiske fallitt, som avbrøt hans utdannelse og gav opphav til et sterkt mismot på samfunnets vegne. I 1883 skrev han i et brev til Georg Brandes: : «Mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansette familjer i Skien. Stedets mangeårige storthingsrepræsentant, byfogd Paus og dennes bror sorenskriver Paus var min fars halvbrødre og min mors fættere. Ligeså nær beslægtede var mine forældre med familjerne Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent med alle de patricier-familjer som dengang dominerte stedet og omegnen.» Som femtenåring forlot Ibsen hjemmet for å gå i apotekerlære i Grimstad. I 1846 fikk han en sønn med en tjenestepike som han nektet å vedkjenne seg. I Christiania. Der bemannet han Heltbergs studentfabrikk for Universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han anledningsvis tjente penger som journalist. Han skrev sitt første skuespill, ''Catilina'' (1850), som ble utgitt da Ibsen bare var 22, men det ble ikke oppført. ''Catilina'' er en tragedie som reflekterer atmosfæren rundt 1848, hvorfra Ibsen adopterte nye ideer om personlig frihet. Han fulgte opp med fire stykker om norsk folklore og historie, mest merkbart ''Fru Inger til Østeraad'' (1855). Han arbeidet ved Det norske Theater i Bergen fra 1853 til 1857 hvor han foruten å instruere når hans egne skuespill ble satt opp til regi, hadde til arbeidsinstruks først og fremst å ta seg av dekorasjonene, kostymene, rekvisita etc. og selve person-arrangementet på scenen. Hans metoder og nytenkning innenfor teatret var kontroversielt, og han måtte flere ganger vike for det bestående. I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah Thoresen, stebarnet til forfatteren Magdalene Thoresen. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaden frem til 1864. I løpet av denne perioden skrev han ''Hærmændene paa Helgeland'' og ''Kjærlighedens Komedie'', begge historiske stykker, og satiren ''Kongs-Emnerne''. UtlendighetI april 1864 vant han stipend av staten, og med denne støtten, samt litt økonomisk hjelp fra Bjørnson, forlot Ibsen Norge til fordel for Italia. De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av denne tiden han bodde i Roma, München og Dresden, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var ''Brand'' (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sitt høye prinsipp. Tilbake til NorgeIbsen returnerte til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. Åtte år senere døde han i sin leilighet i Arbiens gate 1 i Kristiania, etter en rekke slagtilfeller. Anekdoten sier at Ibsens siste ord var: «Tvert imot!» Noen hadde nemlig antydet at han var på bedringens vei. VerkerPeer GyntNasjonaleposet ''Peer Gynt'' (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg, men reddes av kjærligheten til Solveig. I begge disse stykkene går den romantiske helten til grunne og deres ideal-krav knuses. Og det er liten tvil om at tematikken kom av Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn. Et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning. Edvard Grieg skrev musikken til Peer Gynt. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter. I 1873 skrev Ibsen det han selv mente for å være sitt hovedverk, ''Kejser og Galilæer''. Imidlertid er det ytterst få som deler hans mening. Det er et tungt drama om kristendom og hedensk religion, og er i alminnelighet ikke medregnet blant hans viktigste prestasjoner. Det er så langt somti akter og spilletiden er på 12–13 timer. ''Samfundets Støtter'' fra 1877 tar for seg en velstående og hypokratisk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Et Dukkehjem''Et Dukkehjem'' kom året etter, og er hans mest berømte stykke. Nora og Helmer lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap, helt til Nora nekter å adlyde mannen og forlater ham og deres tre barn. Helmer representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter. ''Et Dukkehjem'' blir ofte tolket som Ibsens innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Forfatteren selv påsto seg å være uvitende hva kvinnefrigjøring angikk, og at det i stedet var individet som var i hans tanker. Stykket gjorde sensasjon, ble satt opp i Europa og Amerika, og gjorde Ibsen verdenskjent. Gjengangere''aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid. Gjengangere skapte voldsom debatt og ble nektet oppførelse over store deler av verden. En FolkefiendeI ''En Folkefiende'' (1882) angriper Ibsen «den kompakte majoritet» og flertallets ubetingede rett. Hedda Gabler''Hedda Gabler'' (1890) er en studie av en nevrotisk kvinne. Hedda er 29 år, har giftet seg, er gravid med et barn hun ikke ønsker seg og lei av sin mann. Før hun giftet seg og slo seg ned, flørtet hun med den bedrukne poeten Løvborg, angivelig et portrett av Ibsens dødsfiende August Strindberg. Hun intrigerer Løvbergs undergang med å brenne manuskriptet hans. Assessor Brack, som begjærer Hedda, avdekker hennes deltakelse angående poetens uheldige selvmord, – han døde på et bordell, og gir henne valget mellom offentlig eksponering og å bli hans elskerinne. Hun velger selvmord når hun kommer under hans makt. Tilbake til NorgeIbsen returnerte til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. Åtte år senere døde han i sin leilighet i Arbiens gate 1 i Kristiania, etter en rekke slagtilfeller. Anekdoten sier at Ibsens siste ord var: «Tvert imot!» Noen hadde nemlig antydet at han var på bedringens vei. Bibliografi
Lenker{{wikiquote|Henrik Ibsen}}
{{Ibsen}} Ibsen, Henrik Ibsen, Henrik Ibsen, Henrik Ibsen, Henrik Ibsen, Henrik Yüklə 36 Kb. Dostları ilə paylaş:
|