Gunnar Christensen
Yüklə 1,11 Mb.
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Kapittel 7: Endring På det jevne
Kapittel 6: Finale Skoletannlegen - Vær så god! Kom inn. Georg satt vettskremt og kaldsvett. Som klistret til trebenken. Alene på det store lys grå venteværelset. Venteværelset føltes stort og kaldt. Georg ønsket å synke gjennom gulvet. Flykte bort. Bli borte for alltid. Det skjedde ikke. Georg følte seg liten og handlingslammet. Ønsket å gråte, men fikk ikke frem en lyd. Stivnet. Kroppen ville ikke lystre. Skrekkhistoriene fra klassekamerater hadde taket på han. "Tannpineren" var skoleelevenes benevnelse. Samtidig opplevde han det forestående som noe uungåelig. Liksom døden. Før eller siden måtte han gjennom denne døra og inn i den fryktede "tannpinerstolen". Georg var syv år. Skulle for første gang til sjekk hos skoletannlegen. Skoletannlegen var det mest skrekkfylte på hele skolen. Dit ingen ville, men alle måtte. Nå var turen ubønnhørlig kommet til Georg. Den hvitkledde "gamle" damen mønstret han: - Nå! Det er din tur. Kom nå! Georg gikk ustø mot det uungåelige. Inn til tannlegestolen: En sliten, førkrigs innretning som ennå gjorde nytten i skoletannpleien. Nå på slutten av 1950-tallet. Den særegne lukten slo imot Georg. Ulikt andre lukter tidligere. I vinduet gjenkjente Georg flatklemte neser og ivrige øyne i tannlegens vindu. Gutta i klassen hadde tatt oppstilling. Spente blikk var rettet mot Georg og den fryktinngydende tannlegestolen. Liksom de ventet på en spennende sirkusforestilling. Eller en gladiatorkamp der Georg skulle ofres til underholdning for tribunen. Den hvitkledde damen skrev ned navnet, fødselsdagen og klasse 1.B på et papir. Så pekte hun mot den fryktede stolen: - Nå kan du sette deg! Georg satte seg nølende og forsiktig. Følte han druknet i den store, særegne innretningen dimensjonert for en voksen kropp. Blikket fokuserte på borret som hang truende i lange, slanke remmer over han. Borret som alle fryktet. Angsten dirret i armer og ben. Inn kom en annen "gammel" dame. Det var tannlegen. Hun myste nærsynt gjennom de tykkeste brilleglassen Georg noen gang har sett. Stilte seg mutt ved siden av stolen og kommanderte: - Gap opp! Georg gapet nølende. Hun tok straks borret og begynte å bore. Uten forutgående undersøkelser av tennene. Dette var før vannborret kom inn i skoletannpleien. Smertene føltes overveldende. Georg holdt krampaktig rundt stolarmene så knokene hvitnet. Kjempet febrilsk mot gråten: Tanken på gutta i vinduet. Georg ønsket dem bort, men de ble. De ventet spent på at Georg skulle tute. Det måtte ikke skje... Senere ble det kjent at denne skoletannlegen til stadighet borret i feilfrie barnetenner. Da Georgs yngre søster begynte på samme skole, var hans mor kjent med ryktene omkring skoletannlegen: Skoletannlegens dårlige syn og det nedslitte, gamle utstyret hennes. Georgs søster ble derfor sendt til en privatpraktiserende tannlege før hun skulle møte hos skoletannlegen. Den privatpraktiserende tannlegen konkluderte tennene hennes som feilfrie og uten hull. Fortvilelsen var derfor stor da skoletannlegen like etter laget to store fyllinger i jekslene hennes. Hvor mange plettfrie barnetenner denne tannlegen har ødelagt, vites ikke. I ettertid står skoletannlegens viksomhet for Georg som et alvorlig overgrep. Etter bilulykken trådte "gufset" fra fortiden frem for Georg på ny. Som om skoletannlegen var der på Tynset sykehus like etter bilulykken. Da assisterende overlege sto for sykesengen med alle sine tause kolleger omkring seg. Dikterte utskrivning