Gunnar Christensen

"Lov, Sandhed, Ret"
Eidsivating Lagmannsrett holdt til bak store, tunge dobbeldører i Oslo sentrum. Bygningen fylte hele kvartalets lengde med fasade og hovedinngang mot finansdepartementet i Apotekergata, mellom Akersgata og Grubbegata. Fasadens massive, mørke steinblokker ga et grunnfestet solid, men trist inntrykk: Tross innslag av røde murstein i andre og tredje etasje. Over inngangspartiet sto skrevet: " Lov, Sandhed, Ret". Utenfor bygningen var hektisk aktivitet mens klokken tikket mot ni hver morgen. Drosjer, politibiler og privatbiler stoppet for å lesse av mennesker: Alle med målbevisst gange mot hovedinngangen. Vind og regn rev i klær og hår. Tunge vesker og dokumentbunker ble båret inn.
Georg brakte sine papirer i en trillebag. Advokat Fredriksen hjalp Georg opp trappene. Den tunge tredøren knaket i hengslene. Innenfor voktet en politikonstabel. Vestibylen var stor, men mørk, tom og dyster tross stor takhøyde. Ruskeværet utenfor slapp lite dagslys inn gjennom vinduene på hver side av hovedinngangen. Fargene minnet om de gamle klasserommene Georg opplevde i sine første år på barneskolen: En trist, blass grønnfarge på veggene blandet med lysgrått under lysgrått tak. Brede sorte trapper med lysgrå søyler voktet av messingløver på begge sider, førte opp til første og andre etasje med korridorer til begge sider. Bygningen gav Georg en nedtrykt, trist stemning. En tilårskommen vakt hadde sitt lille kontor på venstre side i første etasje. To pensjonister satt på en benk utenfor kontoret hans. De samtalte med vakten om Oslo i "gamle dager". De satt der uanfektet av travle mennesker som strømmet mot bygningens rettssaler. Her ventet Georg mens advokat Fredriksen lånte vaktens telefon.
Rettsal 62 var i enden av en korridor i andre etasje. Vinduene vendte mot Akersgata, Oslos pressegate. Mot den ene kortveggen sto det massive dommerkateteret med de tre dommerstolene. På veggen over tronet riksvåpnet som eneste veggdekorasjon i rommet. Bunkene saksdokumenter svulmet på de tre dommerplassene. Langs langveggene hadde hver part sine enkle, spinkle stoler og bord. Lokalet virket tomt og trist. Stoler og bord ga ekko i veggene. Her skulle Georgs videre skjebne avgjøres.
Georg ankom rettsalen hver morgen sammen med sin advokat. Han ble hver morgen møtt av Norsk Bilforsikrings advokat Pettersen. Pettersen satt der med ryggen mot vinduene. Iført sin sorte kappe. Kampklar. Med sitt intense, anspente blikk forskanset bak store hornbriller. Han satt der liksom en godt forberedt skolegutt som ønsket å bli hørt i leksen for å forbedre sin karakter.
I rettsforhandlingene var advokat Pettersen godt forberedt denne gang: Han jobbet intenst og detaljert for å mistenkeliggjøre alt ved Georgs helsetilstand som kunne tenkes å gå i Norsk Bilforsikrings favør. Likeså ble merutgiftspostene dissekert og trukket i tvil. Det så ut til at Pettersen var godt fornøyd med seg selv: Han understrekte sin kritikk av Georgs kravsposter og personopplysninger med et smil for hvert poeng. Han gikk til angrep med stor iver. Som om hans videre karriere innen Norsk Bilforsikring var avhengig av at han måtte vinne denne saken. Han representerte et forsikringsselskap med store overskudd. Overskudd bl.a. som følge av bevisst og målrettet motstand mot alle berettigede krav fra trafikkskadde. Nå ville dette selskapet knekke Georgs krav...
Dommersekretæren svinset rundt forberedelsene til dagens duell. I sort kappe delte hun ut pappbegre med vann til dommerbordet og partenes advokater. Hun smilte oppmuntrende. Som et krampaktig forsøk på å lette den spente, trykkende stemningen. Hun hadde plassen sin i kroken ved vinduet. På en liten leksepult bak dommerbordet satt hun med sine notater og egne eksemplarer av haugen med saksdokumenter. Straks klokken rundet ni, mønstret hun den dystre salen, og strenet ut for å varsle de tre dommerne om at de kan gjøre sin entré. Justisteateret var i gang med dagens forestilling. En tradisjonsbunden kjøreplan etter gammel oppskrift.
Dommerne kom inn i rettsalen i den rekkefølgen de satt. Alle iført den rituelle sorte kappen. Advokatene smilte og bukket dypt og ærbødig idet dommerne gjorde sin entré. Bukkene ble besvart av de tre dommerne, mens de gikk mot plassene sine. Dagens første forestilling var i gang. Ritualet fortalte alt om maktfordelingen i rettsalen. De tre mektige menn på podiet hadde all makt i denne sal. De to advokatene og klienten på gulvet, var prisgitt deres nådige avgjørelser og innfall. Georg frøs på ryggen. Det er noe skremmende med slike autoritære yrkesroller. Fordi feilvurderinger i slike maktposisjoner kan gi store skadevirkninger. Georg var totalt prisgitt dommernes vurderinger og holdninger. Derfor var hans oppmerksomhet intenst rettet mot dem.
Før Georg lærte seg navnene, satte han egne kallenavn på dem: "Adolf" kom først inn døren hver morgen. En mann i midten av sekstiårene. Med hvit hårmanke og granskende blikk over brilleglassene. Han hadde et behov for å pirke borti alle tenkelige og utenkelige detaljer. Som om han sto overfor en kriminell som måtte avsløres ved de utroligste og mest uberegnelige kontrollspørsmål. "Adolf" vekslet stadig megetsigende blikk, smil og nikk med Norsk Bilforsikrings advokat Pettersen.
Etter første dag spurte advokater på Fredriksens kontor hvilke dommere Georg hadde. Georg beskrev "Adolf" så godt han kunne. De visste da straks hvem han var og nevnte han ved navn. Georg forsto han var beryktet blant skadelidtes advokater.
