Fridtjov Stene Svømmeklubben vår I 70 år

Drømmen om et friluftsbad

Det var en stor vinning for svømmetreningen når Halden Bad ble åpnet i 1932, og ennå større når Remmenbadet kom i 1977, men innendørsbading kan ikke erstatte friluftsbadene verken for folk flest, eller for en svømmeklubb. Før krigen hadde vi det fint i Halden med koselig badeplasser på Sauøya og Rødnabbene, ved sjø og vann som naturen selv hadde lagt vel til rette. Til Sauøya kom vi med en fergemann som rodde folk fra Langbrygga, og båten Selve ga en trivelig sjøtur fra bryggeplassen ved Tollboden ut fjorden til Rødnabbene. Ellers badet folk overalt i fjorden: Engvika, Bakke, Kuskjær, Refne, Isebakke, Sponvika, Pina, Svalerødkilen. Ungene badet også flere steder i Tista som nedenfor Porsnesbrua, ved Skonningsfoss og på Fosseløkka. Fotballspillerne som holdt til på Grønland tok seg gjerne en dukkert i elva etter trening og kamper.

Tanken om kommunale badeanlegg var diskutert rundt 1860. Et initiativ ble tatt av Carl Dahl for å få bygget et badeanlegg som skolene kunne bruke for svømmeopplæring. Han var gymnastikklærer på Gutteskolen, og sendte et skriftlig forslag til formannsskapet. Ordfører og byingeniør engasjerte seg, og i 1868 utarbeidet byingeniøren en tegning for plassering av et badeanlegg utpå Mølen. Byggeutgiftene ble beregnet til å bli 250 spesiedaler. Mølen er den ytre del av Langbrygga som på den tid var et strandområde med fin utsikt utover fjorden. Dahl mente de kunne få inntekter ved at badegjestene betalte, og ved at de militære på festningen betalte leie for å bruke badet.

Dette badeanlegget ble ikke gjennomført, og senere ble området bygget ut som kaiplass. Interessen vendte seg i stedet mot Sauøya hvor Damebadet og Herrebadet ble bygget. Damebadet ble laget med et høyt og solid gjerde på alle kanter, og en kvinnelig badevakt ble ansatt som la vekt på å holde mannlige inntrengere borte. Herrebadet var bygget med åpen fasade mot sjøen. Det ble også ansatt badevakt der, men det var unødvendig med noen oppmerksomhet fra badevaktens side for å holde damene unna. Mannfolkene levde en isolert tilværelse og kunne tillate seg en åpenlys nakenbading. Det ble et mannsprivilegium som byens borgere aksepterte, men når båter med damer ombord skulle forbi Herrebadet, la de kursen i stor bue forbi badehuset. Vi kan vel komplimentere Haldens Svømmeklub for likestillingsarbeid når de trumfet gjennom fellestrening på Herrebadet. Da guttene og jentene begynte å trene sammen, ble det fart i damenes svømmeferdigheter. Svømming ble en av byens første kvinneidretter.

Badene på Sauøya var bygget med stupetårn, avkledningsbåser, rom for badevakt, to svømmekummer med forskjellige dybder for barn og svømmeopplæring. Badevaktene var ansatt av kommunen for å holde orden og oppsyn. Badegjestene måtte betale 10 øre som ble lagt i en blikkboks hos badevakta. På Herrebadet skaffet svømmeklubben brygge og vendebrett for svømmetrening. Startbrygga ble lagt fra den ytre kummen og vendebrettet mot fjellveggen rett ovenfor. Den første tiden vendte de rett mot fjellveggen. Etter søknad fra klubben bygde kommunen stupetårn med avsatser på 5 -7 ½ og 10 m's høyder.

Som svømmestadion var dette primitivt, og svømmerne så med misunnelse på de anlegg som var bygget i Kongstendammen i Fredrikstad, ved Høisand bad i Skjebergkilen og andre steder de besøkte på stevnene. Der var svømmeanleggene komplette både for stup og svømming, og med garderobeanlegg som var gode etter den tids forventninger. Jo mer de reiste på stevner, jo flere flotte uteanlegg møtte de både i Norge, Sverige og Danmark. Det ga næring til en drøm om å få et eget permanent svømmestadion også i Halden. Selv hadde de ikke noe fast sted for sine stevnearrangementer.

