Gunnar Christensen

- Hva driver du med?
Spørsmålet kommer raskt etter en introduksjon. Vi rangerer hverandre ut i fra yrke og status. Når vi har fått disse data på plass i vår indre kode. Da har vi fått trygghet i oss selv. Sier en person: "Jeg er bilmekaniker." Da tenker du kanskje:
"Aha! Nyttig bekjentskap..." Men, hvis du møter en mann som sier: "Jeg er hjemmeværende husfar. Kona jobber hos oss. Vi har snudd på flisa." Hva tenker du da? "Er dette en av disse 68-er'ne?" Eller. Hvis han ikke ser slik ut: "Kanskje han er arbeidsløs? Arbeidssky? Uten utdannelse?" Eller: "Han må være sær eller spesiell på en eller annen måte. Mannfolk gjør da ikke slikt uten grunn..."
Georg møter denne situasjonen daglig. Fordi han har valgt å spille yrkesrollen som hjemmeværende husfar, fremfor ufør og trafikkskadd. Georg ser på det å være hjemmeværende med barnet som nyttig og viktig. Riktignok er dette et virke med lav status. Fordi det tradisjonelt ikke er verdsatt i kroner. Fordi det har vært og er et kvinneyrke som ikke har gitt inntekt og status. Men. Det er et krevende yrke. Få menn vet hva det innebærer. Derfor møter Georg lettere forståelse for sin praktiske situasjon som hjemmeværende "husfar" hos kvinner som selv er i eller har vært i denne arbeidsrollen. Georg klarer ikke å fylle alle yrkesrollens funksjoner. Men. Han gjør sitt beste. Dessuten er det en lærerik situasjon.
En mann i 70 årene kommer mot Georg på Valkyrie plass. Han henvender seg smilende til junior i barnevogna:
- Hei! Så trivelig. Er pappa hjemme fra jobb i dag?
Georg svarer:
- Jeg er hjemmeværende husfar.
Mannen ser forbauset på Georg og sier:
- Å jeg misunner deg! Det skulle jeg gjerne gjort da våre barn var små. Men du vet den gang kunne man ikke gjøre noe slikt. Ikke snakk om. Dere unge har det bedre slik i dag. Ikke så mange tøvete holdninger og normer som regulerer og begrenser livets mange valg og gjøremål. Dere unge i dag har det mye bedre enn vi gamle hadde det i vår tid.
En ung, moteriktig, glattbarbert og nyfrisert mann bak en disk:
- Å. Så du gjør ikke noe, du altså?
- Vel. Det er nok å gjøre med husarbeid og barn!
- Ja, men ikke noe virkelig jobb, mener jeg.
- Du har kanskje rett i det?
En dag overhørte Georg en bemerkning fra en "yrkeskvinne":
- Det må være noe rart med han. Han går hjemme og tusler med barna, mens kona jobber. Hva gir du meg? Hun før han åpenbart. At hun vil. Hva blir det neste?
Hvorfor er det vanskelig for Georg å si: "Jeg er trafikkskadd og kan ikke jobbe på grunn av min uførhet. Derfor er jeg hjemme og gjør hva jeg kan der, mens kona jobber!" Hvorfor spiller Georg utad helst rollen hjemmeværende husfar? Vel. Han spiller ikke bare rollen. Han er hjemmeværende husfar. Men. Han er noe i tillegg: Trafikkskadd. Det dekker han over i dagliglivet. Fordi han vil bli behandlet som frisk. Georg vil ikke særbehandles. Men i sitt indre kammer, der alle de ubehagelige følelsene er. Der psyken jobber for å fortrenge de ubehagelige opplevelsene lagres stress. Stress er som et press på et grytelokk over en kokende kjele. Det blir med tiden vanskeligere å huske de holdninger og episoder som har presset Georg ned i sin psykiske skytter-grav. Han har bygd opp forsvaret: "Jeg er hjemmeværende husfar". Ikke: "Jeg er trafikkskadd". Hvorfor er det vanskelig å være ufør? Fordi det er vanskelig å møte holdningene: "Stakkars deg!" Og deretter fordommene og uvitenheten omkring skadens art og hva det innebærer. Spørsmålene omkring bilulykken som kjeder og plager og det evinnelige: "Men. Du ser da så frisk ut! Er du sikker på at det ikke bare er psykisk?" Disse holdningene presser Georg ned i en defensivitet som sårer mer enn han liker å vedgå. Sårer fordi Georg ikke har overskudd til å overse slik uvitenhet, slike forestillinger og holdninger. Han er sårbar. Fordi han har gjennomgått en prosess av motgang og omstillinger til en annen livsrolle. Nå når Georg har