Rettens administrator satt i midten. På en stol noe mer høyrygget og påkostet i utskjæringene, enn de to andre dommerstolene. Georg kalte han "Administrator". Rettens administrator var en mann i femtiårene. Flintskallet bak store hornbriller. Når han rynket pannen - noe han gjorde ofte - fikk han et bekymret uttrykk. Et uttrykk Georg var usikker på hvordan han skulle tolke. Administrator virket upartisk og stilte saklige og intelligente spørsmål. Han var mer tilbakeholdende enn "Adolf". Georg fikk et positivt inntrykk av han og satte sitt håp til at hans vurderinger ville være avbalanserte. Det virket som om "Administrator" diskret prøvde å holde igjen på "Adolfs" innfall.
Den tredje dommeren kalte Georg "Mumi". En for lengst pensjonert dommer var trukket inn for å "fylle opp" dommerlaget: Gjøre dommerkollegiet fulltallig. Han satt der dypt nedsunket i stolen, liksom i sin egen verden. Med et tomt blikk bak store hornbriller. Åndsfraværende og engasjementsløs. Han bladde sjelden i sakspapirer. Gjorde han det, var det som oftest feil bind. Fra og til rettslokalet i pauser vagget han sakte og stillferdig med sitt triste, tomme og stillferdige uttrykk. Som et ensomt spøkelse hjemsøker gamle tomter, tuslet han alene i gangene fra og til rettsalen. Det virket som om han ikke hadde noen å snakke med, fordi alle hans like var borte. En vemodig og ensom skikkelse.
- Skammelig, sa advokat Fredriksen opprørt: - At Justisdepartementet søker slike løsninger.
- Også Justisdepartementet er underlagt Finansdepartementets økonomiske rammer, sa en annen formidlende.
- Mannen følger ikke med, kommenterte advokat Fredriksen bryskt: - Jeg har gitt han opp...
Med ryggen mot veggen og inngangsdøren satt "Georg Carlsens part" som det heter i rettsterminologien: Advokat Fredriksen og Georg satt bak to spinkle langbord. På bordet sto stablene av dokumenter. Advokat Fredriksen hadde skaffet Georg en bedre stol han kunne holde ut på de lange dagene i retten. I tillegg den karakteristiske kragen om halsen, korsett om korsryggen og korsryggstøtten med remmer spent over knærne. En pakke smertestillende midler var i beredskap for å ta de økte smerteplager TNS-apparatet ikke klarte å dempe.
Dette var dager i høyspenn. For alle andre aktører i denne sal var dette jobb - pro-fesjon. For Georg var dette en kamp for å få sin skadeerstatning. En kamp mot en overmakt med store maktmidler og pengemidler til rådighet.
Før rettsforhandlingene hadde Georg ambisjoner om å notere ned det som ble sagt. Om ikke der og da, så i hvert fall etter hver dags duell i retten. Dette sprakk alt første dagen. Som i byretten var Georg for sliten og trett til å bruke kreftene på dette. Igjen satt han med "Svarte-Per" når rettsforhandlingene skal beskrives og forklares. Som etter byretten må Georg flette sammen det som dukket opp i minnet i dagene som fulgte: Ettersom kreftene kom tilbake. Det blir naturligvis et subjektivt bilde av hendelsene.
Georgs hukommelsesbilde av Norsk Bilforsikrings advokat Pettersen står som en mørk skygge foran lyset i rettsalens ene vindu: Et menneske som manglet medfølelse og innlevelse i den skadelidtes situasjon. Han var på jobb, og jobben skulle gjøres grundig. Som om Georg var et farlig ugress som måtte bekjempes med den mest omhyggelige kjemiske giftblanding. Med en pervers fryd gikk han til oppgaven. Alt han kunne tolke på verst mulig måte ble utnyttet til den minste detalj. Som om han hadde et sykelig behov for å sjikanere Georg. I Norsk Bilforsikrings tjeneste for å senke Georgs erstatningsnivå. Av og til ble utfallene smilende bifalt av "Adolf" i dommerkollegiet. De to var åpenbart på linje i denne erstatningssaken. Georg følte seg kvalm: Han satt som tilhører, uten å kunne ta til motmæle. Fordi rettsforhandlingene gikk etter den eldgamle opptrukne sti - det faste ritualet. Fra dokumenthaugen leste advokat Pettersen opp det som passet han etterfulgt av insinuasjoner og egne tolkninger. Georg reagerte på advokat Pettersens overdrevne, underdaninge høflighet overfor dommerne. For Georg var dette en ubehagelig påminnelse om den makt disse tre menn nå hadde over han og hans videre skjebne. Georg møtte stadig "Adolfs" skulende blikk over brilleglassene. Som om han nøye kontrollerte Georgs reaksjoner på advokat Pettersens freidige tolkninger.
Opplesningen fra saksdokumentene kalles å "dokumentere". Det betydde i praksis at dommerne selv ikke leste i dokumenthaugen, men fikk det lest opp av advokatene. Dommerne noterte trolig side- og dokumentnummer om de skulle trenge å bla tilbake. Det som ikke ble lest opp, ble derfor således ikke tatt i betraktning. Georg trodde tidligere at alt som var samlet av dokumenter i de svulmende bindene, var "lagt frem" for lagmannsretten: At det var med i dommernes betraktninger når de trakk seg tilbake for å fintenke omkring det endelige domsresultatet. Igjen følte Georg seg naiv og uvitende. Som så ofte før i denne saksgangen etter ulykken: På nye, ukjente stier i norsk samfunnsliv.
Advokat Pettersen bragte uten forvarsel nå frem et nytt krav på vegne av Norsk Bilforsikring: Han viste til at Georg hadde fått ettergitt en vesentlig del av studiegjelden etter at skadeomfanget var dokumentert overfor Statens Lånekasse. Denne ettergivelsen mente advokat Pettersen burde komme Norsk Bilforsikring til gode i form av tilsvarende lavere erstatningsutbetaling.
Igjen ble problematikken med ulykkesforsikring brakt frem: Norsk Bilforsikring mente at Georgs frivillige ulykkesforsikring i Norsk Bilforsikring utbetalt etter ulykken, burde komme selskapet til gode i form av lavere erstatningsutbetaling. Georg finansierte denne ulykkesforsikringen med egne midler. Nå når ulykken var ute og polisen medførte utbetaling - noe Norsk Bilforsikring først hadde motsatt seg - ønsket Norsk Bilforsikring å dra egen nytte av dette.
