Politisk analyse 2016



Yüklə 68,03 Kb.
tarix04.02.2018
ölçüsü68,03 Kb.
#23964

3 logo liten button rgb

Politisk analyse 2016

Innhold


Sosiale bevegelser og kollektiv kamp 2

Likestilling, og seksuelle og reproduktive rettigheter 3

Seksuelle rettigheter 3

Om endringsprosessene i Latin-Amerika og «motoffensiven» 4

Valg 2015-16 5

Regional integrering og samarbeid 6

Forholdet til USA 6

Frihandelsavtaler 7

Miljø / Klima 8

Ressursran 8

Vannkraft, infrastruktur, gruvedrift og oljeindustri 9

Naturkatastrofer 9

Vold, kriminalitet og straffefrihet 10

Undertrykking og kriminalisering av sosiale bevegelser 10

Massemedier 11

Viktige hendelser i Latin-Amerika 2015/16 11

Demonstrasjoner og korrupsjon i Guatemala og Honduras 11

Fredsforhandlinger Colombia 12

CUBA-USA 12

Norge og Latin-Amerika 13



Sosiale bevegelser og kollektiv kamp


Den sosiale og folkelige mobiliseringen i regionen blomstrer og utgjør en betydningsfull aktør i det politiske landskapet, på tross av at de opplever sterke motkrefter. Mobiliseringen foregår innen områder som deltagende demokrati, rettferdighet og jordreform, motstand mot frihandel, privatisering, ekstrem naturressursutvinning, miljøødeleggelser, straffefrihet og undertrykking.

I land preget av borgerkrig, konflikt eller militærdiktaturer har kampen mot menneskerettighets-brudd vært en spydspiss i kampen for rettferdighet, mot straffefrihet og for å bryte «de facto»-amnestiet rundt militæret. Milepæler i denne kampen er rettssaken i 2016 i Guatemala, der tidligere militære ble dømt for seksuell vold som forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse, rettsaken som dømte Guatemalas tidligere diktator Ríos Montt for folkemord (2013) og kvinnenes kamp for å få seksualisert vold i krig inn på agendaen for fredsforhandlingene i Colombia.

Kampene er mange men har alle ett felles mål: reelle systemendringer basert på folkelig deltakelse og inkludering, fremfor individuell profitt og akkumulering. De foregår både innenfor de politiske institusjoner og utenfor, gjennom økt kontroll over egne ressurser og beslutningstaking over temaer som angår den enkeltes liv. I hele regionen foregår det interessante kollektive skolerings- og beslutningstakingsprosesser, gjennom for eksempel nabolagskomiteer, lokaldrevne radioer, kooperativer, lokale konsultasjoner og arbeiderstyrte bedrifter.

En konstant i de kollektive kampene i Latin-Amerika gjennom mange tiår er arbeiderorganisasjoners kamp for økonomiske og sosiale endringer. Disse organisasjonene har samlet en lang erfaring gjennom motstandskamper mot diktaturer og under undertrykkende forhold. De har organisert landsomfattende streiker som har veltet militærdiktaturer og tvunget tilbake antisosial politikk. Colombia er det landet i verden med flest drap på tillitsvalgte. De jobber under konstant fare for liv og helse. Arbeidernes organisasjoner i Argentina danner ryggraden i kampen mot den nye eliteregjeringen. Mange av de radikale lederne i Latin-Amerika har sin utspring i fagbevegelsen, som Lula i Brasil og Maduro i Venezuela. Organisering på arbeidsplassene har vært og er et av de viktigste verktøyene i kampen for rettferdighet, likhet og gode levevilkår i Latin-Amerika som i resten av verden

De sosiale bevegelsene i regionen har også dannet allianser på tvers av landegrensene og er i stadig vekst. Dermed stadfester de sin rolle som viktig aktører i den pågående prosessen for å bygge bærekraftige og alternative økonomiske, politiske og sosiale modeller. Noen av de viktigste alliansene er:


  • Folkebevegelsenes ALBA (ALBA de los Movimientos Sociales) som samler folkebevegelser og grasrotorganisasjoner fra 11 land for å arbeide for en alternativ utvikling basert på deltagende demokrati.

  • São Paulo-forumet som samler venstreorienterte partier fra hele regionen.

  • Via Campesina som er bondebevegelsens internasjonale nettverk for en bærekraftig og rettferdig landbrukspolitikk, og en betydelig politisk drivkraft.

De nevnte folkelige bevegelsene er blant de som har kjempet frem venstre- og sentrumsorienterte regjeringer i flere latinamerikanske land de siste to tiårene. Den folkelige kontrollen gjennom de sosiale bevegelsene er også den eneste reelle garantien for å ivareta de positive endringene i Latin-Amerika, for å motvirke tilbakegang og skape et bedre alternativ enn den gjeldende utviklingsmodellen.

Likestilling, og seksuelle og reproduktive rettigheter


Kvinnebevegelsen står sterkt i Latin-Amerika, men kjemper en vanskelig kamp for tilgang til ressurser, for retten til jord og muligheter til deltakelse i politikk og samfunnsliv på lik linje med menn. Styrken til kvinnebevegelsen har gitt synlige resultat de senere år, blant annet gjennom økt grunnlovfesting av politiske og sosiale rettigheter og innpass i lovgiving. Kvinner har også gjort store framskritt og fått mer definisjonsmakt innenfor noen av de sosiale bevegelsene, særlig i urfolksbevegelsene i Guatemala og Chiapas.