rast nedover i status og anseelse, må han innrømme at status betyr mye. Mer enn han tidligere kunne forestille seg. Georg behøver nå å klamre seg til følelsen av å være frisk som andre. Men. Hva raker det andre mennesker om Georg er ufør eller ikke? Vel. Han må innrømme at han er avhengig av medmenneskers anseelse og sympati. For å føle seg vel. OK. Da dekker Georg over sin uførhet. Den angår han selv, ikke alle andre. Georg senker aktivitetsnivået slik at han mestrer dagene på en rimelig bra måte. Spiller rollen som den usportslige, hjemmeværende husfaren, som "ikke orker mer enn å stelle barn og hjem".
Oppmuntrende bemerkninger gir Georg lys i hverdagen: "Så artig å se at mannfolk tør..." Oppmuntringene er mange. Den største oppmuntringen er likevel: Georg er endelig kommet i en heldig livssituasjon tross uførheten. Han har en trivelig kjernefamilie: Kone og barn som han trenger og som trenger han. Det gir nærhet og varme. Dette har endret livet totalt for Georg: Han er endelig ute av den dystre situasjonen som tynget han de første årene etter bilulykken. Det har tatt tid å bearbeide alt det vonde han opplevde: All frustrasjonen og de negative signalene som bombarderte han da. I dette lys: Hva betyr noen uvitende holdninger fra omgivelsene i ny og ne? Georg er definitivt gjennom den verste krisen. Han har tilpasset seg sin skade og gjort det beste ut av situasjonen. Han mestrer sin hverdag. Han klarer seg bra på det menneskelige plan. Nå gjenstår å gjennomgå erstatningssaken i rettsapparatet.
Blant venner er det annerledes: De kjenner Georgs bakgrunn og skade. Han er akseptert som den han nå er. Det gir Georg trygghet å ha mennesker som kjenner han fra før og etter skaden. De hjelper Georg i gjøremål han ikke mestrer selv - så langt de har tid og anledning. Det å møte forståelse fra venner er til stor hjelp. Georg slipper å spille andre "roller" for å kunne omgåes sine venner. Men. Det tok noe tid å få dem til å forstå at Georg er ufør. Som sagt fordi det ikke synes utenpå. Det er lett for dem å forutsette at Georg er som tidligere. Mange forsiktige hentydninger underveis røpet venners usikkerhet omkring Georgs skade og funksjonsnivå. Det er forståelig, ut i fra de store variasjonene i funksjonsnivået som nakkeslengskader kan gi fra en dag til den annen. Og fra årstid til årstid. Når Georg er i god form, kan han tilsynelatende fungere som før skaden. Det kan gi venner håp om at marerittet kan være over. Underveis i denne prosessen kom bemerkninger som: "Du må prøve å trene deg opp igjen!" Eller: "Det kan jo være det gir seg etter noen år!" Nå har flere år passert siden skaden oppsto. Forsøk på å trene seg opp har gitt dramatiske negativ utslag. Vennene forstår nå at skaden er et konstant fenomen. Dessuten. En bilulykke kan skje alle som ferdes på landeveien. Det skjer daglig. Georg var den uheldige denne gang. Hvem blir den neste? En venn sa: "Når det først har gått så galt som tilfellet er med deg. Da er det bra vi lever i et samfunn som som kan gi deg en god økonomisk kompensasjon for ditt tap. Så du klarer deg bra økonomisk." Georg svarte: "Jeg tviler ikke på at samfunnet kan gjøre det. Det gjenstår nå å se om jeg virkelig får det." En bekjent av Georg innen helsevesenet sa: "Jeg kjører ikke lenger med sikkerhetsseler. Rammes jeg av en ulykke vil jeg heller vansires synlig eller dø, fremfor å oppleve din skjebne med årelang kamp i domstolene. Med en synlig skade kan invaliditetsgraden defineres ut i fra klare kriterier. Kriterier som er synlige og lett målbare. Dør jeg, får mine barn et realt forsikringsoppgjør." Georg svarte: "Stol ikke på at forsikringsselskapet erstatter det forsikringsavtalte tapet om du dør! Allier deg i så fall med et pålitelig advokatfirma som påtar seg å fremme kravet på dine barns vegne om så skjer. Min erfaring er at du ikke kan stole på forsikringsselskapene. De forsikrer bare seg selv. Ikke deg."