og avreise. Hjemreisen måtte Georg klare selv. Det var ikke hennes bord. Angsten fra skoletannlegens stol blusset opp igjen. Som om Georg igjen var syv år og maktesløs mot "ekspertens" overmakt. Statens Energis undertrykking av sannheten omkring ulykken og ansvarsfraskrivelse. Da var Georg igjen den lille gutten i tannlegestolen. Angst for overmakten. Den alkoholiserte advokat Hovden som ikke tjente Georgs interesser: "Eksperten" som etter en tid viste seg i praksis å være motstander. Som ikke engasjerte seg i saken fra Georgs side. Georg var han likegyldig - bortsett ifra honoraret, naturligvis. Han kjente lover og spilleregler. Georg ikke. Igjen kom skoletannlegen frem som et spøkelse fra skapet. Nå med sort prosessfullmektigkappe. Forsikringslegene. Med sin loyalitet kjøpt opp av forsikringsbransjen: Georg følte avmakt. Følte seg forsvarsløs og utsatt for overgrep. Skoletannlegens mange gestalter. Tannlegene etter ulykken. Da Georg skiftet tannlege syv år etter ulykken dukket flere sider ved bilulykken frem. Som om en del av skadene hadde gjemt seg og først nå ble funnet: Skjevhet i kjeven ga Georg en ny undersøkelsesrunde. Da trådte skoletannlegen frem igjen: Som professor i odontologi ved Oslo universitet. Professoren "fant ikke sansynliggjort" at skaden skyldtes bilulykken. Han hadde en faglig feide gående med tannlegen Georg kontaktet for nærmere utredning av skjevheten. Hvorfor må dette belastes Georg? Regulering av skjevt bitt: Dette var en langdryg og omstendelig prosess. Først utredninger ved forskjellige spesialister. Samtlige spesialister påviste betydelige skjevheter i kjeven. Dette kunne forklare hvorfor Georg måtte skifte fyllinger så hyppig på venstre underkjeve etter ulykken. Fordi denne siden fikk hele tyggebelastningen som følge av skjevheten. Spesialisten som utførte reguleringen sammen med Georgs tannlege påviste i tillegg skjevheter i kraniet og nakkeskader ved hjelp av kinesologiske disagnosemetoder. Kinesologiske behandlingsmetoder ble benyttet. Nå fulgte: Lengre tid med bittregulerende skinne utført og tilpasset av Georgs faste, dyktige tannlege. Skjevheten ble rettet opp, men plagen var der fortsatt. Spesialisten mente endel av plagene skyldtes endret toleranseterskel etter ulykken. Han siktet til amalgamfyllingene i tennene som inneholder kvikksølv. Kroppen reagerer på dette. Amalgam påståes å være en giftkilde i kroppen hos alle mennesker. Det er kroppens motstandsevne mot giften som er utslagsgivende for hvor sterkt plaget en blir av disse fyllingene. Georgs toleransegrense var endret etter ulykken. Amalgamfyllingene måtte derfor skiftes, hevdet spesialisten. Så. Utskifting av alle amalgamfyllingene. Det var naturligvis omfattende og dyrt. Professoren ved odontologisk fakultet i Oslo, fant ikke å kunne se sammenhengen mellom bilulykken og bittskjevheten. Hva annet kan skjevheten kommet ifra? Den var der ikke før ulykken. Hvorfor oppsto ellers problemene med tennene etter ulykken? Det kunne spesialisten ikke forklare. Fasit ble: Omkostningene ble belastet Georgs utgiftskonto. Georg var igjen den lille gutten i skoletannlegens stol og måtte gi etter for sterkere krefter... Georg har fått et sunnere fyllingsmateriale i tennene. Noe av plagene etter bilulykken ble nå kurert. Da lagrettsdommeren sa: "Enda en sak med skyhøye erstatningskrav". Georg var igjen den hjelpeløse, lille gutten i tannlegestolen. Prisgitt overmaktens kunnskapsnivå, forståelse og velvilje. Han følte gufset fra skoletannlegen ånd blåse gjennom kroppen som en isende kald nordavind. Det oppleves som om