Kapittel 6: Evolusjonsteori og funksjonalisme

Kapittel 6: Evolusjonsteori og funksjonalisme
Psykologien rundt 1900 handlet ikke bare om introspektiv bevissthetspsykologi, med et innslag av det ubevisste og det okkulte, slik man kunne få inntrykk av ut fra de foregående kapitler. Det er nok å åpne den store læreboken til William James fra 1890, Principles of Psychology, for å finne et mye bredere spekter av emner. James Mark Baldwin, en av de mange amerikanere som hadde studert hos Wundt, utga en liten, populærvitenskapelig psykologibok i 1898, med de følgende karakteristiske kapitteloverskrifter:

• 
  What our minds have in common – Introspective psykology
  
• 
  The mind of the animal – Comparative psychology
  
• 
  The mind of the child – Developmental psychology
  
• 
  The connection of body with mind – Physiological psychology and mental diseases
  
• 
  How we experiment on mind – Experimental psychology
  
• 
  Suggestion and hypnotism
  
• 
  The training of the mind – Educational psychology
  
• 
  The individual mind and society – Social psychology
  
• 
  The genius and his environment
  

Vi kan spesielt merke oss at dyrepsykologi, utviklingspsykologi, pedagogisk psykologi og sosialpsykologi har funnet sine plasser – i det hele tatt er listen over emner ikke så svært forskjellig fra hva vi finne i en lærebok fra vår egen tid. Den introspektive bevissthetspsykologien får i alt bare 16 av bokens 232 sider.

Nøkkelen til denne mangfoldigheten blir antydet av Baldwin selv i innledningen, hvor han sier at psykologien tar sikte på å finne ut alt om sinnet (the mind) – hele historien. Og så snart vi spør hvor mye sjeleliv (mind) vi må ha for å kunne studere det, er svaret: ”Any mind at all” (Baldwin, 1898, s. 1). Vi trenger altså ikke begynne med bevisstheten til den trenede introspektive observatør, vi kan like gjerne begynne med barn og dyr.

Denne utvidelsen av psykologiens emnefelt er ikke enestående for Baldwin og James, men var oppstått ganske spontant ved omplantningen av den ”nye” psykologien til amerikansk grunn. Vi finner den allerede hos Wundts første amerikanske student, G. Stanley Hall, og hos hans første assistent, amerikaneren James McKeen Cattell. Titchener oppfattet det som en utglidning fra den rene ”strukturalistiske” bevissthetspsykologien, og kalte det for funksjonalisme. John Dewey (1859-1952) aksepterte betegnelsen, og hans elever i Chicago, James Rowland Angell og Harvey A. Carr formulerte et eksplisitt program for hva en funksjonalistisk psykologi skulle være. De fleste andre som vi i dag kaller funksjonalister, brukte ikke selv denne merkelappen.

Hva skal til for å være funksjonalist, når vi bruker denne betegnelsen i ettertid? Det enkleste er kanskje å si at man ikke bare må være påvirket av Wundt, men også av Darwin (se figur 6.1).

[figur 6.1]
Darwin og utviklingslæren

Charles Darwin (1809-1882) revolusjonerte ikke bare biologien. Artenes utvikling fra 1859 viser hvordan alle dyrearter, inkludert mennesket, utvikler seg i samspill med omgivelsene. Dermed blir det nødvendig å sette alle sider ved mennesket, inkludert atferd, tenkning og bevissthet inn i en større, biologisk sammenheng. Darwin tok selv de første skritt til en slik tenkning i bøkene Descent of man (1871) og Expressions of emotions in man and animals (1872). Vi kan derfor godt regne ham som en av den moderne psykologis grunnleggere, selv om han primært var naturforsker og biolog.

Darwin var slett ikke den første til å lansere utviklingstanken i biologien. Liknende synspunkter hadde vært i omløp helt siden antikken. Nyere utviklingsteorier var fremsat av Charles Darwins bestefar, Erasmus Darwin, og den franske naturforskeren Jean-Baptiste Lamarck, som forøvrig er opphavsmannen til biologi som fellesnavn på livsvitenskapene. Utviklingstanken sto, som vi har sett, også sterkt blant de tyske naturfilosofene på begynnelsen av 1800-tallet. Selv psykologien fikk sin utviklingsteoretiker i forkant av Darwin med Herbert Spencer (1820-1903). Spencer hevdet at alle systemer – fra stjernetåker til politiske institusjoner og det menneskelig sjeleliv – gjennomgår en utviklingsgang langs de samme hovedlinjene: fra homogenitet (ubestemt ensartethet) til differensiering, og fra differensiering videre til integrasjon.