Georg møter til ny runde tester hos psykolog Eik to uker senere:

- Først høyre pekefinger på hendelen til telleverket: Trykk ned så mange ganger du kan mens jeg tar tiden... Bra. Så venstre hånd det samme... Så om igjen. Se om du kan sette ny "pers"... Sett disse like metallstykkene i hullene først med høyre hånd... Så med venstre... Klem til på denne hanken, så gir en måler utslag for styrken. Først høyre hånd, ... så venstre... Så skriveprøver... Fyll inn det ordet som passer i sammenhengen. (pensum på barneskolen)... Så skriv om det du skal gjøre på fritiden i årene fremover...
Det ble sent på kvelden. Georg er sliten. Rettskrivningen blir elendig. Testene er gjennomgått. Eik vil åpenbart gjøre en grundig jobb: Konklusjonene må forsvares i Eidsivating Lagmannsrett der Eik møter som sakkyndig vitne.
Georg drar hjem, tilbake i vannsengen med kalde omslag på pannen og den samme intense hodepinen med kvalme. Nye dager i ørska.

Nå gjensto to nye undersøkelser. En ortoped og en nevrolog.

Innkallingen til nevrolog Robert Magnussen kom først. Han ringte Georg. Møtet var februar 1991 på hans hjemmekontor. Først en lang samtale om tidligere møter før legeerklæringer ble skrevet. Samtale om plagene og livssituasjon. Deretter en nevrologisk undersøkelse. Undersøkelsen varte en arbeidsdag.

Sommeren 1991 skiftet Georg tannlege. Den nye tannlegen oppdaget skjevheter i kjeven. Han mente Georg kunne ha fått et kjevebensbrudd på høyre side etter bilulykken i 1983. Georg var overrasket. Utredningen ved Ullevål sykehus var åpenbart ikke grundig nok. Fantes flere uoppdagede konsekvenser av bilulykken? Georg ringte advokat Fredriksen som sa: "Få en kjeveortopedisk utredning!" Georg fikk adressen til en tannlege i Oslo. Undersøkelsen omfattet avstøpning av over- og underkjeven samt røntgenfotografering av samtlige tenner. I tillegg en rekke spørsmål for å kartlegge symptombildet. Tannlegen konkluderte: Georg har fått en skjev kjeve etter ulykken. All tyggebelastningen er nå på venstre side. Dette kan forklare økte tannlegeutgifter og plager etter bilulykken. Intet kjevebrudd ble påvist. En nitten siders utredning beskrev tannlegens funn slik: Usikkert hvor mye som kan repareres. Alt avhenger av det totale skadebildet og andre behandlinger samtidig med reguleringen. Fysioterapi, eventuell kiropraktikk, nevrologiske undersøkelser etc. Men. Først er det behov for en nærmere utredning med røntgenundersøkelse. Denne tannlegen hadde de siste fire år undersøkt en rekke pasienter med kjeveleddskader etter nakkesleng. Han sa: "Åtti prosent av pasientene mine med nakkesleng har kjeveleddsskade: Dessverre har kjeveleddskader etter nakkesleng vært lite påaktet til nå. Kjevleddet må alltid undersøkes etter en nakkeslengskade." Det visste ikke Georg.

Kinesologen, en av de alternative behandlerne, mente Georg hadde en skade i syvende nakkevirvel. Det ble påpekt i 1987. Georg hadde glemt det. I 1991 gjentok kinesologen dette. Georg skrev derfor til Tynset sykehus og fikk tilsendt røntgenbildene tatt etter ulykken. Disse bildene var ikke blitt undersøkt ved undersøkelser etter 1983. Nevrologen ved Legesenteret a/s, dr. Bøye, så på bildene: "Her er det feil", sa spesialisten: "På følgebrevet står det "negative funn". Her er det en skjevhet i nakken. Det betyr positive funn. Altså skulle dette vært undersøkt nærmere." Georg nevnte opplysningene han hadde fått av kinesologen om skade i syvende nakkevirvel. Denne var skjult på alle bildene. Georg måtte derfor ta nye røntgenbilder for å undersøke om det var hold i dette: MR - magnet tomografi - er den sikreste røntgendiagnose på dette tidspunkt. Røntgenbildet ble tatt ved Ullevål sykehus. Resultat: Ingen funn av skade på syvende nakkevirvel. Var en annen nakkevirvel skadd? Det kunne undersøkelsen ikke si noe om. Denne type undersøkelse er kostbar og mulighetene for å slippe til vanskelig. Det er derfor vanskelig å få flere slike bilder for å kartlegge skader på andre virvler. Derfor ble ikke dette utført. Georg fikk imidlertid et konkret resultat som kunne avkrefte kinesologens påstand.

