Aksept og mestring Nasjonal hivstrategi (2009-2014)

29

Relevant kunnskap om hiv og aids må 

sikres dekket i profesjonsutdanningene.

HOD

Utvikle arbeidsrettede informasjonstiltak 

om hiv.

HOD

3.7  Delmål 7: Videreføre internasjonalt 

samarbeid og innsats og følge opp 

internasjonale forpliktelser i arbeidet 

med hiv og aids

På rundt 30 år har hiv og aids spredt seg drastisk til 

å bli en verdensomfattende pandemi. Godt over 30 

millioner mennesker lever med hiv og mellom 20 og 

30 millioner mennesker har dødd av sykdommen. 

Over to tredjedeler av de som lever med hiv og aids 

bor i Afrika sør for Sahara. Selv om behandlingstil-

budet er blitt bedre verden over, klarer man ikke å 

minske gapet når det gjelder tilgang til behandling. 

Det er fortsatt flere som smittes enn nye personer 

som får tilgang til aidsmedisiner (hhv fem/to). Man 

anslår at om lag 30 prosent av de som trenger 

behandling, får slik behandling (2008). 11 millioner 

mennesker er syke av både hiv og tuberkulose. 

Tuberkulose er den hyppigste dødsårsaken hos 

hivpositive personer, og behandling av slike koinfek-

sjoner er krevende både medisinsk og praktisk.

Kvinner utgjør en stadig større andel av hivpositive. 

Epidemien har i en viss grad flatet ut i omfang, 

særlig i Afrika sør for Sahara, mens det i andre deler 

av verden fortsatt er en økning. I verden utenom 

Afrika er det injiserende sprøytebrukere (IDU), 

menn som har sex med menn (MSM) og sex-arbei-

dere som er mest utsatt for smitte. Diskriminerende 

lover og sosialt stigma gjør det vanskelig å nå ut til 

disse gruppene, ikke minst i Afrika, der det til nå 

har vært lite fokus på MSM og IDU. Dette fører til 

mørketall, og viser at det er behov for bedre over-

våking av epidemien i forhold til utsatte grupper.

Fravær av smittsomme sykdommer som hiv er et 

globalt fellesgode, som er avhengig av et samarbeid 

mellom individer, lokalsamfunn og nasjoner. 

Bekjempelsen av hiv og aids er derfor en sentral 

prioritering i norsk bistands- og utenrikspolitikk.  

Gjennom FNs tusenårsforsamling i 2000 ble 

tusenårsmålene vedtatt. Disse setter mål for 

økonomisk og sosial utvikling. Gjennom Norges 

internasjonale arbeid, skal vi bidra til å oppfylle de 

internasjonale tusenårsmålene, der delmål seks 

blant annet dreier seg om hiv og aids:

-  Stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre 

dødelige sykdommer

I 2001 vedtok spesialsesjonen av FNs Generalfor-

samling “Declaration of Commitment on HIV/

AIDS” (UNGASS 2001), som definerte spesifiserte 

mål og tidsrammer for å sikre både handling, støtte 

og finansiering til hivresponsen. Tilsvarende 

signerte medlemsstatene i WHO Europa en forplik-

tende partnerskapsavtale om bekjempelse av hiv/

aids i Europa og Sentral Asia i Dublin 2004 (Dublin 

deklarasjonen 2004).

Norge er forpliktet til å bidra til å nå målet om så 

langt mulig å oppnå universell tilgang til hivforebyg-

ging, behandling, støtte og omsorg innen 2010, som 

ble lansert i 2005 og bekreftet i den politiske 

deklarasjonen på Høynivåmøtet i New York om hiv 

og aids fra juni 2006 (FN referanse A/Res/ 60/262 

Annex, Political Declaration on HIV/AIDS). For å nå 

disse målene trengs det internasjonal solidaritet og 

felles innsats for å sikre finansiering av tjenester, 

tiltak, medisiner og utstyr.

Felles for de internasjonale deklarasjonene er blant 

annet at de setter opp konkrete mål og felles tiltak 

for å nå disse. Nøkkeltemaer er:

-  Lederskap og ansvarlighet på alle nivå - og behov 

for sterke partnerskap statene imellom, samt 

mellom offentlige, private og frivillige aktører, 

inkludert personer som selv lever med hiv 

-  Styrke koblinger; tematiske (ikke minst mot 

seksuell og reproduktiv helse og tuberkulose) så 

vel som mellom organisasjoner og initiativer. 

Oppskalering av behandlingstilbud må så langt 

som mulig bidra til å styrke helsesystemene på 

alle nivåer. 

-  Forebygging - med særskilt fokus på grupper med 

høy sårbarhet for smitte. Tiltak rettet mot ung-

dom og unge voksne, med særlig vekt på kunn-

skapsformidling og utvikling av ungdomsvennlige 

tjenester. Sammenheng mellom hiv infeksjon og 

andre seksuelt overførbare infeksjoner. 

