Gunnar Christensen

Dommen
- Jeg har tapt saken! Jeg er ruinert!
Budskapet slår Georg som et lynnedslag. Gradvis går realitetene opp for han. Som om han har våknet etter et kraftig slag i hodet. Georg føler alt går "i sakte kino". Svetten renner i strie strømmer over ansiktet. Svir i øynene. Han gnir seg vantro i øynene. Som for å klarne synet. Prøver igjen å tyde domsresultatet på de maskinskrevne sidene signert lagdommerne. Georg skjelver på hendene. Bokstavene danser. Han legger brevet på bordet. Tankene raser omkring som ping-pongballer i hodet. Dette er resultatet av lagdommen: Georg dømmes til å dekke saksomkostningene. Den tilkjente erstatningen dekker ikke engang advokathonoraret - som nå er kommet opp i en million kroner. Utgiftene til saksgang, rettsgebyrer, honorarer til sakkyndige og andre saksomkostninger har spist opp alt Georg har oppspart og kjempet for. Alt han har fått utbetalt i ulykkesforsikring, forhåndsutbetalinger og renter. I tillegg blir den utbetalte ulykkesforsikringen avkortet: Fordi uføregraden er "prutet" ned fra 50 til 40 prosent. Utbetalingen av ménerstatning må delvis tilbakebetales av samme grunn. Dessuten har Georg i utsikt at uførepensjonens realverdi trolig vil synke i årene som kommer. Studielånet blir dessuten gjeninnført. Dette på grunn av formueverdien på selvangivelsene de siste årene: Lånekassen har sjekket Georgs formuestatus før domsresultat i lagmannsretten, og funnet at han har bedre økonomi enn forventet da vedtaket om gjeldsettergivelse ble fattet. I tillegg har domsresultatet nå innkalkulert gjeldsreduksjonen i Lånekassen som avkorting på erstatningssummen. Situasjonen er et mareritt. Georg sitter nå ribbet tilbake. Utmattet, bitter og oppgitt. Etter drøye ti års forgjeves kamp om å få dekket sitt faktiske, økonomiske tap. Tapet er større en Georg noen gang kunne frykte. En ødelagt helse, en ødelagt økonomi, spottet i domstolene og hånet av forsikringsleger. De eneste som har tjent på dette er Georgs advokat, de medisinsk sakkyndige foruten alle behandlerne. Norsk Bilforsikring er den store vinneren. Forsikringsselskapet sitter igjen med en kjempegevinst etter dette. Gevinsten er avskrekking av trafikkskadde, lemlestede mennesker: De med håp om å få dekket sitt faktiske tap etter ulykkene. Som nå ikke våger å reise søksmål. Georg er nå uten økonomisk erstatning for tapet han har lidd som følge av bilulykken. Verden raser sammen for han. Som i et jordskjelv. Hendelsesforløpet passerer revy for Georgs indre øye. Han kaster papirene fra seg og skriker desperat av full hals:
- NEI! Stopp! Dette må være en feil! Det er ikke sant! Det kan ikke være sant. Hjelp! Jeg er ruinert! RUINERT! Hvorfor må dette ramme meg? Hvorfor meg? Hva har jeg gjort som fortjener en slik skjebne?
Det føles som skipsforlis i storm. Georg ligger blåfrossen i havet. Blir kastet mot land i stormfulle kast. Stormen har komponenter av depresjon og mengder av praktiske problemer med påfølgende skilsmisse og økonomisk nedtur. Georg dras ned i bølgenes sats mot svaberg. Han slynges i stor kraft mot glatte stein i voldsom kraft. Og blir borte...
