Kapittel 6: Evolusjonsteori og funksjonalisme

Pavlov og læring ved betinging

Russeren Ivan Petrovitsj Pavlov (1849-1936) gjorde sine grunnleggende eksperimenter omtrent samtidig med Thorndike, men ble først kjent av læringspsykologene i USA og Vest-Europa i årene rundt 1. verdenskrig. Det er ikke vanlig å beskrive han som funksjonalist, og han var lenge lite tilbøyelig til å innse at hans forskning hadde noe med psykologi å gjøre. Når vi bringer ham inn i dette kapitlet er det på grunn av hans biologiske syn på tilpasningsprosessen. Mens Thorndikes forskning gjaldt det generelle spørsmål om hvordan dyr tilpasser seg som resultat av deres gode og dårlige erfaringer, var Pavlovs utgangspunkt det mer begrensede: hvordan reflekser tilpasser seg til situasjonen.

Pavlov var først og fremst fysiolog. Ved sine studier av fordøyelsesprosessen hos hunder – som forøvrig brakte ham Nobelprisen i medisin – hadde han observert hvordan reflekser kan endres over tid. Spytt-utskilling, som opprinnelig er en ulært reaksjon på mat i munnen, og som derfor kan kalles en naturlig eller ubetinget refleks, vil etter hvert også fremkalles av synet av mat. Ved eksperimentelle oppsett kan en gå et skritt videre og knytte spyttsekresjonen sammen med andre stimuli som ledsager maten. Pavlov var blitt oppmerksom på dette fenomenet da han oppdaget at hundene begynte å sikle før måltidet ved lyden av fottrinn fra dyrepasseren, som kom med maten. Her har vi åpenbart å gjøre med en kunstig eller psykisk refleks. Senere foretrakk han uttrykket betinget refleks, fordi den bare vil oppstå under visse betingelser, nemlig de følgende:

1. Biologisk viktige og nøytrale stimuli. Den opprinnelige, ubetingede refleks, består av en ubetinget stimulus, US, og en ubetinget respons, UR. US er ikke nøytral, men biologisk viktig for organismen (det er derfor man reagerer på den). Den nye, betingede refleks, består på tilsvarende måte av en betinget stimulus, BS, og en betinget respons, BR. BS bør i utgangspunktet være relativt nøytral, slik at den ikke i seg selv utløse noen bestemt, sterk reaksjon. Riktignok vekker de fleste nye stimuli en ulært reaksjon som kan kalles orienterings-refleksen, en slags ”hva er det?”-respons, rettet mot stimuluskilden. Men denne taper seg fort etter noen presentasjoner; vi sier gjerne at dyret er habituert (tilvennet). Pavlov viste at spyttsekresjon kan knyttes til vilkårlig valgte stimuli som metronomslag, klokkeringing, geometriske figurer, berøringsinntrykk og tilmed lette elektriske støt.

2. Kontiguitet. Den betingede stimulus må gis i umiddelbar tilknytning til den ubetingede. Det vil i alminnelighet si at BS (matsignalet) presenteres først, og varer til US (maten) kommer. Ved spor-betinging er det et åpent tidsintervall mellom BS og US. Her vil man likevel anta at ettervirkningen – sporet – av BS fortsatt er til stede når US inntreffer, for at betinging skal være mulig.

3. Gjentagelse. Først etter en rekke forsøk, hvor BS hver gang presenteres sammen med den ubetingede refleksen, vil BS selv bli i stand til å vekke en tilsvarende, betinget respons. Pavlov kalte disse gjentagelsene for forsterkninger (bestyrkninger, reinforcements), fordi han antok at de gjorde den nye betingede refleksen, dvs. båndet mellom BS og BR, gradvis sterkere.