Georg kom kun til orde i sin partsforklaring andre dag. Det plaget han at de medi-sinsk sakkyndige var kommet inn fra korridoren for å overhøre hva han uttalte. Det var særlig forsikringslegens stikkende blikk Georg følte i ryggen. I avhøret gjorde han sitt beste for å tilbakevise insinuasjoner og feil fremført av advokat Pettersen, innen-for kultiverte formuleringer. Georgs hukommelse favnet ikke langt nok til å rekke over alt som skyllet over han fra advokat Pettersen dagen før. Advokat Fredriksen stilte spørsmålene slik at Georg ble hjulpet. Men. Det demmet ikke opp for alt. Etterpå kom Georg på flere ting han burde sagt noe om.
Georg husker ikke alt han uttalte seg om i lagmannsretten. Hukommelsen jobber tregest når han er mest sliten. Det han husker kan beskrives slik: Georg forklarte de-taljert om hendelsesforløpet ulykkesdagen. Helsetilstanden før ulykken: Her beskrev han karatetrening, turer i høyfjellet med opp-pakning til overnatting og andre sportsaktiviteter. Dette for å tilbakevise påstander om dårlig rygg før ulykken. Videre spørsmålet om karriereplaner innen journalistikken før ulykken skjedde: Advokat Fredriksen spurte om språkkunnskaper. Fordi dette ble et tema etter byrettens påstand om engelskkunnskaper på "eksamen-artiums-nivå".
Dommerne var opptatt av Georgs merutgifter. Hans eierandel av hytte på Sørlandet: De spurte i detalj omkring utgiftene til kratthogst og vedlikehold av hytte og stell av hyttebåt. Likså bilbruk og de øvrige merutgiftene Georg krevde erstattet.
Advokat Pettersen var opptatt av Georgs opphold i India og Nepal: Han syntes oppholdet på ett semester var i lengste laget for et slikt prosjekt. En tøvete problemstil-ling som i beste fall viste manglende kunnskaper om hovedfagsstudier og journalistisk fordypning i lokale problemer i fremmede land. I pausen etter avhøret roste advokat Fredriksen Georgs innsats i avhøret, men spurte:
- Hva mente Pettersen med å spørre deg ut om Indiaoppholdet?
- Jeg oppfattet det som et forsøk på å så tvil om min kompetanse. Det har gått som en rød tråd gjennom hele hans prosedyre.
- Ja. Men. Konkret. Hva insinuerte han?
- Skal jeg tolke han på verst mulig måte?
- Ja.
- På den tiden dro endel europeiske ungdommer til Nepal for å ruse seg billig. Jeg så dem i en gate kalt "Freak-Streat" i Kathmandu, Nepals hovedstad. Et bedrøvelig syn: Unge mennesker uten ambisjoner og livsmål. Jeg vet ikke hvilken kompetanse dommerne har om dette. Trolig ingen. Derfor var det åpenbart et forsøk på å irritere meg. Det klarte han. Men. Som du hørte i mitt svar, tolket jeg ikke spørsmålet slik...
Georg kom til orde et par ganger på direkte forespørsel fra dommerne. Som oftest var det "Adolf" som kom med sine spørsmål om detaljer og spissfindigheter. Det virket som om "Adolf" hadde ambisjoner om å avsløre Georg som simulant: En lurendreier som urettmessig prøvde å tilsnike seg "Norsk Bilforsikrings penger". For det meste måtte Georg sitte taus og å bite i seg insinuasjoner og feilaktige påstander. I ett tilfelle ble det for mye for Georg. Han utbrøt:
- Det er det frekkeste!
Hvorpå advokat Fredriksen hysjet Georg bestemt til taushet. Dommerne mønstret Georg med sine tause, avmålte og noe overraskede blikk. Georg måtte innordne seg etter Justeaterets grunnfestede regler og normer. Her var det advokat Fredriksen som kjente spillereglene. De kjempet for å oppnå godvilje fra de tre mektige menn. En kamp Georg følte var tung og vanskelig nå. Fordi han følte disse tre dommerne alt hadde bestemt hvilket utfall saken skulle få:
I en pause første dagen overhørte Georg "Adolf" si til en utenforstående kollega i korridoren:
- Enda en sak med skyhøye erstatningskrav!
Bemerkningen ble etterfulgt av en håndbevegelse Georg likte dårlig. "Adolf" snudde seg i det samme og oppdaget Georg på vei ut av rettsalen. Pilte så hastig videre ned en trapp. Georg nevnte episoden for advokat, Fredriksen. Han sa:
- En meget interessant observasjon.
Fredriksen ble tankefull.
Hva tilbød Norsk Bilforsikring Georg i sin påstand for lagmannsretten? Tilbudet hadde hardnet betydelig til siden byretten: I praksis ingen ting. De tilbød kun det Georg hadde fått utbetalt ákonto til nå. Men. Norsk Bilforsikring krevde godskriving for rentegodtgjørelsen. Det betydde i praksis at Georg var skyldig dem et betydelig beløp i form av rentegodtgjørelse. I retten betegnet advokat Pettersen ákontoutbetalingene til Georg som en "glipp" fra Norsk Bilforsikrings side. I tillegg kom at Norsk Bilforsikring mente Georg burde bære egne og deres saksomkostninger. Dette ville beløpe seg til flere hundre tusen kroner.
- Sjokkerende og rystende, sa advokat Fredriksen i pausen. Tilbudet hadde gjort han forbannet.
Første dag brukte advokat Pettersen til sitt innledningsforedrag. Han viste til sider her og der i de fire binds dokumentene. Dessuten sitt såkalte "påstandsskrift" som inneholdt erstatningen han mente Georg burde ha. Påstandsskrift ble delt ut der og da. Det inneholdt Norsk Bilforsikrings tilbud. Forsikringsadvokaten brukte alle knep han kjente. Han fikk det til å lyde som om tilbudet fra Norsk Bilforsikring var generøst. I praksis var det et slag i ansiktet.