Nye drømmebilder dukker opp: Georg ser de gamle, skrøpelige minstepensjonistene i Frognerparken. Med slitte klær. De åpner søppeldunkene. Titter ned i dem. Stikker en arm ned i dunken. Roter rundt i avfallet. Trekker opp en tom panteflaske. Legger den forsiktig i den gamle trillebagen sammen med andre panteflasker. Ser seg om-kring - om noen ser. Som om det er en skam å plukke panteflasker. Det røper fattigdom. Georg ser seg selv plukke flasker i konkurranse med disse fattige gamle. Skammer seg over å måtte kjempe om panteflaskene som disse gamle så sårt trenger. Georg er nå selv i en like desperat situasjon. Han roter i papirkorger, kryper under busker og undersøker søppelkasser. Prøver å gjøre det uten å bli lagt merke til. Særlig av kjente. Det er en skam å være fattig i Norge: Fattige står ikke langs allfarveg med tiggerstaven som i India. De gjemmer seg bort. Skammer seg over å være fattige. Georg teller varsomt sine panteflasker med skjelvende hender. Regner ut:
- I dag har jeg råd til å kjøpe margarin.
Blant Oslos gamle minstepensjonister. Et liv i daglig kamp mot underernæring. Kamp mot å fryse om vinteren. Georg leter febrilsk etter panteflasker. For å klare seg. Mens han leter opp en panteflaske fra en søppeldunk, føles det som om han har sel-skap. Georg ser opp. Føler seg med ett lammet. Som rammet av et lynnedslag. De står alle rundt han i her i Frognerparken. Alle fiendene hans: Statens Energi - hovedstyret med de to generaldirektørene i spissen, assisterende overlege fra Tynset sykehus, forsikringslegen og overlegen ved Ullevål sykehus, hans tidligere advokat Hovden, forsikringsselskapets advokat Pettersen, de medisinsk sakkyndige i lagmannsretten, dommerne fra lagmanssretten i sine sorte, dystre kapper. De betrakter Georg med skadefryd. De er seierherrer. Det står skrevet i ansiktene deres. De liker det de nå ser. Den "nye" generaldirektøren trer frem og sier:
- Jeg har fulgt nøye med som jeg sa. Jeg har tatt mine forholdsregler. Nå har vi deg dit vi vil. Nå er du ufarlig for oss. Vi har avvæpnet deg. Du kan ikke skade oss lengre. Du er en "ikkeperson". Vår oppgave er fullført.
Seierherrene vender Georg ryggen og går i triumf. Overmakten har vunnet. Georg står tilbake ved søppelkassen. Ser ryggene fjerne seg. Sammenhengene går opp for Georg som en aha-opplevelse:
- Har virkelig alle disse menneskene samarbeidet mot meg? Var jeg virkelig så farlig for dem at dette var nødvendig? Hvor tett har de samarbeidet? Det spiller ingen rolle nå. Jeg har tapt kampen om et verdig liv. Disse menneskene har oppfattet min situasjon og min kamp som et angrep på dem. Hvordan ble det slik? Hvorfor fikk jeg så mange imot meg? En slik massiv overmakt.
Georg støtter seg svimmel til søppelkassen. Da ser han plutselig en uteligger komme. Uteliggeren sier:
- Du er en av oss nå. En av oss som har mistet alt. Alt unntatt livet. Snart er også det borte...
Drømmebildene skifter scene på ny: Georg ser seg selv som kvestet tigger i New Delhis skitne, stinkende slum. Med filler om livet under gloheit sol. Han skriker på de rike turistenes oppmerksomhet:
- Gi meg en Rupé! Please! Jeg er en stakkars trafikkskadd. Uforskyldt trafikkskadd. Dolket i ryggen. Domstolen har ruinert meg. Forsikringslegene har forrådt meg. Arbeidsgiver har tråkket på meg. Forsikringsselskapet har knekt meg med sin korrupte bestikkelsestaktikk. Alle er kjøpt opp i dette samfunnet! Alle! Det stinker! Se i nåde til meg! Gi meg en Rupé! En Rupé! Please!
Andre tiggere overdøver Georg. Med høyere hyl og alvorligere skader. Georg kjemper kampen for å overleve på gaten, men kjenner på seg at det går mot døden. Georg ser hvor brydd turistene blir av tiggerkoret. Noen slenger en mynt mot mengden. For å få fred. Den lander aldri hos Georg. Det nytter ikke. De fattige rykker nærmere turistene i håp om mer. Georg er en av tiggerne nå. Han er desperat:
- SIR. PLEASE! Gi meg en Rupé! Jeg sulter. SULTER!
