Gunnar Christensen

Krig
- Her ser du hva jeg må slite med!
Advokat Fredriksen langer Georg et brev ferskt fra laserskriveren på forværelset.
Georg leser.
- Norsk Bilforsikring kriger mot deg på alle fronter. Det gjelder altså ikke bare min sak?
Fredriksen gestikulerer oppgitt:
- Altfor mye av min tid går med til slikt tøv!
Norsk Bilforsikring hadde gjort en trafikkskadd oppmerksom på at de ikke dekket advokatsalæret, dersom advokat Fredriksen fortsatte som skadelidtes advokat.
- Hun er intelligent og forstår at hun likevel vil tjene på å la meg arbeide videre med saken. Ikke alle trafikkskadde gjør det. De lar seg skremme av forsikringsselskapene og godtar et elendig oppgjør.
Fredriksen lener seg fortrolig mot Georg og fortsetter:
- Samtidig har jeg opplevd forsøk på hestehandel. Flere forsikringsselskaper har prøvd seg på å prute på erstatningskravet: Ble vi enige ville jeg få et raskt og greit salær.
- Gjelder det også min sak?
Pause.
Advokat Fredriksen:
- Det vil jeg ikke svare på.
- Jeg forstår. Her er det altså krig?
Han nikker.
Georg:
- Tror du advokat Kjetil Hovden lot seg friste av Norsk Bilforsikring i min sak da han hadde hånd om den?
- Det kjenner jeg ikke til.
- Jeg forstår...

Hvor mange kriger må en skadelidt kjempe? Krig mellom skadelidte og forsikringsselskapene: Først saksbehandlerne, så forsikringsadvokatene, så kampen i domstolene gjennom en eller flere akter.

Krig mellom skadelidtes advokater og forsikringsselskapene. Forsøk på "kjøp av" skadelidtes advokater. Der er krig mellom leger om ervervsmessig uførhetsgrad og medisinske invaliditet. Enkelte leger blir kjøpt opp av forsikringselskapene: Noen leger jobber for "fienden" andre for de trafikkskadde. En tredje gruppe leger vil helst ikke bli innblandet i slike saker av forskjellige grunner.
Krig mellom legestanden og de såkalte alternative behandlerne og deres metoder. Midt oppi alt dette står den skadelidte. Med sine plager etter skaden. Helseplager, økonomiske plager, sosiale og psykiske plager.
Alle sammenbruddene, depresjonene og selvmordene...

Hvordan kan vi forstå denne krigen? Hvilke grunnleggende årsaker har denne krigen? Vi ikler oss en av yrkesrollene. Yrkesrollen til en fagmann som arbeider mot Georg og andre trafikkskadde. Prøver å leve oss inn i en mulig tankegang. For kanskje å kunne forstå:

Vi tar på ei hvit kappe. Yrkesrollen til en forsikringslege: Professor i nevrologi ved et sykehus i Oslo. Prøver å forstå noen av hans reaksjoner og tanker i en tenkt situasjon. Professorens bakgrunn er naturligvis legeutdannelsen: Medisinstudiet. Lang praksis og forskererfaring. En karriere innen helsevesenet med ingredienser av pågangsmot, initiativ, yrkesstolthet og karrierekåthet:
- Min posisjon som professor i nevrologi, gir meg en betydelig tilleggsinntekt i forbindelse med tvister mellom forsikringsselskaper og skadelidte. Forsikringsbransjen foreslår meg stadig som sakkyndig vitne. Dette fordi jeg i utgangspunktet var skeptisk til de påståtte virkningene av nakkeslengskader: Symptomene pasientene beskriver sett i forhold til de objektive medisinske funn. Dette er god tradisjon innen fagmedisin: Skeptisisme er et godt utgangspunkt for å gjøre et objektivt arbeid. Jeg holder meg ikke til det pasientene forteller, men støtter meg kun til de såkalte "objektive funn". Jeg godtar kun de funn som kan bevises ved det undersøkelsesapparat legevitenskapen anerkjenner og rår over i dag og som er tilgjengelig for meg. Underveis i dette arbeidet oppdaget jeg raskt at forsikringsselskapene belønnet mitt arbeid og mine faglige uttalelser: Dette ved stadig å foreslå meg som medisinsk sakkyndig for domstolene. Jeg er en fagautoritet dommerne stoler på. Fordi jeg tilsynelatende ikke er part i tvistemålet. Honorarene for dette arbeidet blir stadig fetere: De stiger formelig i takt med pasientenes erstatningskrav. En solid økonomisk påskjønnelse. Jeg har nå tilleggsinntekter av dette arbeidet som er større enn min professorlønn ved sykehuset. Dette gir selvfølgelig utslag i min private velstandsutvikling. Det gir følelse av staus, makt og vellykkethet. Samfunnet representert ved forsikringsselskapene, belønner meg rikelig for min mangeårige faglige innsats. Forsikringsselskapene gir i tillegg store forskningsmidler til mitt sykehus. Jeg er betrodd å forvalte disse forskingsmidlene internt på sykehuset. Det gir makt til å påvirke unge legers interesse for mine fagsynspunkter og prioriteringer.