Bunken røntgenbilder etter skaden er stor og tung. Tanken på å få en røntgenekspert til å gjennomgå samtlige bilder oppstår. Advokat Fredriksen er behjelpelig med å finne en egnet person: En professor i røntgenologi ved Ullevål sykehus blir kontaktet

og bedt om å gi en uttalelse: Professoren konkluderer med "en relativt stor nakkeskade."

Siste innkalling kom fra "forsikringslegen" oppnevnt av Eidsivating Lagmannsrett: Overlege professor doktor med. Ingjald Granreim. Georg møter på hans kontor i poliklinikken på Sofus Minde. Brevet med innkalling ble sendt til advokat Fredriksen. Samtidig ble det klaget over at Georg ikke møtte opp ved en tidligere innkalling. Georg hadde ikke mottatt innkalling tidligere. Fremgangsmåten ved innkalling vitner om lite imøtekommenhet og forståelse. Georg blir på denne måten møtt med en konfrontasjon ved første livstegn. Hva betyr dette? Dette er den minst lystbetonte innkallingen. Granreim er foreslått av Norsk Bilforsikring. Georg har derfor god grunn til å mistenke han for å være en av "forsikringslegene". Han møter som innkalt på poliklinikken:

- Vi har beskjed om å ta røntgenbilder av rygg og nakke, sa en sykepleier i ekspedisjonen. En røntgenrekvisisjon lå klar.
Georg stusser:
- Det kan da ikke være nødvendig. Jeg har alt tatt en rekke røntgenbilder av rygg og nakke. Dessuten er jeg redd de helsemessige konsekvensene av all denne røntgenstrålingen jeg har vært utsatt for etter utallige røntgenbilder siden ulykken.
Georg silsvetter i den varme sykehuskorridoren og løsner litt på den stramme nakkekragen.
- Har du tatt med røntgenbildene?
- Nei. Jeg fikk ingen beskjed om det på innkallingen.
- Det er en feil fra vår side.
- Jeg kan vel ettersende røntgenbildene?
- Vi må spørre doktor Granreim.
Doktor Granreim uten nærmere introduksjon:
- Så du nekter røtgenundersøkelse?
Granreim ser mistenksom og undersøkende over brilleglassene.
- Jeg nekter ikke. Det finnes alt en rekke røntgenbilder av min rygg og nakke. Jeg er redd unødvendig mye røntgenstråling. Derfor vil jeg nødig utsettes for mer stråling enn nødvendig.
- Når er disse bildene tatt?
- Bildene av nakken er tatt i februar i år, C.T. av korsryggen i oktober 1990.
- Bildene av korsryggen er for gamle.
- OK! Da tar jeg korsryggbildene på nytt.
Etter røntgenfotografering tilbake til den videre undersøkelsen hos legen:
Granreim ser på bildene og konkluderer: Samme funn som i 1990. Ny avkleding, stå slik, gå slik, legg deg på benken... Nå følger en oppmåling som om Georg er et trestykke. Legen avmerker punkter på armer og bein med kulepenn, diameter blir målt og skrevet ned. Det blir en rekke oppmålinger og undersøkelser som gir inntrykk av grundighet. Men. Den kjølige mottakelsen og den avmålte lite hyggelige holdningen hos spesialisten plager Georg. Han forstår her er ingen hjelp å få. Dette er forsikringsbransjens trofaste tjener. En prostituert lege:
- Denne kragen har ingen virkning. Den er for løst festet.
- Jeg løsnet den nettopp fordi det var så varmt her.
Spesialisten svarer ikke, men noterer. Etter endt behandling sier spesialisten:
- OK. Du kan gå, men send meg de øvrige røntgenbildene så raskt som mulig.
Georg er lettet. Den nye runden undersøkelser er over. Nå gjenstår å vente på de sakkyndiges spesialisterklæringer.