skoletannlegens ånd har fulgt Georg gjennom hele erstatningssaken. Georg venter på kjæremålsutvalgets avgjørelse. Vendes tommelen ned, stopper saken med lagmannsrettens dom. Da har Georg tapt saken mot forsikringsselskapet. Vender kjæremålstommelen opp, blir det ny runde i høyesterett - omkamp og siste, avgjørende runde i rettsapparatet. Om så skjer: Vil også disse rettsforhandlingene bli en spissrotgang? Et overgrep og en hån fra ekspertene? Ville skoletannlegen på ny stå der som et gammelt spøkelse, nå i sort dommerkappe: Liksom dommeren "Adolf" i lagmannsretten: Myse mot Georg med sitt nærsynte blikk gjennom tykke brilleglass. Utføre yrkestjenesten etter eget forgodtbefinnende på trafikkofferets bekostning... Georg måtte fullføre løpet nå. Bli ferdig med alle muligheter i rettsapparatet. For så å få fred. Å kunne rette ryggen og si: - Jeg gjorde hva jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste. Da har jeg intet å bebreide meg selv. Mobbet - Oppsiktsvekkende! Advokat Fredriksen gir Georg brevet fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Georg leser: "Under ankens behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg er det reist spørsmål om å nekte anken fremmet til Høyesterett i samsvar med bestemmelsen i tvistemålslovens § 373 tredje ledd nr. 4, jf. for øverig..." - Oppsiktsvekkende? Fredriksen blar i lovsamlingen: - Se her! Les selv! Georg leser: - Kjæremålsutvalget kan efter å ha gitt den ankende part adgang til å uttale sig nekte å fremme anken helt eller for en del, når det enstemmig finner at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold gir grunn til at anken blir prøvd for Høyesterett. - Mener kjæremålet at saken har for liten betydning? - Ja. Det er svært uvanlig at kjæremålet kun viser til fjerde ledd. Dette betyr at vi får alvorlige problemer med å få saken opp for Høyesterett. - Vi kan ikke gi oss før slaget er tapt. - Naturligvis ikke. Men det blir ikke lett. Jeg er alt igang med tilsvaret. Her er et kopi av utkastet vi skal jobbe videre med. Georg leser utkastet. Advokat Fredriksen lister opp dokumenterte saksbehandlingsfeil og uklarheter i lagdommen. Det nevnes kapitaliseringsrenter, lidt tap før og etter. Alle disse uttrykkene som er blitt kjente og fjerne på samme tid. Kjente fordi Georg har hørt dem så mange ganger. Fjerne fordi de beskriver noe Georg aldri ser ut til å oppnå: Et endelig skadeerstatningsoppgjør som gir full erstatning slik norsk lov hevder så smukt. - Får saksbehandlingsfeil ingen konsekvenser for lagmannsretten? - Jo. Vi kan kreve ny behandling i lagmannsretten hvis kjæremålet avviser behandling i høyesterett. - Så krever vi subsidiært ny behandling i lagmannsretten. Advokat Fredriksen gjør en tilføyelse i utkastet sitt og leverer det til sekretæren. Han fortsetter: - Forøvrig legger jeg vekt på utmålingsfeilene og prinsippet om en "skadelidtvennlig" utmåling. Dette har relevans i forbindelse med erstatningsutmålingen. Ulykken skyldtes som kjent grov uaktsomhet fra skadevolders - bilførerens - side. Han fikk forelegg og bot. Du ble sakesløst, fullstendig uventet og uten muligheter til å beskytte deg, påført en skade. Dette har lagmannsretten sett bort ifra: Et viktig spørsmål av hensyn til respekten for deg som skadd. Mars 1994 fikk Georg brevet. Høyesteretts kjæremålsutvalg skriver bl.a.: - Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold gir grunn til at anken blir prøvd av Høyesterett. Den bør derfor nektes fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålslovens § 373 tredje ledd nr. 4. Slutning: Anken nektes