Det nye ved Darwin var altså ikke utviklingstanken, men (1) at han fremla den på en så overbevisende og veldokumentert måte at den ikke var til å komme utenom, og (2) at han også ga den en plausibel årsaksforklaring. Forklaringsmekanismen antydes i den fullstendige tittelen på hans hovedverk: ”On the origin of species, by means of natural selection”. Den kan sammenfattes i de følgende punkter:

1. Overproduksjon av individer innen arten. Denne ideen hadde Darwin fått ved å lese Thomas Malthus’ ”Essay on the principles of population” fra 1789. Malthus hevdet at enhver art, inklusiv mennesket, har en tendens til å formere seg eksponensielt (flere barn enn foreldre), mens utviklingen på andre områder, for eksempel matvareproduksjonen, går langsommere. Resultatet er stadig knappere ressurser, slik at kriger, epidemier og hungersnød nærmest blir en nødvendighet for å holde folketallet nede.

2. Kampen for tilværelsen – survival of the fittest. Hvis arten produserer et større antall avkom enn det er næringsgrunnlag for, vil individene måtte kjempe om hvem som skal overleve. Spencer tenkte seg en konkurranse individene imellom, hvor den sterkeste eller dyktigste vinner. Slike tanker kom til å prege samfunnsfilosofien om ”den fri konkurranses prinsipp” (også kalt sosial Darwinisme) og ”den sterkestes rett” (Nietzsche). Men det kan også argumenteres for at gruppesamhold og prososial atferd utgjør minst like gode overlevelsesstrategier. Darwin selv (og funksjonalister som William James) var opptatt av den kamp individet må føre mot omgivelsene, dvs. mot konkurrerende arter og en ublid natur. Her er det ikke nødvendigvis den sterkeste og mest dominerende som trekker det lengste strået, men den som er best egnet eller tilpasset til sitt miljø.

3. Arvelige variasjoner innen arten. For at den best skikkede skal kunne overleve, må noen være bedre skikket enn andre! Det innebærer at det finnes variasjon innen arten, slik at det ikke er tilfeldig hvem som overlever, men den som passer best overens med miljøet. Videre bør disse forskjellene være arvelige, slik at de gode egenskapene har bedre sjanser enn de mindre gode egenskapene til å prege den neste generasjon.

Arvelighetsforskningen var lite utviklet på Darwins tid, og Darwin var selv usikker på om det var bare nedarvede variasjoner som kunne velges ut og føres videre (hypotesen om arvestoffets uforanderlighet), eller om miljøskapte eller ervervede forskjeller også kunne nedarves, slik Lamarck hadde antatt, og slik også degenerasjonslæren (kapittel 5) forutsatte.

4. Naturlig utvalg skaper nye arter. Det naturlige utvalg av de best skikkede vil pågå over generasjoner, og føre til at en art blir stadig bedre tilpasset til sitt miljø. Hvis medlemmer av arten etablerer seg i forskjellige miljøer (slik Darwin hadde observert det med finkene på Galapagos-øyene), vil de kunne utvikle seg i forskjellig retning. Disse individene kan etter hvert bli så forskjellige fra hverandre at de ikke lenger kan få forplantningsdyktig avkom sammen. En art er blitt til to. Dette vil vanligvis skje der forskjellige grener har vært geografisk atskilt over lang tid, og tilpasset seg miljøer som byr på ulike overlevelsesmuligheter. På denne måten må utviklingen av alle arter kunne forklares. Mennesket er intet unntak.
Konsekvenser for psykologien

Både utviklingstanken og utviklingsmekanismen (det naturlige utvalg) kom til å få enorm betydning for menneskesynet – og derved også for psykologien – i generasjonene etter Darwin.

Hvis mennesket er utviklet på samme måte som andre arter, må også de menneskelige egenskaper, bevisstheten innbefattet, være et resultat av det naturlige utvalg. Sanser, emosjoner og intellekt er blitt det de er blitt for å gjøre oss skikket til å overleve.

Dermed kan ikke psykologien lenger betraktes som en selvstendig, grunnleggende åndsvitenskap, den blir i stedet en del av biologien. Psykologiske prosesser er ikke først og fremst interessante fordi de forteller om menneskets indre liv, men fordi de bidrar til menneskets tilpasning. For tilpasningen blir spørsmål om hvordan organismen virker viktigere enn hva den består av. Funksjon blir viktigere enn struktur.