[figur 6.4]

Med utgangspunkt i sitt velkontrollerte oppsett for å måle spyttrefleksen hos hunder (se figur 6.3), kunne Pavlov gjøre detaljerte studier av betinging og ekstinksjon, generalisering og diskriminering. Dette foregikk ved å studere virkningen av:

• 
  ulike tidsrelasjoner mellom BS og BR (simultan betinging, utsatt betinging, sporbetinging og baklengs betinging)
  
• 
  forsøk hvor BS ikke lenger ledsages av US, slik at BR gradvis ”utslokkes” (ekstinksjon)
  
• 
  forstyrrelser og pauser i løpet av betingings- og ekstinksjonsprosessen, som kan føre til ”disinhibisjon” og ”spontan tilbakevending” av en utslokket respons
  
• 
  presentasjon av stimuli som er mer eller mindre like BS. Reaksjoner til disse forteller om generalisering, fravær av reaksjoner forteller om diskriminering.
  
• 
  presentasjon av andre stimuli i tillegg til BS, dels før betingingsprosessen er kommet i gang (sensorisk før-betinging), dels etter at den er etablert (høyere-ordens betinging).
  

Som fysiolog oppfattet han eksperimentene som innfallsport til å studere nervesystemets funksjonsmåte, og forklarte resultatene ved hjelp av de fysiologiske begrepsparene eksitasjon og inhibisjon, irradiasjon og konsentrasjon.

1. Betinging skyldes eksitasjon. Enhver stimulering skaper eksitasjon (aktivering) i et sensorisk område i hjernebarken. Hvis det foregår eksitasjon på to steder samtidig (skapt av US og BS), vil det banes en vei mellom dem, slik at den ene stimulering kan fungere som erstatning for den andre. Dette er det fysiologiske motstykke til assosiasjonsdannelsen. Også James hadde beskrevet ”den grunnleggende assosiasjonslov” som resultat av to samtidige hjerneprosesser.

2. Ekstinksjon (utslokking) skyldes den motsatte prosess, nemlig hemning eller inhibisjon. Fravær av BR betyr ikke at den simpelthen er glemt, som vi kan se ved forstyrrelser (disinhibisjon) og spontan tilbakevending av det utslokkede respons etter en pause i forsøksrekken.

3. Generalisering skyldes irradiasjon. Både eksitasjon og inhibisjon kan spre seg – irradiere – særlig etter at betingingsforsøkene har pågått en stund, men før den betingede refleks er fullstendig innøvd.

4. Diskriminering skyldes konsentrasjon – en antatt fysiologisk prosess som gjør at organismen etter hvert reagerer på et snevrere utvalg av stimuli, som ligger nær opp til BS. Hurtigere og skarpere diskriminering kan oppstå når man veksler mellom bestyrkninger av BS og utslokking av reaksjoner til andre, lignende stimuli – med andre ord ved et samspill mellom eksitasjons- og inhibisjonsprosesser. Blir diskriminasjonsoppgaven for vanskelig, kommer eksitasjons- og inhibisjonsprosessene i konflikt med hverandre, med det resultat at læreprosessen bryter sammen og nervøse reaksjoner oppstår. Vi får en eksperimentell nevrose.

Betingingsfenomenene gir god mening hvis vi ser på betingingslæring som en tilpasningsmekanisme hos organismer som må tilpasse seg nye, relativt stabile miljøer, hvor det er nyttig å kunne reagere på det som stimuli til enhver tid signaliserer. Slike signaler kan være energibesparende ved å gi organismen viktig informasjon på avstand. Hos mennesker kan vi gå opp et nivå ved å sette ord på signalene. Språket blir dermed det annet (høyere-ordens) signalsystem.

For Pavlov betydde forsøkene mer enn å vise hvordan reflekser kan skapes og endres, han tok dem også som bekreftelse på at all høyere nervevirksomhet kan knyttes til atferd. Ikke bare kan alle reflekser formes ved læring, kanskje all læring vil si å forme reflekser. Her var Pavlov en forløper og inspirasjonskilde for behavioristisk S-R teori, som skal beskrives nærmere i kapittel 9.

[figur 6.5]
Intelligens

Instinkt- og læringsteoriene har det til felles at de forsøker å forklare hensiktsmessig og tilsynelatende intelligent atferd uten å anta noen spesiell ”innsikt” og forståelse fra individets side. Men det er jo mulig at et individ klarer å tilpasse seg og overleve fordi det i tanken kan danne seg et korrekt bilde av situasjonen. En slik evne ville spesielt komme til nytte i nye situasjoner, hvor nedarvede reaksjoner eller tidligere erfaringer ikke er tilstrekkelige.