Latin-Amerika har flere kvinnelege statsledere, en relativt høy del kvinner i parlamentene, og gjør det og svært godt med tanke på kvinnelig deltakelse i utdanning og alfabetiseringsgrad blant kvinner.

På tross av framgang på utdanning og politisk deltakelse så er Latin-Amerika en region med store utfordringer når det kommer til likestilling og kvinners posisjon. Konservative religiøse krefter har fremdeles stor definisjonsmakt når det gjelder kvinne- og kjønnspolitiske tema. Kombinert med en utpreget patriarkalsk maktkultur ser man dessverre i dag at flere av kvinnenes hardt opparbeida rettigheter har blitt reversert.

Latin-Amerika er den regionen i verden med strengest abortlovgivning. I flesteparten av landa i regionen er det ikke lov å ta abort med mindre en har blitt utsatt for voldtekt, eller det er fare for kvinnens liv eller helse. Fem land skiller seg ut med rett til selvbestemt abort: Cuba, Uruguay, Puerto Rico, Guyana og Fransk Guyana. Og fire land skiller seg ut med totalt forbud mot abort: Nicaragua, El Salvador, Honduras og Surinam.

På tross av manglende statistikk og sannsynlig underrapportering av vold mot kvinner i regionen, sier representanter for den Panamerikanske helseorganisasjonen (PAHO) at vold mot kvinner når pandemiske nivåer. En rapport fra CEPAL (2014) viser at Mellom-Amerika kommer dårligst ut både i antall drap på kvinner og i snitt. Men også i Chile, Peru, Ecuador og Colombia er det registrert over 40 partnerdrap i 2014.

Rapporten fra PAHO viser at en betydelig andel kvinner i Latin-Amerika og Karibia rapporterer å ha vært utsatt for vold eller overgrep fra partneren sin, men det er store variasjoner mellom landene (17-53 %). Variasjonen henger i stor grad henger sammen med den generelle voldssituasjonen i landet. Regionen er preget av høy straffefrihet og store mørketall på denne typen saker. Mer bekymringsverdig er likevel rapportens konklusjon om det forholdsvis høye akseptnivået for vold begått av partnere.


Seksuelle rettigheter


Til tross for at Latin-Amerika har en markant konservativ kjønnspolitikk er Latin-Amerika en liberal region når det kommer til juridisk regulering homofiles og lesbiskes rettigheter. Kjønnsnøytralt ekteskap er tillatt i Argentina, Chile, Uruguay, Brasil, Mexico og Colombia. I de tre sistnevnte landene er denne retten grunnlovfestet. Bolivia, Ecuador og Venezuela har grunnlovsfestet rett til å leve som homofile og lesbiske. Peru og de mellomamerikanske landene anerkjenner også homofile og lesbiske og har kriminalisert diskriminering av denne gruppen.

Til sammenligning skiller flere land seg også negativt ut. Paraguay er det minst liberale av Mercosur-landene; homofile og lesbiske har ikke fulle rettigheter som samboere, og diskriminering er heller ikke kriminalisert. I Guyana og enkelte karibiske stater er homofili straffbart, men loven blir ikke håndhevet.

Kjønnskonservativismen kommer til gjengjeld tydelig til syne i statistikken over hatkriminalitet, vold og forfølgelse mot homofile, lesbiske og transpersoner. Mellom 2013 og 2014 var homofile menn og transpersoner overrepresentert i statistikken over politivold og drap, mens lesbiske og biseksuelle kvinner var særlig rammet av voldtekt og vold i nære relasjoner.

Om endringsprosessene i Latin-Amerika og «motoffensiven»


Til tross for flere positive utviklingstrekk i Latin-Amerika de siste tiårene, gjennom fattigdomsreduksjon, utvidede offentlige velferdstjenester og reduserte forskjeller er skillelinjen mellom det politiske høyre og venstre relevant og økende. Høyresiden har fortsatt en sterk posisjon grunnet sitt økonomiske og politiske maktgrunnlag, og diktaturet ligger stadig på lur. Den latinamerikanske høyresiden er så ekstrem at man i Europa ville kalt dem fascister.

Det er mange land som har lykkes med en fordelingspolitikk som ville vært utenkelig for 30-40 år siden, når militærdiktatura var på høyde av sin makt. Land som Bolivia, Ecuador, Uruguay, Brasil og Venezuela (samt Argentina fram til høsten 2015) er alle styrt av venstre- eller sentrum-venstre-regjeringer, og de har i mindre eller større grad tatt et oppgjør med ekstreme ulikhetssamfunn der de rike elitene i realiteten har hatt all makt.

Ecuador, Bolivia og Venezuela går ofte under omgrepet «den bolivarianske revolusjonen». De styrer økonomien nasjonalt og regulerer markedet. Når propagandaen i vest går mot dette heter det ofte at nå går det mot det glade vanvidd og diktatur. En vil da gjerne glemme at dette er valgte venstresideregjeringer som vil ha et alternativ til nyliberalismen, og etter mandat ifra folket.

De sosiale samfunnsprosjektene, som blant annet husbygging, gratis helse- og utdanningstilbud, koster penger og når mye av dette kommer fra en oljeøkonomi under press går det ut over andre deler av samfunnsøkonomien. Venezuela og Latin-Amerika opplever en økonomisk krise, mye på grunna av mer enn en halvering av oljeprisen fra 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). Dette vil føre til negative konsekvenser for deres handlingsrom til å fortsette med de sosiale prosjektene.

