Gunnar Christensen

Sløret
Løvet faller stillferdig fra tretoppene i Frognerparken. De varme fargene - gul, rød og brun faller til jorden. Igjen står nakne tretopper mot en himmel som blir kaldere. Vannkranene stenges - fontenene dør. Vann er liv. Når vannet er borte, merkes tomheten - stillheten.
Tørt løv knitrer om skoene og virvler opp ved små vindpust.
Snøen faller. Stille dekkes sommeren og høstens farger. Et grått slør filtrerer fargene bort. Nyanser av gråtoner er tilbake.
Hun sier:
- Jeg vil ta livet av meg.
Hun ser på Georg med fred i blikket. Liksom utsagnet understreker en beslutning som er endelig og riktig. Han føler kuldegysninger. Som om den kalde vintervinden går tvers gjennom kroppen:
- Hvorfor?
- Du er selv nakkeslengskadd. Du vet hvor jævlig det er. Jeg orker ikke mer og ser ingen mening i en slik tilværelse.
Georg betrakter henne målløs. Det føles som om han står overfor en mektig autoritet som har målbundet han og fratatt han evnen til å svare. Den fred hun utstråler skremmer. Fordi det er ulikt hennes tidligere så famlende og usikre opptreden. Georg forstår. Dette er ikke et skrik om hjelp. Hun har passert den fasen. Hun har ikke fått hjelp da hun trengte det. Nå er beslutningen tatt. Håpet er borte. Foran han står et menneske som har kjempet sin kamp og funnet sin løsning. Denne konklusjonen skal Georg ikke få rokke ved. Den er hellig og ukrenkelig.

Turid. En kvinne i midten av 40-årene. Georg ble kjent med henne i en fysioterapigruppe for nakkeslengskadde. Siden traff han henne i Frognerparken. Der luftet hun hunden sin.

Turid ble påkjørt bakfra mens hun gikk i veikanten en kveld for drøye ti år siden. Ifølge politijournalene ble hun funnet bevisstløs i veikanten av tilfeldig forbipasserende. På sykehuset lå hun bevisstløs i åtte dager før hun kom til seg. Ille medfaren. Da hun våknet, møtte hun sin gamle fars slitne blikk. Han hadde våket og grått over henne dag og natt. I sjokk og fortvilelse.
Foreldrene er nå døde.
Hun fikk ikke brukt sin lærerutdanning. Hun fungerte ikke i yrkeslivet etter ulykken. Tross flere iherdige forsøk. Livet hennes ble et eneste stort rot. Kroniske smerter og konsentrasjonsvansker satte henne utenfor det meste i samfunnet. Skaden ruinerte henne. Hun ble minstepensjonist. Hun hadde aldri overskudd til å vurdere sine juridiske rettigheter.

Hun forstår Georg leter etter ord og sier:

- Der var ingen identifisert gjerningsmann. Fordi bilføreren stakk av!
Georg tenkte "sikkert en fyllekjører", men svarte:
- Du har likevel et legitimt og berettiget krav på erstatning. Der finnes en forsikringskadepool du kan adressere kravet ditt til.
- Jeg har ikke penger til advokatbistand. Dessuten orker jeg ikke en langdryg kamp om de rettighetene du mener finnes. Se selv hvordan du kjemper i din egen erstatningssak. Mot forsikringsselskapets overmakt og legenes arroganse. Mitt dagligliv klarer ikke flere slike belastninger.
Georg forstår hans situasjon avskrekker henne mer enn den inspirerer. Det forbauser han. Fordi han tross alt opplever sin situasjon optimistisk: Georg er innstilt på å vinne denne kampen. Fordi han må det. Han har for mye å tape ved å gi opp. Hun har gitt opp og tapt livslysten. Det provoserer og skremmer Georg. Han sier:
- Forsikringsselskapene spekulerer kynisk i å gi oss skadelidte sterk motstand. På den måten er de skyld i en rekke selvmord. La dem ikke få en ny seier i sitt råtne, djevelske spill. Ta opp kampen. En kamp mot urett gir mening og styrke. En erstatningssak vil kunne gi deg midler og muligheter til et bedre og lykkeligere liv. F. eks. bedre boforhold.