På denne måten kom intelligensbegrepet til å stå sentralt i diskusjonen om hva som betinger tilpasning hos mennesker og dyr. Intellektet var tradisjonelt blitt oppfattet som evnen til å danne begreper, formulere påstander, og trekke formelt korrekte konklusjoner (jf. kapittel 2). Det nye intelligensbegrepet var videre og mer praktisk orientert. Det ble også i langt høyere grad enn tidligere fokusert på spørsmålet om grader av intelligens.

Herbert Spencer brukte intelligens som et slags fellesnavn på det å tilpasse tenkningen til omstendighetene. Psykisk liv, i likhet med livet forøvrig, er en kontinuerlig tilpasning av indre til ytre forhold, påpekte han (1855/1965). Jo mer fullkomment et menneskets indre verden avspeiler den ytre verden, jo mer intelligent er vedkommende individ.

Senere forskere var mer tilbøyelige til å betone det aktive og konstruktive aspekt ved intelligensen, men holdt gjerne fast ved definisjoner som knytter intelligens og tilpasning til hverandre, som for eksempel ”Intelligens er tankens evne til å tilpasse seg nye situasjoner”, eller ”intelligens er evnen til å tilpasse midlene til målet”. Intelligens som et praktisk og funksjonelt begrep går særlig tydelig frem av intelligenstest-tradisjonen, som vi skal komme tilbake til i kapittel 10. Alfred Binet, som lanserte den første, praktisk brukbare intelligenstesten i 1904, var klar over at han målte en kombinasjon av intellektuelle evner ferdigheter – som oppmerksomhet, forestillingsevne, dømmekraft, resonnering, initiativ og selvkritikk. For å oppfatte og forstå en situasjon er det resultatene av tenkningen, og ikke de enkelte mentale prosessene, som teller.

Instinkter, læring og intelligens settes ofte opp som alternative forklaringer på atferd, og opptrer i blant som hverandres motpoler. For eksempel blir instinkt-forklaringer gjerne satt opp som det motsatte av en intelligens-forklaring når det gjelder å tolke tilsynelatende formålsrettet atferd hos dyr (se neste avsnitt), mens læring i blant opptrer som motpolen til en instinktforklaring, snart som motpolen til intelligens. Noen av de mest uforsonlige debattene i psykologiens historie har dreiet seg om hvilken av disse prosessene som egner seg best til å forklare bestemte former for atferd. Derved blir det lett å overse at de alle har det til felles at de forsøker å forklare tilpasning.

Debattene gjelder også hvordan vi skal forstå de enkelte tilpasningsmekanismene:

• 
  Er intelligens medfødt (arvelig), eller miljøbetinget – dvs. et resultat av læring?
  
• 
  Skjer læring ved innsikt – dvs. intelligent, eller handler det om en automatisk kopling og tilpasning av reflekser?
  
• 
  I hvilken grad kan instinkter modifiseres ved læring? Og kan lærte, ervervede egenskaper nedarves?
  
• 
  I hvilken grad bygger læring på instinktive, artsspesifikke komponenter (slik at ulike arter lærer forskjellige ting, eller på forskjellige måter)?
  

Spørsmål av denne typen vil vi ha rikelig anledning til å komme tilbake til i de følgende kapitler. Kanskje de viser bedre enn noe annet bredden i den funksjonalistiske tilnærming og i hvilken grad den har bidratt til å forme senere psykologi.
Dyrepsykologien

En av de mest iøynefallende konsekvenser av evolusjonsteorien var at den så ut til å oppheve skillet mellom mennesker og dyr. Mennesket har sin plass i dyrerekken, selv om det riktignok er en høyerestående plass. Det innebærer kontinuitet både i mentale og fysiske egenskaper. I Menneskets avstamning (1872) slo Darwin fast at forskjellen mellom menneskets og dyrenes sjeleliv er en gradsforskjell og ikke en kvalitativ forskjell.