I sin videste betydning betyr funksjon det samme som virkemåte, det vil si at vi snakker om en prosess eller en mekanisme, og ikke bare en bestem gjenstand eller struktur. Noe mer spesifikt tenker vi på hvilke resultater denne prosessen eller mekanismen fører til. Og enda mer spesifikt tenker vi på dens nytte eller hensikt. I et biologisk, evolusjonsteoretisk perspektiv ligger alle disse tolkningene tett opp mot hverandre. For i løpet av evolusjonen må vi regne med at de fleste prosesser eller mekanismer er formålstjenlige. Ingen art ville overleve hvis ikke individene i det store og hele ”fungerte funksjonelt”.

Dette får en rekke konsekvenser for psykologien. I et overlevelses-perspektiv blir hva vi gjør viktigere enn hva vi opplever. Atferd blir viktigere enn bevissthet. Sjelelivet må kunne vurderes ut fra sin nytteverdi, vi kan for eksempel spørre om bevissthetens eller emosjonenes funksjon. Siden mennesket inntar en plass i dyrerekken, burde det være mulig å forstå grunnprinsippene for menneskelig funksjonering nedenfra, ved å studere dyr, barn, reflekser og biologiske drifter, minst like bra som ved å begynne ovenfra, ut fra det voksne individs bevissthet, vilje og intellekt. Prinsippet om nedarvede variasjoner gjør det viktig å studere individuelle forskjeller også på det mentale området.

Tilpasning og tilpasningsmekanismer

Når man legger et biologisk, evolusjonsteoretisk perspektiv på psykologien, blir tilpasning et nøkkelbegrep. Mentale prosesser må være adaptive, hensiktsmessige, og bidra til at individet handler i samsvar med omgivelsenes krav. Denne ideen går igjen innenfor de fleste områder av psykologien gjennom 1900-tallet, uansett hvor forskjellige de ellers måtte være. Vi kan finne atferd definert som ”adjustment to the environment, past or present” (Smith & Smith, 1958, s. 4). Personligheten er det system av trekk og atferdsmåter som bestemmer individets ”unique adjustment to his environment” (Allport, 1937, s. 48). Kognisjon handler i følge Binet og Piaget om intellektuell adaptasjon. Mental sunnhet blir ensbetydende med å være veltilpasset, og mentale avvik beskrives ofte som mistilpasning eller feiltilpasning.

Begrepet tilpasning er så hendig at det også vekker kritikk. For eksempel gir det ikke noen god forklaring på hvorfor mennesker og dyr handler slik de gjør, fordi det ikke sier noe om hvilke prosesser som er i sving. Tilpasning (eventuelt mistilpasning) oppstår som et resultat av slike prosesser. Hvilke er det?

Et annet problem gjelder begrepets normative status. Bør vi alltid tilpasse oss? Er alt som fremmer tilpasningen godt og riktig, og alle uoverensstemmelser mellom individ og omgivelser av det onde? Her er Darwinister og funksjonalister blitt beskyldt for å tenke relativistisk og opportunistisk i stedet for etisk og prinsipielt. Da er det viktig at det deskriptive faktum at mennesker og dyr stort sett tilpasser seg, ikke blandes sammen med det normative spørsmål om tilpasning alltid bør være et ideal for våre handlinger.

Med tilpasning assosierer man lett en passiv, ettergivende holdning overfor omgivelsenes krav. Men tilpasning kan også oppstå ved at individet former sine omgivelser etter sitt behov eller i sitt bilde. Begrepet tilpasning sier altså ikke uten videre noe om hvem eller hva som tilpasses. Enkelte ganger gir det mening å skille mellom to tilpasningsbegrep: Det mer passive, som når man forsøker å føye seg eller innpasse seg etter forholdene, og det mer aktive, som handler om at individet selv prøver å skape eller legge forholdene til rette slik at de passer. Dette gjelder ikke bare for ytre handlinger. Piaget skiller mellom to sider av den intellektuelle adaptasjon: Akkomodasjonen, hvor mentale strukturer endres i tråd med påvirkningene, og assimilasjonen, hvor man oppfatter omverden i tråd med sine egne mentale strukturer. Det første handler om å utvikle nye begreper, ”skjemaer” og teorier, i det andre tilfellet går man rundt og betrakter verden gjennom disse skjemaenes og teorienes briller.