fremmet til Høyesterett. Georg ringer advokat Fredriksen. Han sier: - Har du lagt merke til paragrafen de viser til? - Ja. Den samme som ved forrige henvendelse. - Det Kjæremålsutvalget sier er kort og godt: Du kan muligens ha fått en dårlig behandling i Lagmannsretten, men det er ikke nok til at vi vil gjøre noe med det. Høyesterett er et nåløye få slipper gjennom - rundt ti prosent av ankene får sin sak henvist til Høyesterett. Det betyr i praksis at vi kun har to rettsinstanser her i landet. Derfor har Lagmannsretten stor makt. - Hva med en ny behandling i lagmannsretten? - Dette er også avvist av av Kjæremålet. - Det betyr "Game over"? - Ja. - Det føles bittert. Å oppleve at erstatningssaken ender slik. Jeg føler meg regelrett mobbet i domstolene. - Du er ikke alene. Mange trafikkskadde opplever seg mobbet i domstolene. De føler seg mistrodd og trakassert. Slik er de bitre realiteter for trafikkskadde i Norge i dag. Vi som jobber for trafikkskadde ser med uro på denne utviklingen. - Er det absolutt umulig nå å få saken min opp til ny behandling for lagmannsretten? - Nesten umulig! Da må det komme nye avgjørende momenter inn i saken. Men. Selv da er det vanskelig. Kjæremålsutvalget har talt. Forsikringsselskapet har vunnet saken. Det var til nå ukjent for Georg at så få saker slapp til hos Høyesterett. Opplysningene kom som et sjokk. Spørsmålene fortsatte å gnage Georg etter kjæremålsutvalgets kjennelse: Hvilken betydning har de feilaktige påstandene om psykiske problemer på 70-tallet for utfallet i saken for lagmannsretten? Kan en korreksjon av disse opplysningene gi muligheter til en ny behandling for lagmannsretten? Spørsmålene plaget Georg. Ble liggende som en verkebyll i dager. Han ringte psykolog og psykiater Arild Hoel, psykologen som var kilden til feilen. Georg forela han konsekvensene av hans uttalelser. Beskrev situasjonen og fikk svaret: - Arkivmaterialet fra den tiden vi hadde samtaler er foreldet og makulert. Jeg har ikke krav på meg til å oppbevare papirer på behandlinger som ligger så langt tilbake i tid. Følgelig baserte jeg mine uttalelser på hukommelsen. Dette gjorde jeg oppmerksom på i min uttalelse. Georg tenkte: - Det er lett å tenke seg at psykologen har forvekslet eller sammenblandet meg med en annen - eller at uttalelsen er et hastverksarbeid. Telefonsamtalen ble fulgt opp av et brev. Her skrev Georg bl.a.: - Forespørsel om uttalelse. Jeg viser til telefonsamtale med deg angående din legeerklæring til arbeidsmarkedspsykolog Eik. Som forklart pr. telefon, har din uttalelse - som er skrevet på hukommelsen om samtaler fra ca. 1975 - skapt problemer for meg i Eidsivating Lagmannsrett, der min sak etter en bilulykke sist ble behandlet. Jeg vedlegger følgende uttalelser som ble lagt til grunn for lagmannsrettens vurderinger... Som forklart pr. telefon har de medisinsk sakkyndiges referat av dine uttalelser fått negative konsekvenser for lagdommernes vurderinger av min antatte yrkeskarriere uten skaden, hvilket igjen fikk betydelige konsekvenser for erstatningens størrelse. Jeg forstår etter vår telefonsamtale referert over, at dine arkiver fra samtalene med meg ikke finnes, fordi de er for gamle og at du i dine videre uttalelser fortsatt må støtte deg til hukommelsen. I lys av de konsekvenser dine uttalelser har for min sak videre, ber jeg deg vennligst gjennomgå vedlagte materiale - eventuelt revurdere dine uttalelser - og sende meg en skriftlig uttalelse jeg kan legge frem for domstolen... Georg hadde to vesentlige forhåpninger til svaret fra psykologen: Først. Om Georg