Det betyr for det første at psykologien ikke kan begrenses til mennesket. Det er ikke lenger noen grunn til å tro at psykologiske prosesser som bevissthet, følelsesliv og intelligens er menneskets spesielle eiendom. Parallelt med studiet av artenes fysiske karakteristika bør man studere deres psykologi. Komparativ psykologi ble navnet på dette forskningsfeltet, fordi det handler om å sammenligne arter på forskjellige utviklingstrinn med hverandre.

For det andre, og kanskje enda viktigere, vil et studium av dyr kunne fortelle oss noe om menneskers psykologi. Hvis prosessene grunnleggende sett er de samme, kan dyreforsøkene til Thorndike og Pavlov danne grunnlag for en generell læringsteori som også gjelder for mennesker. Fordelen med å bruke dyr er innlysende. Vi har bedre kontroll med deres tidligere erfaring og livssituasjon. Vi kan utsette dem for mer drastiske inngrep og eksperimentelle manipulasjoner. De kan følges over flere generasjoner. Og ikke minst: vi kan studere prosessene i en enklere, mer elementær form.

Spesielt i Storbritannia oppsto det tidlig interesse for studier av dyrs atferd og sjeleliv, i en utviklingsteoretisk ramme. Douglas Spalding gjorde i 1860-årene eksperimentelle studier av instinktiv atferd hos fugler. Blant annet beskrev han den biologisk betingede læreform som senere er kalt preging (imprinting), og kritiske perioder i utviklingen. George Romanes, en venn av Darwin, skrev i 1880-årene de første verker i komparativ psykologi. I ettertiden er han blitt kritisert for å legge for stor vekt på dyrs evne til intelligent og innsiktsfull atferd, ofte med utgangspunkt i et usikkert anekdotemateriale.

Conwy Lloyd Morgan tok i sine bøker fra 1890-årene et standpunkt som på mange måter skilte seg fra Romanes. Han hevdet som metoderegel at man aldri bør forklare et psykologisk fenomen ut fra høyere mentale prosesser så lenge de kan fortolkes som utslag av ”lavere”, mer elementære prinsipper. Denne Lloyd Morgans ”canon” (grunnsetning) kan vi betrakte som en biologisk utgave av Occams enkelhetsprinsipp (kapittel 3). Selv forsøkte han å forklare kompleks atferd hos dyr som resultat av ”prøving og feiling” og enkel assosiasjonslæring, og stilte seg mer skeptisk til instinktforklaringer. Han kom derved til å foregripe Thorndike og senere behavioristisk læringsteori.

Leonard T. Hobhouse (1901) eksperimenterte med dyr i problemsituasjoner, hvor det for eksempel gjaldt å få tak i mat som befant seg utenfor buret eller på en høy hylle, ved å trekke eller rake den til seg (jfr. Köhlers senere problemsituasjoner). Han observerte at læringen i slike situasjoner kunne foregå både som en gradvis tilegnelse av de riktige reaksjonene, og ved en tilsynelatende innsiktsfull handling. Det siste kalte han perseptuell læring, fordi han mente dyrene kunne ”se” relasjoner, uten nødvendigvis å ha en dypere forståelse av situasjonen.

Vi ser at de tre viktigste tilpasningsmekanismene – instinkt, intelligens og læring – tidlig fant sine talsmenn innenfor dyrepsykologien, og at både motsetningene og samspillet mellom disse prosessene ble ivrig diskutert og studert (for en fyldig og nyansert fremstilling, se Saugstad, 1998, kapittel 7).

I den senere dyrepsykologien som Thorndike og Pavlov er representanter for, og som kom til å stå modell for den behavioristiske læringspsykologien, ble imidlertid det komparative aspekt skjøvet i bakgrunnen. Her studerte man dyr for å belyse generelle lover for refleksmodifikasjon og atferd, som i prinsippet burde gjelde også for mennesker. Da var det ikke så viktig akkurat hvilken art man studerte. Det kunne være hunder, katter eller mus, rotter eller duer. Poenget var at de var lett tilgjengelige og enkle å håndtere. Slik forskning finner sin begrunnelse i det Darwinistiske prinsipp om sammenhengen mellom artene. Men de overser det like viktige Darwinistiske prinsipp om at artene har utviklet seg i forskjellig retning.
Barne- og utviklingspsykologi