Forsikringsadvokaten jobbet iherdig med å underbygge sine påstander. Blant de oppleste ting, var to av Georgs avisartikler: En artikkel trykket før ulykken, en etter ulykken. Fra byretten visste han meget vel at alle artiklene Georg hadde offentliggjort var skrevet før ulykken. Likevel trakk han dette frem for å skape mistanke omkring skaden. Han leste opp brev Georg hadde skrevet i saken. Brev Georg hadde fått hjelp av advokat Fredriksens kontor til å skrive. Andre brev der Georg hadde fått hjelp til rettskrivningen av sin ektefelle. Dette for å mistenkeliggjøre skadeomfanget: Han konkluderte at Georg er friskere enn legeerklæringene beskriver. Han hevdet at Georg tok hovedfagsstudiet ved Bergen universitet fordi han ikke kom inn på dette studiet ved Oslo Universitet. Han visste at det ikke fantes hovedfagsstudier i dette faget i Oslo på den tid - kun magistergradsstudiet...
Georg opplevde dette som psykisk terror.
Forsikringsadvokaten trakk også frem sosialrapporten. Den var skrevet i forbindelse med Georgs søknad om grunn- og hjelpestønad for trygdekontoret. Sosialrapporten måtte ikke vektlegges, hevdet han: Fordi opplysningene derfra kom fra Georgs egne opplysninger til sosialkonsulenten. Disse opplysningene til sosialkonsulenten var derfor upålitelige, mente forsikringsadvokaten.
De nye legeerklæringene ble utnyttet til det ytterste. Især ble erklæringen fra "forsikringslegen" hyppig trukket frem og utbrodert. Han utnyttet de feilaktige opplysningene om psykiske problemer på 1970-tallet til det ytterste. Da han gjennomgikk spesialistuttalelsene tok han først for seg forsikringslegens erklæring. Til tross for at denne var skrevet sist. Vanlig i dette Justeateret er å holde seg strengt til tidskronologien. Advokat Pettersen fulgte her den motsatte rekkefølge fordi denne passet han best. Dette ble ikke bemerket av dommerne. Men. Dette var åpenbart bevisst strategi. Førstehåndsinformasjonen har den sterkeste slagkraften: Det hevdes av sosiologer.
Da de medisinsk sakkyndige skulle avhøres, kom "forsikringslegen" først i "bok-sen". Selvom han hadde avgitt sin "spesialisterklæring" sist. Dette fordi han skulle rekke en kongress i Sverige, ble det hevdet - fra forsikringslegen. Advokat Fredriksen hadde ikke innvendinger mot dette. Han ville trolig ikke gi dommerne inntrykk av å være vanskelig. Advokat Pettersen utnyttet sin forsikringslege maksimalt. Forsikringslegen fylte sin oppgave som part fra forsikringsselskapet på en nidkjær måte. Han unngikk å se Georg inn i øynene. Den spede lille mannen med den hese stemmen fylte lydig sin rolle som forsikringslege. Georg frøs på ryggen der han satt og hørte forsikringslegen lire av seg den ene forvrengte påstanden etter den andre: Han hevdet at Georg hadde en sterk muskulatur. Han betvilte innholdet i sosialrapporten som beskrev Georgs fysiske funksjonsnivå. Dette var uforenlig med den helsetilstand de øvrige spesialistene beskrev, hevdet han. Han hevdet Georg hadde betydelig restarbeidsevne. Enda dette feltet ikke var hans kompetanseområde. Åpenbart et bestillingsverk fra Norsk Bilforsikring. Georg trengte ikke krage og korsett, hevdet han: Disse hjelpemidlene har kun en "psykologisk effekt".
Georg prøvde å distansere seg fra det som ble sagt. Prøvde å late som om det ikke gjaldt ham. Som om han var en tilskuer til et teater. Det gikk ikke. Georg måtte sitte taus og svelge det som ble sagt under oppmerksomt oppsyn av advokat Pettersen og dommerne. I dommernes øyne var dette en nøytral uttalelse fra en medisinsk sakkyndig. Uttalelsene klasket mot Georg som piskeslag i sinnet. Han undret hvor mange pasienter denne forsikringslegen hadde terrorisert før han. Kanskje hadde han tatt knekken på noen av dem? Ført dem ut i en fortvilelse som resulterte i selvmord. Mange trafikkskadde vet fortsatt ikke at enkelte leger har rollen som forsikringsselskapets forlengde arm overfor pasientene. Georg kjente hvordan harmen steg.
Fra de to uavhengige sakkyndige fikk Georg noe mer variert "kost". De sto begge i avhørsboksen og øste ut leksa de hadde forberedt godt. For det meste en gjentakelse av den skriftlige erklæringen med noen utdypninger og presiseringer her og der. Spørsmål fra advokatene gav enkelte presiseringer eller dementier. Påstandene om Georgs restarbeidsevne og sterke ryggmuskulatur ble motsagt på det mest bestemte av arbeidsmarkedspsykologen og nevrologen:
Nevrologen hevdet at Georgs muskulatur var betydelig svakere enn normalt for hans alder og bakgrunn. Videre dokumenterte han behovet for de fleste av Georgs hjelpemidler og forklarte retten nærmere om hjelpemidlenes funksjon. Krage, spesi-alstol, TNS-apparat etc. Hjelpemidler som relaterer seg kun til ryggskaden regnet han ikke med. Fordi han ikke godkjente Georgs ryggskade som forårsaket av bilulykken. Her opplevde Georg frustrasjoner: Han hadde glemt å nevne saccosekken som del av sine hjelpemidler til nevrologen ved undersøkelsen. Dermed fikk Georg ikke forklart hva han brukte den til: Under knærne i sengeleie ved isjasplager. I tillegg. Som hjelpemiddel når han leker med sine barn på gulvet i perioder med "god" rygg. I retten hevdet nevrologen at Georg ikke trengte en slik saccosekk fordi den ikke gav tilfredsstillende ryggstøtte. Nevrologen betraktet da sekken som et sitteredskap. Saccosekken koster en mindre sum sett i denne store sammenhengen. Derimot er det snakk om troverdighet i retten. Når en "spesialist" uttalte seg slik i retten undergravde han samtidig Georgs troverdighet. Slik gis dommerne inntrykk av at Georg trekker inn langt flere hjelpemidler enn han faktisk har behov for: For urettmessig å heve erstatningen.