nå kan dokumentere feilkilder ved legeerklæringene: Da vil han kreve dem endret. Dernest: Vil dokumentasjon av disse feilene være tilstrekkelig til å kreve saken behandlet på nytt i lagmannsretten? I ventetiden tenkte Georg: - Vil psykologen la rettferdigheten seire. Eller vil fagmannens yrkesstolthet og kollegialitet gi meg et nytt nederlag? Brevet fra psykolog Hoel kom. Svaret oppleves absurd: Han er kilde til feilaktige opplysninger om Georg fordi han har gitt en skriftelig uttalelse til en av de medisinsk sakkyndige: Opplysninger om at Georg skal ha hatt psykiske problemer på 1970-tallet. Disse opplysninger har de medisinsk sakkyndige tatt med i sin totalvurdering av Georg og hans mulige karriere hvis ulykken ikke hadde skjedd. Disse opplysningene har derfor farget dommernes vurderinger i betydelig grad. Hoel skrev: - ... Jeg har vansker med å se at mine uttalelse fra USA har hatt noen sentral betydning for rettens avgjørelse om din tilstand. En rekke "tunge personer" har vært inne og gjort uavhengige vurderinger... Altså: Kollegialiteten seiret. Psykolg Hoel skrev i praksis dette: - Jeg vil ikke hjelpe deg, fordi mine kolleger verdsettes høyere enn deg. Hvorfor skrev han dette? Ligger det andre ukjente årsaker under? Hadde Hoel oppgitt feil diagnose til trygdekontoret på 1970-tallet og dermed fått utbetalt uberettigede midler da Georg søkte samtalehjelp hos han i studietiden? Kan slike feilopplysninger være den opprinnelige feilkilden? Spørsmålet blir aktuelt av avisoppslag den senere tid: Flere leger er avslørt i å jukse med pasientjournalene for økonomisk vinning... Norsk Bilforsikring anket altså lagmannsrettens fordeling av saksomkostningene i saken inn for høyesteretts kjæremålsutvalg. Forsikringsselskapet mente de hadde vunnet saken. Derfor burde Georg bære saksomkostningene, ble det hevdet. Kjæremålsutvalget avviste høyesterettsbehandling av dette spørsmålet og henviste til ny behandling i lagmannsretten. Her fikk forsikringsselskapet medhold i denne anken. Utviklingen frem til det endelige oppgjør forløp slik: Lagmannsretten varslet i brev domsavgjørelse "primo november" 1994. Georg spurte advokat Fredriksen om domsavgjørelsen i desember, januar og februar. Svar: - Ikke livstegn fra domstolene. Februar 1995 får Georg et minibrev vedlagt dom av november samt anker av denne dommen. Endelig dom var falt. Advokat Fredriksen skrev: - Gode Georg. Jeg har stått på for deg slik kopier av dok.... viser, og saken kan nå avsluttes. Dessverre viste det seg umulig å endre på lagmannsrettens dom. Alt ble forsøkt, og da er det ikke mer å si. ... For lagmannsretten beregnet jeg halvt salær. Jeg har ikke beregnet salær for etterfølgende bistand. Takk for godt samarbeid. Vennlig hilsen. Fredriksen." I svarbrev til advokat Fredriksen skrev Georg: - "Jeg er dypt sjokkert og rystet over det tilsendte materialet og kan konstatere både tillitsbrudd og avtalebrudd: 1) Jeg er ikke holdt orientert om saksgangen f.o.m. dom av nov. 94. Dette til tross for flere telefonhenvendelser om dette. Dette er et brudd med tidligere praksis og vår avtale. 