Hun hører ikke. Blikket glir liksom forbi. Som om Georg ikke er der. Som om hun ikke vil ta inn over seg ord som "kjempe", "muligheter" og "et bedre og lykkeligere liv". Hun sier med rolig stemme:
- Ingen trenger meg mer. Jeg er separert og bor alene med denne hunden. Min sønn er 21 år. Han bor for seg selv og trenger meg ikke mer. Hva skal jeg kjempe for?
Georg famler etter ordene. Føler gufset fra egen kamp for et meningsfylt liv med faretruende anelser. Vil han selv stå som henne om noen år? Han fryser på ryggen:
- Er hun kommet lenger enn meg? Er hun overbærende med meg fordi jeg ikke har nådd så langt som henne på den samme veien? At jeg ennå ikke ser konsekvensene av min egen situasjon?
Georg slår tankene fra seg i redsel. Vil ikke fortsette denne pessimistiske tankerekken. Han gir henne adressen til sin advokat. Ber henne innstendig om å revurdere sin beslutning om å ta livet sitt. Tilbyr henne hjelp.

Georg så henne aldri igjen.

Nevrologene
Gleden var stor. Forventningene høye. Georgs nye lege jobbet for en rask innleggelse. Endelig skulle han bli undersøkt av eksperter. Leger spesialutdannet for den type skade Georg har fått. Han håpet inderlig nevrologene ville finne "feilen", og behandle han frisk. Følelsen av å være i "gode hender" ga håp om å bli frisk: Tilbake til en smertefri hverdag. Georg gledet seg til å jogge i Frognerparken, sykle i Nordmarka, trene karate og padle på Oslofjorden. Gå fotturer i høyfjellet om sommeren med telt og sovepose. Fremfor alt få en ny, spennende jobb i en Osloavis. Legge bak seg smerter og utilstrekkelighet. Tilbake til "livet". Det livet som var så selvfølgelig før bilulykken...

Innkalling en februardag i 1984. Første dags møte mellom klokken 11. og 12. Videre daglig opphold på avdelingen som dagpasient mellom klokken 8 og 15.30. Undersøkelsene krevde ikke overnatting. Signert Ullevål sykehus. Nevrologisk avdeling.

Georg møtte med smil og optimisme: Hadde håp og tro på en forestående bedring og friskmelding:
- Når blir jeg frisk?
Unnvikende svar. Formaliteter og atter formaliteter. Venting, utdeling av smertestillende tabletter, avtaler om undersøkelse, forsinkelser, venting, utdeling av flere smertestillende tabletter, kansellering av konsultasjonsavtale, ny avtale, ny venting...
Dagene gikk på avdelingen. Ingen kunne svare på spørsmålet. Det ble dager med kjedelig venting: Først satt Georg på en dårlig stol i enden av sykehuskorridoren sammen med andre pasienter. Et lite bord med utslitte ukeblader, gårsdagens aviser og tre halvdøde potteplanter. Hvite frakker flagret frem og tilbake. Kom og gikk...
Georg ble mer og mer utmattet. Senere ble han tildelt seng i ventetiden på seksmannsrom. Her lå en løsemiddelskadd billakkerer, en innvandrer med uspesifikke smerter i skulderen, en annen innvandrer med - Georg husker ikke hva. Her var stor gjennomtrekk av pasienter med ulike nevrologiske skader. Georg var et nummer i rekken. Fikk følelsen av at her var altfor mange pasienter. Han møtte "observatører" med sin ubegripelige, halvlatinske fagterminologi. Han ble testet: Nevrologisk test, fysioterapitest, psykologiske tester, psykiatrisk test, røntgenbilder. Mellom undersøkelsene denne langdryge ventingen. Følelsen av å sitte der til ingen nytte. Nærmest være i veien. Til bryderi. Slitsomme dager uten følelsen av å gjøre noe til nytte og egen bedring. En nedbrytende opplevelse, uten oppmuntrende resultater av alle prøvene og testene.