-  Leve med hiv – fokus på universell tilgang til 

behandling og omsorg. Bekjempelse av stigma, 

diskriminering og sikring av menneskerettighe-

ter. Oppskalering av frivillig og konfidensiell 

hivtesting og god kvalitet på rådgivning. Viktig å 

sikre arbeid i ulike sektorer og men mange 

aktører, inkludert sivilt samfunn. Arbeidsplasser 

er viktige arenaer for forebygging og inkludering, 

---

30

og arbeidslivets parter er sentrale aktører i 

forhold til hivpositives levekår. 

-  Internasjonalt er det viktig å ha et kjønnsperspek-

tiv på hivarbeidet, da epidemien og dens konse-

kvenser ofte rammer kvinner spesielt.

Norge støtter det internasjonale arbeidet for 

bekjempelse av hiv-epidemien både gjennom 

mulitlateralt brede innsatser i samsvar med overord-

nede føringer fra FN, og gjennom særskilt å arbeide 

på enkelte prioritere temaer der Norge kan ha en 

pådriverrolle. Utenriksdepartementet lanserte i 

desember 2006 et posisjonsnotat for norsk hiv- og 

aidspolitikk, utviklet i dialog med norske aktører og 

som en oppfølging av de internasjonale forpliktelse-

ne fra FN. Posisjonsnotatet har følgende tematiske 

prioriteringer:

-  Kvinner, kjønn og makt. Seksuell og reproduktiv 

helse og rettigheter.

-  Spesielt utsatte grupper (menn som har sex med 

menn, personer som selger sex, sprøytebrukere etc.).

-  Ungdom.

-  Lovgivning med relevans for aidsområdet.

-  Lokalsamfunn og lokaldemokrati i et aidsperspektiv.

-  Helsepersonell og helsesystem.

-  Forebygging av smitte fra mor til barn.

Det er et internasjonalt mål at lovgivningen skal 

bidra til å redusere menneskers risiko for å bli 

hivpositive, og at hivpositives rettigheter skal 

sikres. Dette er lagt til grunn i norsk hiv- og aids-

politikk for utviklingssamarbeidet.

For å bidra til en samordning av de nasjonale 

tiltakene med den internasjonale aidspolitikken, 

oppnevnte Utenriksdepartementet og Helse- og 

omsorgsdepartementet i 2007 et felles Nasjonalt hiv 

og aidsråd. Hiv- og aidsrådet møtes to ganger per år 

og ledes annenhver gang av HOD og UD, på stats-

råd eller statssekretærnivå. Hiv og aidsrådet har 

medlemmer fra berørte statlige etater og fra sivilt 

samfunn, inkludert representanter for mennesker 

som lever med hiv, og organisasjoner som jobber 

med internasjonalt utviklingssamarbeid og med 

ungdom. Rådet er en plattform for å drøfte sentrale 

temaer og utfordringer knyttet til epidemien ute og 

hjemme, og for dialog med politisk ledelse i begge 

departementer, men uten noen besluttende myndig-

het. I tillegg til hiv og aidsrådet har Norad gjennom 

flere år støttet koordineringen av et fagnettverk for 

hiv og aids, Aidsnett, som består av fagpersoner og 

interesserte fra frivillige organisasjoner, fra forvalt-

ningen og fra forskningsmiljøer.

Aktuelle strategiske grep:

Oppfølgings­

ansvar:

Videreutvikle et sterkt fokus på hiv og 

aids i den internasjonale utviklings-

politikken.

UD

Videreføre Norges tydelige stemme i 

internasjonale fora med hensyn til hiv og 

menneskerettigheter.

UD

Fokusere på rettigheter til utsatte 

grupper, og sikre en kobling mellom 

seksuelle og reproduktive rettigheter og 

hiv i det internasjonale arbeidet.

UD

Fortsette å bidra solidarisk til finansiering 

av den globale hivinnsatsen.

UD

Samle internasjonale erfaringer knyttet til 

effekten av ulike former for lovregulering 

og kriminalisering i forhold til hivsmitte.

UD

3.8  Delmål 8: Bidra til å styrke forskning 

om forebygging og behandling av 

hiv, og monitorering og evaluering av 

forekomst, risikofaktorer og effekter 

av tiltak

Et godt system for epidemiologisk overvåkning er 

avgjørende for å identifisere problemstillinger 

knyttet til sårbarhetsfaktorer for ulike befolknings-

grupper og definere prioriteringer for innsatsen. 

Dataene fungerer som arbeidsverktøy for så vel fore-

byggingsaktører som planleggere av tiltak og 

dimensjonering av helse- og omsorgstjenester. 

Overvåkningen av hiv i Norge baseres på anonymi-

serte meldinger fra diagnostiserende lege. Meldin-

gen skal blant annet opplyse om antatt smittemåte 

og sted. Dette kalles 1. generasjons epidemiologiske 

data.  

Data om kunnskap, holdninger og adferd i den 

generelle befolkningen, og blant særlig sårbare 

grupper i befolkningen er avgjørende for å kunne 

planlegge og å iverksette kunnskapsbaserte fore-

byggingsstrategier. Periodisk og systematisk 

samling av denne type data (2. generasjons epidemi-

ologiske data) gir muligheter for å forutse utvi-

klingsmønstre for hivinfeksjon, evaluere og monito-

rere forebyggingsinnsats, grader av stigma og 

diskriminering som møter personer som lever med 

hiv, samt deltagelse i arbeidsliv mv.

---