Mars og april 1992 kommer uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige. Spesialisterklæringene er offentlige dokumenter. De er tilgjengelige for offentligheten. For Georg som skadelidt er det tungt å få brettet ut sine personlige helseopplysninger tilgjengelig for "alle og enhver". Det er ille nok å være skadelidt om Georg ikke i tillegg skal bli detaljert brettet ut til beskuelse. Legeerklæringer er en belastning for Georg fordi de må "legges frem" som det heter. Denne gang er det ekstra belastende. Fordi saker i lagmannsretten får større oppmerksomhet enn saker i byretten.

Nevropsykolog Eik har i sin spesialisterklæring brettet Georg ut på en måte som oppleves ydmykende og krenkende. Undersøkelsen hos Eik gikk over to dager. Den tilliten Georg i utgangspunktet viste han, oppleves nå bortkastet og nytteløs. Georg føler seg prostituert mot sin vilje. Nå er tilliten til Eik og hans yrkesgruppe definitivt borte. Georg minnes hva advokat Fredriksen en gang sa: "Jeg fraråder alle mine klienter å gå til psykologer. Alt du sier til en psykolog blir brukt mot deg i retten." Dette hadde Fredriksen rett i: Nevropsykolog Eik overså alt Georg hadde gitt av opplysninger om ulykken og helsetilstanden ved konsultasjonen. I sin erklæring gjengir han en rekke uttalelser fra innleggelsene på Tynset og Ullevål sykehus og trekker sine konklusjoner ut i fra dette. Han skriver bl.a.: "... ikke sikre opplysninger om bevisstløshetsperiode... Han begynte å være oppe dagen etter (innleggelsen på Tynset sykehus)...". Samtidig bagatelliserer han skaden: "... imidlertid må det tilføyes at utfallene generelt sett er noe mer dramatiske enn det som er vanlig ved en såpass lett hodeskade...". Eik nevner ikke Georgs "versjon". Hva er da vitsen med å møte til ny undersøkelse?
Det har vært et gjentagende problem for Georg at slurv, feil og unøyaktigheter i tidligere legeerklæringer forplanter seg til nye erklæringer uansett om Georg påpeker feilene ved konsultasjon hos neste "spesialist". Georg er umyndiggjort og ydmyket ved at dette nå gjentok seg på ny.
Ved konsultasjonen hos Eik ble Georg bl.a. spurt ut om sin kontakt med en psykolog Hoel i studietiden: Georg forklarte at han hadde søkt faglig hjelp for å bedre sine studieprestasjoner. Denne kontakten er dagens utredning uvedkommen. På anmodning gav Georg psykolog Eik skriftlig tillatelse til å innhente uttalelse om samtalene med psykolog Hoel i 1975. I ettertid fikk Georg kjennskap til at psykolog Hoel - som nå hadde videreutdannet seg til psykiater - mottok henvendelsen fra Eik mens han var på et lengre studieopphold i USA, uten mulighet til innsyn i sine egne arkiver - om slike fantes så lang tid etter. Hoel var uproffesjonell nok til å skrive en erklæring til Eik ut i fra sin hukommelse, noe han riktig nok gjorde oppmerksom på i brevet. Dette forhindret ikke nevropsykolog Eik fra å gjengi innholdet uten å gjøre oppmerksom på at han her baserer seg på Hoels hukommelse tilbake til 1975.
Georg blir forbitret og rasende. I detaljert begrunnet brev til advokat Fredriksen forlanger han at nevropsykolog Eiks erklæring må trekkes tilbake. Advokat Fredriksen gjennomgår Georgs nedskrevne frustrasjoner som ender opp med krav om at nevropsykologen trekker sin erklæring tilbake. Fredriksen vandrer frem og tilbake på gulvet mens han tenker, argumenterer og gestikulerer frem konklusjonen: Fredriksen vil ikke sende Georgs krav videre til lagmannsretten. Lagmannsretten bestilte denne nye undersøkelsen. Alt som omhandler undersøkelser bestilt av lagmannsretten må kommuniseres gjennom denne kanal. Advokat Fredriksen sier:
- Jeg skal la Eik lese ditt brev for å la han forstå hvilke lidelser du må gjennomgå som følge av denne unødige og overflødige runden undersøkelser. Lenger går jeg ikke.
Nå opplever Georg seg også umyndiggjort i forhold til egen sak. Tidligere hadde han følelsen av medbestemmelsesrett. Det hadde gitt selvtillit og styrket pågangsmot og utholdenhet. Nå er han satt utenfor medinnflytelse. Dette er nå blitt ekspertenes kamp. Juristene har sin egen normverden med ranginndeling av vesentlige og uvesentlige momenter i saken. Har lagmannsretten en så markant autoritet i forhold til advokatene, at Advokat Fredriksen ikke våger å følge Georgs krav? Fredriksen sier:
- Utspillet ditt skader din sak. Her må jeg som din advokat ta roret og ansvaret alene for ditt beste.
Fredriksen leser erklæringen Eik mottok fra USA:
- Denne er jo til din fordel!
Georg svarer fortvilet:
- Det er ikke poenget. Jeg orker ikke å bli brettet ut på denne måten. Saken har alt mer enn nødvendig personopplysninger om meg. Nå er det nok. Har skadelidte mindre personvern enn kriminelle i dette landet?
Fredriksen:
- Du har et godt poeng der. Vi kan kanskje bruke det i retten. Det viktigste i denne saken er å overbevise dommerne. Husk at de medisinsk sakkyndige også skal vitne i retten. Da får vi anledning til å ta opp deler av spesialisterklæringene vi mener bør korrigeres. Det er min jobb. Overlat dette til meg. Trøst deg med at lovverket sier at forsikringsselskapet må "ta deg som du er" før ulykken. Det betyr at disse opplysningene om deg før ulykken ikke har betydning.
- Hvorfor må jeg da brettes ut som en midtsidepike på noe som ikke har relevans?
- Legene kjenner ikke til denne delen av lovverket. Dog kommer vi ikke utenom en sterk personfokusering i slike saker. Jeg forstår at du reagerer og at det er ubehagelig for deg, men jeg mener du overreagerer. Jeg deler ikke ditt syn på Eiks spesialisterklæring. Daglig opplever jeg verre ting enn dette. Jeg var nylig i retten med en skadelidt som ble beskyldt for å simulere og for og ha "erstatningsnevrose". Det blir tøffe saker når det er snakk om større pengesummer. Forsikringsselskapene står på for å rote frem mest mulig i skadelidtes liv før skaden.