Når det gjelder økonomisk styring er det akkurat det som skjedde i vesten etter at “finansbobla” sprakk i 2008. Da ropte finansfolk og utspekulerte spekulanter på statlig hjelp, men ikke før det begynte å gå nedover for dem. Den store forskjellen er at mens de i Latin-Amerika har valgt en alternativ kurs enn nyliberalismen, håper en i «Vest» at denne krisen bare er et symptom og vil gå over, slik at “business as usual” kan gjenopptas. Men, det har det altså ikke skjedd.

I tillegg til økonomiske utfordringer i de progressive landa har mye byråkratisering og korrupsjon ført til stagnasjon og svekket sosial oppslutning, noe som igjen svekker prosjekta deres. Mange taktikker for destabilisering gjør seg og gjeldende i motoffensiven mot de erklærte venstreregjeringene i Latin-Amerika, og særlig i Venezuela. Her spiller økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av høyreopposisjonen, hovedsakelig fra USA, en stor rolle. Dette gjør at det er en forsterka politisk krise, der landa er enda mer polariserte enn før.

Venezuela er polarisert politisk og mange hadde sterke meninger om Chávez da han hadde makta mellom 1999 og 2013. Skillelinjene går langs sosiale klasser, og mens de rike hele tida har advart mot kommunisme og et nytt Cuba har store deler av arbeiderklassen og fattige slutta opp om Chávez sin «sosialisme for det 21. århundre». Nå er lederen deres borte og mange har frykta hva som ville skje etterpå. Men revolusjonen og prosessene som deres helt har vært drivkraften til ar så dypt grunnfeste nå at de trolig ikke kan reverseres med noen pennestrøk. I alle fall ikke uten omfattende protester fra de millioner som har kommet seg opp av fattigdommen.

Tekniske og politiske statskupp, økt militarisering av det offentlig rom, autoritære lover og styringsformer, konsentrasjon og monopolisering av makt, ressurser og politisk beslutningstaking er sentrale virkemiddel i kontraoffensiven. USA driver direkte og indirekte innblanding i politiske prosesser i de landene som har valgt en alternativ utvikling til den nyliberale doktrinen.

Flere land opplever en demokratisk forvitring, tilbakevendende autoritære tendenser, svekking av velferdsstaten, utstrakt korrupsjon og et ekstremt utsalg og privatisering av naturressurser uten at det kommer landet eller folket til gode. Dette fører videre til økt økonomisk og sosial ulikhet.

Det vi ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og sosial omfordeling, er det noe vi kunne ha sett i Chile på begynnelsen av 1970-talet, om Allende sine prosesser fikk fortsette? Trolig ja. Det er over 40 år siden statskuppet mot Allende i Chile, men det er ikke de siste eksemplene på brutale overgrep på demokratisk valgte system og ledere. Også gjennom de siste tre tiåra har vi sett mange kupp, de siste er avsettingene av de folkevalgte presidentene i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012. Det er fremdeles tydelige krefter som motarbeider demokratiet og endringsprosesser.

Endringsprosesser har utspilt seg over store deler av Latin-Amerika, men ikke overalt. Prosessene har tatt ulike former, både innenfor og utenfor statsapparatet. Situasjonen framover er uklar og LAG-Norge må sette seg godt inn i hva som til enhver tid skjer på kontinentet for å gjøre best mulig analyser, som skal være førende for arbeidet til en solidaritetsorganisasjon.

Valg 2015-16


Valgåret 2015 viser en markant vridning mot høyre og kan tolkes som både en motreaksjon til venstreregimenes negative sider, så vel som et tegn på at høyresida har et tydelig grep om mediene og propagandamaskineriet.

I lokalvalgene i Colombia vant høyresiden nytt terreng, og overtok blant annet makten i Bogotá; I Mexico ble lokalvalgene møtt med omfattende motstand grunnet avsky mot det de kaller et korrupt politisk system. Ved lokal- og kongressvalget i El Salvador var det lav valgdeltakelse og nesten dødt løp mellom ARENA og FMLN, noe som kan tolkes som at FMLN er rammet av regjeringsslitasje. Høyrepartiet ARENA er også tilbake i den politiske manesjen igjen etter flere korrupsjonsskandaler og dalende oppslutning. Presidentvalget i Guatemala var preget av korrupsjonsskandaler og omfattende folkeprotester. På tross av mobilisering i forkant av valget ble konservative Jimmy Morales ny president. Morales og hans parti har nære koblinger til militæret, så vel som den religiøse og økonomiske eliten, med han videreføres en maktstruktur med dype historiske røtter. I Venezuela oppnådde opposisjonen et kvalifisert flertall i kongressen, og den bolivarianske revolusjonen gikk på sitt første store valgnederlag.

Dette kan føre regionen ut i en langvarig autoritær, udemokratisk og nyliberal epoke, med gjentatte forsøk på å reversere de siste tiårs fordeling- og integreringspolitikk. Venstreregjeringer må begynne en selvkritisk evaluering og korrigere sine feil for ikke å risikere at de progressive prosjektene går i oppløsning.

Valget i Venezuela skjedde få uker etter at den nyliberale høyrekandidaten Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina. Høyredreiningen har fått mange til å spørre om Latin-Amerika er på vei inn i et paradigmeskifte. Macris triumf i Argentina er dårlige nyheter. Hans økonomiske hestekur for landet bygger opp under kapitalistiske og tradisjonelle politiske strukturer, på bekostning av det sivilsamfunnet og arbeidere har brukt tiår på å bygge opp. 