Pasientene og deres støttespillere kan selvfølgelig ikke påpeke noen faglige feil i mitt virke for domstolene. Min posisjon gir meg en opphøyethet som fagekspertise i domstolene. Liksom en diplomatisk immunitet. Jeg støtter meg kun på "objektive" funn og vurderer invalideprosenten strengt ut i fra dette. Til forsikringselskapenes økonomiske jubel. Jeg finner det naturligvis etisk forsvarlig å tjene penger på mitt fagmedisinske standpunkt. De skadelidtes advokater tjener også meget bra på å føre sak for de skadelidte. Leger som vurderer nakkeslengplager og invaliditet i skadelidtes farvør har naturligvis stor pågang av pasienter: De får sin del av kaka. Disse legene får også mange oppdrag i tvistemål. Mellom dem og meg er det kun "faglig uenighet." Vi er profesjonelle og gjør alle en innsats for det demokratiske rettsystemet i landet. Det er en del av spillet i vårt demokrati. Begge parter har sine representanter. I retten gir jeg naturligvis mine vurderinger ut i fra min seriøse, veloverveide medisinske overbevisning og kunnskap. Det er uangripelig. Jeg har ryggen fri og lønnskontoen solid. Hvorfor skal jeg revurdere faglige standpunkter jeg tjener grovt på å beholde? Dette er samtidig blitt rutine som så mye annet ved mitt virke. Dessuten. Jeg er ikke alene i denne geskjeften. Flere kolleger driver på samme måten. Også unge forskere har funnet det lukrativt å forske på nakkeslangskader finansiert av forsikringsselskapene. Ingen spør hvem som finansierer forskningen når resultatet foreligger. Pressen fokuserer på konklusjonene. Det kommer et lite ramaskrik fra Landsforeningen for trafikkskadde, men de fleste svelger resultatet av denne forskningen uten å blunke. Slike forskningsresultater er det naturligvis beleilig for meg å referere i retten. Det gir mine konklusjoner ekstra tyngde. Litt kynisk kanskje? Vel, all forskning koster penger. Ofte mye penger. De som finansierer forskningen må jo også ha litt valuta for pengene. Det oppstår et gjensidig avhengighetsforhold mellom forskere og oppdragsgivere som bare er naturlig: Man avviser ikke den hånden som fórer en. Alt er til salgs i vårt samfunn. Jeg selger meg selvfølgelig der jeg får best betalt. Forsikringsselskapene er sikre og rause betalere med høy grad av realisme og diskresjon. Jeg bestemmer selv honoraret. De fleste skadelidte tror åpenbart på rettferdighet i sitt krav for domstolene. Naive mennesker. De har ikke forstått hvordan samfunnet fungerer. Verst for dem. Og advokatene deres: De lar skadelidte leve med sin livsløgn: At samfunnet fungerer utifra prinsippet om rettferdighet og at denne rettferdigheten seirer til slutt etter en eller flere runder i rettaparatet. Slik det skjer i romaner der hovedpersonen - helten - seirer til sist. De fleste advokatene lar de skadelidtes beholde sine livsløgner så lange de kan. Før eller senere oppdager de at det er samfunnets økonomiske tungvektere som setter premissene i skadeoppgjørene: Forsikringsselskapene. Ved å støtte dem tjener jeg meg selv og de fleste forsikringskundene: Forsikringspremiene holdes nede. Vi friske er tross alt bærebjelken i samfunnet. Produktive mennesker som holder hjulene igang. Men. En dag oppdager jeg at en såkalt alternativ behandler har oppdaget en effektiv behandling av nakkeslengplagene. En av mine pasienter med nakkeslengskade har søkt denne behandlingen med forbausende gode resultater. Jeg har undersøkt pasienten før og etter behandlingen. Resultatet forbauser og sjokkerer meg. Pasienten er symptomfri bare etter tre måneders behandling. Dette med en utrolig enkel, men virkningsfull metode. En metode som fjerner nakkeslengplager på en måte jeg ikke har kunnet forestille meg på forhånd. Metoden har basis i den alternative medisinen. Utenfor nevrologiens fagfelt. Utenfor det fagfelt jeg som spesialist i nevrologi, har tilegnet meg gjennom et langt studium og yrkesliv. Utenom det som danner grunnlaget for min autoritet og dermed anseelse og inntektsgrunnlag. Jeg føler derfor dette som et angrep på min yrkesmessige eksistensberettigelse. Det jeg gjennom et langt yrkesliv møysommelig har opparbeid og tilegnet meg. Min identitetsfølelse. Min status. Min "hellige legegjerning". Mitt liv. Gir jeg denne behandleren min anerkjennelse, har jeg samtidig gitt fra meg min autoritet til denne behandleren. Jeg har derfor ikke råd til å møte han med et ærlig og åpent sinn og dermed anerkjenne hans resultater. Han vil da seile opp som den mest kunnskapsrike i mitt fagfelt. En ny autoritet. Min spesialutdannelse vil samtidig være vurdert som en blindgate på nakkeslengskader. Langt på vei bortkastet innsats. Alle kolleger innen mitt fagfelt