Arbeidsmarkedspsykologen sto i lengre tid i vitneboksen og messet for seg selv. Han hadde pugget leksa si. Men han unngikk å hevde at Georg ikke var bevisstløs etter bilulykken. Trolig fordi Georg hadde beskrevet denne hendelsen ganske detaljert i sitt avhør mens han hørte på. Ellers kom det meste av leksa fra hans skriftlige redegjørelse. Georg følte seg uvel og kvalm. Følte prisen for denne omkampen var blitt for høy.
I perioder av rettsforhandlingene følte Georg seg som kriminell: Retten la ikke vekt på Georgs beskrivelser av behovet for hjelpemidler. Dommeren "Adolf" spurte sta-dig: "Trenger Carlsen virkelig dette? Kan han klare seg uten dette?" Det var ekspertenes godkjenning eller forkastelse av hjelpemidler som tellet. Som om Georg var uhederlig, mistenkt for unndragelser og lureri. Umyndiggjort og nedvurdert. Upålitelig. De medisinsk sakkyndige var fasit. Ikke Georg som opplever plagene på kroppen. Hvorfor? Var medisinsk sakkyndige upartiske? Kanskje dommerne oppfattet dem slik? De medisinsk sakkyndige med sine faglige kjepphester og økonomiske interesser: De innkasserte fete honorarer for disse uttalelsene.
Georg følte kuldegysninger. Det føltes som om han var en "ting" som skulle beskrives og klassifiseres på nederste hylle i samfunnet. En ubrukelig liten "ting" det bare er utgifter med. Uttalelsene falt uten tanke på at formuleringer kunne virke sårende og støtende på Georg.
I pausen trakk "forsikringslegen" bort til advokat Pettersen for ivrige, hviskende samtaler. Han la åpenbart ikke skjul på sin tilhørighet til oppdragsgiveren. De to stakk hodene sammen: Diskuterte strategien i det videre avhøret. De to øvrige sakkyndige holdt en diskret avstand til begge parter.
Det frustrerte Georg kraftig at sannheten ikke kom frem: At de såkalte "psykiske problemene" på 1970-tallet var feilopplysninger: Skrevet ukritisk av en psykolog basis hukommelse tyve år etter en såkalt "behandling". Opplysninger som var tatt inn i psykolog Eiks erklæring. Gjentatt og brodert ut videre - utnyttet - av de to andre "spesialistene" som viktig informasjon. Advokat Fredriksen rettet ikke opp denne feilen ved å motsi disse feilaktige opplysningene i retten slik han lovet Georg så høytidelig på forhånd. Dette var et meget alvorlig tillitsbrudd. Hvorfor? Var det for ikke å svekke den sakkyndige arbeidsmarkedspsykologens faglige troverdighet? Samarbeidet advokat Fredriksen med denne psykologen i andre saken og var avhengig av et godt forhold? Georg satt frustrert tilbake med en vond smak i munnen. Advokat Fredriksen behandlet dette temaet utifra en annen vinkel. Han sa:
- Vår generasjon har en tabuforestilling omkring det å benytte seg av faglig bistand fra en psykolog. Som om det er noe alvorlig galt når en person søker slik hjelp. Da Georg Carlsen søkte slik hjelp i studietiden for å bedre sine studieprestasjoner, er dette uttrykk for en modenhet og vilje til å bedre sin yteevne. Ærede rett! Dette viser styrke, ikke svakhet!
På tomannshånd sa advokat Fredriksen til Georg:
- Du må stole må meg! Jeg kjenner dette gamet.
Trodde ikke advokat Fredriksen på Georg? Stolte han likevel på de feilaktige opp-lysningene i legeerklæringene? Nå var det for sent for Georg å innhente nye uttalelser fra psykologen. Om Georg hadde visst hvilken måte dette tema ble behandlet på, burde han jobbet mer med dette på forhånd. Hvorfor ble ambisjonsnivået i antatt fremtidig karrière for Georg redusert fra byretten til lagmannsretten? Dette med påfølgende lavere krav? Georgs karrièrestiges høyeste punkt ble justert ned fra sjefsredaktør i en avis til leder i "mellomskiktet" - såkalt arbeidsleder, som vaktsjef, redaksjonssekretær o.l. En stilling Georg alt hadde før han ble skadet. Eller behandlet advokat Fredriksen dette temaet på makeligst mulig måte? Undervurderte han betydningen av at slike påstander ble stående uimotsagt? Det sto med ett klart for Georg: Slike påstander fungerer som en landmine under hans erstatningskrav. Fordi det da kan settes spørsmålstegn ved om han kunne ha fungert i arbeidsoppdrag som utenrikskorespondent, arbeidsleder etc. Georg følte seg dårlig forberedt. Advokat Fredriksen var profesjonell. Han måtte forholde seg til "fakta". Det vil si det materiale han rådde over. Om det ikke stemte med virkeligheten, var en annen sak de burde løst før de gikk i retten. Georg maktet ikke løse dette problemet før de gikk i retten. Han fortalte advokat Fredriksen sannheten. Det var ikke nok. Georg burde bevist dette for sin advokat. Nå er det for sent.
Likeledes tilbakeviste ikke advokat Fredriksen forsikringsadvokatens påstander om at Georg hadde skrevet alle de oppleste artiklene før skaden.
Etter første dag i retten sa advokat Fredriksen til Georg:
- Forsikringsadvokaten kjører hardt ut mot deg! Verre enn jeg hadde trodd. Vi må på mitt kontor og jobbe videre. Det blir ti timers jobb.
Georg så på klokka: 16.30. Var mannen blitt gal? Skulle han jobbe hele natten for deretter å stille i retten klokken ni neste morgen? Georg følte seg utmattet etter da-gens strabaser. Hadde ønsket seg en mer uthvilt situasjon for gjennomgåelse av saken. Hvorfor måtte advokat Fredriksen vente så lenge med dette arbeidet?
- Jeg måtte høre motpartens skyts først, svarte advokat Fredriksen. Han satte i gang i nært samarbeid med aktuaren og en saksbehandler. Han oppdaget raskt at Georg ikke klarte å fungere og henviste han til en stressless-stol: Georg måtte være til stede: Tilgjengelig hvis advokaten hadde spørsmål.