Georg blir liggende i rennesteinen. Med hikstende krampegråt. Han kjenner hvor-dan kreftene gradvis svinner ut av legemet. Så blir han borte. Glir bort fra denne til-værelsen...

Kona rusker Georg våken:

- Hva er det du hyler for? Midt på natten. Er du syk eller drømmer du?
Gradvis kommer Georg til seg. Han er våt av svette. Blodet pumper kraftig i tinnin-gene. Huden er varm som i feber. Han føler seg støl. Som etter en fysisk kraftan-strengelse. Georg ser seg fortumlet omkring i soverommet. Han er igjen tilbake i våken tilstand:
- Jeg har mareritt. Nå igjen. Det samme tema. Om igjen og om igjen. At jeg taper saken!
- Om dette går galt, så kan du anke til Høyesterett.
- Jeg kan ikke være sikker på å få saken opp for Høyesterett. Det er et nåløye hvor få slipper gjennom.
- Hvorfor så pessimistisk?
- Jeg har mistet troen på domstolene. Føler domstolene som et kynisk spill. Et skuespill som føyer seg inn i et kynisk samfunn. Der kameraderi og uformelle kontakter styrer. Og i tillegg: Regjeringen signaliserer krav om et lavere erstatningsnivå som dommerne lystrer. Troen på domstolene ble borte etter lagmannsrettens behandling med dommerens ord i korridoren: "Enda en sak med skyhøye erstatningskrav!" Hvileløs herjer sinnet som i en skrekkfilm.
Georg møter nederlag i alle drømmescener. Ventetiden er et mareritt. Spenningen stiger for hver dag han venter. Han venter på dommen. Kanskje den siste dommen: Dommen som avgjør: Tiggerstav eller et verdig liv som trafikkskadd.

I studietiden var det en høytidelig, nervøs spenning omkring oppslagstavlene da sensuren falt. Sinnet var i ekstra alarmberedskap de siste skrittene frem til fokus på oppslagstavlens budskap med eget kodenummer repetert i minnet. Som om livet ble levd mer intenst akkurat der og da. Som om sinnet oppfattet langt mer detaljer omkring. Detaljer i korridoren, bilder på veggen, trærne utenfor vinduene og andre studenter. Tankene virret omkring alt Georg kunne og skulle gjøre om bare sensuren var han nådig...

Den samme spenningen satt i kroppen nå. Skjønt nå visste han ikke når "sensuren" falt. Ventetiden var traumatisk. Dessuten. Denne "sensuren" slår sterkere: Domsresultatet fra lagmannsretten. Dette domsresultatet kan ikke forbedres hvis høyesterett avviser anke. Da kan det ikke gjøres om ved en senere "eksamen". Domsresultatet blir da endelig. Med store økonomiske konsekvensene for Georg og den lille familiens videre liv. Nervene er i høyspenn. Et lite håp ligger på bunnen. Et svakt lite lysglimt av et håp. Men. De "små grå" forberedte seg på stryk-karakter. Georg har ikke nerver til å forvente et godt resultat denne gang. Han føler seg som en romersk gladiatorkjemper som står utslitt på arenaen og venter. Venter på keiserens tegn etter en hard kamp. Peker keiserens tommel opp får Georg leve. Pekter keiserens tommel ned, må han dø. Hvilken retning vil lagdommernes tomler peke?

- Smålig! Gjennomført smålig, sa advokat Fredriksen på telefonen da lagdommen ble kjent.

Det tok tid å komme seg etter den fysiske og psykiske mobiliseringen i retten. Overanstrengelsen hang i kroppen som en tung bør. Tanken på omkamp i høyesterett gjorde Georg matt og sliten. Da domsresultatet kom, forsto han at det fantes ingen andre alternativer. Saken måtte ankes til høyesterett. Resultatet av dommen var verre enn Georg hadde fryktet:
Norsk Bilforsikring høster de fleste fordelene av skaden i denne dommen. Dette i form av diverse avkortinger på erstatningsutbetalingen: Sammenliknet med byrettens dom.