vil bli stående i samme rolle som meg. Derfor vil vi alle vokte på hverandre og utstøte kolleger som anerkjenner det nye medisinske funnet. Som kolleger har vi felles interesse i å undertrykke og mistenkeliggjøre dette nye medisinske funnet. Slik at behandleren ikke overtar min og mine kollegers autoritet og status på dette feltet. Jeg gir derfor uttalelser som bidrar til at behandlerens virksomhet stemples som useriøs og fremmer beskyldninger om kvakksalveri mot han. Den naturmedisin behandleren importerer fra utlandet, må forbys innført i landet. Helsedirektoratet påvirkes og hjelper til. Behandleren fremstilles som en bløffmaker og en villeder av pasienter med smerteplager. En person som med økonomiske interesser som mål, utnytter mennesker i nød og fortvilelse. En person uten etiske skrupler. En heks som må brennes på bålet for kjetteri. Han har satt seg opp mot den seriøse offisielle, etablerte, medisinske forskning. Forskningen som støttes politisk av store bevilgninger og utstyr samt kostbare seminarer i utlandet betalt av legemiddelfirmaer. Hva med pasientene da? De som stoler på mine kvalifikasjoner og faglige tyngde? Vel. Alt har sin pris. Man blir mer kynisk med årene. Helsedirektoratets etiske prinsipper for legepraksis? Vel. Utifra mine faglige forutsetninger gir jeg den best mulige behandlingen. Jeg har det faglige etablerte samfunnet i ryggen. Mediakanalene, yrkesorganisasjonen og kanalene til lovverket brukes. "Kvakksalversaken" dysses ned. Behandlerens virksomhet tvinges "under jorden". Blir borte etter en tid som følge av stor motgang og "personlig belastning". Pasientene som benytter seg av behandleren, stemples som simulanter: "De har egentlig ikke vært nakkeslengskadde". Dette vil forsikringsselskapene applaudere uten selv å vite at det går i deres disfavør. Fordi utsagnet mitt styrker min autoritet som forsikringslege. "Finetikk" er for filosofer, teologer og andre spesielt interesserte. Behandleren blir skjøvet ut i skyggenes dal. Ingen pasienter får dekket sine behandlingsutgifter hos behandleren gjennom trygdeetaten. De advares mot alvorlige bivirkninger og senskader av behandlerens virksomhet. Han er boikottet. En kvakksalver blant andre kvakksalvere...
Hvor nær sannheten er dette? Innlevelse i en fremmed yrkesrolle i en tenkt situasjon. En yrkesrolle de fleste av oss ikke kjenner alle ingrediensene i. Hva får en lege til å sette til side det viktigste i sin yrkesrolle - å ivareta pasientenes interesser? Penger. Samfunnet vårt styres av penger - ikke av etikk og moral. Tror noen at legene her i landet hadde høyere moral enn tverrsnittet av andre yrkesutøvere?
Ja. Georg. Deri lå hans trygghet til behandlingstilbudet på sykehusene i tilfelle syk-dom og helseskade. Georg føler seg naiv når spørsmålet dukker opp nå. Han må inn-rømme at hans etiske forventningene til legens yrkesrolle er høyere enn hos de fleste andre yrkesroller. Derfor er sjokket og skuffelsen så stor og ødeleggende når den selv-opplevde virkeligheten er en annen. Fordi Georg som pasient er så prisgitt legens etiske kvalieter i tillegg til den faglige kompetansen. Tryggheten omkring behandling ved de offentlige sykehusene er tatt fra Georg nå. Fordi han vet: Enkelte leger har solgt seg til andre interessegrupper enn pasientene. Dog. De fleste legene arbeider for pasientenes beste. Men. Hvordan skal Georg og andre trafikkskadde kunne vite hvem er venn og hvem er fiende, hvis Georg eller andre trafikkskadde en dag igjen skulle trenge behandling ved et sykehus? Yrkesrollen lege er knyttet til å ivareta pasientenes interesser. Georg våknet til en annen virkelighet: Traff forsikringslegene. Og tilliten til leger ved sykehusene er dermed borte.
Ønsker Legeforeningen å rydde opp i dette? Enkelte leger fører krig mot sine pasienter. Pasienter de er forpliktet til å hjelpe... Autoritet. Det kan være farlig det.

Bladet Motor trykket følgende i sitt januarnummer 1994:

"Nakkesleng. Skader overdrevet
Folk som har vært i bilulykke og rapportert om nakkeslengskade er ikke mer utsatt for kroniske nakkesmerter enn folk flest. Overlege Harald Schrader ved nevrologisk avdeling på Regionsykehuset i Trondheim (RiT) er ikke i tvil. Hans undersøkelse viser at problemet med nakkeslengskader er betydelig overdrevet. Han mener at millioner i erstatningskroner urettmessig har havnet på nakkeslangskaddes bankkontoer. Bakgrunnen er denne: Norge troner på verdenstoppen for forsikringsutbetalinger til nakkeslengskadde. Nå stiller Harald Schrader og flere kollegaer ved Regionsykehuset I Trondheim seg kritiske overfor erstatningsadvokater, pasientforeninger og enkelte leger her i landet.