Stadig opplevde Georg problemer med å beskrive plagene. Fordi han bevisst og ubevisst var begynt å tilpasse seg skaden. Funnet praktiske løsninger som gjorde de fysiske svakhetene mindre plagsomme. Som å vippe seg opp av sengen på albuen så han ikke belaster korsryggen. Oppfinnsomhet gjorde plagene mindre merkbare. Georg begynte å glemme hvordan han fungerte som frisk. Dermed var det vanskeligere å forklare seg om plagene. Fordi plagene hadde vært hans daglige virkelighet en tid. Han hadde begynt å tilpasse seg sitt nye funksjonsnivå.
Spesialistene ønsket hver for seg fyldig symptombeskrivelse. Georg måtte forklare seg om og om igjen. Om plagene og hendelsesforløpet: Som om spesialistene ikke snakket sammen eller kjente hverandre, tross fysisk tilstedeværelse på samme avdeling. Smerter i hodet, stiv nakke, hodepine, svimmelhet, problemer med å lese og skrive, konsentrasjonsproblemer, problemer med hoderegning, problemer med støy, fysisk og mental utmattelse, mister "tråden" i samtaler, avsporinger, verker i korsryggen, dovner i føttene under gange, har falt om på gaten to ganger, isjiasplager, søvnproblemer, depresjoner, sammenligner hele tiden med før ulykken, problemer med å løfte og bære ting, opplever at ryggen er blitt svakere. Sterk svetting ved konsentrasjon og treg oppfattelsesevne...
- Hm. La meg se. Kan du gjenta og spesifisere det nærmere så jeg får skrevet det ned?
Psykiateren virket profesjonell. Han hadde et sikkert grep om hva Georg skulle snakke om. Georg fortalte om ulykken, hvordan han opplevde den traumatiske sykehistorien fra begynnelse til dags dato. Psykiateren lyttet. Han hadde innlevelsesevne.
Georg ble mer deprimert for hver dag på nevrologisk avdeling. Det utviklet seg til å bli en psykisk belastning å være der. Håpet og optimismen han hadde ved innleggelsen begynte å blekne.
En lege under opplæring på nevrologisk avdeling undersøkte Georg. Hun tok en nevrologisk test: Nålestikk i armen, på kroppen og under foten:
- Kjenner du stikkene?
- Ja.
- Kjenner du det like godt der?
Deretter fysioterapibehandling med et iherdig treningsprogram som forverret tilstanden dramatisk. Georg klaget over at han ble verre. Men det stemte ikke med "boka". Fysioterapeuten sa:
- Vi reduserer litt et par dager. Så øker vi på igjen.
Resultatet lot ikke vente på seg. Georg ble raskt verre.
Deretter psykologen med sine tester som puslespill:
- Se om brikkene passer inn her eller der...
Talltester...
Hukommelsestester:
- Se på tingene som ligger her i fem minutter. Nå dekker jeg et håndkle over. Fortell meg hva du så.
- Saks, blyant, knapp... jeg husker ikke mer.
- OK, så prøver vi testen igjen.
- Blyant, viskelær, eple, linjal...
Han avduket samlingen og pekte:
- Det lå ikke noe eple der. Se selv. Prøv igjen.
Test av logiske slutninger.
Timelange tester. Konsentrasjonen økte smertene. Så til oversykepleieren for å be om mer smertestillende.
Pause.
Flere tester.
Ingen kunne si noe om de helsemessige fremtidsutsikter. Bare profesjonelle observatører, tilsynelatende uten engasjement. Opptatt av å utrede. Skrive sine fagvurderinger ned på papiret. Georg følte seg som en ting på avdelingen.
- Vær så god neste!
Så velegnet til å drepe ethvert håp om bedring. De hvite frakkene kom og gikk i korridorene. Samlet seg i møterommene bak lukkede dører. Blide sykepleiere serverte måltidene:
- Håper det smaker. God appetitt.