Dommerne deler Norsk Bilforsikrings syn på at bortfall av gjeld til Statens låne-kasse reduserer utgiftene som følge av skaden. Ettergivelse av gjelden blir dermed en vesentlig fradragspost i erstatningsberegningen. Feilaktig har lagmannsretten tatt utgangspunkt i den gjelden Georg hadde til lånekassen like før delvis ettergivelse ble innvilget: Georg var ikke istand til å betale renter årene etter bilulykken. Derfor steg lånet med åtti tusen kroner: Dette er merutgifter som følge av ulykken. Disse var der-med gått dobbelt opp i Georgs disfavør. Og Georg risikerer nå at Lånekassen gjenrei-ser sitt krav mot han: Med henvisning til at han etter erstatningssaken har en bedre økonomisk situasjon, enn da deres vurdering forelå. Georg hadde utgifter til advokat-bistand for å oppnå gjeldsreduksjonen i lånekassen. Dette er en del av honoraromkostningene til advokatbistand som lagmannsretten nå finner for høye. Lagmannsretten har i dommen kortet ned på advokat Fredriksens honorarer. Dette reduserer i praksis Georgs endelige oppgjør ytterligere.
Retten mener bortfall av yrkesaktivt liv gir besparelser i form av sparte reiseutgifter til og fra jobben. Om fradrag for reduserte utgifter, skriver dommerne: "Dette er et gjennomgående prinsipp i erstatningsretten." I lagmannsretten hevdet advokat Fredriksen at Georg bor så sentralt i Oslo at reiseutgifter til og fra jobb er uaktuelt. Her er gangavstand til Oslo sentrum. Dette ble ikke hørt.
Dommerne tok ikke hensyn til rimelighet og romslighet slik advokat Fredriksen anbefalte lagmannsretten i sin prosedyre. Her har Norsk Bilforsikring fått full uttelling for sin politikk. Lagmannsretten har sett snevert på paragrafer og lovtolkninger. De har dessuten ikke tatt seg bryet med å beregne hva domsresultatet og tilkjent erstatningssum i praksis betyr for Georg.
Om utbetaling av ulykkesforsikringen heter det: Lagmannsretten hevder med henvisning til skatteloven, at det ved erstatningsutmålingen kan taes hensyn til forsikringsytelser som følge av skaden. Norsk Bilforsikring frafalt dette kravet i byretten. Trolig for å oppnå godvilje for andre mer drastiske kutt i erstatningskravet den gang. I lagmannsretten ble imidlertid kravet reist og lagrettsdommerne har gitt forsikringsselskapet medhold i denne påstand. Dette betyr en drastisk redusert skadeerstatning.
Erstatning av inntektstapet fra bilulykken og frem til nå: Her har retten kun støttet seg på skjønnsvurderinger, uten å ta bryet med å tallberegne dette faktisk. Retten bygger på Norsk Bilforsikrings beregninger. Om beregning av tap av fremtidig inntekt sier retten: "Etter en helhetsvurdering, blant annet av de artikler m.v. som har vært dokumentert og ellers vist til, er lagmannsretten i likhet med den sakkyndige, psykolog Rune Eik, kommet til at Carlsen før skaden inntraff, hadde utsikt til en "middels" karriere. Hans bakgrunn utmerker seg ikke spesielt slik at en jobbkarriére utover det vanlige for en akademiker ikke er sannsynlig. Lagmannsretten legger til grunn at Carlsen ikke ville nådd arbeidsledersjiktet i en Oslo-avis."