- At det meldes så mange nakkeslengskader i Norge har flere årsaker. At det er di-rekte svindel som står bak, har jeg ikke grunnlag for å si, men man kan ikke utelukke at det ligger økonomiske motiver i underbevisstheten hos noen, sier Harald Schrader. - Vi ser ofte at det gies uriktige opplysninger i nakkeslengsakene. I en undersøkelse av de 27 erstatningssaker etter påstått nakkeskade, viste det seg at 14 hadde oppsøkt lege for nakkeplager før kollisjonen. I åtte av disse tilfellene unnlot pasienten å oppgi at han/hun hadde vært hos legen før ulykken. - I de tilfellene hvor det er en tvilsom sammenheng mellom mellom ulykken og senere symptomer eller plager, må ikke legen ukritisk være på pasientens lag for å vinne mest mulig penger fra forsikringsselskapene. Det vil være i strid med legens etiske regler. For all del, jeg har sympati og medfølelse for dem som har kroniske og uutholdelige smerter. Det er klart at enkelte som påkjøres bakfra og blir utsatt for en nakkesleng, får problemer etter overstrekk i leddbånd og muskler, og kan få irritasjoner i nerverøttene, blant annet, sier Schrader. - Nei, vi er absolutt ikke "forsikringsvennlige". Vi har vært pinlig nøyaktige med ikke å motta noen form for finansiell støtte fra forsikringsselskapene. Grunnen til at vi ville undersøke dette er at erstatningsmedisin er blitt en stor del av hverdagen for oss nevrologer. Vi ville finne ut hvorfor Norge troner på verdenstoppen i antall erstatninger etter nakkeslengskader, sier Harald Schrader."
Det er prisverdig at denne overlegen har så edle motiver for sine uttalelser og sin virksomhet. Han oppfordres herved til å offentliggjøre sine selvangivelser - og opplyse om alle sine inntekter - for den perioden han har praktisert som lege i Norge, slik at vi kan se at han ikke er plaget av store utbetalinger fra forsikringsselskapene...
Lenger nede på samme side - fortsatt i bladet Motor, har bl.a. en representant for Landsforeningen for trafikkskadde - LTN - sluppet til med en beskjeden, liten utta-lelse:
"Ofre mistrodd
Vi følger nakkeslengskadde i hverdagen, og det er et faktum at mange lider fryktelig, sier rådgiver Tom Eitvedt i Landsforeningen for Trafikkskadde. - For nakkeslengofrene er det ille å bli mistrodd. I dag er det faktisk slik at mange ikke tør gå alene til en undersøkelse fordi de føler seg mistrodd. Alle pasienter har krav på å bli trodd. Det er ikke slik at alle som har nakkeslengskade får millionerstatninger, husk at dette er en individuell beregning. Mange får mye lavere summer, sier Tom Eitvedt i LTN."
Denne krigen utkjempes daglig, i media, på legekontorer, hos advokater og i rettsalene.

Ny undersøkelse
En novemberdag 1990, kl. 7.25.
Mørket ligger tungt over Skøyen jernbanestasjon. Travle mennesker haster til jobb som mørke skygger over den frosne perrongen. Raske skritt. Ut og inn av togsett i begge retninger. Med stresskofferter og vesker. Overfylte busser passerer under jernbanebroen på vei til Oslo sentrum. Yrkesaktive mennesker på vei til dagens virke. Nye utfordringer...
Så fjern og fremmed denne verden av travle yrkesaktive er blitt for Georg. Liksom et ekko fra et tidligere liv. Tanken går til morgener han jobbet som vaktsjef i Morgenavisen: Morgener etter en lang, travel kveldsvakt. Ligge i sengen og høre naboene mase til jobb. Roe ned med en sen frokost uten tidsjag, brette ut en fersk utgave av avisen. Betrakte resultatet av nattens strabaser: Det var Georgs ansvar som vaktsjef på nattskiftet å få avisen i trykken. Redaktøren gikk tidligere på kvelden. Assistenten gikk klokken 23.00. Hendte det noe etter dette, måtte Georg produsere det selv, utsette deadline og "brekke om" avisen. Dette var før datalayout. Alt ble gjort manuelt. Først Georgs layoutskisser. Så til setteriet i etasjen under. Nattskiftet kunne vare til klokken to eller tre på det travleste. I de sene hektiske nattetimer kunne det gå på "stumpene" i setteriet. Ikke alltid tid til å gjøre "paste-up-jobben" skikkelig. Underbemanning satte sitt preg på resultatet. Avisen hadde ikke råd til korrekturlesere. Den jobben falt på vaktsjefen så langt tid og krefter rakk. Enkelte lesere ringte desken med spydigheter omkring trykkfeil. Georgs vaktsjefkollega taklet disse henvendelsene slik:
- Det er slik vi tester om vi har våkne lesere. Takk for henvendelsen.
Hovedoppslag med bilde. Setteren hadde tatt seg tid til tynne streker rundt bildene. Det var Georg nøye med. Sort/hvitt bilder gjør seg bedre med slike streker, synes han. Ingressen: Kunne den vært kortet inn noe for å gi plass til mer brødtekst? Kanskje flere førstesidenotiser med henvisninger til artikler inni avisen? Vil denne førstesiden selge bra tro? Hva har Bergens Tidende og Bergen Arbeiderblad på førstesiden? Hadde Georg valgt den beste toppsaken denne gang? Han blar til de "travleste" sidene: De ble "snekret" sammen like før deadline. Her hadde setterne slurvet med den tynne streken rundt bildene. Heisann! Der hadde setteren endret layouten. Pokker!