Når klubben skulle arrangere stevner, måtte de bygge sitt provisoriske svømmestadion på Kulebryggen, eller Kølebrygga som folk sa. Det ble første gang lagt opp for klubbens stevne i 1918. Er det noe svømmeklubbens tidligere ildsjeler bør æres for, så er det det meget populære svømmestadion som de år etter år rigget til. Det ble satt opp dagene før et stevne, og etter stevnet måtte det rigges ned. Kulebrygga var en vanlig kaiplass som måtte være klar til sitt daglige bruk når hverdagene tok til igjen.

Stevneplassen var populær, og stevnene trakk et stort publikum. Vannet var nok ikke det beste da heller, men svømmerne klagde ikke selv om de kom i nærmere kontakt med vann, duft, smak og flytende partikler enn publikum. Vannet var ganske spesielt i dette svømmeanlegget. Det lå i nærheten av utslippet fra Slakteriet, og derfra kunne de utroligste partikler komme flytende. Bøndene fra Hvaler pleide også å legge til der når de dro til Halden med grønnsaker for torgsalg. Grønnsaker som råtnet og som ikke ble solgt, ble dumpet i byens svømmestadion. Navnet Kølebrygga stammer fra at brenselsforretningene i Halden losset kull der.

Saugbrugsforeningen hadde en del av æren for anlegget. De la opp to prammer etter hverandre som langside i et basseng, og så en huspram som tverrside. Sammen med bryggekantene, som sto i vinkel mot hverandre, ble det et innelukket basseng på 50 m. Svømmeklubben la ut startbrygge og vendebrygge i riktig avstand. Husprammen ble stevnesekretariat og garderobe. En forbedring av garderobeforholdene ble det da de fant på å kjøre ut jernbanevogner på et spor som gikk ut til brygga. Publikum plasserte seg både på brygga og på prammene, og fikk fin oversikt over det som foregikk i vannet.

Den største jobben var å bygge stupetårn. Alt på det første stevnet var det konkurranse i rette stup, og oppvisning i kunststup av stupere fra Oslo. Stupetårn på 10 m ble bygget ved å sette høye bukker på taket av husprammen, og legge brettet på dem. Med hjelp av en vanlig stige klatret stuperne opp på brettet. Patenten holdt seg i mange år fremover. Angell Jensen, som var snekker av yrke, forbedret stupebyggverket på Kulebrygga ved å lage et monterbart stupetårn. De kunne skru det sammen med bolter og sette det opp for hvert stevne, og etter stevnet var det enkelt å plukke det ned igjen. Tårnet skulle være 10 m høyt, og med de lange bjelkene han da måtte bruke, måtte Angell stå ute i gata der han bodde å jobbe. Det ble i seg selv en attraksjon for folk i naboskapet.

En viktig jobb var å kontrollmåle banen så den holdt 50 m. Start- og vendebrygge ble lagt opp med en margin for justering etter vind og strøm. Det kunne lett bli forskyvninger. Vannets konsistens gjorde det nødvendig med spesielle dugnadsjobber før stevnet skulle begynne. Prammene måtte kostes for støv og sagmugg, og selve vannet måtte grovrenses. Til det brukte de bambusstenger med poser på, og så gikk de og hovet inn ting som fløt i banene.

Det blir fortalt mange anekdoter om opplevelsene på Kulebrygga. Einar Dreyer var målmann på vannpololaget, men han kunne være litt fin på det når det gjaldt vannet. En gang det fløt vel mye råtne grønnsaker omkring ham, ble han irritert og slengte det opp til publikum. Polosvømmere har en teknikk hvor de fører ballen foran hodet og mellom armene mens de crawler i et oppløp. Når de skal sentre, vrir de hånden rundt ballen og vipper den over ti medspillerne. Den samme teknikken kunne de bruke med flytende partikler og vippe i fjeset på motstandere. Om det førte til utvisning blir ikke fortalt. Gunnar Jensen vakte stor munterhet en gang han etter endt løp klatret opp stigen fra vannet med en kumage hengende rundt halsen.