Samtaler med medpasienter. Deprimerende triste sykehistorier. Klage over smerter her, smerter der, fra alle kanter. Sykdomsprat hele dagen.
Georg kjempet for å holde humøret oppe.

Utskriving etter drøye fire ukers innleggelse. Georg var lettet. Liksom i dimmesjokk. Han skulle ikke tilbake til avdelingen igjen. Ute i solen sang fuglene på nakne bjerkegrener med anelse av grønne knopper. En traktor feide sand og grus fra gatene rundt sykehusbygningene etter vinterens glatte føre. Støvskyen føk mot Georg. Påskeliljer og krokus slikket sol sammen med sykepleiere og pasienter på benkene i solveggen. Den bleke plenen hadde fortsatt skitne snøklatter med fuktige, isete ringer omkring seg.

Georg gikk ut til våren, etter en hard vinter.

Georg ventet på resultatet etter utredningene på Nevrologisk avdeling. Desillusjonert i forhold til det offentlige behandlingsapparatet. Ingen hadde sagt et ord om bedring. Georg følte seg lagt frem til observasjon og beskrivelse for faglig interesserte: Tilfellet Georg Carlsen. Vær så god!

En medpasient fortalte Georg om innsynsretten i egen sykejournal. Sykehuspersonalet sa ikke noe om denne rettigheten.
Ukene gikk, måneder.
Georg ringte sykehuset og fikk en avtale noen dager senere hos professoren på avdelingen. Georg hadde ikke sett professoren i løpet av innleggelsen.
Georg var igjen på avdelingen: Venting på gangen. Etter en tid kom professor Lofthus i døren. En mann i slutten av 60-årene. Han sa vennlig:
- Georg Carlsen?
Georg nikket.
- Vær så god kom inn! Beklager ventingen.
På kontoret ba Georg høflig om å få lese sin sykejournal. Professoren svarte ikke, men fant frem journalen og bladde litt i den. Satte seg bak den brede skrivepulten. Bladde videre. Hmm-et og dvelte ved enkelte sider. Leste så høyt enkelte utvalgte bruddstykker fra journalen. Nølende og tjaende mumlet han frem noe om mulig whip-lash-skade. Georg oppfattet også diagnoser som Commotio cerebri. Det betydde hjernerystelse. Uttrykket whiplash-skade, fikk Georg nå høre for første gang. Denne betegnelsen refererte seg til måten hodet ble slengt frem og tilbake på ved påkjørselen: Nakkeslengskade på norsk. Da Georg nysgjerrig strakte seg for å se på den solide bunken i mappen, trakk professoren den tettere til seg og så strengt irettesettende på Georg over brilleglassene. Som om Georg var en ulydig skolegutt tatt på fersk gjerning i å jukse. Georg tenkte:
- Er dette innsyn i egen sykejournal? Hva med min innsynsrett? Denne undersøkelsen gjaldt meg. Min fremtid. Mitt liv videre. Får jeg ikke adgang til å lese legeerklæringer som beskriver min helse? Måtte noe holdes skjult for meg? I så fall: Hva? Hvorfor?
Professoren begynte å spørre Georg ut om Frans Erstad. Erstad var føreren av bilen som kom bakfra i kollisjonen der Georg ble skadd. Georg var overrasket. Professoren virket mer opptatt av sakens juridiske sider, enn videre samtale om hans helsetil-stand. Professoren sa bl.a.:
- Du har bedt om en legeerklæring. Hvordan skal legeerklæringen brukes?
- Jeg vet ikke helt. Muligens i et erstatningskrav mot forsikringselskapet.
- Hva står det i politirapporten etter ulykken?
- Den har jeg ikke fått tilgang til ennå.
(På dette tidspunkt hadde Georg ikke mottatt kopi av politirapportene.)
Professoren fortsatte:
- Skal det reises tiltale mot Frans Erstad?
- Tiltale? Jeg vet ikke. Hvorfor?
Han så mistenksomt og inntrengende på Georg. Åpenbart misfornøyd med svarene.