Regional integrering og samarbeid


Latin-Amerika har blitt en mer politisk selvstendig region og man ser flere samlende tendenser mellom land, hovedsakelig i Sør-Amerika, på tvers av politiske skillelinjer. De siste årene har de til dels løsrevet seg fra en kolonial relasjon til USA.

UNASUR og CELAC sin geopolitiske betydning kan ikke undervurderes. Det har vært en møtearena der statsledere fra hele Latin-Amerika har talt USA midt imot, uavhengig av politisk ståsted. Særlig CELAC har fått en stadig mer politisk synlig rolle. CELAC har hatt en fremtredende rolle som megler, blant annet under konflikten mellom Colombia og Ecuador, forsøk på USAs innblanding i Venezuela og andre kupp og kuppforsøk i regionen. Til sammen har det bidratt til å forsterke ideen av Latin-Amerika som en fredsregion som på tross av store ideologiske forskjeller, løser regionale konflikter på fredelig vis.

Tross at alternativene til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrket, er trusselen fra nord fortsatt til stede. OAS har fått nytt liv da den lå på dødsleiet fordi alle latinamerikanske land krevde at Cuba skulle bli igjen med, mens Cuba foretrakk CELAC. USA har slik beholdt en plass i regionen som den holdt på å miste. Det pågår en stille maktkamp mellom OAS og CELAC, sist synliggjort ved at begge organ sender utsendinger for å følge situasjonen på Haiti etter valget.

Initiativer som Ecuadors forsøk for å flytte den regionale menneskerettighetsorganisasjonen fra OAS til CELAC og sør for Washington er blitt mye vanskeligere. Men den første frykten om at maktforholdet mellom Latin-Amerika og USA skulle forskyves i sistnevntes favør er vanskelig å få øye på. Uenighet om full implementering av Banco Sur har hindret at institusjonen kunne tas i bruk som et viktig redskap for å motarbeide effektene av den økonomiske krisen.


Forholdet til USA


Når man skal snakke om Latin-Amerika sitt forhold til USA, er det nødvendig å skille mellom Mellom- og Sør-Amerika og, til en viss grad ut fra de ideologiske skillelinjene i regionen. Mellom-Amerika er i mye større grad fortsatt USAs bakgård, og er mer avhengig av USA som handelspartner.

I 2014 ble den USA finansierte planen «Alianza para la prósperidad» (Velstandsalliansen) presentert av presidentene i Guatemala, Honduras og El Salvador, tilsynelatende som et svar på den enorme migrasjonskrisen i regionen.

I realiteten er planen en mal for større økonomiske og sosiale endringer i regionen, gjennom reformer blant annet innenfor utdanning, politivesenet, energisektoren, finanssektoren og justis- og lovområdet. Planen har blitt beskrevet som en «Plan Colombia» for Mellom-Amerika, og dermed en sjokkdoktrine for å fremme privatinvesteringer og styrke de tradisjonelle økonomiske elitene på bekostning av folk og lokalsamfunn.

Etter at kommunistspøkelset delvis forsvant fra USAs utenriksagenda, og det blir stilt flere spørsmålstegn ved kampen mot narkotika i Latin-Amerika, har det blitt skapt nye problemer for å legitimere deres innblanding. Kampen mot terror og såkalt autoritære regimer, er den nye innfallsporten. En ny taktikk er også økt bruk av NGOer og menneskerettighetsorganisasjoner i Latin-Amerika som et skalkeskjul for sine operasjoner

På tross av nye strategier har USA fortsatt en betydelig og økende militær tilstedeværelse i Latin-Amerika. De har utplassert om lag 5.500 militære i Latin-Amerika, og nærmere 50 militære baser rundt om i regionen (over 70 dersom man inkluderer Karibia), i tillegg til de ulike multi- og bilaterale sikkerhetsavtalene. USAs nasjonale sikkerhet er fortsatt fremste unnskyldning for denne tilstedeværelsen, og de har inngått et utstrakt samarbeid. Dette inkluderer åpningen av nye militærbaser i flere av USAs allierte som for eksempel Peru og Honduras, og militær tilstedeværelse har blitt tilnærmet normalisert i flere land. I 2014 solgte USA våpen til Latin-Amerika for 1,6 milliarder USD og over 14.000 militære fikk opplæring av USA.

Frihandelsavtaler


Sør-Amerika har markert seg som en joker i internasjonale frihandelsforhandlinger det siste tiåret. Statslederne har i større grad rettet seg mot et regionalt marked, med mål om å utvikle sin eigen økonomi vekk fra den ensretta råvareeksporten og å diversifisere handelsrelasjoner. Enkelte land har retta seg mot Kina og Russland for å unngå avhengigheten av USA og EU.

Amerikatoppmøtets nei til det Amerikanske frihandelssamarbeidet (ALCA) i 2005 markerte et vendepunkt for kampen mot nyliberalismen i regionen. Regionale handelssamarbeid som Mercosur og ALBA vokste frem og har blitt viktige geopolitiske arenaer for andre spørsmål enn handel. ALBA har også vist seg som et svært nyttig geopolitisk samarbeid med tanke på internasjonale handels- og klimaforhandlinger. ALBA har svekket politisk tyngde etter Chavez’ bortgang, men det er ønske om og behov for en gjenreising av samarbeidet og alliansens formål.