Langbrygga ble også svømmearena for havnesvømming hvor publikum kunne spasere langs bryggene og følge med svømmerne. Havnesvømmingen ble et årlig arrangement som også fortsatte en tid etter krigen, men både «Kulebryggen Svømmestadion» og havnesvømmingen forsvant med vannforurensningene i havnebassenget og Iddefjorden.

Det var et kjempeslit å få i stand prammer, bane og stupetårn på Kulebrygga, og klubbens ledere og svømmere ønsket seg sterkt et skikkelig svømmeanlegg for trening og konkurranser. Det var tema på mange styremøter og medlemsmøter, og mange komiteer ble oppnevnt for å arbeide med oppgaven. Før krigen kom en komite med Walther Pettersen som formann så langt at et ekstraordinært årsmøte i 1938 vedtok å bygge et svømmeanlegg i Lusebukta på Sauøya. Det ble slått stort opp i avisene, og Amta skrev:
Moderne svømmestadion på Sauøya

Ekstraordinær generalforsamling i Haldens Svømmeklub vedtar forslag om et anlegg til 15 000 kroner på tangen mellom Kilden og Lusebukta. Flott tiltak i forbindelse med kommunens fellesbad.

Arbeidskomiteen hadde fått ingeniør Sverre Dørum til å lage tegninger og sette opp et overslag for byggingen. Det var virkelig et praktfullt anlegg med stupetårn for de nødvendige høyder opp til 10 m, svømmebaner på 50 m, tribuner for publikum og avkledningsrom. Arbeid ble satt i gang med å skaffe midler og planer ble laget for dugnad av medlemmene. Krigen satte imidlertid en stop-per for denne drømmen.

Da krigen var over, var det bare å starte på det gamle Herrebadet igjen med treningen, og fortsette med stevnearrangementer på KuIebrygga. Herrebadet var ikke blitt vedlikeholdt under krigen, og det var nærmest livsfarlig å holde til der. Stupetårnet svaiet betenkelig og treverket var i ferd med å gå i oppløsning. Svømmerne begynte imidlertid å trene der og satte i stand brygger og vendebrett med egen innsats. Herrebadets tilstand ble tema for en vise i en av klubbens revyer:

Livet er deilig når våren er nær,
og nå er den snart her.
Da skal vi bade ved Sauøyas kyst,
bølgen skal slå mot vårt bryst.
Oppe på stranda der står et hus,
detter vel snart i grus.
Badehus kalles det pussig nok.
Riv det ned hver sten og stokk,
og send det på Haldens Minner.
Kommunen besluttet også å rive badehuset, og svømmerne flyttet til Lusebukta. Styret i svømmeklubben tok på nytt opp planene om et svømmestadion i Lusebukta. Kommunen engasjerte seg ved å døpe om Lusebukta til Solbukta. Fint skulle det være, men anlegget som var planlagt sammen med navneendringen, gikk det dårlig med. Vannet må nok ta skylden for det.

Visse anlegg måtte klubben ha, og de søkte om tippemidler til mudring og brygger. 1 1951 fikk de kr 3 000,-, og med ytterligere kr 3 000,- fra kommunen ble Solbukta lagt til rette med en fin sandstrand og provisoriske anlegg for stevner og trening. Det var temmelig grunt der banen lå, og det hendte at de som svømte i innerste bane skrubbet nesa si i grunna under startstupet. Anlegget var også sterkt utsatt for is og vind, høyvann og lavvann, og hver sesong ble innledet med omfattende reparasjoner.

I 1950 forlot de Kulebrygga og holdt sitt første stevne i Solbukta. Det var sportslig sett et godt stevne, men publikumsoppslutningen var dårlig. Det så ikke ut til at Solbukta ville trekke publikum slik som Kulebrygga hadde gjort. På stevnet ble det satt kretsrekord på 4 x 100 m hvor de gamle travere Harry Holm Olsen, Erling Kristiansen, Finn Tønnesen og Rolf Bukholm stod for den prestasjonen. Jentene stilte med kretsrekord på 3 x 100 m medley, og æren for den hadde Ragnhild Hansen, Karin Denis og Liv Fosdahl.