Kl. 02.30 var arbeidet avsluttet. De dro hjem. Georg fryktet nattarbeidet skulle gå ut over neste dags innsats i retten. Georg visste dette ville gå kraftig ut over egen evne til å fungere i retten dagen etter. Forsto advokat Fredriksen det? Det burde han etter så lang tids samarbeid med Georg.
Dagen etter var advokat Fredriksen tilsynelatende kampklar. Han presenterte påstandsskriftet med artikler, tidligere dommer og beregninger på rundt to hundre sider. Punkt for punkt plukket han ned det meste av forsikringsadvokatens påstander og insi-nuasjoner. Viste til artikler og paragrafer. Det sto nå klart for Georg at denne mannen var en kriger. Han sparer seg ikke når han har en sak for retten. Georg så dommersekretæren satt mer avslappet på plassen sin denne andre dagen. Dagen før hadde hun vridd seg beklemt og sendt Georg medfølende blikk. Hun var åpenbart ennå så ung i faget at hun lot saker "gå innpå seg". Dommerne satt for det meste med sine profesjonelle utilnærmelige fasader som om det dreide seg om beskrivelse av et kjedelig årsregnskap.
Advokat Fredriksen senket erstatningskravet i forhold til kravet for byretten. Dommernes holdninger og generell nedgang i erstatningsnivået var årsaken, hevdet han.
- Jeg har en teft for dommernes holdninger og tilrettelegger presentasjonen av erstatningskravet for å vinne deres forståelse, sa advokat Frediksen. I tillegg kom endringene i den progressive formueskatten etter skatteomleggingen siden byretten.
Aktuaren regnet ut seks forskjellige eksempler på erstatningsberegning basert på ulike alternativer. Beregningen som ble brukt i kravet mot Norsk Bilforsikring var på 2,8 millioner kroner. Byrettens dom tilkjente Georg 3,7 mill. kroner. Begge sum-mene inkluderer Georgs utgifter til saksførsel og advokatutgifter som nå telte seks hundre tusen kroner.
- Vi når lettere frem med kravet når vi viser måtehold og moderasjon, sa advokat Fredriksen: - Jeg kjenner de tre dommerne i din sak. Strategien er klar. Jeg kjører et nøkternt krav. Det har større muligheter til å vinne frem hos disse herrene. Vi stresser ikke striden om dine ryggplager skriver seg fra bilulykken. De rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige er mot oss på dine ryggplager. Selvfølgelig hevder vi oss fortsatt uenige i denne vurderingen. Nakken er som kjent en del av ryggen. I tillegg kommer din beskrivelse av ulykken. Denne sansynliggjør at en ryggskade er oppstått. Ditt faktiske tap er betydelig høyere enn kravet. Likevel finnes ikke realistisk grunnlag for å kreve dekket dine faktiske utgiftene slik rettspraksis fungerer i dag, hevdet advokat Fredriksen.
Georg klarte ikke tenke en klar tanke i retten. Han var dødstrett etter en natt uten nevneverdig søvn. Han måtte stole på advokat Fredriksens vurderinger.
Tross senket erstatningskrav, følte Georg at "Adolf" i dommerpanelet mente han fortsatt var kravstor. Dommeren kom stadig med forslag til innsparinger. I ett tilfelle var han opptatt av Georgs støtabsorberende skosåler. Han ville vite hvor lang tid Georg brukte på å slite ned et par såler. Georg hadde ulike typer skosåler til ulike typer sko. Disse hadde forskjellig slitestyrke og var av ulik fabrikat. Dette for å prøve seg frem til best mulig såletype. Georg husket ikke hvor langt tid det tar å slite ned sålene. Han var uforberedt på å legge frem statistikk på dette. Da "Adolf" fikk vite at Georg hadde flere forskjellige par skosåler, ville han vite om det var nødvendig å ha flere skosåler. Da Georg forklarte at sålene var tilpasset den enkelte skotype, spurte han om hver enkelt skosåles levetid. Spørsmålene kom uforberedt og Georg hadde problemer med å svare. "Adolf" var dessuten ikke fornøyd med svarene han fikk. Han kastet oppgitte og irriterte blikk på Georg, advokat Fredriksen og sin sidemann, "Adminstrator". Mimikken ga tydelig beskjed: "Adolf" mente Georg gjorde seg vanskelig. Georg ble frustrert og stresset. Husket fortsatt ikke skosålenes levetid. Slike ting var Georg ikke opptatt av å huske. Hvorfor ville "Adolf" vite dette? Skosåler var ikke engang belastet erstatningskravet mot Norsk Bilforsikring. Disse utgiftene dekkes i sin helhet av trygdekontoret i Oslo. Dessuten kostet sålene rundt hundreogfemti kroner pr. par. I tillegg var Georgs krav om dekning av merkostnader nå halvert i forhold til de faktiske merutgifter som følge av skaden.
Advokat Fredriksen beroliget Georg i pausen:
- Spørsmålene sier mer om dommeren enn om deg.
Journalist og forfatter Hermann Moe var Georgs sakkyndige vitne nå som i byretten. Han beskrev Georg som yrkesaktiv journalist før skaden inntraff. Han gjentok sine utsagn fra byretten: At Georg gjorde en god innsats som vaktsjef i Morgenavisen. Han beskrev Georg som en allsidig journalist med gode karrieremuligheter før ulykken. Han nevnte eksempler på allsidigheten og bekrev forholdene i avisen. Videre egen rolle i avisen som ansvarshavende redaktør på et tidspunkt. Moe kommenterte Georgs utenriksreportasjer fra oppholdet i India og Nepal. På denne bakgrunn anbefalte han Georg som utenrikskorrespondent i sør-øst-Asia for NRK og de store avisene. Han fikk forespørsler fra storavisene i Oslo om Georgs bakgrunn og kompetanse da Georg arbeidet for Morgenavisen. Moe nevnte konkret navn på redaktører og avisen forespørselen kom fra. Derfor regnet Moe med at de større avisene ville overby Morgenavisen i lønnsbetingelser til Georg. Moe ble spurt om utenrikskorrespondenters arbeidsspråk og svarte: Alt journalistisk arbeid som utenrikskorrespondent i dag, går på engelsk. I samme åndedrag la han til, at Georg i praksis hadde vist at han fungerte i journalistisk arbeid i India og Nepal. Han betegnet utenrikskorrespondentenes oppgaver som tøffe. Det kreves en god fysisk og psykisk utrustning. I de journalistiske arbeidene fra India og Nepal, hadde Georg bevist at han hadde denne styrken, hevdet Moe. I tillegg fremhevet han Georgs utdannelse og praksis som sterkt kvalifiserende for utenrikstjeneste som korrespondent. Gledelig var å høre at han i tillegg betegnet Georg som en "dannet mann". Noe han mente var mangelvare blant dagens journalister. På dommernes spørsmål om Georg kunne fungere i en arbeidslederstilling svarte Moe:
- Mannen fungerte i en slik stilling hos oss, og vil utmerket kunne fungere i samme stilling i de største avisene. Dessuten krever småavisene større fleksibilitet av sine arbeidsledere, fordi ressursene er små og oppgavene mange og varierte.