Venezuela har vært drivkraften for endrings- og integreringsprosessene i regionen. Et eventuelt regjeringsskifte vil være et alvorlig tilbakeslag for de alternative prosessene på hele kontinentet. Det som skjer i Venezuela framover vil være avgjørende for det regionale samarbeidet, samtidig som det vil være relevant å følge med på Bolivia etter nederlaget i folkeavstemning om grunnlovsendringen og muligheten for Evo Morales til å bli gjenvalgt. Uten en samlende frontfigur som Morales kan det bli vanskelig å fortsette det alternative prosjektet i Bolivia. Det vil gi høyresiden en stor fordel i presidentvalg 2019. USA har vært sterkt involvert med støtte til opposisjonen opp mot folkeavstemningen

Handelspolitikk har også vært en av de splittende faktorene i den latinamerikanske regionen de siste åra. Der ALBA og til dels Mercosur-landa har markert seg i retning bort fra frihandelsdogmatismen, har Mexico, Chile, Peru og Colombia markert seg som trofaste frihandelspartnere. Dette viser seg gjennom styrkede nyliberale frihandelssamarbeid, som for eksempel Stillehavsalliansen mellom de USA-vennlige landene Colombia, Chile, Peru og Mexico. De tre sistnevnte deltar også i forhandlingene om den omstridte Trans-Pacific Partnership (TPP).

Stillehavsalliansen innebærer et økende tap av selvråderett over strategiske sektorer og fremmer en stadig privatisering og begrensning av sosialpolitikken. USA søker bevisst å øke stillehavsalliansen sin innflytelse i regionen for å kunne ødelegge for de andre regionale sammenslutningene som opprettholder en anti-imperialistisk politikk, i strid med USAs interesser i Latin-Amerika.

TPP sammen med TTIP og TISA kan karakteriseres som en ny generasjon med handelsavtaler, og er kritisert for å bli et «race to the bottom». Uruguay og Paraguay annonserte i 2015 at de ville trekke seg fra TISA-forhandlingene. Nyheten møtes både med glede og usikkerhet. Glede over at folkelig motstand har ført frem, men usikkerhet da den begrensede informasjonen allmennheten hadde om innholdet i TISA-avtalen kom gjennom lekkasjer fra blant annet Uruguay.


Miljø / Klima


Klima- og miljø-spørsmål kan ikke sees uavhengig av urfolksrettigheter i Latin-Amerika. Dette innebærer blant annet et helhetlig syn på Moder Jord, som omfatter all natur, landområder, omgivelsene og naturressurser, og dens rettigheter. Småbonde- og urfolksbevegelsen er viktige aktører og antar et gryende globalt lederskap i hvordan man skal møte klima- og miljøkrisen, og kjemper for en bærekraftig forvaltning av naturressursene så vel som lokalsamfunnets rett og plikt til å sørge for mat til egen befolkning på en bærekraftig måte.

Lokalt viser mange urfolks- og småbondesamfunn vei for bedre løsninger enn stordriften som raner land og samfunn for ressurser, gjennom å livnære seg på landbruk i mindre skala. Urfolks miljøkamp går hånd i hånd med kampen for deres kulturelle overlevelse.

Deres lederskap har bidratt til å sette biologisk mangfold, bevaring av natur og bærekraftig ressursforvaltning sentralt i grunnlover og politikkutforming. De nye grunnlovene i Ecuador, Venezuela og Bolivia regnes som de mest progressive i verden når det kommer til miljø og urfolk. Det er grunn til å følge med på arbeiderbevegelsen sitt arbeid i miljøspørsmål.
Retten til land og ressurser er en historisk konflikt i en region preget av særlig skjev fordeling av ressurser og rikdom, og kvinner er særlig diskriminert når det kommer til tilgang på jord. I følge rapporten «Tierra para Nosotras» (Jord til oss), dyrker tre av fire kvinner i Mellom-Amerika jord de ikke har rettmessig eierskap over. Studien konkluderer med at flertallet av kvinner har tilgang på mindre og dårligere jord enn tidligere og med dårlig rettsbeskyttelse over jorda.

Kampen for miljøet og naturressursene i Latin-Amerika i dag er nært knyttet sammen med det omfattende ressursranet ledet an av transnasjonale selskaper i allianse med nasjonale eliter, og Latin-Amerika er i dag den regionen i verden der det er farligst å være miljøaktivist i.


Ressursran


Siden kolonitiden har europeere reist til Latin-Amerika og hentet hjem rikdom og ressurser på bekostning av urfolk og lokalbefolkning. I dag har aktørene endret seg men ressursranet fortsetter: utviklingen rundt jordfordeling går i gal retning, kontroll over naturressursene privatiseres og konsentreres, og gamle eierskapsstrukturer opprettholdes. Lokalbefolkningen fratas muligheten til å forvalte egne ressurser samtidig som natur- og livsgrunnlaget ødelegges uten at verdier tilbakeføres lokalsamfunn og stat.

En ny type ressursran har sitt utspring i Honduras, med de såkalte utviklingssonene ZEDE, der investorer og selskaper kan ta over styringen av hele landområder, med et eget ordens- og velferdssystem, unntatt honduransk lovgivning. Det er en neste generasjons frihandelssone som kan eies av utenlandske investorer for blant annet storskala industriprosjekter, og åpner dermed for økt privatisering av naturressurser og omfattende angrep på etablerte rettigheter. Liknende prosjekter er også på vei i Guatemala.