Hvis tilpasning i seg selv kan oppfattes som så mange forskjellige ting, er det kanskje ikke så rart at man også kan tenke seg at tilpasning foregår på mange forskjellige måter. Vi kan for det første tenke oss at individet er tilpasset så og si fra naturens hånd. Evolusjonen har utstyrt det med medfødte reflekser og instinkter, som alle medlemmer av arten har til felles. Men vi kan også tenke oss at individet kan tilpasse seg til sitt særegne miljø ved å være plastisk og lære av erfaring. På denne måten kan ulike individer tilpasses til ulike miljøer i løpet av timer, dager eller måneder. Endelig kan vi tenke oss tilpasning som skjer så og si på stedet, ved at individet klarer å håndtere en ny situasjon ut fra utnyttelse av kunnskaper og tidligere erfaringer. Vi snakker i så fall om innsikt og intelligens. Reflekser, instinkter, læring og intelligens kan altså oppfattes som tilpasningsmekanismer – selv om de ellers handler om nokså forskjellige mekanismer. De kom alle til å spille en viktig rolle i den nye funksjonalistiske psykologien,

[figur 6.2]
Reflekser og instinkter

Med reflekser tenker vi gjerne på enkle koplinger av stimuli (påvirkninger) og responser (svar) på disse påvirkningene, som er innebygd i nervesystemet. Koplingen kan befinne seg på ryggmarg-nivå, eller høyere opp i nervesystemet. På 1800-tallet var det mange fysiologer som tenkte seg at man kunne oppfatte slike S-R enheter, eller ”refleksbuer” som en grunnleggende enhet i nervesystemet. I boken Hjernens reflekser fra 1863 lanserte russeren Sechenov en teori om at også storhjernen måtte betraktes som et komplisert refleks-system. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom frivillige og ufrivillige reaksjoner, hevdet han. Noen nerveprosesser kan bidra til å forstørre en reaksjon, mens andre kan bidra til å inhibere (hemme) den. Emosjonelle tilstander gir eksempler på prosesser av det første slaget, mens tenkning handler om prosesser av det siste slaget; her har vi reflekser som ikke er direkte synlig i atferden. ”En tanke er de første to tredjedeler av en psykisk refleks” (sitert etter Babkin, 1949, s. 260).

Funksjonalisten John Dewey skrev en kjent artikkel om refleksbegrepet i psykologien (1896). Her advarte han mot en mekanisk oppfattelse av en refleks. De fleste reflekser lar seg påvirke av hele situasjonen man er i, selv en enkel reaksjon som knerefleksen vil variere med forventninger, oppmerksomhet, muskelspenninger og lignende. Det er altså en forenkling å si at en refleks betyr at visse stimuli, S alltid gir opphav til bestemte reaksjoner, R. Reflekser er som alt annet kontekstavhengige og tilstandsavhengige, de inngår i en større sammenheng.

Også mer kompliserte handlinger, selv slike som kan virke hensiktsmessige og planlagte, kan være biologisk bestemt. I slike tilfeller snakker man gjerne om instinkter. Instinktbegrepet var ikke nytt, det var heller ingen nyhet at mennesker har instinkter. Middelalderfilosofene hadde snakket om en ”naturens vilje” (voluntas ut natura) eller ”naturkraft” (amor naturalis) som hjelper oss til å overleve (kapittel 2). Men etter Darwin ble instinktene et enda mer sentralt tema. Evolusjonsteorien hadde beskrevet hvordan organer og biologiske prosesser som så ut som de var laget med et formål for øye, kunne være utviklet og opprettholdt som et resultat av variasjonen og det naturlige utvalg. Det var jo bare rimelig at også hensiktsmessig og tilsynelatende formålsrettet atferd, som fuglenes redebygging og ruging, parring, jakt, hamstring og mange andre aktiviteter, er utvalgt på denne måten og inngår som del av artens instinktive handlingsrepertoar.

