På årsmøtet 1933 overlot Monkerud formannsvervet til Gunnar Andersen. Med Gunnar fikk klubben en ny ivrig og trofast tillitsmann som, kun med ett års avbrekk, var formann til krigen og 2 år etter. Det varte ikke lenge etter krigens slutt før Gunnar tok fatt igjen. Han samlet det gamle styret rett etter frigjøringen, og så innkalte styret til medlemsmøte allerede 23. mai 1945 i Håndverkeren. Det møtte 29 medlemmer. De fleste var en kjerne av svømmere som hadde holdt sammen hele krigstiden med sammenkomster, turer og revyer som medlemmer av Redningsselskapet — Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning, NSSR. Det var en sammensveiset gjeng som var full av iver etter å få svømmeklubbens egentlige virksomhet i gang igjen. Møtet vedtok at det gamle styret skulle fortsette til nytt årsmøte kunne bli holdt ut på høsten. Styret som da startet var Gunnar Andersen, som fortsatte som formann, og styremedlemmene Asbjørn Nygård, Hans Julsrud, Jens Johansen og Rolf Bukholm.
ADMINISTRATIVE OPPGAVER OG SOSIALT LIV
Det var nok av oppgaver å ta fatt på for å få i gang den administrative, idrettslige og sosiale virksomheten. Mest hastet det med å få i gang trening og stevnevirksomhet. På det første medlemsmøtet ble det vedtatt at treningen skulle starte allerede uken etter på Halden Bad, mandager for damene og torsdager for herrene. Dette var imidlertid i slutten av mai, og de berammet derfor utetrening til Herrebadet på Sauøya når det åpnet i juni.
Herrebadet hadde forfalt under krigen og var nærmest falleferdig. Styret mobiliserte dugnad og fikk lagt ut en startbrygge og bygget et vendebrett mot fjellet på den andre siden. De fikk på den måten en 25 meters bane for sin trening. Stuperne tok fatt fra 10-meteren, men stupetårnet var blitt mer et sviktbrett enn et fast brett. Det ga nok mye moro og mange «freske» stup, men sviktstup skal egentlig ikke foregå fra større høyde enn 3 meter. Kommunen vedtok at Herrebadet skulle rives, og svømmerne flyttet til Lusebukta.Der bygget de på nytt en svømmebane og satte opp sviktbrettet sitt på 3 meters høyde. De som var interessert i rette stup og kunststup måtte trene på Rødnabbene hvor det var et mer solid 10-meters stupetårn.
Et spesielt treningsbehov hadde meldt seg i svømmeklubben like før krigen. Det gjaldt damene som hadde stiftet en håndballgruppe. På det første medlemsmøte ble det besluttet at gruppa skulle ta fatt igjen som en avdeling under klubben. Den kom da med under det idrettslige og administrative ansvaret for styret. Det ble ordnet med treningsplass på Tangen i Tistedal, og klubben skaffet baller og håndballmål. Dette varte imidlertid ikke så lenge. Håndball var en ung idrett i Norge på den tiden, men ble snart en idrett som måtte stå for seg selv. På årsmøtet 1946 ble det vedtatt at gruppa skulle skilles fra klubben. Håndballspillerne fra svømmeklubben ble da med på å stifte Halden Håndballklubb. Svømmeklubben lot utstyr, mål og baller få følge med til den nye håndballklubben. Haldens Håndballklubb har på denne måten et utspring i Haldens Svømmeklub.
Klubben hadde en tradisjon fra førkrigstiden med medlemsmøter og sosiale aktiviteter som det nye styret ville føre videre. I slutten av 1920-årene skaffet klubben et klubblokale for medlemmene i et bygg på Langbrygga. Der ble det holdt styremøter og medlemsmøter, og medlemmene kunne bruke klubblokalet utenom trening og møter til sosial omgang med couronne, bordtennis og annet tidsfordriv. Etter noen år måtte de gi fra seg klubblokalet, og medlemsmøtene ble holdt i leide lokaler rundt i byen. Nå (1987) har klubben fått klubblokaler på Halden Bad, og nye muligheter har åpnet seg for klubbens både administrative, idrettslige og sosiale virksomhet. Medlemsmøtene hadde fått en todelt form. Først var det saksbehandling, og så en mer uformell sosial omgang med underholdning, dans og en mer eller mindre enkel bevertning. Formannen ledet saksbehandlingen, og medlemmene måtte gå inn i komiteer for å ta på seg administrative oppgaver eller for å organisere sosiale aktiviteter. På det første medlemsmøtet i 1945 ble Odd Rogan og Kari Kollerud oppnevnt som redaktører for klubbavisa. En håndskrevet klubbavis som ble lest opp på medlemsmøtene, var en tradisjon fra førkrigstiden. Så ble det oppnevnt en fest- og turkomite med Elsa Johansen, Gunvor Johansen, Ebbe Samuelsen og Liv Nygaard som medlemmer.