Gjentok spørsmålene flere ganger. Som om han ikke var sikker på om Georg oppfattet dem. For Georg var dette nye og overraskende problemstillinger han ikke var opptatt av. Han sa:
- Kan jeg regne med å bli frisk?
Professoren lente seg mot stolryggen og gransket han taus en stund. La så sammen epikrisene i mappen med en oppgitt mine:
- Vel. Du har trolig forklart deg så godt det er mulig med din skade. Jeg har anslått en foreløpig invalideprosent til ca. 35%. Du anbefales videre behandling av fysioterapeut og psykolog. Innen tre år får vi igjen vurdere den eventuelle varige invaliditeten.
- Psykolog?
Tiden var ute. Audiensen slutt. Professoren åpnet døren og rakte frem hånden:
- Adjø. Lykke til.
Georg kjente angstens klamme tak om kroppen. Møtet med professoren hadde skremt han. Hvorfra kjente professoren til Erstad? Hvorfor var han mer opptatt av Erstad enn av Georg? Er der nære forbindelser mellom Erstad og professoren? Hvis så er tilfelle. Hvilke forbindelser? Er Erstad pasient hos professoren? Er Erstads plager nevrologiske? Eller: Er de nære venner eller losjebrødre? Slike mektige relasjoner er Georg hjelpeløs overfor. Hvor går i så fall grensen mellom vennskap og yrkesetikk? Uansett. Georg hadde ingen illusjoner om at det skulle komme ut til hans fordel. Han tenkte:
- Ta deg sammen, Georg. Er så tilfelle har du maksimal uflaks. Det er ikke mulig å ha så mye uflaks på en gang...
Georg tusler ut fra "audiensen". Ned de glatte, nedslitte betongtrappene fra avdelingen. Ut fra den gamle murgården. Gjennom det store sykehusområdet. Til utgangsportalet mot Kirkeveien der 20-bussen stopper. Georg vinker: En taxi stopper. Han setter seg inn. Han må hjem. Nå trenger han hvile. Dette tegner til å bli en langvarig prosess. Det forstår Georg nå. Han er deprimert, motløs og rådvill. Et ørlite lyspunkt er at han nå har dokumentasjon på at han ikke simulerer syk: Beskyldningene fra arbeidsgiveren er dermed satt på plass. Det viktigste spørsmålet er likevel ubesvart:
- Er skaden livsvarig?
Jubileum
- Heisan, gamle ørn! Du har sluppet levende ut fra nevrologene?
Arild står i køen utenfor danserestauranten "Regnbuen" i Klingenberggata, Oslo. Georg nikker og slutter seg til:
- Sjelden å se deg i finstasen, gamle kriger. Beleilig at Oslo Jounalistlag runder nitti år.
- Si ikke det, gamle venn. Jeg er blitt redaksjonens "kongehusmedarbeider". Nå blir det å trekke i blådressen rett som det er. Du har vel sett det berømte bilde av meg når jeg håndhilser på selveste høvdingen?
Georg nikker. Husker bilde av Arilds dype bukk for kong Olav. Det sto på hedersplass hjemme hos ham. Georg sier:
- Jeg har aldri sett deg bukke så dypt. Et atletisk C-moment, spør du meg.
Arild gliser stolt og ubeskjedent:
- Hva med deg, gamle venn? Er du på offensiven igjen?
- Ser smått ut. Jeg frykter yrkeskarrieren ryker for godt. Nevrologene kan ikke kurere nakkeslengskaden. De ga intet håp om varig bedring. Vente og se. Til medisinerstudenter sier nevrologene at en slik skade stabiliseres etter syv år. Heller ikke det er de sikre på.
- Forjævlig. Og så i den underbetalte drittjobben. Du skulle tatt deg bedre tid. Fått deg en bedre jobb etter Morgenavisen. Har du forresten tenkt nærmere på å lekke
story'en til dine gamle kolleger?
- Tenkt har jeg, men... Jeg takler ikke mye turbulens nå. Flere har vært på meg. Vil være først ute... Du vet...