Under en pokalkamp mot Skøvde i 1951 var det så mye høyvann at de måtte sette opp kasser for å kunne starte med føttene over vann. Harry Holm Olsen var kjent for en veldig kraft i satsen når han startet. Han var ankermann på stafettlaget mot Skøvdelaget og stod klar på startkassa for å sikre seieren etter ledelse av haldenserne. I rette øyeblikk satser han så det braket i kassa; han tråkket gjennom, ble stående fast, ramlet ynkelig i vannet og Skøvde vant.

Vannkvaliteten begynte nå å forverre slik at det ble tvilt på om det var forsvarlig å satse på et uteanlegg i Lusebukta. Løsningen måtte da bli et friluftsbad på land. Svømmeklubben tok opp denne tanken tidlig etter krigen. Det første forslaget som kom, var å få et friluftsbad i sammenheng med idrettsanleggene på Strupe, som da var under planlegging. Klubben forhandlet med idrettsrådets og kommunenes representanter om denne plassering, og fikk støtte for det. De tok kontakt med svømmeforbundets konsulent for baneanlegg, ingeniør Sven Thaulow. Han kom på befaring og utarbeidet et utkast til svømmestadion. I 1948 kunne formannen i klubben, Kåre Kollerud fortelle pressen at et anlegg på Strupe ville komme på kr 100 000, og han uttalte: «Vi regner med at Strupe med årene vil bli et idrettssentrum, og da vil det falle naturlig med et svømmestadion der opp ved siden av alle de andre idrettsanretningene.» Som vi alle er kjent med, ble det ingen ting av denne drømmen.

Det var et ønske fra hele byens befolkning å få et friluftsbad som kunne erstatte de badeplassene som tydelig gikk tapt i fjorden. Saugbrugsforeningen følte ansvar for forurensningene og forærte ved sitt 100 års jubileum i 1959 kr 500 000 til kommunen for å bygge et friluftsbad. Det ble opprettet en komite for å få plass til friluftsbadet, sørge for planer og gjennomføring. Komiteen hadde representanter fra kommunen, idrettsrådet og svømmeklubben representert ved Finn Tønnesen. Nå kom en rekke forslag og befaringer.

Et forslag var å legge friluftsbadet til Rødsparken på Rød Herregård. I den anledning utarbeidet arkitekt Frode Rinnan en tegning. Befaringene viste imidlertid at Rødsparken ikke var noen god plass. Arealet var for lite, og det var ikke sol nok til et friluftsbad. Så kom et forslag om plassering på Festningen. Der mente klubben det ville være fint å få badet, men mektigere instanser mente noe annet. Så falt den plasseringen bort, men komiteen var ennå ikke død.

Det dukket opp en plan om å legge et friluftsbad på Os som kunne henge sammen med det gamle Halden Bad. Området var noe lite, men det kunne bli utvidet ved å ekspropriere grunn mot Busterudgata. Det var en besnærende ide for mange å få et friluftsbad midt i byens sentrum, men betenkeligheter var det imidlertid også nok av. Forslaget falt.

Et nytt utspill kom i forbindelse med skoleplanene på Remmen. Fritz Anker Rasch tilbød i 1964 kommunen noe av sin eiendom på Remmen for samlegymnas, idrettshall, tennisbaner, friluftsbad, og eventuelt kunstfrossen bane. Det ble laget utkast for området hvor det ble tegnet inn plass for friluftsbad. Meget er da også bygget ut på Remmen i tråd med vilkårene, men friluftsbad har vi ennå ikke fått. Nå syknet komitéens virksomhet bort, og Saugbrugsforeningen trakk sin gave på kr 500 000 tilbake.

Vannet ble stadig verre i Iddefjorden, og svømmerne kunne ikke vente på realisering av en drøm. De måtte finne treningsplasser og få dem lagt til rette for trening. Det ble en omflakkende tilværelse i årene som fulgte. Svømmerne holdt ut i Lusebukta/Solbukta til vel 1955. De flyttet så til Rødnabbene som var godt utbygget og populært som badested, men også Rødnabbene måtte forlates. Nå ligner stedet mer på en ruin av en tysk bunkers. Er den verneverdig, tro?