Mennesket har et tilsynelatende mer variert atferdsmønster, men det behøver ikke å bety at instinktene er få og svake. Kanskje vi tvert om har flere instinkter enn de fleste dyr, og dermed et mer allsidig handlingsmønster, foreslo William James (1890). Da siktet han både til tendenser til konkrete motoriske aktiviteter, som å suge, gripe, gråte, le, sitte, krabbe, gå og snakke, og mer generelle tilbøyeligheter til imitasjon, rivalisering, aggresjon, sympati, jakt (som omfatter ”mordlyst”), frykt, eierskap, konstruksjonsbehov, lek, nysgjerrighet, selskapelighet, skyhet, tilbakeholdenhet, renslighet, skamfølelse, kjærlighet, sjalusi og foreldreinstinkt. Denne listen forteller oss at instinkter både blir brukt om ulært atferd (som å le og å gråte), og om allmennmenneskelige følelser og grunnmotiver.

Den mest gjennomførte teori om instinktene som grunnlag for all menneskelig motivasjon og samfunnsliv, ble lansert av engelskmannen William McDougall (1871-1938) i ”Introduction to social psychology” (1908 og mange senere utgaver). McDougall definerte et instinkt som en nedarvet eller medfødt tilbøyelighet til å oppfatte og være spesielt oppmerksom på visse objekter, knyttet til en karakteristisk emosjon, samt en impuls til å reagere på bestemte måter overfor dette objekt. Instinktet har altså både en kognitiv, en affektiv, og en konativ side – det spenner over den klassiske tredelingen i tanke, følelse og vilje (eller atferdsimpuls). Av disse er affekten, følelsessiden, selve instinktets kjerne; akkurat hvilket objekt man reagerer på (det kognitive) og hvordan man handler vil være mer bestemt av læring. Ut fra dette stilte han opp en liste over 12 grunnleggende instinkter, som vist i figur 6.3.

[figur 6.3]
Listen ble senere utvidet, først med latter og gråt, senere med hvile, vandrelyst, unngåelse av fysisk ubehag, og trangen til å tilfredsstille enkle kroppsbehov. Ved den siste revisjon (1932) foretrakk McDougall å snakke om instinktive tilbøyeligheter (propensities) i stedet for instinkter, fordi de kan utformes og uttrykkes på mange forskjellige måter.

McDougalls instinktlære kan betraktes som stamfaren til de fleste senere forsøk på å forklare menneskelige handlinger ut fra en liste med grunnmotiver, som det finnes mange av innenfor motivasjons- og personlighetspsykologien. Samtidig er den en arvtager til de klassiske teorier om ”pasjonene” (kapittel 2), ikke minst ved den sentrale plassering emosjonene fikk. Men McDougall gikk lenger enn ”pasjons”-teoretikerne, ved å påstå at de instinktive tilbøyelighetene er vår eneste motivasjonskilde. Vi har ingen selvstendig fornuft eller vilje som kan holde instinktene i sjakk. Heldigvis er de plastiske og kan kanaliseres i hensiktsmessige retninger. De kan dessuten organiseres i det han kalte sentiments, forbundet med selvbildet og selvaktelsen, eller knyttes opp imot personer, objekter og interesser.

Instinktlæren ble på kort tid så populær at nesten enhver allmennmenneskelig virksomhet ble ”forklart” ved et tilsvarende instinkt. Listene ble stadig lenger, og neppe to var like hverandre. Barnard, en kritiker av instinktbegrepet, prøvde å telle dem. Han kom frem til (i 1924) at det ikke var mindre enn 6000 menneskelige aktiviteter som i en eller annen sammenheng – og gjerne på et nokså spinkelt grunnlag – var blitt betegnet som instinktive. Det gikk som med fakultetene: det var blitt for kort avstand mellom benevning og forklaring.

William James hadde antydet at vi har å gjøre med et instinkt når det vi gjør ikke synes å trenge noen forklaring, atferden er den naturligste i verden, ”det bare er sånn”. Vi synes det er naturlig å være nysgjerrig på det som er nytt og annerledes, og naturlig å føle seg tiltrukket av et vakkert menneske av motsatt kjønn, på samme måte som høna antagelig synes at er et egg er noe man simpelthen må legge seg og ruge på. Men å kalle alle slike ”selvfølgeligheter” for instinktive kan bli en noe lettvint løsning, hvis den hindrer forskeren i å undersøke andre mulige forklaringer.

Læring

Tilpasning til omgivelsene kan også foregå gjennom en mer gradvis modifikasjon av atferden. Det betyr at en organisme som ikke allerede er programmert til å omgås miljøet på en bestemt, formålstjenlig måte, etter hvert erverver slike ferdigheter. Funksjonalistene etter Darwin var opptatt av å beskrive slike endringer av atferden som en gradvis, automatisk læreprosess.