2) Vi har inngått avtale om at aktuar Helge Hauge skal gjennomgå beregningene av den endelige erstatningen, før denne godtaes og kommer til utbetaling. Dette fordi jeg ikke har tillit til forsikringsselskapets medarbeidere og deres beregninger. Jeg krever nå omgående at aktuar H. Hauge bes gjennomgå det endelige oppgjør og at denne oppstillingen inneholder følgende data: Min netto erstatning..." Georg fikk svarbrev med bortforklaringer og en avledningsmanøver. Georg svarte med å presisere sitt krav om aktuarens kontroll av sluttoppgjøret. Det kom aldri. Advokat Fredriksen hadde nye saker å arbeide med. Georgs sak var avsluttet. I byretten ble Georg tilkjent 3,7 millioner kroner pluss saksomkostninger i erstatning. Erstatningen Georg til slutt fikk utbetalt dekker kun en brøkdel av hans økonomiske tap etter bilulykken: Georg fikk til sammen utbetalt seks hundre tusen kroner når saksomkostningene for domstolene er trukket ifra. En vesentlig del av dette beløpet er alt brukt opp til dekning av utgifter til ulike spesialister, behandlinger, sakkyndig vitne i retten, rettsgebyrer m.m. Dette utgjør omkring tre hundretusen kroner. Georg var 33 år på skadetidspunktet. Det innebærer at det endelige domsresultatet gir Georg en erstatning på ti tusen kroner brutto - før skatt - pr. år frem til pensjonsalder på 67 år og intet etter dette. Av dette vil skatt redusere skadeerstatningen ytterligere i betydelig grad. Tidligere regneeksempler har vist at en erstatning kan mer enn halveres som følge av skatt - ved såkalt skatteulempeberegning. Den endelige skadeerstatningen er en hån. Advokat Fredriksen som førte saken for byretten og lagmannsretten, beregnet seg omkring fem hundre tusen kroner i salær for sin innsats. Mer enn Georg fikk i erstatning når utgiftene er fratrukket. Er det etisk forsvarlig av en erstatningsadvokat å ta et slikt honorar for dette arbeidet? Advokat Fredriksen sa en gang: - Jeg er din venn. Du kan stole på meg. Jeg hjelper deg. Erstatningssaken er i trygge hender nå. Din økonomiske fremtid er sikret. Saken vil ta tid. Det er til din fordel... Var det klokt av advokat Frediksen å gå ut med et så høyt erstatningskrav for byretten at Georg ble idømt alle saksomkostningene etter tap for lagmannsretten? Hele saken viser hvor prisgitt en skadelidt er sin advokat: Advokatens dømmekraft, dyktighet, kunnskaper og fremfor alt etiske kvaliteter. En kollega og bekjent av advokat Fredriksen fikk høre om domsresultatet. Han sa: - Dette er ikke nytt for meg. Fredriksen gir sine trafikkskadde klienter en overstrømmende følelse av å være "venner" som han vil "hjelpe". På den måten oppnår han tillit og kontroll over mennesker i krise. Hans skyhøye honorarer i slike saker er usmakelig og etisk forkastelige. Georg besluttet selv å ta kontakt med aktuar Hauge for å søke bistand til å kontrollere at han hadde mottatt rett erstatningsoppgjør i henhold til endelig dom. Aktuaren tilbød seg å gjøre dette uten kostnader for Georg, men det ville ta tid. Hauge var svært opptatt. Aktuarens våkne blikk oppfattet straks et punkt i dommen som kunne være feilaktig fra lagdommens side: Georg var belastet med femten prosent memorarenter fra april 91 og frem til oppgjørstidspunktet for ákontoutbetalingen fra forsikringsselskapet på en halv million: Dette var utbetalinger som gikk til å dekke advokatutgifter og andre utlegg Georg slet med på dette tidspunktet. Et forskudd på erstatning. Altså ikke et memoraforhold i lovens forstand - som går på gjeldsforhold. Ca kr. 170.000 kunne derfor være uriktig godskrevet forsikringsselskapet på Georgs bekostning i det endelige erstatningsoppgjøret. Georg spurte: - Dette er vel en åpenbar forsømmelse fra advokat Fredriksen? Hauge tenkte seg om lenge: - Jeg vil ikke si det slik. På tidspunktet for oppgjøret var der ikke like stor bevissthet omkring disse tingene. Mitt problem er at dette er for langt inne i jussen for meg. Jeg skal heller spørre en advokat som er spesielt opptatt av slike ting - uten kostnader for deg, naturligvis... Ved neste telefonsamtale