Morgenvaktene. Raske skritt mot bussen. Fra sideveier kommer andre hastige skritt på vei til busstoppet mot sentrum. Georg følte samhørigheten med andre på vei til bussen hver morgen.
- Mor'n, mor'n. Pent vær!
De samme ansiktene hver morgen. Som små bekker klukker i elven på vei mot ha-vet. Frokosten halvt fordøyd i magen. Avisen og paraplyen under armen. Håndveske med dagens pairer og matpakke. Pulsen roer seg gradvis over avisen i buss-setet. Deilig å ha en jobb hvor det ikke var tid til å kjede seg. Den gode følelsen av å være til nytte... Tanker før morgenmøtet med journalistene og fotografene. Redaktøren er sjelden til stede her. Derfor leder vaktsjefen morgenmøtet. Gjennomgår dagens forutsigbare hendelser i Bergen. Et tips her, et tips der. Jobbe videre med tidligere saker. En aktiv, sammensveiset gjeng dyktige kolleger gjorde disse møtene spennende og dynamiske. De fleste journalistene hadde dagens planer klare. Kun små justeringer måtte til for å fordele oppgaver og fotografen på vakt. Etter morgenmøtet til "desken" Georgs arbeidsplass: Sortere post, sortere og velge ut NTB-telegrammer, paginere dagens avis og planlegge fordeling av stoff på de enkelte sidene, høre radionyheter, ta imot telefoner, layout-tegne innkommet stoff, de "faste" sidere, planlegg plassering av dagsaktuelt stoff som kommer inn, diskutere stoffet med journalistene og skrive eget stoff. Stimulerende å arbeide i en liten avis der arbeidsoppgavene var mangfoldige og krevde improvisasjoner, rask tenkning og handling. For Georg sto dette som kontrast til lay-out-jobben i VG der det meste av tiden den gang gikk med til manuell detaljuttegning på spesialark og finregning av bilder og tekst på avissiden. Morgenavisen var en liten avis i økonomisk krise. De ansatte sto sammen om å kjempe for avisens videre eksistens fordi de trivdes her. De tapte det slaget. Avisen gikk konkurs i 1983. Georg var uten jobb. På jakt etter en ny interessant jobb i pressen...
I ettertid er det lett å idyllisere denne jobben. Fordi det var denne jobben Georg likte best. Følte seg best i takt med egne interesser og ønsker. I en dagsavis indre hjerte. Der nærmiljøet og verden omkring føles på pulsen. Der Georg får være med å skrive om det som hender. Formulere problemstillinger, hendelser, sorger og gleder. Stressbelastninger, ubekvem arbeidstid og dårlige lønnsforhold teller ikke så tungt i denne sammenheng: Dette er den mest interessante og utfordrende heltidsjobben Georg hadde den korte tid han fikk være yrkesaktiv på heltid. Georg er takknemlig for å ha opplevd en slik jobb. Nå er den tiden forbi. Årene utenfor yrkeslivet har vært som en torpedo under Georgs yrkesmessige selvtillit. Evner og muligheter som var en selvfølge, gnages nå av tvil. Yrkeslivet føles uvirkelig og fjernt. Som om det ikke var han.

- Tog til Eidsvoll! Klart for avgang. Spor tre. Ta plass!

Georg stiger inn. Setter seg på vindusplass med honnørbillett til Lillestrøm. Dørene lukkes.
- God morgen. Dette er togføreren. Jeg gjør oppmerksom på at toget kun stopper på stasjonene: Nationalteateret, Sentralstasjonen, Strømmen, Lillestrøm...
Behagelige nye togsett. Lavt støynivå. Små, rytmiske vibrasjoner. Komfortable seter. Toget går i tunnel ved Skøyen. Etter Sentralstasjonen passeres veier, yrkesbygg og bakgårder. Morgenmørket gjør bygningene triste: Omgitt av skitne snøfonner og frosne gatelykter. Lyse vinduer skaper fantasifulle mønstre på de mørke fasadene. Som mørke skygger passerer bygningene til taktfaste slag fra jernhjul mot skinneskjøtene.
En gruppe soldater med UNIFIL-merke på armen kommer inn i vognen, sprer seg på ledige seter. Friske unge mennesker med et langt yrkesaktivt liv foran seg...
Toget akselererer raskt til neste stopp. Konduktøren brummer vennlig gjennom vognene:
- Billett fra Strømmen, takk.
Oslos travle morgentrafikk. Georg er på vei til en ny legeundersøkelse i Lillestrøm kl. 8.30: Nevropsykolog Rune Eik, spesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi. Eik har undersøkt Georg tidligere. Nå er undersøkelsen påtvunget: Eidsivating Lagmannsrett har gitt Norsk Bilforsikring medhold i sitt anketilsvar: Krav om en ny vurdering av invaliditetsgrad og ervervsmessige uførhet.