Georg spør:
- Hvilke forutsetninger har en arbeidsmarkedspsykolog for å uttale seg om mine karrieremuligheter innen pressen? Jeg jobbet som arbeidsleder i Morgenavisen før ulykken. Dette føles som et overgrep. Hva er en vanlig karriere for en akademiker? Vi finner akademikere i flere statsrådsembeter, høyere stillinger innen presse og informa-sjon, i ledelsen ved forskningsmiljøene, næringsliv m.v. Dommerne er selv akademikere...
Om restervervsevne sier lagmannsretten:
- Lagmannsretten legger til grunn at Carlsen fortsatt er skrivefør. Om dette vil kunne gi ham noen inntekter er imidlertid meget tvilsomt.
Om skatteulempen uttaler lagmannsretten:
- Ved fastsettelse av skatteulempen legger lagmannsretten til grunn at noe av erstatningen blir investert i egen bolig og noe i livrente. Det siste følger av skadelidtes plikt til å begrense skaden.
Dette munner ut i en skatteulempe på 15%. Ulemper ved å investere i livrente kom på ny ikke frem i lagmannsretten, liksom i byretten. Advokat Fredriksen feilvurderte igjen livrentens gjennomslagskraft hos dommerne. Norsk Bilforsikring fikk igjen ture frem med livrentens fordeler på Georgs bekostning.
Om Georgs merutgifter som følge av skaden, viser lagmannsretten til at invalide-prosenten nå er redusert til 40%. Dette er en direkte konsekvens av de siste legeerklæringene i saken. Advokat Fredriksen klarte ikke å overbevise lagmannsretten om at 50% er rett invaliditetsgrense, slik Georg fryktet. Lagmannsretten viser til forsikringslegen Granreims vurderinger og siterer han. Som fryktet innkasserte forsikringsadvokat Pettersen her gevinst på sin taktikk: Han trakk frem forsikringslegen først: Taktikken om første informasjonskilde, slo an hos dommerne. Betydningen av å komme først med informasjon til en målgruppe er klart dokumentert i sosiologiske undersøkelser. F. eks. etter EF-debatten i 1972.
Lagmannsretten konkluderer at "det ikke er årsakssammenheng mellom ryggplagene og bilulykken."
De medisinsk sakkyndiges makt plager Georg: Hvordan de bruker og misbruker sin makt. Er medisinsk sakkyndige hellige kuer som advokatene er redde for å gi berettigede korreksjoner? Jo lengre feil i legeerklæringer blir stående uimotsagt av trafikkofferets advokat, dess større skade påføres offeret.
Georg ser nå, at han fikk rett i alt han fryktet etter de tre siste legeundersøkelsene oppnevnt av lagretten. Skaden er skjedd og den er nå uopprettelig. Georg har betalt en høy pris for denne runden i lagmannsretten. Til ingen nytte. Han har ikke oppnådd et resultat han kan "leve med". Det gjør han bitter.
Får Georg noen gang tillit til "medisinske eksperter" etter dette? I lys av det som har skjedd, opplever han dem som motstandere. Georg føler de har misbrukt og tråkket på han. Maktovergrep. Og lagmannsretten har ikke satt spørsmålstegn ved forholdet mellom medisinske eksperter og forsikringsselskapene. Dette til tross for at temaet er velkjent gjennom media.
Lagrettsdommerne skriver videre:
- Carlsens skade er godkjent som yrkesskade. Utgiftene til medisinsk og tannmedisinsk behandling blir derfor dekket av Folketrygden. På dette området blir Carlsen således ikke påført ekstra utgifter.
Dette er en vesentlig feil i dommen. De store utgiftene til behandling av bittskjevheten etter ulykken blir ikke dekket av Folketrygden. Dette ble opplyst i retten og er bekreftet skriftlig i brev fra Trygdekontoret dokumentert for lagmannsretten. Disse papirene ble åpenbart ikke lest av dommerne. Fordi de ikke ble "dokumentert" eller lest opp i lagmannsretten? Uttalelsene fra professor Sigbjørn Dalen på odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, gav dette resultatet i Trygdeetaten: Han fant ikke "tilstrekkelig sannsynlighet for" en sammenheng mellom bittskjevheten og skaden. Georg må selv dekke betydelige utgifter til bittregulering etter ulykken. Som verken Folketrygden eller lagmannsretten vil gi Georg dekning for: Alle fyllingene måtte skiftes i forbindelse med tannreguleringen og bittjusteringen. Dette har til nå kostet Georg femogtredve tusen kroner. Det oppleves bittert å måtte dekke en slik påført merutgift av egne midler.