I pausen etter avhøret, sa advokat Fredriksen:
- Et sterkt og godt vitneutsagn for deg fra din gamle kollega. Så godt at jeg lurer på om det var for godt...
Norsk Bilforsikrings advokat presenterte et sakkyndig vitne til å uttale seg om bi-lers kollisjonssikkerhet. Den såkalte "Volvo-dommen" fra byretten skulle åpenbart imøtegås så langt det var mulig.
Det overrasket Georg at "spesialisten" som ble trukket frem til å uttale seg om bilenes kollisjonssikkerhet, var ansatt i Norsk Bilforsikring. Fordi det burde virke lite tillitsvekkende på dommerne. Norsk Bilforsikring har ressurser til å trekke inn hvem det måtte være til å belyse dette spørsmålet. De så seg likevel best tjent med å trekke inn en person fra eget selskap. Dette måtte bety at mer uavhengige og faglig sterkere "spesialister" på kollisjonssikkerhet, ikke ville kunne ordlegge seg etter Norsk Bilforsikrings ønsker i denne saken. Norsk Bilforsikrings "spesialist" prøvde å fremstille det slik at mellomstore biler - gjennomsnittsbiler - var like sikre som de større bilene. Underforstått: Det var ikke grunnlag for å kreve en slik merutgift til større mer trafikksikker bil. Dette sakkyndige vitnes innsats i retten virket lite overbevisende. Han brakte lite nytt og nyttig inn i saken. På spørsmål fra advokat Fredriksen, måtte han motvillig innrømme at de største bilene nok var de sikreste, likevel.
Det ble mye snakk om tall i retten. Især under avhør av de to aktuarene: Norsk Bilforsikrings aktuar sto først i vitneboksen. Han beskrev og forklarte Norsk Bilforsikrings beregningsmessige begrunnelser på en nølende og kjedelig måte.
Georgs aktuar, Helge Hauge forsterket inntrykket fra byretten. Hans fagkunnskap gav han på ny rollen som den autoritet alle måtte forholde seg til. Likevel virket han ikke partisk. Georg priste seg lykkelig over at en så dyktig fagmann nå jobber på de skadelidtes side. Hauge beskrev sitt tallmateriale på en saklig og uangripelig overbevisende og pedagogisk god måte. Det virket som om de to "oppegående" dommerne gadd lytte. De klarte tilsynelatende å følge logikken og opparbeide seg innsikt i tabellene. Den tredje dommeren, "Mumi", satt og sov med stive, åpne øyne. Han hadde for lengst falt av lasset. Dommer "Adolf" grep inn. Han hadde innsigelser mot måten beregningene var satt opp på. Han krevde at kostnadene til advokatbistand skulle separeres fra erstatningsberegningen og settes opp som et eget regnestykke ved siden av. Advokat Fredriksen måtte dermed be aktuar Hauge gjøre hele regnestykket om igjen. At det heftet Georg med merkostnader betydde dommeren seg åpenbart ikke om. Georgs hodepine herjet iltert etter konsentrasjon om tall og argumenter.
Dagen etter forelå aktuarens beregninger etter "Adolfs" ønske. Georg må innrømme at han ble forbauset over å se hvor mye kravet hadde minket, når saksutgifter til advokatbistand ble holdt utenfor.
Siste akt i Justeateret var de to advokatenes råd til retten. Først brukte advokat Pettersen en halv dag på å overbevise retten om Georgs - i beste fall - "middelmådige" kompetanse og mangelfulle psykiske utrustning før ulykken. Dette for å forespeile Georg en elendig karriere hvis ulykken ikke hadde skjedd. Deretter beskrev han Georgs gode helse og restarbeidsevne etter ulykken. Dette for å fremhevde at Georg etter ulykken var så frisk tross skaden, at han hadde restarbeidsevne som kunne brukes innen journalistikken eller innen undervisning. Dette for å konkludere med sitt skambud i form av et erstatningstilbud formulert i den såkalte "påstanden". Hans intense konsentrasjon om oppgaven gav inntrykk av helhjertet kamp. Han satset alt han maktet på å vinne denne saken for Norsk Bilforsikring.
Advokat Fredriksen var også i kamphumør. Han rådet retten til å vise rimelighet i sine vurderinger. Dette med henvisning til lovgivernes intensjoner, lovtolkninger, paragrafer og artikler. Han pekte på Georg og sa:
- Ærede rett. Denne mannen har ikke ønsket å sitte her som skadelidt i dag. Han er uforskyldt blitt påført sin alvorlige og skjebnesvangre skade av en bilist forsikret i Norsk Bilforsikring, vår ærede motpart. Skadevolder ble også ilagt en bot for denne trafikkforseelsen...