- Selg hele story'en til høyestbydende. Det er godt stoff og bra betalt. Den vil smelle godt på ei førsteside. Statens Energi-gutta trenger seg en real trøkk i trynet for den djevelskapen der. Tipper mange vil ha gleden av å skrive om det, ja he he.
- Foreløpig lar jeg det ligge...
Arild dulter Georg i siden:
- Du har alltid vært forsiktig av deg, Georg. Ikke gjort overilte sprell. Nå som i gymnastiden: Da du var "ansvarlig" redaktør i skoleavisa og russeavisa. Kom jeg med en artikkel med litt spenst i, var du betenkt og vred deg. Du var min første redaktør. Alt da lærte jeg meg knepene med å få saker på trykk. Det er slike pålitelige og forsiktige typer som deg disse autoritetene helst vil ha. Loyale, flinke gutter med tro på ledernes respektable liv og virke. Da sitter de trygt. Hva har du igjen for det?
- Du har rett. Ikke mye.
- Nettopp. Ingen ting for f...
Et heiabrøl kommer bakfra. En kollega av Arild trenger seg inn i køen med flagrende lys frakk over smokingen. Samtalen går en stund dem imellom. Georg er lettet over å kunne "henge seg på" kjente i en slik anledning. En jubileumsmiddag til ære for Oslo Journalistlag må Georg få med seg. En ypperlig anledning til å bli kjent med flere yrkesaktive i "Tigerstaden". Kanskje få noen forbindelser som kan være til nytte hvis han blir frisk og kan gå ut i jobb igjen. Georg har liten forbindelse med kollegene fra Bergen nå. De fleste ble på Vestlandet. Ble spredd til flere medier. Forbindelsene gled ut med tid og avstand, forsterket av at Georg havnet utenfor yrkeslivet.
Arild henvender seg til Georg:
- Hils på min venn fra...
Arilds kamerat langer ut en fast, hastig neve, setter sine granskende øyne på Georg og fyrer løs:
- Heisann! Hvor jobber du?
Det er oftest det første spørsmålet Georg får. Det bringer han med en gang på defensiven:
- Akkurat nå jobber jeg ikke: Er rekonvalesent.
- Fra hva?
- Informasjonskonsulent i Statens Energi.
- Hva tjener du der?
- Lønnstrinn 21 pluss noe småtteri?
- Hva vil det si?
- Snaue hundreogfemtitusen.
- Er det noen som gidder å jobbe for slikt?
Arild dytter til han:
- Kom igjen gutter! Køen er i bevegelse. Til kamp for en bra bordplassering...
De stabber og knuffer i kø inn på "Regnbuen". Finner seg til rette ved ett av de festdekorerte bordene. Enkelte kjente ansikter dukker opp her og der. Bordene blir fort fylt opp. Arild gestikulerer og hoyer til noen kvinnelige kolleger. De fordeler seg ved deres bord og et nabobord. Lokalet blir straks fullt. Snart er middagen i gang. Etter de kollegiale oppdateringer og nytt bak kulissene i de ulike redaksjonene, begynner interessen ved bordet å gå på Georg:
- Ny mann i byen? Hvor jobber du?
Georg gidder ikke forklare om skaden og hopper til:
- Informasjonskonsulent i staten.
- Hvor da?
- Statens Energi.
Kvinnene ved nabobordet stikker hodene sammen og hvisker:
- Han jobber i Statens Energi!
Denne gang makter Georg å parere av lønnsspørsmålet. Babler noe om å få en allsidig praksis: Energiproblematikk er nyttig ballast å ha fremover etc. Det høster enkelte enige nikk. En av kvinnene jobber i Bergens Tidende. Samtalen penser til det bergenske pressemiljøet og felles kjente. Diskusjonen om Morgenavisens konkurs er straks etter i gang. En sier:
- En avis må ha lov til å dø! Morgenavisen skrantet lenge på flere måter.
