Kapittel 6: Evolusjonsteori og funksjonalisme

William James om vanens makt

Vanen har til alle tider vært omtalt som vår ”annen natur”. En sikter da til ervervede væremåter som gradvis blir like automatiske og selvfølgelige som vårt medfødte utstyr. James beskrev vanen som en tillært refleks, utviklet som resultat av hjernens plastisitet, det vil si den egenskap ved en struktur at den er ”svak nok til å gi etter for påvirkning, og sterk nok til ikke å gi fullstendig etter”. Dermed vil alt vi gjør og påvirkes av sette sine spor i hjernen og bidra til et gradvis bedre tilpasset nervesystem. Målet med all øving og oppdragelse bør være ”å gjøre vårt nervesystem til vår allierte istedenfor til vår fiende” (1890, s. 122, uthevet av James)

I sitt berømte kapittel om vanen (habit), beskriver James vanen som samfunnets store svinghjul, dets konservative element, som får de fleste av oss til å fylle vår plass og spille vår rolle i overensstemmelse med vår sosiale bakgrunn, oppvekst og utdanning, kort sagt hva vi er vant med, og dermed finner ”naturlig”. ”Faktum er at våre dyder er like meget vaner som våre laster,” hevder James. ”Hele vårt liv, i den grad det har antatt faste former, er kun en sum av vaner – i praktisk henseende, med hensyn til følelser, og intellektuelt sett” (1911, s. 49).

Vanen fører ikke bare til at visse handlinger og reaksjoner blir gradvis mer ”naturlige” for oss, den bidrar også til å forenkle disse handlingene for oss, slik at de kan utføres med større presisjon og mindre energiforbruk. Samtidig krever den godt innøvde handling stadig mindre initiativ og bevisst oppmerksomhet, og frigjør derved ressurser til mer utfordrende oppgaver. På mange måter foregriper James’ her interessen for automatiserte prosesser som har fått en sentral plass i moderne kognitiv psykologi.

Thorndike om læring ved prøving og feiling

James gjorde selv ingen eksperimentelle studier av læring. Vaner handler om hvordan atferd blir automatisert. Men hvorfor velger man i utgangspunktet å handle på en bestemt måte, og gjenta denne handlingen fremfor andre? Spørsmålet er kanskje ikke så presserende når man studerer læring hos mennesker, som tilsynelatende kan bestemme seg for hva de vil satse på å gjøre. Derimot oppstår det med full tyngde når man skal forklare læring hos dyr, hvor det er forskeren (eller treneren) som skal få dyret til å utvikle bestemte vaner. Og fra et Darwinistisk perspektiv kan det være like interessant å studere læring hos dyr som hos mennesker. Mer interessant, ville noen si.

Edward Lee Thorndike (1874-1949) regnes, sammen med Pavlov, som grunnleggeren av moderne læringspsykologi. Thorndike var en student av James, og gjorde sine første eksperimenter med kyllinger i kjelleretasjen under James’ professorbolig ved Harvard. Studiene omfattet også dyr på andre trinn av utviklingsstigen, fra akvariefisk til katter og hunder. Stilt overfor en hindring, vil alle disse dyr sette i gang med en mer eller mindre planløs variasjon av atferden, som med litt hell kan føre til at hindringen overvinnes. I de påfølgende forsøk vil stadig kortere perioder av ”prøving og feiling” gå forut for riktig respons, inntil dyrets atferd til sist er fullt tilpasset situasjonens krav.

Thorndike er mest kjent for studiene av katter i såkalte problembur (puzzle boxes), som dannet grunnlaget for hans doktoravhandling ved Columbia University om ”Animal intelligence” (1898). I følge Thorndike selv ville ”Animal stupidity” ha vært en bedre tittel. Avhandlingen handlet nemlig om hvordan tilsynelatende intelligent atferd kan utvikles og læres hos dyr, basert på enkle, mekaniske prinsipper, og uten at man behøver å tilskrive dem spesiell innsikt eller forståelse av situasjonen.