Internasjonal handel med jordbruksvarer har skapt en svært lukrativ situasjon for latinamerikanske jordeiere. Mercosur-landene, med sine enorme landressurser og gunstige jordbruksforhold, er blant de største jordbrukseksportørene i verden. Med store profittmuligheter på verdensmarkedet har jordeiere i regionen tilegnet seg mer jord. Transnasjonale selskaper har også i økende grad kjøpt opp jord og resultatet er en stadig større jordkonsentrasjon.

Paraguay og Brasil er de landene i regionen med størst jordkonsentrasjon. 2-3 prosent av befolkningen i de to landene eier henholdsvis 85 og 67 % av jorda. Samtidig står flere millioner fattige mennesker uten jord. Med grunnloven i hånd okkuperer MST (De Jordløses Bevegelse) i Brasil jord som ikke er i bruk, eller som er tatt i bruk på ulovlig vis.


Vannkraft, infrastruktur, gruvedrift og oljeindustri


Internasjonal handel øker behovet for storstilte megaprosjekter, som energiutbygging og veiprosjekter. Flere av dem er omstridte fordi de går på bekostning av lokalbefolkningens levegrunnlag og miljøet. Megaprosjektene gir landene større langsiktige (sosio)økonomiske kostnader enn genererte inntekter. Samtidig er de politiske og miljømessige konsekvensene til tider irreversible. Utvinningsindustrien har skapt konflikter i de fleste land i Latin-Amerika, mellom private selskaper og/eller stater på den ene siden, og lokalbefolkning på den andre.

Bare i Mellom-Amerika var i 2011 14 % av territoriet konsesjonert bort til gruveselskaper. Honduras og Guatemala var landene med høyest antall innvilgede lisenser.

Gruveselskapene tar få eller ingen forholdsregler når det kommer til miljø og utvinning av naturressurser som vannkraft og gruvedrift er en av de viktigste truslene mot urfolks rettigheter i dag. Kvinner er også særlig utsatt, og de er ofte utelatt fra forhandlingene om jordeiendommene og den lille økonomiske kompensasjonen som blir tilbudt. Vold mot kvinner øker også vanligvis i forbindelse med tilstedeværelsen av utvinningsprosjekter. Oljeindustrien er tosidig. Den kan gi inntekter, men er også en trussel for klima og miljø. Utenlandsk investering og mangelfull lovgivning og ressursforvaltning forsterker faren for miljøødeleggelser

Naturkatastrofer


I senere tid har man sett en økning i naturkatastrofer i hele Latin-Amerika. Flere land opplever omfattende tørke, i overgangen til 2016 var Uruguay utsatt for en større flom, og regionen er generelt sett meget sårbar overfor naturkatastrofer. Menneskeskapte endringer i miljøet, gjennom utvinnings- og infrastrukturprosjekter øker også regionens utsatthet. Klimaendringer og andre menneskeskapte endringer i natur og miljø rammer ofte kvinner hardere enn menn. Samtidig ser man en åpenbar forskjell mellom land med en forholdsvis stabil stat og de som ikke har det med tanke på hvor utsatt de er.

I kjølvannet av naturkatastrofene ser man hvordan det regionale samarbeidet kommer godt frem og styrkes, gjennom hjelp til selvhjelp land i mellom. Samtidig så er det en kjent sak at naturkatastrofer ofte blir benyttet til å innføre krisepakker og økonomiske sjokkdoktriner, og kan bidra til å destabilisere politiske forhold, noe som er viktig å følge med på.


Vold, kriminalitet og straffefrihet


Vold, kriminelle gjenger og narkotika er et omfattende problem i hele Latin-Amerika, og særlig i Colombia og Mellom-Amerika. I flere stater er narkoøkonomien tett knyttet til eliter og politisk ledelse. I tillegg har flere av landene meget høy straffefrihet. Honduras, Mexico og Guatemala er eksempler på land med svært høye drapsrater der få blir dømt. Myndighetsapparatet rommer en betydelig omgang av historiske eller nåværende menneskerettighetsovergripere, og omfattende korrupsjon i politiet og rettsapparatet er fortsatt en realitet.

I følge Verdens helseorganisasjons globale rapport om voldsforebygging (2014) begås over en tredjedel av alle verdens registrerte drap i Latin-Amerika. Bruk av tortur i fengsler er fortsatt et utstrakt problem, og kritiske journalister lever med fare for livet.

Den daglige voldskriminaliteten påvirker lokalsamfunn, nabolag, familier og enkeltmennesker. Den økte kriminalitet og følelse av usikkerhet blant store deler av befolkningen brukes for å legitimere økt militarisering, undertrykkende lover og handlinger, og økt bruk av vold fra politiets og militærets side. Kvinner er særlig skadelidende i denne sammenheng grunnet en macho-dominert voldsstruktur der kvinnedrap, seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner et utbredt problem. Mange tilfeller av vold i nære relasjoner blir fortsatt ikke anmeldt. De få sakene som faktisk når rettsapparatet har en meget høy grad av straffefrihet.

Undertrykking og kriminalisering av sosiale bevegelser


På tross av at sosiale bevegelser bidrar til økt samfunnsdeltagelse og demokratiseringsprosesser i flere land er det fremdeles farlig å være politisk aktiv på venstresiden i Latin-Amerika. Aktivister og tillitsvalgte blir utsatt for trusler, forfølgelse og politisk fengsling eller blir drept. Kvinner blir også utsatt for seksuell vold. Honduras, Guatemala, Colombia, Chile og Mexico er eksempler på stater som i større grad enn andre undertrykker sosial protest og demokratiske rettigheter ved å kriminalisere sosiale bevegelser. Bruken av politi og militære til å slå ned på folkelige protester viderefører tradisjoner fra fortidas undertrykkende regimer.