Norsk Bilforsikring foreslo undersøkelse av to leger fra Rikshospitalet og en fra Sofies Minde. Leger som tidligere har konkludert gunstig for forsikringsselskapene - "forsikringsleger". Advokat Fredriksen fremmet motforslag og viste til oppslagene i VG om "forsikringslegene". I brev til Eidsivating Lagmannsrett skrev advokat Fredriksen:
"- I spørsmålet om hvilke sakkyndige som skal oppnevnes, vil jeg henlede rettens oppmerksomhet på det faktum at forsikringsselskapenes årelange praksis med å begjære oppnevnt overleger ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling har skapt mistillit hos skadelidtesiden. I konkrete saker har man erfaring for at "forsikringslegene" synes å være preget av oppdragsgivernes, det vil si forsikringsbransjens, urimelige krav til f.eks. bevis for årsakssammenheng mellom ulykke og skadeomfang. Det alminnelige prinsipp om sannsynlighetsovervekt synes ikke i tilbørlig grad respektert av "forsikringslegene". Mistilliten er kommet til uttrykk i media ved flere anledninger ..."
Eidsivating Lagmannsrett oppnevnte tre spesialister: Nevropsykolog Rune Eik og professor i nevrologi overlege Robert Magnussen fra advokat Fredriksens forslagsliste og professor i ortopedi overlege Ivan Granreim fra Norsk Bilforsikrings liste.
Situasjonen stresser Georg. Han er oppgitt, deprimert og sliten. Snart ni år etter skaden. Etter utallige undersøkelser av spesialister og behandlere: Nå skal han på ny undersøkes av nevrolog, ortoped og nevropsykolog. Georg er desillusjonert over rettsapparatet: Finnes det ikke forståelse for menneskelige belastninger hos dommerne? Råder bare paragrafene? I tillegg er det problematisk nå å huske hvordan han hadde det som frisk, før skaden. Skyldes all utilstrekkeligheten ulykken? Det er lett å lage seg en syndebukk: "Jeg fikk det ikke til. Hadde jeg vært frisk, så..." Det Finn Carling skriver om i sin bok om egen uførhet: "Kilden og Muren".
- Retten mener en mann som krever et så stort erstatningsbeløp, må være villig til å underkaste seg ny undersøkelse, sa advokat Fredriksen: - Personlig mener jeg denne runden undersøkelser er en meningsløs ekstrabelastning på deg som skadelidt. Samtidig er det en sløsing med offentlige midler og skadelidtes tid og krefter.
Georg:
- Jeg kan påkjære denne avgjørelsen inn for kjæremålsutvalget i høyesterett.
Fredriksen:
- Lite klokt. Da blir det stilt spørsmålstegn hvorvidt du har noe å skjule. Det kommer ikke noe godt ut av en slik klage. Bare ytterligere forsinkelser. Jeg er redd du må gå den tunge veien på nytt. Det er ingen grunn til at den nye undersøkelsen skal avvike nevneverdig fra den som ble lagt til grunn i byretten. Friskt mot, kjære venn!
En ny undersøkelse vil forlenge ventetiden for berammelse av saken for lagmannsretten med et halvt år. Ventingen går på nervene. Georg har behov for å bli ferdig med denne traumatiske saken. Årene går i uvisshet. Georg er trett av å kjempe, men må stå løpet ut. Kapitulerer han nå, vil han angre: Gruble resten av livet på utfallet hvis han hadde holdt ut. Georg har ikke noe valg. Kampen må kjempes. Kampen gir mening: Ved å kjempe er Georg også til nytte for andre skadelidte. Den endelige dommen i saken vil få innvirkning på senere erstatningskrav hvis Georg når frem med sine krav. Det er en god følelse å kunne være til nytte. Det gir eksistensberettigelse.

Det kunne gått verre. Georg kunne vært lenket til rullestol, lam fra halsen og ned. Sittet som en plante. Blitt foret, vasket og stelt på et gamlehjem, uten å kunne hjelpe til selv. Georg frøs på ryggen: Han har ingen grunn til selvmedlidenhet. Mange er verre kvestet. Mange. Bilismen har en høy pris.

Da det gikk opp for Georg at han var ferdig som yrkesaktiv fikk han en ensom, tom følelse. Som å stå alene og gjenglemt tilbake på en tørr, øde landevei. Å se alle andre reisende forsvinne bak en støvsky i horisonten. Georg er ikke med i karrierebussen lenger. Georgs yrkesaktive tjeneste er slutt. Alt nå. Så ung. Ikke lenger en av dem. Dem som er til nytte, som blir verdsatt. Nå forstår Georg det sosiale fundamentet "jobb": En plattform som gir sosial anseelse, god selvfølelse og økonomisk trygghet.
En foreleser i sosialpsykologi ved Agder distriktshøyskole sa på en forelesning: "Man er slik man blir behandlet." Georg forsto det ikke da. Nå gjør han det. Blir en behandlet som ufør, så blir en ufør. Blir en behandlet som et medmenneske, så blir en et medmenneske. Dette gjelder normale mennesker. Mennesker med et normalt fungerende følelsesliv. Mennesker som har fått en alvorlig psykisk brist eller som har ødelagt seg med rus, reagerer ikke alltid slik.
I helsesektoren ble Georg behandlet som ufør. Da ble han ufør. Den stadige fokuse-ringen på skaden, ikke på det positive - på restreserve. Ikke frisk. Ikke på likefot: Pasient. Ordet "pasient". Det gir en følelse av mindreverdighet. Noe dårligere enn et friskt menneske. "Noe" som observeres, diagnostiseres og utredes.