sa aktuaren: - Beklager, min advokatvenn mener disse rentene var rett satt opp. Det betyr at det ikke er feil i dommen. Georg skriver 1996. Flere hyggelige samtaler og besøk hos aktuar Hauge har ikke gitt resultater. Saken har ligget hos Hauge i ett år. Erstatningsberegningen er ikke laget. Tross utallige løfter og tidsfrister er beregningen like ugjort. Georg har følelsen av å være narret. Han forstår. Det kommer ingen hjelp fra aktuaren. Hvorfor? Aktuaren har god forbindelse med advokat Fredriksen som oppdragsgiver. Georg kjenner ingen andre aktuarer som kan utføre slik arbeid. Han forsoner seg derfor med at kontrollen av erstatningen ikke blir gjennomført. Saken får nå endelig sluttstrek. En uverdig avslutning. Overmakten ble til slutt for stor for Georg. Snart tretten år etter ulykken: Kampen i domstolene var bortkastet tid og krefter. En smertelig og dyrt kjøpt erfaring. Nå begynner kampen mot likningskontoret. Her er ingen nåde. Erstatningen ble skattlagt under ett på ett skatteår. Dette gir Georg et svært ugunstig skatteoppgjør. Kampen er i gang med anke til ligningsnemnda, overlikningsnemnda... og vil ta mange år. Da Georg gikk inn i den tungsindige bygningen med inskripsjonen "Lov, sandhed, ret", drømte han ikke om å treffe tre dommere uten vilje til å se realitetene i Georgs situasjon: Dommerne var opptatt av lovene, lovtolkningene og de politiske signalene - ikke mennesket som var prisgitt deres avgjørelse. De var muligens ute etter å gi Georgs advokat en lærepenge for de høye honorarene. Uten å bry seg om hvor prisgitt Georg som skadelidt er advokatens råd, veiledning og strategi i retten.
Etter siste dags forhandlinger i lagmannsretten gikk Georg ut av den tungsindige bygningen for siste gang sammen med advokat Fredriksen. Georg var sulten og trett. Han inviterte advokat Fredriksen på middag i nærmeste kafeteria. Under rettsforhandlingene i byretten og lagmannsretten var det skikk og bruk at Georg betalte mat og drikke for sin advokat og de sakkyndige vitnene i tillegg til transport og andre av deres utgifter. Dette ble en betydelig kostnad, men advokat Fredriksen beroliget Georg med at dette fikk han dekket når han vant saken: - Ta vare på kvitteringen og før regnskap, smilte advokat Fredriksen. Erfaring viste at slike utgifter reduserte Georgs erstatning betydelig sammen med bl.a. store utgifter til medisinsk sakkyndige. Denne gang nøyde advokat Fredriksen seg ikke med en middag på kafeteria. Slike steder var bare egnet til lunch i pausene under rettsforhandlingene. Nå ville han nyte en bedre middag på Teaterkaféen. Det gikk et støkk i Georg. Han var en nøysom natur. Tanken på kostbare og overdådige middagsserveringer var fjernt fra hans natur og økonomi. Han kom likevel ikke med innvendinger mot advokat Fredriksens ønske. Tross alt var Georg flere ganger invitert til middag hos sin advokat privat og han følte det ville være upassende å motsette seg et slikt ønske. De gikk til Teaterkaféen. Her ringte advokat Fredriksen til sitt kontor. Uten å spørre Georg, gav Fredriksen beskjed om hvor han var og inviterte aktuaren og alle på sitt kontor til denne middagen sammen med Georg. I alt syv personer. - Georg Carlsen har invitert oss alle på middag her på Theatercaféen... Kun en sekretær, advokatens kone møtte. Georg var lettet. Vel møtt ved bordet bestilte advokat Fredriksen en kostbar tre rettes middag med diverse drinker. Ga scenevant instruksjoner til kelnerne som åpenbart kjente han godt. Samtidig oppfordret han sine bordfeller til å gjøre likeså. Georg vil i ettertid helst glemme regningen han måtte betale for dette gildet som så tydelig illustrerte hvor ulike verdener de to lever i: Georgs nøysomme og sparsommelige liv og advokat Fredriksens alkoholiserte overflodsliv uten økonomiske bekymringer. Trettheten siger over Georg etter lang kamp. Trettheten kommer i stedet for skuffelsen. Skuffelsen kommer ikke mer. Skuffelsen er oppbrukt. Trettheten er tilbake. Trettheten. Den endeløse trettheten...