Oppholdet på Rødnabbene ble kortvarig. En ny kapitulasjon for vannforurensningene måtte godtas. Svømmerne flyttet lengre ut i Iddefjorden til Engvika utenfor Eskeviken. Der fantes ikke noe svømmeanlegg, og klubben måtte på nytt rigge til med brygger og vendebrett etter det opplegget som de nå hadde lang erfaring med å få i stand. Som en moderne Sisyfos laget de sine treningsbaner. Sisyfos er, som kjent, en gresk sagnkonge som triller en stor sten opp en bakke. Hver gang han er nesten oppe, mister han taket og stenen triller ned igjen. Så tok han fatt igjen. Sisyfos ble svømmeklubbens forbilde.

En ny kapitulasjon tvang seg frem, og svømmerne forlot Iddefjorden og dro til fjernere badeplasser fra byen. Svalerødkilen ble prøvd, men mest søkte de til innsjøene i Tistedal. En tid ved Vadet og Vanninga i Femsjøen, så Kruseter og Ormtjern. Overalt opptrådde de som Sisyfos og laget provisoriske brygger, vendebrett og baner. I vannene i Tistedal var det tømmerlenser og flåter som de fikk låne og ordnet for start og vending i en svømmebane. Garderobeproblemet ble løst med badekåpe, badehåndkle og hendige smidighetsøvelser i det fri. Naturen stilte også velvillig opp med busker og trær.

Finn Tønnesen var både formann og trener i denne problematiske tiden. Han hadde en engels tålmodighet og en tigers entusiasme, og fant frem til treningsplasser, ordnet med anleggene, organiserte transport og ledet trening. Finn tok over som formann etter Sverre Andersen i 1953 og ledet klubben frem til 1965. Han ble den tredje formann og «svømmepappa» som klubben hadde vanskelig for å slippe fra seg. Han var ansatt i Saugbrugsforeningen og hadde sitt kontorarbeid på Kaken. Da svømmerne trente i vannene i Tistedal, møtte de med sykkel utenfor Kaken og ventet på Finn til han var ferdig med jobben. Så syklet de opp til treningen sammen. Med sin lange og betydningsfulle innsats både som formann og trener ble Finn Tønnesen utnevnt til æresmedlem av svømmeklubben i 1967. Han fikk også Norges Svømmeforbunds fortjenestemedalje med diplom.

Noen ganger fikk de ordnet privat kjøring. Gudrun (Johannesen) Larsen var med på dette, og forteller: «Treningsturene til Ormtjern var blant de mange hyggelige opplevelsene. Dit dro vi og trente på ettermiddagene. Jeg husker spesielt en gang hvor en av de eldre guttene hadde lånt en åpen Volkswagen-pickup. Vi var storfornøydde for da slapp vi å sykle, men lykken ble kortvarig. Da vi passerte Vanninga, kom en politimotorsykkel etter oss med sirene på. Han stoppet oss og fortalte at det var ulovlig med så mange bak på en åpen lem. Vi ble bedt om å gå resten og slapp med advarselen». Ormtjernet ble det stedet de brukte mest både til trening og sommerleirer. De kostet på seg arbeidet med å anlegge en ganske god treningsbane der med brygger for start og vendinger.

Med de tungvinte forholdene for utetrening var det et sterkt ønske om å få bedre muligheter for innendørstrening. Det fikk svømmerne da Remmenbadet ble åpnet, men samtidig førte det til at badeliv og svømmeidrett i Halden har forandret seg fra å være utendørsaktiviteter til å bli innendørsaktivitet. Før florerte badelivet om sommeren.