Mange av Georgs studiekamerater, venner og bekjente er nå kommet til topps på karrierestigen: Direktør, byråsjef, advokat, selvstendig næringsdrivende, professor etc. Andre har valgt mindre ærgjerrige karrierer. Felles for dem alle: De er til nytte i samfunnet. Samfunnet trenger dem og lønner dem. De fungerer i en sosial sammen-heng...

Georg tror psykolog Eik forstår hans frustrasjoner. De samtaler før testene begynner. Georg repeterer hendelsesforløpet ulykkesdagen, ved alle innleggelsene og undersøkelsene som fulgte. Eik spør:

- Kjørte du bil hit?
- Nei. Jeg kjører bare når jeg må. Kjøring krever sterk konsentrasjon. Det koster smerter. Derfor er bilkjøring i Oslo vanskelig og gir meg en større ulykkesrisiko enn jeg ønsker å ta. Jeg tok toget hit fordi jeg ønsket å være mest mulig opplagt til møtet.
- Endringer siden sist?
- Jeg er ikke bedre. Derimot er jeg blitt flinkere til å tilpasse meg den situasjonen og de plagene jeg har. Denne prosessen foregår bevisst og ubevisst - en tilpasning til et annet funksjonsnivå. Utad kan dette virke som om jeg er blitt bedre. Fordi jeg ikke kjemper for å vinne tilbake mitt tidligere funksjonsnivå, men økonomiserer med kreftene.
- Mmm.
- Jeg har gått lenge på tomgang, uten mulighet til å få til noe - skape noe som kan bli verdsatt...
- Hjelpemidler?
- Krage, korsett, myke spesialsåler i skoene, balans spesialstol, vannseng, opp-blåsbar krage til lange reiser, brodder under skoene om vinteren, hørselsvern og propper mot støy, TNS - såkalt transcutan nervestimulering: Et elektrisk apparat som dem-per smertene, spesiell pute i korsryggen med feste og remmer om knærne for å støtte ryggen når jeg sitter og et hjemmedata-anlegg med tekstbehandling og retteprogram til brevskriving. Jeg liker ikke å skille meg ut. Prøver derfor å skjule korsettet under klærne. De øvrige "remediene" brukes ikke mer enn jeg trenger, heller mindre. Det gir en god følelse å kunne gå på gaten uten å bli sett på som ufør. I dagliglivet forsøker jeg å dekke over og fortrenge min uførhet. Ved undersøkelser hos "medisinsk sakkyndige" blir rollen snudd. Da må jeg fokusere på skaden. Denne omstillingen klarer jeg ikke alltid. Dagliglivet gir vaner og uvaner knyttet til det å mestre, tilpasse og fortrenge hverdagens praktiske utfordringer...
Pause.
- Jeg har en fordel som uførepensjonist: Mer tid til mitt barn enn mange andre fe-dre. Tid til barna er min viktigste ressurs og fremtidsinvestering.
- Har du like mange venner nå som før du ble skadd?
- Det har blitt færre. En viktig sosial dimensjon falt bort da jeg havnet utenfor yrkeslivet: Mange får venner gjennom jobben. Studietiden og yrkeslivet gir sosiale kontakter og nye venner. Skaden skaper et asosialt mønster. Det er ikke lett for venner å forstå denne forandringen: Fra utadvendt livslyst til periodevis innesluttethet, skyhet og tilbaketrukkethet. Det kan virke som passivitet og initiativløshet, kanskje interesseløshet hos venner. Skaden setter samtidig fysiske begrensninger for utfoldelse sammen med venner. Som sykkelturer i marka, joggeturer rundt Sognsvann, karatetrening og andre aktiviteter jeg tidligere var med på. En gang overhørte jeg en kommentar: "Georg snakker bare om plagene sine og denne bilulykken. Så slitsomt". Plager og problemer gir selvopptatthet. Selvopptatthet er som en mur mot omverden. Et selvforsvar som isolerer: Usynlige murer stenger da for verdifulle impulser. Impulser som gir vekst og næring til en positiv livsutfoldelse. Skriving er viktig, det gir en form for selvterapi. En nær venn kan bety mye når livet har floket seg til. En som har tid og som kan avlede oppmerksomheten fra problemene. Åpne til verden utenfor egen snever sirkel. Gi tilbake følelsen av å være en del av en helhet fremfor en barrikadert festning omgitt av truende skygger. "Du ser jo så frisk ut", sier venner: Det er "walk and talk-syndromet". Kan jeg gå, stå og snakke så er jeg frisk: Plagene syns ikke utenpå når jeg ikke bruker krage og når korsettet er skjult under klærne. Det er dessuten vanskelig for venner å forstå variasjonene i tilstanden. Enkelte dager kan jeg være nær på frisk, andre ganger helt utslått.
Pause.
- Jeg har gjennomgått en personlighetsendring...
- Hvordan da?
- Føler meg mer reservert. Tilbakeholdende. Mindre spontan...
- På grunn av skaden?
- Vet ikke. En personlighetsutvikling ville kanskje skjedd uansett skadd eller frisk. Det er en del av livet, men...
Pause.
- Hvor var jeg nå?
Eik ser alvorlig på Georg:
- Fortsatt problemer med avsporinger?