Nevrolog Magnussens erklæring gir flere sjokk: Han godkjenner ikke Georgs rygg-skade som forårsaket av bilulykken. Dette fordi denne ikke er nevnt i legeerklæringene fra nevrologisk undersøkelse ved Ullevål sykehus i 1984. Videre føler Magnussen seg ikke kvalifisert til å vurdere de kjeveortopediske funn. Han reduserer derfor Georgs medisinske invaliditet fra 50 til 40 prosent. Når en tilsynelatende nøytral lege kommer med et slik innspill er følgende klart: Norsk Bilforsikring har lykkes i å få i gang en diskusjon om Georgs medisinske invaliditet. Kopi av denne erklæringen blir også sendt til den tredje legen, nemlig forsikringslegen. Forsikringslegen har trolig sine åpenbare grunner for å avvente de to øvrige ekspertene, før han skriver sin versjon. Han vil trolig utnytte de foregående uttalelsene for alt de er verd. Dette er et nytt tilbakeslag Georg.

Nevrologiprofessor Ree, som undersøkte Georg i 1987, mener nå der er en klar sammeheng mellom ryggskaden og bilulykken.
Georg tenker med bitterhet på sin første innleggelse ved Ullevål sykehus. Til å be-gynne med var han korridorpasient i lite ryggvennlige stoler. Han klaget gjentatte ganger til sykepleierne på rygg- og smerteplagene: Ba om å få tildelt en seng i den lange ventetiden mellom undersøkelsene. At Georg ikke har nevnt ryggplagene ved denne innleggelsen er utenkelig. Det han husker er den stadig gjentagende bemerkningen fra spesialistene: "Det er ikke mitt felt. Det får du snakke med fysioterapeuten om." At sykehuset ikke har nevnt ryggproblemet i legeerklæringene derfra overrasker. Georg må gjennomlese dem på nytt for å forvisse seg om at så er tilfelle. En slik "feil" fra sykehuset skal åpenbart komme Georg til byrde nå. Det føles bittert. Det bekrefter på ny den arrogansen mange leger har til sine pasienter: Andre legers uttalelser teller mer enn pasientens egne.
Nevrolog Magnussen tok ikke stilling til utredningen fra tannlegen - den skjeve kjeven etter bilulykken. Det lokale tryggdekontoret godkjente derfor ikke utgiftene til tannlegeutredningen. Liksom når et kortstokkhus raser: En ting fører med seg et ras av videre konsekvenser. Dette betydde nye kjeveortopediske utredninger av "godkjente" utredere og dermed ytterligere kostnader og utsettelser av saken. Slik hadde saken vært siden ulykken: En utmattelsesprosess. En prosess som gradvis desillusjonerer og svekker troen på "ekspertene": De kjører sine egne kjepphester og interesser. Konsekvensene for pasientene er ikke deres bord.

Så kommer legeerklæringen fra forsikringslegen Granreim. Georg forventet ikke at dette skulle bli hyggelig lesning. Det ble det heller ikke. Granreim finner det betydningsfullt og nødvendig å gjenta alle feilene fra legeerklæringen fra Tynset sykehus: Georg var i fin form ved ankomst til Tynset sykehus, han var oppegående dagen etter ifølge denne legeerklæringen. Tilfellet var som nevnt at Georg var sengeliggende til dagen for utskrivning etc. Verst er Granreims konklusjon etter å ha lest nevropsykolog Eiks erklæring: Han tar for sikkerhets skyld godt i og skriver: "Før ulykken, i 70-årene, hadde Carlsen atskillige psykiske problemer og gikk til psykoterapeutiske samtaler som han hadde nytte av." Granreim vet muligens ikke at det nevropsykologen har servert i sin erklæring er basert på psykolog Hoels hukommelse. Han fastslår disse feilaktige opplysningene som fakta og trekker sine videre konklusjoner av dette.