Om de dokumenterte merutgifter som følge av skaden: Georgs nitidige ekstraarbeid med å sette opp regnskap for disse utgifter, ble satt til side i lagmannsretten: De innhentede prisanbudene på praktisk hjelp ble degradert ved at kravet ble drastisk senket. Flere av disse postene ble fjernet av advokat Frediksen under rettsforhandlingene før krav ble formulert som "påstand". Dette for å gi dommerne inntrykk av et nøkternt krav. Georg tror dette kan ha gitt retten inntrykk av at her var "mye å gå på". At det var tatt godt i. Lagdommen oppforder Georg nå i praksis til å dekke disse kostnadene med bruk av såkalt "svart arbeid": Lagmannsretten skar drastisk ned på det fra før barberte utgiftsanslaget.
Hjelpemidlene fikk ulik skjebne i lagdommen: Alt etter om lagdommerne mente disse kan tilskrives ryggplagen eller ikke. På Georg virker det latterlig når lagmannsretten uttaler seg om hans behov for krage, korsett og spesialsåler i skoene: Fordi disse utgiftene er små og dekkes i sin helhet av Folketrygden. De inngår kort og godt ikke i erstatningskravet. Dette beviser at lagmannsretten ikke har maktet å orientere seg i saken. Spesialstol dekkes ikke av Folketrygden. Lagmannsretten godkjenner heller ikke den som reell utgift. Lagmannsrettens tilkjente beløp til årlige merutgifter dekker ikke på langt nær det retten verbalt har godkjent av merutgifter som følge av skaden. Retten har ikke tatt de økonomiske konsekvensene av hva de selv har godkjent og hva de har strøket av slike merutgifter.
Driftsutgiftene til bruk av TNS-apparatet godkjennes ikke av lagmannsretten. Dette er betydelige utgifter. Så betydelige at Georg ikke kan benytte dette apparatet hvis han ikke får dette dekket. Fordi disse utgiftene da vil gå på bekostning av andre behov og utgifter.
Om arbeid i hjemmet som følge av skaden: Her tyder lagmannsrettens vurderinger på at de tre domsmenn kun har teoretisk kunnskap om husarbeid. Uttalelsene virker absurd i lys av den argumentasjonen som er fremført i denne sammenheng. Her heter det bl.a.:
- Carlsen vil trenge mer hjelp med det daglige husarbeid og husvedlikehold. Siden Carlsen er hjemme spares på den annen side utgiftene til pass av barna. Han kan også i noen grad avlaste sin ektefelle f.eks. med arbeid i kjøkkenet, noe som også har økonomisk verdi.
Retten har åpenbart lett med lys og lykte etter argumenter for å skjære ned på erstatningen. Samtidig vitner uttalelsen om liten innlevelsesevne i og forståelse av de plager og begrensninger nakkeslangskadde har. Dette til tross for en betydelig mengde spesialistuttalelser og verbale forklaringer i lagmannsretten.
Georgs utgifter til advokatbistand: Advokatutgifter til saksanleggelse er "redusert". Begrunnelsen er at disse utgiftene er for høye. Lagdommerne har ikke forstått at disse utgiftene er blitt så høye bl.a. som følge av av Norsk Bilforsikrings politikk i denne saken: Utgifter til merarbeid for advokat Fredriksen bl.a. i form av krav til urimelig mange detaljer. Detaljer som i praksis ikke har tjent til annet enn uthaling av saken.