Angrep på aktivister og lokalsamfunn som forsvarer sine naturressurser er økende, og i 2014 ble nesten 75 % av alle kjente drap på miljøaktivister begått i Latin-Amerika. Majoriteten av de drepte er urfolk som er drept som kjemper mot utvinningsindustri på deres territorier.

Det er påfallende mange kvinner som deltar i frontlinja i motstandsbevegelsen mot naturressursutvinning. Det gjør dem også særlig utsatt for overgrep og forfølgelse. Det er også en bekymringsverdig økning i trusler og overgrep rettet mot kvinnelige forsvarere av menneskerettighetene.

Undertrykkelse av sosial protest henger nært sammen med svake demokratier, et statsapparat som er kontrollert av eliten og storkapitalen i allianse med transnasjonale selskaper, og en manglende respekt for alternativt tenkende og politisk opposisjon. Flere land har innført lover som kriminaliserer sosiale bevegelser og begrenser ytringsfriheten og det politiske handlingsrommet for sivilsamfunnet. Det er det statlige apparatet sammen med paramilitære grupper og private sikkerhetstjenester som utøver hovedparten av de voldelige handlingene mot sivilsamfunnsorganisasjoner. Problemet med undertrykkelsen er at den er demokratisk forankret gjennom vedtatte lover som åpner, blant annet, for økt militarisering, utvidelse av militærets mandat, bruk av militær unntakstilstand (der folkets konstitusjonelle rettigheter midlertidig oppheves), som igjen fører til økt voldsbruk og maktovergrep.


Massemedier


Latin-Amerika er preget av en enorm eierskapskonsentrasjon av massemediene på private hender. Dette forsterker den sosiale ulikheten og politiske ekskluderingen, ødelegger for rettsapparatets uavhengighet, og til å demonisere ethvert uttrykk for opposisjon. Store mediekonsern har derfor neglisjert sin rolle som kritisk samfunnsaktør og ‘vaktbikkje’. De bedriver i stor grad selvsensur som dekker over alvorlige lovbrudd, korrupsjon, kriminalisering av sosial protest og miljøkriminalitet, og andre kritikkverdige forhold der de deler interesser med makthaverne. Private selskap og mektige økonomiske eliter kontrollerer de fleste store medier i Latin-Amerika. I land som Brasil, Chile, Colombia, Venezuela og Argentina kontrollerer ett eller to selskaper over 50-60 % av TV-kanaler, aviser og radioprogrammer. I andre land er mediene så polariserte at begge sidere driver ensidig propaganda i stedet for seriøs og objektiv journalistikk.

Det blitt gjort forsøk i noen land på å vedta medielover for å demokratisere mediene. Lovene blir ofte møtt med protester og kritikk fra de private mediehusene. Det de presenterer som innskrenkninger av pressefriheten er oftest ikke er annet frykt for sin markedsandel og politiske makt. Dette må ses helt uavhengig av de omfattende og reelle juridiske innskrenkninger og økonomiske hindre for å drive alternative medier i øvrige deler av Latin-Amerika.

Det er både dyrt og krever lange byråkratiske prosesser å drive alternative medier i
store deler av Latin-Amerika, og det å jobbe med uavhengige medier og kritisk journalistikk er også et risikabelt yrke i. I 2015 var Mexico det farligste landet å være journalist i, tett etterfulgt av Honduras. På tross av dette ser man en stadig økning i nye alternative eller lokale/grasrots-medier, noe som gir økt tilgang på uavhengig informasjon for folk flest.

Ifølge Global Media Monitor for Latin-Amerika (2015) er kvinner underrepresentert i mediene (29 %) og de fremstilles stereotypt både gjennom vestlige skjønnhetsidealer så vel som konservative kjønnsroller.


Viktige hendelser i Latin-Amerika 2015/16

Demonstrasjoner og korrupsjon i Guatemala og Honduras


2015 var et år preget av større protester mot korrupsjon og straffefrihet i Guatemala og Honduras. Felles for protestene er misnøye med et korrupt politisk system. I Guatemala og Honduras deltar flere fra middelklassen i protestene. Protestene samler folk fra hele det politiske spekteret, og uten ledelse fra noe bestemt politisk parti. Protestene har vært imponerende fredelige i disse landene hvor myndighetene ofte tyr til vold for å møte sosiale protester.

Eventuelle politiske reformer i Guatemala og Honduras vil ta lang tid, og det er åpenbart at lite vil skje uten at USA og elitene har en finger med i spillet. Manglende politisk tilhørighet eller visjon bak protestene er og en utfordring og protestaksjonene fragmenteres raskt. Resultatet av disse protestene i hvert enkelt land er usikkert, og det er mange som frykter et autoritært tilbakeslag. Det er imidlertid ingen tvil om at protestene var viktig i det kollektive selvbildet.