- Ja, men nå er jeg vanligvis flinkere til å takle avsporingene. Det er lettere å innrømme at de er der. Tidligere skammet jeg meg over å miste tråden i samtaler. Nå er jeg ikke redd for å si som det er. Dette har en gunstig psykologisk effekt. Plagsomt er det likevel. Særlig i samtaler som krever konsentrasjon. Da avspores jeg oftere og får raskt økende hodepine.
- Jaha...
- Noen "uvaner" har jeg fått etter skaden: Jeg avbryter mennesker jeg snakker med. Det har sammenheng med at jeg mister tanker midt i en samtale. Dermed griper jeg tankene før de er borte, for ikke å glemme hva jeg har å si.
Pause.
- Læring er vanskelig: Ny kunnskap glipper ut av hukommelsen som vann ut av en sil. Jeg gjentar og gjentar. Likevel er det borte når det skal hentes frem til bruk. Hjemme står en omfangsrik bokhylle med faglitteratur og ringpermer breddfulle med notater. Samtidig er det yrkesfaglige funksjonsnivået på et lavmål etter så lang tid uten å kunne prøve meg ut.
- Hmmm.
- Jeg har store problemer med å huske navn. Jeg roter og blander navn. Kan plutselig glemme et navn jeg har kjent i årevis. Disse plagene gjør meg sosialt usikker. Gjør det ulystbetont og anstrengende å være sammen med "nye" mennesker. Dermed fører plagene meg i asosial retning.
Pause.
- Årene utenfor yrkeslivet rommet også jappetiden. En periode som mer enn tidli-gere har målt menneskelig lykke og fremgang i materielle, målbare verdier. Slike samfunnstrender skader uførepensjonisters selvfølelse og sosiale anseelse. Det samme gjelder andre grupper mennesker som ikke er vellykkede ut i fra tidens verdinormer... Følelsen av ikke å være til nytte er sterkt ødeleggende. Det skaper isolasjon, depresjon og lavt selvbilde.
- Har du hatt selvmordstanker?
- Problemstillingen er motsatt for meg. Jeg frykter denne belastende prosessen skal resultere i hjerteinfarkt og død før rettssaken er avsluttet og erstatningen utbetalt. Jeg håper inderlig jeg får leve slik at jeg får oppleve resultatet av denne kampen og samtidig kunne sikre familien et økonomisk fundament hvis jeg faller fra. Uansett regner jeg med at skaden og det jeg har gjennomgått, kan ha redusert mine muligheter til å bli en gammel mann. Jeg er ikke defensiv av den grunn. Tross alt har jeg et rikt, meningsfylt liv nå. Jeg vil kjempe for å beholde dette livet så lenge jeg kan...
- Hmm...
- I en periode deltok jeg på en trimgruppe for nakkeslengskadde i regi av et fysi-kalsk senter i Oslo. Dette hadde en gunstig effekt med en dyktig fysioterapeut som in-struktør. Da en annen overtok året etter, var det gode opplegget borte. Jeg sluttet. Har siden ikke funnet tilsvarende tilbud.
- Det er lenge siden du ble testet på Ullevål sykehus. Vi må ta det hele på nytt. Du husker kanskje testene igjen?
- Slike ting husker jeg ikke mye av.
- Testene kan virke litt "corny", men... Testene refererer seg til forskjellige typer hjernefunksjoner. Det er slik jeg finner ut hvilke deler av hjernen som er skadet...
- OK.
- Jeg leser ti ord og du skal gjenta det du husker: Tog, gutt, fugl, bord, kniv...
Den samme testen igjen og igjen. Georg husket litt mer for hver gang ordrekken ble gjentatt.
Så figurer:
- Se på disse figurene i ti sekunder. Tegn deretter hva du så...
- Se på skjermen og trykk på en av de tre knappene for å gi rett svar: Alternativ en, to eller tre. Hva du mener er rett... Se på bildene. Hva mangler...
Spisepause. Nye tester.
Slutt kl. 15. Da gjenstår flere undersøkelser.
Til toget. Hodet føles mørbanket, nakken verker. Lang ventetid på en frossen perrong. En unggutt sitter åndsfraværende på en benk med en støyende reiseradio. Tygger tyggegummi og ser uskyldig mot andre på perrongen.
- Tog fra Eidsvoll til Skøyen på spor 3!
Toget kommer. Ombordstigning. Utsikt fra togvindu: De samme triste bygningene i frossent dagslys. Travle mennesker på veier og i kontorbygninger. Slutt på en arbeidsdag i Oslo. Hodet verker: Den intense hodepinen som biter seg fast og blir i flere dager: Kvalmen varsler Georg om overanstrengelse. Nakken og ryggen verker.
Drosje hjem fra jernbanestasjonen til vannsengen. Kald klut på pannen. Gradvis begyner "de små grå" igjen å fungere...
En test skal besvares hjemme og returneres i posten før neste møte med psykologen: En spørreundersøkelse som skal avsløre ulike typer psykiske plager og avvik som paranoya, pyromani, kriminalitet av ulike slag etc. Testen føles uegnet. Georg sliter seg gjennom 540 spørsmål, krysser av på eget ark. Etter tre dagers innsats er besvarelsen ferdig.