Thorndike plasserte en sulten katt i et hjemmesnekret bur, som den kunne komme ut av ved å dra i en snor eller trå på et hengslet bord, som var forbundet med slåen i døra. Utenfor var det mat å få. Katten romsterte rundt i buret til den tilfeldigvis kom borti utløsermekanismen. Neste gang den ble sperret inne gikk det litt kortere tid før den klarte å slippe ut. Til slutt kom den riktige reaksjonen umiddelbart.

Læreprosessen har etter Thorndikes mening store likhetstrekk med evolusjonsprosessen. Begge kan synes planmessige, men er et resultat av enkle og blinde naturlover. I begge tilfeller dreier det seg om en naturlig seleksjon av de mest egnede varianter. Vellykket atferd oppstår tilfeldigvis ved variasjon av atferden (prøving og feiling). Thorndike tenkte seg at læring handler om å knytte forbindelser mellom stimulus og reaksjoner, altså en slags form for ervervede reflekser. Vi kan si det dreier seg om å knytte assosiasjoner, men med den forskjell at det ikke er forestillingsforbindelser, men S-R koplinger som etableres. Thorndike foretrakk derfor uttrykket konneksjonisme fremfor assosiasjonisme.

Hva kommer det av at det er den mest vellykkede respons som ”overlever”, og gjør individet stadig bedre tilpasset til sine omgivelser? Det kan se ut til at et vellykket resultat styrker S-R forbindelsen mer enn et mislykket resultat. Om noe vil bli gjentatt, avhenger av atferdens konsekvenser. Thorndike kalte dette for virkningsloven (law of effect). I sin opprinnelige utforming hadde denne loven to sider: En positiv virkning styrker båndet mellom S og R, mens en negativ virkning svekker det. Det er fristende å kalle en positive virkninger for en belønning, og en negativ virkning for en straff, men Thorndike understreket at han ikke tok stilling til hvordan individet opplever eller tolker virkningen. Positive virkninger kan defineres objektivt som en tilstand individet søker å opprettholde, mens negative virkninger er slike som en vanligvis søker å unngå. I følge virkningsloven har slike virkninger en automatisk effekt. De bidrar til å prege inn, eller eventuelt viske ut responsen som går forut for dem.

Et annet viktig læringsprinsipp er øvingsloven. Læring er ikke skjedd i en håndvending, det må gjentagelser til. Også øvingsloven hadde to sider. Hver gang en S-R sekvens gjentas, styrkes båndet mellom S og R (law of use), når den ikke gjentas svekkes den (law of disuse).

I sine senere arbeider kom Thorndike frem til at lovene måtte revideres på viktige punkter. For det første er straff ikke simpelthen det motsatte av belønning. Negative virkninger, en straff eller et mislykket resultat, kan få oss til å gjøre noe annet, men svekker ikke i seg selv båndet mellom S og R. Handlingen kan kanskje undertrykkes, men blir ikke simpelthen glemt. Heller ikke øvingsloven var så viktig som han først trodde. Øving alene gjør ikke mester, hvis ikke man får bekreftet om atferden er riktig eller gal. Thorndike regnet ut at en respons fulgt av belønning hadde omtrent seks ganger så stor sjanse til å bli gjentatt, sammenlignet med en respons som ikke er ledsaget av belønning. Gjentagelsen virker først og fremst ved at den positive virkningen blir repetert.

Thorndikes læringsteori var ikke fullt så mekanisk som den kan høres ut til. Ikke alle responser knyttes like lett til alle stimuli, det er for eksempel spørsmål om hvilke elementer som er mest fremtredende for individet (prepotency of elements), hva det er mest beredt på å gjøre (law of readiness), og om det er en naturlig sammenheng mellom S og R, eller mellom R og virkningen (law of belongingness). En belønning som opptrer som en naturlig følge av handlingen har større effekt enn en belønning som kommer utenfra.