Turkomiteen var raskt ute med et arrangement av en bade- og kosetur til Isebakke. De dro til en hytte med medbrakt niste, og det ble badet og lekt. Fest- og turkomiteer ble oppnevnt på årsmøtene i årene som fulgte. Denne virksomheten ble lagt opp med skiturer, fotturer, båtturer og fester. Det ble også reist forslag om å opprette revy- og teatergrupper som kunne føre videre en tradisjon som klubben hadde hatt stor glede av før og under krigen.
Det nye styret ville føre de yngste inn i den samme tradisjonen og organiserte egne medlemsmøter for juniorene. Det vanlige var at de fikk sitt møte lagt noen timer før de voksne skulle ha sitt. Slik ble det også arrangert juletrefester. Junioravdelingens medlemsmøter skulle være et sted hvor de unge ble sveiset sammen, men også et sted hvor de skulle få forståelse for klubbens styre og stell. De skulle lære å bære ansvar for arrangementer, og det ble oppnevnt komitéer som skulle planlegge og gjennomføre sammenkomstene. Representanter fra juniorene fikk også delta i de voksnes styremøter.
Det første medlemsmøtet for juniorene kom alt i gang i september 1945. Juniorene begynte kl. 18.00, og det var lagt opp et program ved livredningsøvelser, film fra olympiaden i 1936, leker og bevertning. Hele 30 av de yngste møtte. Kl. 20.00 fortsatte så de voksne med 20 fremmøtte. Oppslutningen om medlemsmøtene var god i flere år fremover. Juniorene laget sin egen klubbavis som ble håndskrevet og lest opp på medlemsmøtene. Den første redaksjonskomite besto av Inger Magnussen, Rigmor Klepper, Ricard Hansen og Tormod Johnsen.
Årmøtene ble lagt opp i mer stilige former. Saksbehandlingen hadde de faste postene med årsberetning, regnskap, valg og drøfting av sentrale problemer. Så gikk de til samling om et festlig aftensbord med varm mat. Etterpå var det dans med levende musikk. Arsmøtene var populære, og noe medlemmene så frem til.
Tradisjonen med revyer, sketsjer og forskjellige opptredener av medlemmene på medlemsmøtene var gammel. Det hadde vært opplesninger, sang, musikk, vitsefortelling, tablåer og demonstrasjoner av forskjellige slag. Jentene likte gjerne å ha mannekengoppvisninger. Klubben hadde også satt opp revyforestillinger på Refne, i Arbeidersamfunnet og i Teatret. Det ble vist stor oppfinnsomhet med å lage programmer. Tor Strøm hadde et glansnummer som trollmann hvor Gunvor Johansen satt skjult under bordet og assisterte med alt Tor skulle trylle bort og frem.
Når idrettsstreiken stoppet idrettslivet i Halden, meldte svømmerne, og også medlemmer fra andre idrettslag i Halden, seg inn i Redningsselskapet. Det var en av de få foreningene som fikk lov å fortsette. Som medlemmer av redningsselskapet holdt svømmeklubbens medlemmer sammen under hele krigen. De fortsatte med sammenkomster, turer og revyvirksomhet. En sommer leide de en hytte i Sponvika hvor de oppholdt seg i helgene og i ferietiden. Jentene overnattet på hemsen og guttene nede i stua. Gunnar Andersen var med på dette som på alt annet, og hadde sin kone, Gudrun, med seg. De sørget for at alt foregikk i sømmelige former og plasserte seg strategisk til i et rom ved siden av jentenes. Guttene fikk ikke lov å besøke jentene på hemsen. Medlemsskapet i Redningsselskapet førte til flotte turer i skjærgården med redningsskøytene Oslo-skøyta og Fredrik Langgaard. De hadde dagsturer til Hvalerøyene med trekkspill, sang, badeliv, leker og medbrakt nistemat.
I 1941 laget svømmerne en liten revy på Venåshytta for redningsselskapet. Her gjorde Hans Ystrøm stor lykke som Thomas den Vantro, Kåre Kollerud demonstrerte trening i en badestamp og Ellen Tønnesen hadde gymnastikkoppvisning. Dette ble opptakten til større revyer for å samle penger til en ny redningsskøyte som skulle hete Roald Amundsen. De laget en revy som ble kalt «Millionæren» som ble spilt en rekke ganger, første gang i Teateret i 1942. Gunnar Andersen var en drivende kraft i disse arrangementer, men det dukket opp mange dyktige regisører i dette arbeidet som Torolf Kristensen, Tor og Otto Strøm. Sam Melberg viste seg å være en dyktig danseinstruktør for en ballett jentene fremførte. Sam åpnet også revyen med en prolog viet innsamlingen til Roald Amundsen-skøyta.
En ny revy i å dra» ble satt opp i 1944. Våren 1945 ble denne revyen spilt for tysklandsfanger, flykninger og soldater som vendte hjem etter krigen. Med dette ble det slutt med revydeltaking av svømmerne. Det kom flere ganger forslag på medlemsmøtene etter krigen om å få i gang revygrupper, men uten at det lyktes. Nå var det svømmingen som ble hovedinteressen, og revyene gikk over i historien.
Som det ikke er til å unngå i en idrettsklubb, måtte styret legge sine hoder i bløt for å skaffe økonomiske midler til virksomheten. Starten var tung. Det var mye som var kommet bort og mye som var blitt ødelagt, og trening, reiser og stevner måtte ha sine tilskudd. Reparasjoner og utbygging av startbrygger og vendebrett for å få svømmebaner ble gjort på dugnad, men det måtte skaffes materialer og verktøy. Saugbrugsforeningen ble velsignet flere ganger for sin hjelp til materialer, og for prammene som de lånte ut og la på plass for stevnene på Kulebrygga. Økonomien ble ordnet med loddsalg, basarer og innsamlinger. Medlemmene måtte betale for trening på Badet, og kontingenten ble øket til kr 6,- for voksne og kr 2,- for barn. Stevnene på Kulebrygga var populære og billettinntektene var kjærkomne til den slunkne klubbkassa.
På årsmøtet høsten 1946 ble Harry Holm Olsen valgt som formann. Med det trakk Gunnar Andersen seg tilbake etter å ha vært formann alle år fra 1933 med unntak av 1938 hvor Walther Pettersen hadde vervet. Sammen med sin kone Gunvor var de nærmest blitt som en far og mor for svømmerne. I Halden var det aktuelt å snakke om en «svømmepappa» og en «svømmemamma». Gunnar var elektriker av yrke, men brukte all sin fritid for svømmesaken og for svømmerne sammen med sin Gudrun. De stilte hjemmet sitt til disposisjon for styremøter og arbeidsgrupper, og alle var velkomne
til å stikke innom. Med utrettelig interesse tok Gunnar seg av administrasjon og ledelse, organiserte reiser og stevner, og tok initiativ til underholdning, fester og utflukter. På treningskveldene møtte han trofast opp og virket som trener.
Gunnar og Gunvor viste også personlig omsorg for hver enkelt svømmer, og de fikk alle til å trives og føle seg hjemme i klubben. Selv om Gunnar nå overlot formannsvervet til andre, fortsatte han mange år fremover å engasjere seg med oppdrag for svømmeklubben og svømmeidretten. Han fortsatte å ta initiativ til det sosiale liv i klubben og hjelpe til med treningen. Nå virket han også mer som dommer og fikk oppdrag som representant i krets- og forbundsstyrer. Gunnar er æresmedlem av klubben og har fått svømmeklubbens æresmedalje for sin lange og oppofrende innsats. Han ble også tildelt Norges Svømmeforbunds fortjenestemedalje med diplom.
Dostları ilə paylaş: |