Når retten reduserer utgiftene til advokatbistand, betyr dette i praksis en ytterligere, dramatisk avkorting av Georgs tilkjente erstatning. Fordi Georg må dekke denne del av advokathonoraret av egne midler: Georg finner denne praksis tvilsom og lite i overensstemmelse med inskripsjonen over hovedinngangen i Lagmannsrettens egen bygning: "Lov, sandhed, ret". Tror lagdommerne virkelig at advokat Fredriksen reduserer sitt honorarkrav i saken som følge av deres uttalelser?
Retten uttaler videre:
- Økte omkostninger som følge av skifte av advokat, er selskapet ikke forpliktet til å godta.
Slike domsuttalelser begrenser skadelidtes frihet og muligheter på en skremmende måte. I et demokratisk samfunn, bør en skadelidt - som finner at advokaten ikke ivaretar skadelidtes interesser - kunne skifte advokat uten å bli straffet av domstolene. Dette prinsippet i lagdommen er urovekkende. Domsuttalelsen vitner om en smålighet og sneversynthet Georg ikke trodde var mulig på dette plan i rettsapparatet.
Georg reagerer sterkt på rettens avgjørelse om at honoraret til aktuarbistand for byretten belastes han. Som om dette er en unødig utgift. Det er dessuten kjent at Georgs aktuar bisto byrettsdommeren i hans erstatningsberegning. Denne bistand kunne aktuaren gjøre rimeligere for byretten, fordi aktuaren alt var kjent med saken. Også her finnes en betydelig urimelighet.
Småligheten i domsmennenes tankegang videreføres i Norsk Bilforsikrings utgifter til utarbeidelsen av utdrag for lagmannsretten. Her heter det:
- Lagmannsretten legger til grunn at alle dokumenter inntatt i bind 3 og 4, samt en vesentlig del av bind 2 er inntatt etter krav fra Carlsen. Disse dokumentene har i meget liten utstrekning vært påberopt under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner derfor at Carlsen må bære vel halvparten av omkostningene med utdraget.
Igjen har retten funnet et argument for å skjære ned erstatningskravet. Samtidig bekrefter denne uttalelsen: At lagdommerne ikke leser annet forelagt materiale enn det advokatene leser opp i retten. En praksis Georg aldri tidligere har hørt om, men som åpenbart er innarbeidet i lagmannsrettens praksis. En rekke dokumenter - som er av vesentlig betydning for vurderingen av Georgs sak - er ikke lest av dommerne: Her bekreftes at dommerne arbeider på den enkleste og makeligste måte: Ved å lese minst mulig i saken. Verst er likevel rettens konkluderende formulering:
- Carlsen ansees derfor for å ha vunnet saken, og skal tilkjennes...
Denne uttalelsen er et slag i ansiktet. En hån. Domsresultatet er en hån mot Georg som skadelidt og et alvorlig tilbakeslag for erstatningsretten i Norge. Dommen var enstemmig.
I domsslutningen blir Norsk Bilforsikring dømt til å betale Georg et beløp tilsva-rende knappe 35 % av det han ble tilgjent i byretten. Videre ble Norsk Bilforsikring dømt til å betale 18% renter av erstatningsbeløpet fra domsresultatet foreligger til betaling skjer. Utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegg og saksomkostninger for byretten og lagmannsretten: Norsk Bilforsikring ble dømt til å betale Georg 190.000 kroner til dekning av disse utgiftene. I tillegg betaler Norsk Bilforsikring utgiftene til de oppnevnte sakkyndige, heter det.
Finnes ikke samsvar mellom lovens krav om full skadeerstatning og den praktiske virkelighet for norsk rett?
Nei.
Etter ti års kamp mot forsikringsselskapet. Hva har Georg oppnådd? Han er påført ytterligere skade i rettsapparatet: Rettsprosessen, inklusive den medisinske etterundersøkelsen lagmannsretten tok initiativ til, er blitt en like stor belastning som selve skaden. Fra før er helsa ødelagt i bilulykken. Er kampen verd den høye prisen Georg nå betaler? Uopprettelig tilleggsskade i rettsapparatet etter den fysiske skaden, og en hån av en skadeerstatning. Det er prisen Georg har betalt. Han reagerer mest på måten det hele fungerer på. Hvorfor må Georg tråkkes på av retten, av medisinsk sakkyndige og av forsikringsselskapets advokat? Er det ikke mulig å føre en rettsak i Norge uten å bli mistenkeliggjort og krenket?