Georg føler feilene ved legeerklæringene nå har tatt overhånd. Må Georg for ettertiden leve med at det står en rekke feilaktige opplysninger om han i et offentlig dokument? Opplysninger han ikke får rettet? Opplysninger som kan graves frem brukes mot han senere? Etter Georgs død vil f. eks. hans etterkommere kunne lete frem disse saksopplysningene og lese at stamfar hadde "store psykiske problemer". Georg blir rasende: Løgn og forbannet dikt. Om disse opplysningene blir stående uimotsagt fin-nes det for ettertiden ingen skriftlig kilde som kan korrigere dette med mindre dommen skulle inneholde en spesifikk tilbakevisning av disse påstandene. Det skjer sikkert ikke: Utifra det advokat Fredriksen opplyste, er helseopplysninger fra før skadetidspunktet uinteressant for retten. Altså blir de høyst sannsynlig stående uimotsagt. Fordi lagmannsretten ikke bryr seg om å nevne dem.
Ny telefonsamtale med advokat Fredriksen. Georg sier:
- Den sist erklæringen fra Granreim er salt i såret. Ville du like å bli feilaktig be-skrevet som en person med store psykiske problemer i 1970-årene?
Advokat Fredriksen svarer irritert:
- Selvsagt ikke. Derfor vil vi motsi dette i retten. Det lover jeg. Fremdeles mener jeg du overreagerer på dette. Hvis du stresser dette mer nå, fungerer det i stedet som en bekreftelse på at legene har rett. Ta deg sammen. Disse f..... legene er lært opp til å grave frem alt mulig relevant og irrelevant i sine erklæringer. Det er ikke noe å gjøre med det.
De avtalte et nytt møte.
En skadelidt har åpenbart ikke rettsvern mot ekspertene. Ekspertene kan uttale hva som passet dem, uten at Georg får komme med skriftlige innsigelser eller kreve rettinger. Han er redusert til et objekt uten egenverdi. Uten rett til å protestere på det som er skrevet om han. Han er umyndiggjort. Normene i domstolene tillater ifølge advokat Fredriksen ikke korrigering av feil i legeerklæringene fra en skadelidt. Ekspertenes ord er dermed uangripelig. Det er ikke Georgs virkelighet som skal frem i retten. Det er den "story" ekspertene har diktet opp. Ekspertenes "story" er sann fordi den er forfattet av eksperter som igjen har fått den fra andre eksperter som igjen... Deres konklusjoner er overordnet og hellig.
Georg opplever dette som et mareritt. Situasjonen stresser og plager. En periode frykter han hjerteinfarkt.
- Vil disse forbannede ekspertene klare å ta livet av meg?
Fredriksen sier:
- Jeg har mer enn nok med å kjempe mot dine motparter. Vi må være på linje...
Problemene modnet seg hos dem begge da de møttes etter en tid. Fredriksen skriver et prosesskrift der noen av Georgs synspunkter på legeerklæringene kommer frem.