Svømmestevnene var ofte utendørsstevner hvor vanntemperaturen kunne være mindre behagelige. Selv om oppvarmet vann nå er det vanlige, har svømmere aldri vært pyser. Marit (Brekke) Torp forteller: «En vinter hadde vi treningsleir i en hytte ved Femsjøen. Da prøvde vi isbading, og det har jeg aldri glemt. Beina var som tømmerstokker, men ingen ble syke.» Kanal- og havnesvømmingene var ofte på høsten med lave temperaturer i vannet. For å beskytte seg mot kulda smurte de seg inn med fett over hele kroppen. Kari (Døhlen) Aarsund forteller at hun deltok i et stevne i Horten hvor det snedde, og «det var kjempegøy likevel».

Det var vanskelig å få treningstid nok da de bare hadde Halden Bad. Runa Holm trente i den tiden og lå an for en plass på olympialaget i 1960. Hun kom da i oslopressens søkelys, og det ble slått opp som en sensasjon i VG da de fikk vite hvilke treningsforhold klubben hadde for en olympiakandidat. Den begrensede tid til trening gikk også ut over de unge som ville lære å svømme. Mindor Aksnes forteller at det tristeste han opplevde som formann, var å avvise gutter og jenter fra svømmepartiene fordi de ikke hadde plass og tid til dem på badet. Det var så mange som gjerne ville være med.

Svømmerne har gode muligheter til svømmetrening i innendørsanleggene nå, men haldensernes badeliv om sommeren er blitt redusert. Sommerlig badeliv er blitt en aktivitet for familier med hytter, eller hvor foreldre med bil tar sine håpefulle med seg til naturens egne badeplasser. Badeliv er også blitt en eksklusiv aktivitet for en uke eller to på Kanariøyene, Kos, Kreta, Kypros og andre fjerne solkyster. Eldre generasjoner minnes med vemod den tid hvor de som unger løp rett fra skolen, ut på brygga, over til Sauøya med fergemannen, av med fillene og på hodet i vannet med lek og svømming hver eneste sommerdag til langt på kveld. De synes synd på de unger som ikke har denne mulighet i dag. Bading i innendørshaller kan aldri erstatte badelivet om sommeren, og svømmerne trenger et anlegg for større stevner og utendørs trening. Drømmen om et friluftsbad lever videre.

Bilde- og illustrasjonstekster kapittel 10:

Side 193:

Rødnabbene bad i 1934.

Side 194:

Båten Selve som fraktet badegjestene til Rødnabbene. (Foto: J. Smith)

Badeliv i Iddefjorden før krigen. (Foto: J. Smith)

Side 195:

(Våre gamle badeplasser – ill. uten bildetekst)

Side 197:

Haldens første plan for friluftsbad på Mølen. Tegnet av byingeniøren 1868. Lengder oppgitt i alen. A - avkledningsbåser, B - brygge ut i sjøen til C - stupetårn. E - lukket avkledningsrom. D - kum med bunn for ikke svømmedyktige og svømmeopplæring. Plankegjerde rundt det hele.

Side 198:

Damebadet på Sauøya.

Herrebadet hvor svømmerne trente.

Side 199:

Fra svømmestevne i Kongstendammen før krigen.

Side 200:

Høysand Bad var anlagt med sletter og uteservering. Gunvor Johansen og Marit Eriksen kunne også lyse opp på stranda.

Side 201:

Stevne på Kulebrygga. Norges mest originale svømmestadion.

Side 203:

Arkitekt Dørums plan for svømmestadion i Lusebukta fra 1938 i linoleumssnitt av William Kullgreen.

Side 204:

Anlegget som kom i Lusebukta som nå skiftet navn til Solbukta.

Side 206:

Friluftsbad var med i planene for skole- og idrettsanleggene på Remmen. En drøm som brast.

Side 207:

Stupetårnet på Rødnabbene.

Side 208:

Første byggetrinn for Rødnabbene Bad. Før krigen.

Side 209:

Hva Rødnabbene Bad ble med 10-meters stupetårn, brygger, soleplasser og restaurant.

Side 210:

Svømmeanlegget klubben fikk laget i Ormtjernet.

En pause under treningen i Ormtjern.

Side 211:

En ivrig gjeng som trente i Ormtjern. Runa Holm, Åshild Brekke og Lille-Ellen, Elisabeth Stenbock, Turi Sæther, Marit Brekke, Reidun Dahl og foran Anne Holm.