Advokat Fredriksen gikk så til angrep på advokat Pettersens påstander om restarbeidsevne. Han tok for seg brev for brev og artikler. Han viste til at Georg hadde fått hjelp til formuleringene og skrivingen av brevene på hans kontor. Foran dommerne pekte han på kodene i brevarkenes øverste venstre hjørne. Slike ble brukt på alle brev skrevet av hans sekretærer. Likeså viste han til at Georg fikk hjelp av ektefelle til å rettskrive de øvrige brevene som var lagt fram i retten. Da våknet "Mumi" for første gang fra sin dype Tornerosesøvn. Der var til og med antydning til mimikk i ansiktet hans. Han protesterte på at disse opplysningen ikke var kommet frem før. "Adolf" freste: Han mente disse opplysningen kom for sent inn i saken. Han ville ha avhørt Georg i detalj om dette, hvis han hadde fått kjennskap til dette tidligere, hevdet han. "Adolf" skulte stygt over brillene mot Georg da han sa det. Georg tvilte ikke på at dommeren ville gått i detalj også om dette etter det intense avhøret om skosålene. Temaet var mer relevant enn skosåler. Georg ville gjerne medvirket til å oppklare spørsmålet: Om det kunne hjulpet dommerne til å forstå - om de ønsket å forstå...
Etterpå sa advokat Fredriksen til Georg med et smil:
- Jeg ødela dommernes hovedargument for å avkorte ditt erstatningskrav. Ikke rart de ble skuffet og knurret.
Georg tenkte:
- Vil de endre sin forutinntatthet, eller finne andre argumenter til å underbygge en drastisk reduksjon av erstatningskravet?
Georg hadde en dårlig følelse: Utifra det "Adolf" var opptatt av i sine spørsmål, prøvde Georg å gripe tak i hva "Adolf" tenkte og hvordan han resonnerte. Georg opplevde denne episoden som en bekreftelse på "Adolfs" bemerkning til kollegaen i korridoren første dag: "Enda en sak med skyhøye erstatningskrav." Georg forsto nå at "Mumi" også hadde slike tanker bak sin uttrykksløse fasade. Det betydde to mot Georg av tre dommere. Georg frøs på ryggen, men håpet i det lengste at han tok feil.
Siste del av advokat Fredriksens innlegg ble preget av en hissig diskusjon om advokathonorarets hans. Her avbrøt forsikringsadvokaten med sterke påstander. Det lå åpenbart fortsatt mye ammunisjon i dette temaet. Norsk Bilforsikring hadde tidligere påklaget advokat Fredriksens honorar inn for advokatforeningen. Der fikk advokat Fredriksen medhold i at honorarberegningene hans var innen normene for advokatpraksis i Oslo. Dette hadde åpenbart ikke falt Norsk Bilforsikring "lett for brystet". "Adolf" i dommerkollegiet deltok også ivrig i denne ordvekslingen. Han mente åpenbart at advokat Fredriksen hadde regnet seg dryge honorarer. Det var trolig derfor han ønsket disse skilt ut fra erstatningeberegningen. "Adolf" hadde funnet noe han mente kunne angripes.
Georgs frustrasjon var: Norsk Bilforsikring hadde bidradd sterkt til en betydelig mengde merarbeid for advokat Fredriksen i løpet av disse år med saksforberedelser. Dette gav selvfølgelig høyere sakskostnader for Georg som var frustrert over advokatutgiftene. Kostnader Norsk Bilforsikring nå angrep i retten og fraskrev seg ansvaret for: Her fremhevde forsikringsadvokat Pettersen advokat Fredriksens honorar som "urimelig høyt". Trolig et ledd i taktikken med å fremheve Georgs krav som urimelig høyt: Her var klient og advokat to alen av samme stykke. Slik ble det fremstilt av advokat Pettersen. Hva mente dommerne?
Dommen vil gi svar.
Advokat Fredriksens innlegg var ren mentalhygiene for Georg. Likevel følte Georg at han lå blødende tilbake på slagmarken etter rettsforhandlingene. Ikke slik at Georg opplever seg selv sart og overfølsom. Georg følter seg respektløst behandlet. Han opplevde forsikringsadvokatens trakassering av ham, som en legal del av spillet. Noe som godtas. Noe som er slik det skal være. Noe som er så selvfølgelig at ingen reagerer på det - bortsett fra Georg som opplever det. Dette er en uverdig og nedslående opplevelse. Slike "spilleregler" svekker Georgs tillit til rettsapparatet som en uavhengig og upartisk konfliktløser. Hvor uavhengig og upartiske er egentlig disse tre mektige menn? De er avhengig av politiske signaler: Erstatningsnivået skal ned. "Enda en sak med skyhøye erstatningskrav!"...
Georg hadde følelsen av å være tom og utslitt etter en stor psykisk mobilisering. Han følte seg liten. Var sterkt smerteplaget. Følte seg som den svake part han er. Uten anseelse. Uten noe som kan gi medmennesker respekt og sympati. Et null i samfunnet. Skadd og invalidisert. Noe som er i veien og til bry og plage. Noe medmennesker føler seg brydd og forulempet av. Slike tanker gir en vond følelse. Det snøres til i brystkassen. Alt blir grått. Liksom kraften svinner bort i kroppen. Liksom flammen som dør ut når propangassbeholderen er tom. En ødeleggende opplevelse som går mot depresjon...
Georg hadde fullført "løpet". Hadde mobilisert alt han hadde før slaget og under duellen i retten. Men følte han kom til kort. Liksom på Ullevål sykehus der Georg første gang møtte en "forsikringslege": Der møtte han med tro på å finne mennesker som forsto og hadde makt og fagkunnskap til å hjelpe. Georg møtte bl.a. en lege betalt av forsikringsselskapene. Slike opplevelser gjør skadelidte til selvmordskandidater. Fordi de etter en slik opplevelse taper alle illusjoner om hvor hjelp er å finne.
Hva hadde Georg forventet i rettsapparatet?
- Upartiskhet fra dommerne. At dommerne gikk til en sak med blanke ark - med åpent sinn. Uten forutinntatthet som: "Enda en sak med skyhøyt erstatningskrav". Disse ordene lå som ekko i Georgs bevistthet.
- At dommerne var uavhengig av regjeringens politikk.
- At advokatene var pålagt å behandle hverandres klienter med respekt. Og at det fantes klare retningslinjer for dette. At dommerne ville irettesette personangrep og ærekrenkende utsagn som det Georg ble møtt med.
Sagt med andre ord: Georg hadde forventet et høyere etisk nivå: En helt annen ver-dighet i det norske rettsapparatet.
Rettsforhandlingene var avsluttet. Etter fire tettpakkede dager pluss en drøy time overtid siste dagen, forlot Georg den store, tungsindige, grå bygningen. Georg hadde møtt forsikringsselskapets sanne ansikt.