Med ett føler Georg seg dumpet i en serie fiaskoer. Her sitter han invalidisert av en bilulykke i statens tjeneste. Uten sikre utsikter til å komme tilbake i jobb. Til bords sammen med aktive journalister i prestisjetunge medier. Mennesker som strutter av yrkesmessig selvtillit, med lange merittlister. De lever et liv Georg inderlig ønsker å komme tilbake til. For dem en dagligdags, selvfølgelig hverdag. De regner det som en selvfølge at Georg takler direkte og provoserende spørsmål. Som likemann. Hvorfor skulle de ikke det? Det er en naturlig del av journalisters hverdag. Det går i "blodet".
Samtidig begynner Georg å merke det stigende trykket i hodet. Den voldsomme summingen fra fullsatt sal. Samtalende mennesker og musikk. Det føles som en sammenhengende serie slag mot trommehinnene. Hodesmertene øker. Sigarettrøyken begynner å tette seg til. Georg er allergisk mot røyk. Han har glemt å ta allergitabletter. Nesen er tett på den velkjente tørre, ubehagelige og verkende måten. Lengre konsentrasjon i samtale ved bordet krever sitt. Svetten klistrer hvitskjorta til kroppen. Georg kjenner hvordan kvalmen stiger og maten vokser i munnen. Konversasjonen går tyngre. Han oppfatter ikke sjargonger. Er ikke kjent med lokale forhold. Sitter og føler seg stadig mer utenfor. Fremmed og beklemt. Som en guttunge ulovlig sluppet inn i et voksenselskap. Hva har Georg her å gjøre? Er dette rett plass å bli kjent med nye mennesker for han nå?
Arild er til liten hjelp. Han oppfatter ikke situasjonen. Georg har ikke kostet på seg å fortelle han hvordan hverdagen hans er blitt: Vil ikke gi inntrykk av å syte og klage. Dessuten. Oftest blir folk beklemt og brydd om Georg beskriver sine plager. Han har derfor møtt Arild med forsøk på å være som tidligere.
Arild heier og vinker hit og dit til venner og kjente. Georg virker kjedelig på han nå. Arild har funnet seg vel til rette på hjemmebane og er ikke typen til å bry seg om
et hengehode som sitter og sturer. Georg føler seg liten og ubetydelig: Sitter som en utilnærmelig mumie med mine av å ha en dårlig dag. Flere av voksenlivets fundamenter har sviktet under han: Å mestre en jobb, å fungere på likefot blant andre mennesker. Nå opplever Georg å ikke fungere sosialt. Kjenner hvordan han sitter og synest synd på seg selv. Føler det er en usynlig mur mellom seg og de andre. Hvordan klarte han det før skaden? Da var det å fungere sosialt en selvfølge han ikke tenkte over...
Georg tenker tilbake på sin journalistlærer Svend Peersen i Fædrelandsvennens dis-triktskontor i Arendal: Her startet Georgs journalistkarriere som frilanser. Noen dager etter at han hadde fått et intervju på trykk, sa Peersen:
- Artikkelen din har vakt oppsikt i det lokale pressemiljøet. Den ble diskutert på pressens lunch. Du er blitt lagt merke til. Fra sentralredaksjonen har jeg fått beskjed om å tilby deg fast stilling her i avisen.
Peersen var ikke overbegeistret da han brakte beskjeden videre til Georg. Han sa:
- Medgang kan være vanskeligere å bære enn motgang. Nå har du medgang. Medgang er et begrenset gode for de fleste. Du står nå foran et viktig valg i livet. Jeg fraråder deg å ta tilbudet. Du er gymnasiast nå. Ta eksamen artium og en god utdannelse før du går inn i journalistikken på heltid. Med ditt skrivetalent har du alltid en mulighet i pressen etter utdannelsen. Da kan du velge blant gode jobber. Jeg har måttet slite hardt for å ta igjen manglende utdannelse ved siden av jobben. Fremtiden krever journalister med høyere utdannelse.
Peersen var en klok, dyktig og høyt respektert journalist. Kjent for høy presseetikk og gode fagkunnskaper. Georg har savnet han som venn og kollega: Peersen døde altfor tidlig: Midt i livet, som det heter.
Georg fulgte Peersens råd. Tok en høyere utdannelse. Derfor har han ikke den samme merittliste som jevngamle kolleger. Mange av dem begynte i jobber like etter artium eller etter å ha snust litt på universitetsmiljøet: "Halvstuderte røvere", som de kaller seg. Andre har kommet fra andre yrker. Arild hadde et bemerkelsesverdig skrivetalent alt i gymnastiden. Han er nå en kjent og dyktig senior i faget.
Georg er kun i startfasen av sin yrkeskarriere med en solid utdannelsesballast han håper vil gagne han i fremtidige pressejobber. Georg studerte i ti år før han kastet seg inn i journalistikken på heltid. Ti års tapt arbeidsfortjeneste, opparbeid studiegjeld og tapt yrkeserfaring sammenlignet med Arilds journalistiske karriere. Georg hadde knapt startet i heltidsvirke. Så kom bilulykken...
Maten er fortært. Bordtalene i gang: Noen formelle og høytidelige, andre med humor, dristighet og veltalenhet. Ordakrobater i festlig lag. Georg kryper ut av sitt skall og er igjen med i det gode selskap: Er med på lattersalver og applauser. Smiler. Kvikner tilsynelatende til.
Deretter dans.
Gradvis forsvinner folk fra bordene. En eller to ad gangen. Ved Georgs bord er Arild forlengst borte. Kvinnene ved bordet og nabobordet går til dansen. Musikken dunker taktfast i ørene. Festdeltakerne morer seg støyende på det overfylte dansegulvet. Tettpakket som et motivutsnitt fra Gustav Vigelands kjente statue Monolitten i Frognerparken.
Georg sitter alene ved bordet nå. Ved nabobordet sitter en vakker kvinne: Høy, slank med mørkt hår. Hun takker nei til danser. Georg har lagt merke til henne fordi hun ikke røker. Som røkallergiker legger han alltid merke til ikkerøkerne. Den vakre kvinnen og Georg sitter alene ved hvert sitt bord. Tomme bord omkring. Normalt ville Georg tatt initiativ til kontakt. Innledet en samtale eller bydd opp til dans. Nå sitter han interesseløs og tafatt. Føler hodet og kroppen tung som bly. Ser på dansen. Etter en tid kommer hun stille bort til Georgs bord. Han merker det ikke før hun setter seg rett overfor han som for å se bedre til dansegulvet. De veksler ikke blikk. Georg tenker:
- Ta deg sammen, Georg. Stram deg opp! Ikke ta deg selv så høytidelig! Overvinn plagene: De kan ikke sees utenpå. Snakk til henne! Vis et minimum av sosialt initiativ. Vis at du kan fungere i dette selskapet! Hun er en av Arilds kolleger. Kom deg ut av isolasjonen og bli levende igjen! Oppfør deg som et normalt menneske...
Georg sitter fortsatt som forstenet. Får ikke frem et ord. Ikke en mine av imøtekommenhet. Det har knyttet seg til for han nå. Georg er i tillegg skamfull fordi han ikke klarer å snakke til henne. Han føler seg som et tilbakestående menneske. Det forsterker fortvilelsen. Selvfølelsen er på et lavmål: Som en sky tenåring i møte med den voksne verden. I kveld har Georg oppsøkt et miljø som bringer hans svakheter tydeligere frem enn tidligere. Dette i forsøk på å "komme tilbake" til "livet".
Kvinnen snakker ikke til Georg. Blir sittende stille et kvarter med blikket ettertenksomt mot dansebandet. Georg føler hun ser på han i smug. Så reiser hun seg. Går mot dansegulvet og danser. Hva tenker hun? Kanskje:
- Underlig type denne vennen til Arild.
Georg sitter tilbake blant tomme bord. En tom smertefølelse brer seg innvendig. Georg har utstøtt seg selv i dette selskapet. Uten å ville det. Det skjedde utenfor hans kontroll. Som om det ble lagt et vakumlokk over han...
Georg går.