Evolusjonslæren danner ikke bare et utgangspunkt for dyrepsykologien, men for studiet av utviklingsprosessen fra barn til voksen. I begge tilfeller har vi med utvikling å gjøre. I det første tilfellet dreier det seg om fylogenesen, artenes utvikling, i det andre tilfellet snakket man ofte om ontogenesen, utvikling av det enkelte individ. (På norsk bruker vi samme ord for begge typer utviklinger, mens man på engelsk kan skille mellom ”evolution” og ”development”.) Rundt 1900 var det vanlig å kalle studiet av barns utvikling for genetisk psykologi (da siktet man ikke bare til arvelighet, som ordet genetisk betyr i dag).

Den tyske zoologen, darwinisten og populær-filosofen Ernst Haeckel hevdet at det var store og påfallende likhetstrekk mellom disse to utviklingene. Han hadde studert krepsearter som fullt utvokst var svært ulike, men som på et tidlig stadium var vanskelig å skjelne fra hverandre. Liknende eksempler fant han i fosterutviklingen. Et menneskefoster kan ligne ganske meget på et pattedyr-foster. Ja, i de første par ukene ligner menneske-embryoet på en ”urfisk”! Ut fra slike observasjoner formulerte Haeckel i 1874 sin berømte ”biogenetisk grunnlov”: Ontogenesen rekapitulerer (gjentar) fylogenesen. En dristig generalisering, som oppnådde stor popularitet, også blant psykologer, som Hall og Freud. Barnet kan fortelle oss noe om menneskeheten på tidligere, mer primitive utviklingstrinn. ”Barnet er fra først av et lidet Vilddyr”, kan vi lese i det første norske standardverket om barneoppdragelse (Arstal, 1902).

De første utviklingspsykologiske studier var basert på dagboksnotater om forskernes egne barn. Darwin hadde selv skrevet en liten studie av denne typen, og Wundt hadde gjort det samme (med hovedvekt på språkutviklingen). Mer omfattende var Wilhelm Preyers bok om ”barnets sjel” (Die Seele des Kindes) fra 1882. Preyer var opprinnelig engelsk, men tilbrakte sitt voksne liv i Tyskland. Utviklingspsykologien hans baserer seg på detaljerte observasjoner av hans egen sønn, fra år til år, med hensyn til utviklingen av sansning, forestillinger, motorikk, følelsesliv, vilje, selvoppfatning, forstand og språk, det hele satt inn i en evolusjonsteoretisk ramme. Boken regnes av mange som et vendepunkt i barnepsykologiens historie.

I USA var det funksjonalistene Granville Stanley Hall (1844-1924) og James Mark Baldwin (1861-1934) som grunnla den moderne, ”vitenskapelige” utviklingspsykologien. Hall var en av de fremste representanter for den ”nye” psykologien i USA. Han gjorde kanskje sin største innsats som organisator og administrator, ved å grunnlegge det første eksperimentalpsykologiske laboratorium, ved Johns Hopkins universitetet (1883), ved å etablere den amerikanske psykologforeningen, APA, og det første amerikanske psykologiske fagtidsskriftet, American Journal of Psychology. Han ble også den første president ved Clark University, hvor han organiserte et bredt spekter av forskningsaktiviteter.

Halls utviklingspsykologiske forskning bygget på et helt annet grunnlag enn forgjengernes. I stedet for inngående studier av ett barn av gangen, tok han i bruk spørreskjemametoder, hvor lærere eller trenede forskningsassistenter stiller spørsmål til et stort antall barn på samme alder (se kapittel 11 om forskningsmetoder). Dermed skaffet han seg et statistisk materiale om barns interesser, tanker og aktiviteter på ulike alderstrinn. Han innskrenket heller ikke sin utviklingspsykologi til småbarns- og barnealder; hovedverket hans handler om ungdomsårenes psykologi (Adolescence fra 1904). I sin egen alderdom fullførte han sine studier om det menneskelige livsløp med et tilsvarende tobinds verk om alderdommen (Senescence fra 1922). Hall var fascinert av Haeckels rekapitulasjonstanke, og håpet å finne støtte for tanken om at barnets utvikling svarer til menneskehetens utvikling i miniatyr.