Han er borte nå. Mannen med den elektrisk drevne rullestolen. Han som satt stillferdig og tilbaketrukket og så på aktivitetene i denne småbåthavna, smilte og vinket til forbipasserende. Han ble 63 år. Georg leste nekrologen hans i lokalavisen forleden. Her het det bl.a.: "Han ble utsatt for en påkjørsel for flere år siden, og det preget og plaget ham for resten av livet.... Han var en utrolig tålmodig person, og han bar sine smerter for seg selv." I det lille kystsamfunnet visste alle hvem som kjørte han ned i fylla. Og stakk av etter udåden, uten å gjøre noe for å hjelpe den skadde. Offeret ble liggende hjelpeløs og blødende igjen i veikanten i mørket. Ulykken lenket trafikkofferet til rullestol. Han var plaget med store smerter livet ut. Den trafikkskadde kunne ikke få seg til å fremme krav om erstatning. Det stred i mot hans natur. Kanskje var han som de gamle krigsseilerne? For stolt til å kreve sin rettmessige erstatning. Familien bar byrden sammen med han. Det imponerte alle at den trafikkskadde ikke bar nag til sin skadevolder: Han tilgav og syntes synd på skadevolderen med store alkoholproblemer. Den trafikkskadde var ikke bitter på sin situasjon som invalid. Han gledet seg over det funksjonsnivået han hadde tilbake, og slo seg til ro med sin situasjon og gjorde tilsynelatende det beste ut av den. På det jevne. Han var alltid positiv og hyggelig overfor andre. Som om han programmerte seg selv til å si: - Jeg reagerer kun på konstruktive suggesjoner. Han sparte seg selv for en langdryg kamp om erstatningkrav mot sin skadevolder og skadevolders forsikringsselskap. Denne milde, gamle mannen har gitt Georg mye å tenke på: Hvorfor krevde ikke mannen i rullestolen sin rettmessige erstatning? Var den trafikkskadde mannen klokere enn Georg? Ville han skåne seg selv for negative opplevelser? Innså han hvor problematisk og umulig det er å oppnå en rimelig og rettferdig skadeerstatning for det faktiske tapet i Norge i dag? Georg setter seg på benken innerst i båthavna. Der den gamle så ofte satt. Hva hadde denne mannen i rullestol tenkt om han var i Georgs sted? Med ett ser Georg han for seg: - Konsentrer deg om det positive - det positive du har, fremfor det negative, det du har mistet! Tanken detter ned i Georg som en telepatisk overføring. - Selvfølgelig. All fokusering på det negative etter bilulykken har gitt Georg en ond sirkel av tanker som har kastet mørke skygger over livet hans. Troen på en bedre fremtid hadde gått tapt i denne negativiteten. Georg reiser seg, fyller lungene med ny, frisk luft: - Jeg har tross alt mye å glede meg over. Livet har også gitt meg mange gaver. Mange gledelige opplevelser etter bilulykken. Jeg har en sunn kjernefamilie - kone og barn - som jeg elsker og lever for, jeg har... Georg kjenner hvorledes disse nye tankene fyller kroppen - hvordan tankenes kraft virker på han. Nå vet han svaret. Han har seiret i denne styrkeprøven. Han har kjempet sin kamp, fullført et løp og kommet fra denne kampen med verdighet. En moralsk seier. Kampen har ikke knekket livslysten. Han har mye å leve for. Georg retter ryggen og går hjem. Yüklə 1,11 Mb. Dostları ilə paylaş:
|