Politiske endringer i Brasil

Brasil er inne i sin verste økonomiske nedgangsperiode på 25 år. Dette skjer samtidig som at landets hittil største korrupsjonsskandalen avsløres. Flere høytstående politikere er involvert. PT har hatt sitt svakeste år siden de kom til makten i 2003. I løpet av året har det vært flere store demonstrasjoner både for og mot President Dilma Rousseff. De som demonstrerer mot henne ber om riksrett. Noen går så langt at de ber om å få militærdiktaturet tilbake. Flere politikere har deltatt i demonstrasjoner mot Dilma, deriblant tidligere president Fernando Henrique Cardoso fra PSDB. 2. desember 2015 ble President Dilma Rousseff stilt for riksrett av stortingspresident Edvardo Cunha (PMDB). Cunha er selv anklaget for korrupsjon og det er funnet bevis for at han har store pengebeløp på flere kontoer i Sveits. Dilma var styreleder i Petrobras i sju år, mange mener derfor at hun må ha kjent til korrupsjonen.


Fredsforhandlinger Colombia


Colombia er det landet i Latin-Amerika med den lengstvarende militære konflikten. Det har vært flere runder med delvis vellykkede og mislykkede forsøk på både fredsforhandlinger og demobiliseringer. Etter flere år er nå flere delavtaler på plass, men forhandlingene foregår under prinsippet om at ingenting er avtalt før alt er avtalt.

Det er viktig å huske at en fredsavtale ikke setter en stopper for konflikten, det som er offisielt kjent til nå fjerner ikke de strukturelle årsakene til konflikten. På tross av våpenhvile så er det fortsatt stor tilstedeværelse av paramilitære styrker, og militæret opererer fortsatt under en krigslogikk. Flere organisasjoner frykter en økning i konfliktnivå og i overgrep mot menneskerettighetsforkjempere etter en fredsavtale

Fredsbygging er mye mer enn en skriftlig avtale, og det vanskeligste arbeidet begynner nettopp nå. LAG vil fortsette å støtte de sosiale bevegelsenes krav om strukturelle endringer som jordreform, sannhet og rettferdighet.

CUBA-USA


Den 20. juli 2015 gjenopprettet Cuba og USA diplomatiske forbindelser ved å gjenåpne sine ambassader. Dette var en av de viktigste hendelsene i Latin-Amerika i 2015. Det gjenstår imidlertid mye før Cuba kan nå sine langsiktige mål etter den langvarige konflikten bestående av tre parter: Cuba, USA og Latin-Amerika.

Prosessen startet med en viktig politisk og humanitær seier for Cuba: De ulovlig fengslede fem kubanere som drev forebyggende antiterrorarbeid i USA (The Cuban 5) ble frigitt og returnert til sitt hjemland. Videre har Cuba som hovedmål å oppheve den ulovlige globale blokaden som USA påtvinger Cuba og tredjeland over hele verden. Et annet viktig mål er å få tilbake Guantánamo. Så langt har ikke Cuba oppnådd annet enn små fremgang i sine økonomiske relasjoner med omverdenen, og at cubanere i USA ikke blir kriminalisert for å reise til sitt hjemland.

Det finnes dog motstridende interesser i USA som kompliserer prosessen: Mens presidenten har ansvaret for å forbedre relasjonene landene imellom, har kongressen på sin side har stoppet ethvert forsøk på å endre blokaden som i sin tid ble vedtatt som lov. Imens fortsetter USAs domstoler å ilegge milliardbøtter til tredjelandsbanker som utfører transaksjoner med cubanske banker. Det private næringslivet har lenge ivret etter å få muligheter til å få innpass på Cuba, som er blitt en sentral inngangsdør til hele Latin-Amerika.

Norge og Latin-Amerika


Den blå-blå regjeringen har gjort det til et uttalt mål å distansere seg fra Latin-Amerika. Deres analyse av kontinentet har en tydelig ideologisk slagside, der de distanserer seg fra regimer med en venstrepolitisk profil. I nyere stortingsmeldinger og i statsbudsjettet (2016) går Norge langt i å omtale både Cuba og Venezuela som diktaturer. Slike holdninger vitner om at ideologiske tenketanker og konferanser som bevisst undergraver de progressive prosessene og de folkelige mobiliseringene på kontinentet også har fotfeste i Norge. HRFs Oslo Freedom Forum, godt hjulpet av norsk presse, er en tydelig aktør.

Distanseringen er imidlertid kun et spill for galleriet. Parallelt med omfattende kutt i bistandsbudsjettet til Latin-Amerika og nedleggelser av ambassader, styrker Norge samarbeidet med multilaterale organisasjoner som Stillehavsalliansen, støtten til Norfund og satsningen på frihandelsavtaler. Videre har vi økonomiske interesser på kontinentet, gjennom både Statens Pensjonsfond Utland, private og statlige selskaper som er involvert i omfattende miljøkriminalitet og brudd på urfolks og småbønders rettigheter. Norsk storskala dyrehold - melke- kjøtt- og fiskeproduksjon - baserer seg også i stor grad på soya importert fra industrilandbruket i Brasil, og bidrar indirekte til jordkonflikten i landet.



Dette er et alvorlig paradoks da Norge reduserer direkte støtte til grasrotorganisasjoner og menneskerettighetsarbeidet på kontinentet, samtidig som vi øker våre investeringer i en industri som er preget av omfattende miljøkriminalitet og menneskerettighetsbrudd. Menneskerettigheter er et uttalt fokus for den sittende regjeringen, men de inntar en evig andreplass ovenfor handel og næringslivsinteresser. Norges rettighetsarbeid vil aldri kunne bli verken helhetlig eller samstemt dersom det ikke omfatter alt økonomisk samarbeid.



Yüklə 68,03 Kb.

Dostları ilə paylaş:




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©genderi.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə