Treningen før krigen var nokså tilfeldig og bygget for det meste på initiativ fra de enkelte svømmere selv. De diskuterte teknikk og treningsprinsipper med hverandre, noen leste bøker om svømming, og lederne egget til innsats og veiledet så godt de kunne. Noen ganger kom tilreisende trenere på besøk, og noen ganger deltok svømmere på trenerkurs.
Instruksjon og trening er to sider ved idrettslig virksomhet som er avgjørende for resultatene. Instruksjon går på opplæring, og trening går på å bygge opp kroppens yteevne og å finpusse og automatisere svømmeteknikken. Alt styret i 1918 var oppmerksom på betydningen av instruksjon og trening og søkte svømmeforbundet om hjelp til denne virksomhet. Det førte til at Halden fikk Herbert Wetter som sin første instruktør og trener. Svømmearter folk flest kjente til var brystsvømming og ryggsvømming med overkast. Behovet for opplæring gjaldt trudgeon, crawl, start og vendinger. Det var dette Wetter lærte haldensvømmerne. Svømmerne lærte også mye ved den kontakt de fikk med svømmere fra andre klubber på stevnene.
Kunstsvømming, nå synkronsvømming, var også kjent på den tid, men den kom ikke i skuddet i Halden, noe som kan skyldes mangel på instruksjon. Alle vågale unger likte å stupe, og det var gjevt å få til svalestupet med fin strekk på armer og ben. Uten særlig instruksjon var det lett å få til stupekonkurranser i rette stup. Teknikk og stil lærte stuperne selv, men de hjalp og instruerte hverandre. Kunststup var ukjent, men ble kjent ved oppvisninger. Sam Melberg ble klubbens fremste instruktør i stup, og en drivende kraft i opplæring og trening av stupere. Sam instruerte også gymnastikk og turn i turnforeningen og var en rutinert og usedvanlig inspirerende instruktør. Han kunne instruere på alle områder hvor noe skulle instrueres.
Vannpolo var også lett å få i gang. Ballspill oppstår ved det fenomen at kaster vi en ball til en flokk unger, så blir det et ballspill av seg selv. En ball til en gruppe svømmere i vann, blir vannpolo. Regler og teknikk måtte de lese seg til og lære fra andre de møtte. For å få i gang vannpolo måtte de ha dommere som kjente regler og kunne lede konkurransene med myndig hånd. Den første tid var dommerne selvbestaltede, og lærte ved å lese svømmeforbundets regelverk. For å være dommere ved offisielle stevner måtte de interesserte gå kurser og bli autoriserte. I den daglige treningen dømte de kampene selv om de ikke var autoriserte, og enkelte av vannpolospillerne ble tatt ut til å virke som trenere. Kasper Korseth, Leif Moe og Einar Dreyer ble tidlig oppnevnt som trenere og tok seg av opplæring av nye spillere.
Treningen på 1920-tallet og frem til åpningen av Halden Bad i 1932, måtte nødvendigvis bli sommertrening. Sommeren begrenset sterkt hvor mye de kunne trene. De trente riktignok hver dag, men sesongen var kort. For å få i gang en kroppsbyggende trening om vinteren leide klubben fra 1927 gymnastikksalen på Gutteskolen for å trene med gymnastikk. Det var rundt 15 svømmere som trente der om tirsdagene under ledelse av Otto Sehested. 1 1931 deltok Otto på trenerkurs i Oslo og brakte med seg sin nye innsikt tilbake til klubbens svømmere. Han var den første fra klubben som fikk tilbud om trenerutdanning. De tilreisende trenere kunne være i Halden noen dager, kanskje en uke, og ble tappet for innsikt så langt det var muIig. Treningsresultater kunne imidlertid kun komme med langvarig arbeid.
Det var slike spredte tiltak for instruksjon og trening som var karakteristisk i tiden før krigen. Herbert Wetter var viktig for treningen i 1920-årene, mens klubbens egne svømmere og stupere ble de viktigste instruktører og trenere i 1930-årene. Hovedprinsippet var at de eldste skulle ta seg av de yngste. Slik virket Sam Melberg, Otto Sehestad, Einar Dreyer, Leif Moe, Håkon Y strøm, Øystein Buckholm, Dorang Hansen, Ragnvald Ystrøm, Walther Pettersen, Gunnar Andersen, Ivar Bukholm, og de kvinnelige svømmerne Kirsten Nelle, Elin Lind og Linnea Hansen.
TRENINGSMENGDENS UTVIKLING
Treningen var lagt opp dels med sammensatt svømming på noe lengre strekninger, dels med svømming med armer og ben for seg. Så trente de spurter, vendinger og starter. Svømmere fra førkrigstiden forteller at trenerne egentlig ga lite veiledning om teknikk og treningsprinsipper, men drev mer og jaget på dem for å få dem til å komme i gang med svømmingen. Mannfolkene syntes de nærmest drev som de selv ville, og at treningsinnsatsen var avhengig av humør og lyst. Damene derimot syntes de fikk god oppmerksomhet av sine trenere. De husker særlig Gunnar Andersen som var flittig til å bruke stoppeklokka. Når de fikk vite tidene på strekningene de svømte, var det en spore til innsats.
Treningsmengden før krigen var på en vanlig treningskveld fra 500 m og opp til 1000. Enkelte sommerdager var det mange som tok lange svømmeturer fra Herrebadet til Soldaten, Kilden, Kuskjær, Rødnabbene og tilbake igjen. De tok også turer rundt hele Sauøya, en strekning på vel 2500 m. Rolf Bukholm og Fridtjov Stene noterte en gang tiden på turen rundt Sauøya til 54 min. De som ferierte i Svalerødkilen kunne svømme ut hele kilen til Pina, bade og leke seg litt der, og så ta turen tilbake igjen. Disse sporadiske strekningene kunne bli 2 - 3000 m lange. Det var en slags promenadeturer i vann på gode sommerdager.
Det fantes en del oppfatninger om svømmetreningen på den tiden som nok ikke gjelder i dag. Det var også oppfatninger som vitnet om teft for det som gjelder i dag. Svømmerne måtte ikke drive med andre idretter, eller trening som ga kulemuskler. En svømmer måtte ha lange og slanke muskler. Muskulaturen skulle være løs og avspent, og de måtte ha myke og tøyelige ledd. Vristene måtte tøyes, og når de satt på en stol skulle de putte føttene under stolen med fotryggen mot golvet og sitte å presse i anklene. Styrketrening med vekter og løping for kondisjonstrening var frarådet. Gymnastikk og smidighetsøvelser var fin trening, og mange av svømmerne var med på gymnastikkpartier i turnforeningen. Apparatturn burde de ikke være med på, men smidighetsøvelser på matter og golv var i orden. Arne Johansen ble spesialist på flikk-flakk som han lærte i turnforeningen. Om kveldene kunne han briljere med serieflikkflakker i Busterudparken.
Det var en klar avvisning av røyking og alkohol blant svømmerne. Det skadet både helse og kondisjon. Det forekom at svømmere som hadde brukt alkohol under stevner og fester, ble tatt opp på årsmøtet med forslag om at de skulle ekskluderes fra klubben. En tid florerte en fiks ide om at det var lurt å spise druesukker før konkurransene. Druesukker er en sukkertype som blir forbrent i musklene under fysisk arbeid, og spiste de druesukker ville sukkerdepotene i muskulaturen raskt bli fyllt opp igjen.
Treningen etter krigen fortsatte i samme sport først med Gunnar Andersen og Angell Jensen som trenere. Så overtok Rolf Buckholm, og med ham ble en ny trenerledelse gjennomført. Jan Hansen, som senere ble klubbens trener, var aktiv på den tiden. Han forteller: «Vi trente vel som i dag, bare ikke så langt. For det meste svømte vi fri, rygg og brystsvømming. Butterfly og medley svømte vi aldri i min tid. Vi hadde fine trenere i Rolf og Angell. Dem sto det respekt av, og de visste hva det handlet om. Jeg fikk mye med Rolf å gjøre som forklarte oss teknikken, først på land og så i vann. Treningen var hele tiden intensiv med stor fart hele tiden. Det var vel derfor vi kunne hevde oss så godt i konkurransene også når vi svømte i 25 m bassenger.»
Det fremtredende for utviklingen av treningen var at treningsmengden begynte å øke. Først noe beskjedent, men stadig stigende til det nærmest utrolige i vår tid. Alf Hammerbeck beskriver det vanlige opplegg rundt 1950 ved at de åpnet med 400 - 600 m crawl, bryst eller rygg, beroende på spesialøvelse. Dernest 400 m benspark med plate i hendene, 400 m bare med armene. Så kunne det være sammensatt svømming igjen og til slutt 10 - 12 spurter, vanligvis 25 m. Et slikt program tilsvarer en treningsmengde på rundt 2000 m.
Også nå var det vanlig at svømmerne sporadisk kunne gjennomføre lange svømmestrekninger om sommeren, eller på treningsleirer og helgesamlinger. Flere besøkte Halden Bad i den offentlige badetid og trente på egen hånd utenom treningskveldene, og gjennomførte da langsvømming. Med slik langsvømming kunne de i perioden frem til 1955 komme opp i en treningsmengde på 4000 m pr. dag. Vi viser treningsmengdens utvikling i tabellen nedenunder. Tabellen er laget etter det svømmere har oppgitt om hvor langt de svømte under trening. Det skraverte feltet viser variasjonen mellom det korteste og lengste som er oppgitt. Den forlengede stolpe viser hvor langt de sporadisk kunne svømme på sommerdager, treningsleir, helgesamlinger hvor de hadde mer tid på seg.
Tabellen viser en stor øking i treningsmengden fra periode til periode. Frem til 1965 øker den vanlige trening opp til 4000 m, og med den sporadiske trening kunne de komme opp til 10 000 m. Frem til 1975 kunne de vanlige treningsdager være på 9 000 m, og med den sporadiske svømming kunne de nå opp til 14 000 m. Dagens svømmere har programmer som kan nå opp til 13 000 m, og leilighetsvis kan de trene opp til 20 000 m — altså 20 km, 2 mil.
Denne økningen av treningsmengden ble mulig fordi de fikk adgang til å trene 2 ganger pr. dag. Dessuten kom treningsleirer og helgesamlinger hvor de kunne trene hele dager med de nødvendige pauser. Trening to ganger pr. dag ble tatt opp i Finns trenertid. Han fikk innført morgensvømming på Badet kl. 7.00 før de unge gikk på skolen. Så var den vanlige kveldstreningen i tillegg. Vi har laget en tabell om trening 2 ganger pr. dag ut fra hva svømmerne har svart på spørmål om dette. Antallet svømmere som har svart er nok litt lite, men vi ser likevel tendensen for utviklingen.
Tabellen viser et skille ved 1956. Før det året var det sjelden trening 2 ganger om dager. Etter 1956 er det 80 % som har svart at det forekom. I perioden 1966 - 75 er dette forsterket ved at 77,8 % sier at det forekom ofte. I vår tid forekommer det noe, 75 Det er ikke så ofte som i perioden foran. Nå er det den daglige trening som er det vanlige, og den strekker seg over flere timer pr. gang. Det forekommer alltid trening minst 2 ganger pr. dag på treningsleirer og helgesamlinger, dessuten er det fast trening 2 ganger pr. dag i Remmenbadet på lørdagene.
Antall dager med trening i uka har også variert i klubbens tidsperioder. Det er vist i neste tabell. Der ser vi også at svømmingen har forandret seg fra å være en sommeridrett til å bli en helårsidrett med trening, sommer, høst, vinter og vår. I rubrikken for sesonger er antallet av svømmere som har krysset av for sesongene ført opp. I rubrikken for antall dager er gjennomsnittet av antall dager pr. uke ført opp, og hva det vil si som hele dager pr. uke. Igjen må vi minnes om at det er få som har svart, men tendensen er klar.
I første periode hadde byen ikke innendørsbad. Trening og stevner foregikk bare om sommeren, men da trente de nærmest hver dag, 5 - 6 dager. Så kom Halden Bad i 1932, og da ble det trening både sommer, høst, vinter, vår, men den organiserte trening var 2 - 3 dager pr. uke. Slik var det også første periode etter krigen. I perioden 1956 - 65, i Finn Tønnesens tid som trener, øker treningen med 5 - 6 dager pr. uke. Dette skyldtes ikke at det ble flere treningsdager på Badet, men egne treningstimer i gymnastikksaler for styrketrening og kondisjonstrening med løping. Når et stort antall, 13, har krysset for alle årstider, forteller det at nå ble flere treningsleirer arrangert om sommeren. I de to siste perioder, og dermed vår egen tid, er det helårstrening med 5 - 6 dager i uka som det vanlige. Det er også perioder hvor de trener alle 7 dagene i uka i vår tid.
Dostları ilə paylaş: |