Georg tvinges til å anke sin sak inn for Høyesterett. Men hva er prisen videre? Er det rettsapparatets mening og intensjon å påføre skadelidte mennesker ytterligere skade i retten? Hvorfor har ingen fortalt Georg at prisen er så høy? Ikke en gang hans ad-vokat? Hvorfor må disse nye erfaringene innen norsk samfunnsliv gi Georg desillu-sjon og frustrasjon? Er Georg i utgangspunktet et naivt, godtroende menneske, med for høye forventninger til vårt samfunn?

Georg forestilte seg at champangekorkene gikk i taket ved Norsk Bilforsikrings juridiske avdeling da dommen ble kjent. Forbauselsen var derfor stor da det ble kjent at Norsk Bilforsikring anket saken inn for høyesteretts kjæremålsutvalg. Dette fordi Norsk Bilforsikring mente å ha vunnet saken. Det må Georg gi dem rett i. Norsk Bilforsikring mente det var feil at de skulle dekke det meste av sakens omkostninger i rettsforhandlingene. I sine "anførsler" skrev Norsk Bilforsikrings avdokat Pettersen:

"- Norsk Bilforsikring anfører at det må bygge på en rettsanvendelsesfeil når lagmannsretten dømmer Norsk Bilforsikring til å betale til Georg Carlsen saksomkostninger for byretten og lagmannsretten og i tillegg dømmer Norsk Bilforsikring alene å betale utgiftene med de oppnevnte sakkyndige ... lagmannsrettens dom påkjæres derfor."
Norsk Bilforsikring godtar lagdommens erstatningsnivå, men ønsker å presse Georg ytterligere på andel av kostnadene for domstolene. Til nå har saken kostet Georg drøyt en halv million kroner i advokathonorar i tillegg til saksomkostninger for domstolene. Georgs utlegg er langt høyere enn Norsk Bilforsikrings tilsvarende utgifter som følge av bevisbyrden. Får Norsk Bilforsikring medhold i sitt klagemål, inne-bærer dette i praksis en drastisk, ytterligere reduksjon av erstatningen.
Anken fra forsikringsselskapet øker temperaturen i saken. Georgs ressurssterke motpart har fått blod på tann. De ønsker å se mer blod. Medgangen har øket grådigheten. Nå ønsker Norsk Bilforsikring å presse Georg ytterligere. Knuse han. Vil Norsk Bilforsikring nå avsløre seg for domstolene? Er det lettere å få saken inn for Høyesterett om begge parter anker? Om så skjer: Hva venter Georg i Høyesterett? Hvilke kvaliteter har det høyeste nivået i det norske rettsapparatet?

Få uker etter anken mottok Georg en regning fra Eidsivating lagmannsrett. Her av-krevde lagmannsretten han et gebyr for motanke pålydende vel ti tusen kroner. I tillegg krav om dekning av salær til arbeidsmarkedspsykolog Rune Eik og professor i nevrologi Robert Magnussen på til sammen mer enn tretti tusen kroner. Georg må nå selv dekke utgiftene til to av de tre spesialistene tross dommens uttalelser. Under-

søkelsene ble pålagt Georg av lagmannsretten. Honoraret til forsikringslegen ble dek-ket av Norsk Bilforsikring. Dette beløpet fikk Georg ikke kjennskap til tross flere fo-respørsler om dette gjennom advokat Fredriksen.
Erfaringene så langt i rettsapparatet minner om en lottotrekning. Georg har tapt sine illusjoner om domstolenes høye kvaliteter. Nå føles det videre arbeidet i saken kun som noe han må fullføre. Først etter endelig dom får Georg fred. Da har han gjort hva han kunne og har intet å bebreide seg selv.