Den nye runden legeerklæringer oppleves av Georg som en videreføring av den massive, hensynsløse krig Norsk Bilforsikring fører mot han. Trafikkskadde som krever full dekning av faktiske utgifter etter en trafikkskadde, blir bekjempet med de hardeste midler. For Georg er kampen hver gang en kamp med liv og helse som inn-

sats. Blodtrykket stiger betydelig Han må til med høyere dosering blodtrykksdempende tabletter. Hyppige målinger av blodtrykket hos legen. Vil Georg makte å stå
imot dette presset, eller vil han dø av akutt hjerteinfarkt før saken er ferdig i rettsapparatet?
Hvor mange hindere må Georg passere, hvor mange delmål må han jobbe mot, for å bli ferdig med denne saken? Få en endelig dom og en erstatningsutbetaling etter trafikkulykken? For hver ny runde psykisk terror øket angsten. Angsten for at han aldri får oppleve å se enden på denne saken. Nå har Georg så mye å leve for og kjempe for at han ikke må tape. Problemene omring spesialisterklæringene virker sterkt ødeleggende akkurat nå:
I 1992 får Georg sønn nummer to. Lykken er stor: En sunn, velskapt og stor kar. Så fullkommen. Samtidig så hjelpeløs. Prisgitt foreldrenes omsorg og varme. Nå trenger Georg overskudd og tid til den nye familiesituasjonen. I stedet rammer skyggene fra bilulykken han med utmattelse, avmaktsfølelse og depresjon. Georg tenker: "La ikke dette gå ut over min kjære, lille familie." Men. Innerst inne vet han: Det som formørker hans hverdag, kaster samtidig lange skygger over hans kjære. Slik er en liten kjernefamilie. Så sårbar.
Fortrollet dis
En sommerlys midnatt. Georg sto alene på dekket. Inhalerte frisk og kjølig sjøluft etter dagens strabaser som reiseleder. Hurtigruteskipet m/s Nordlys seilte i et underlig, stille vær. En trolsk dis lå over kystlandskapet. Som om lette, lyse skyer var falt fra himmelen. Skyene lå som kunstferdig danderte slør. Liksom en trylleformel hadde plassert dem i landskapet med lys fra midnattssol. Den vakre, kuperte kystnaturen i Lofoten opplevdes plutselig uvirkelig som bakgrunn. Fortrollet. Nærmest spøkelsesaktig. Fjellformasjonene innpakket i hvit slør dannet fantasifigurer. Som om han drømte. En fantasiverden vevet sammen av samspillet mellom dis, fjell og hav. Havet lå stille. Som blankskurt gulv. Kun avbrutt av skipets baug mot havflaten. Georg følte en vár fred. Som om han opplevde noe spesielt. En visuell nytelse. Kun for en natt. Det gav sjelefred å stå ved rekka nå. Med blikket mot land. Motorduren og vibrasjonene i skipet var der. Ellers var stillhet.
Plutselig skar søsterskipet m/s Polarlys gjennom tåkeliknende skydotter på babord baug. Skipet møtte m/s Nordlys på nordgående kurs. M/s Polarlys gled inn i det vakre billedutsnittet som forhekset Georg. Et kraftig lys fikk plutselig m/s Polarlys til å skinne. Det gjorde Georg usikker: Drømte han et sekund frem det perfekte motiv? Uten å ha kamera for hånden. Den visuelle skjønnheten, storslagenheten og roen i situasjonen føltes andektig. Naturens overveldende skjønnhet. Hurtigruteskipene møttes liksom i et trolsk eventyrland. M/s Nordlys' skipsfløyte brøt inn. Vekket Georg fra stemningen. Søsterskipet besvarte hilsen. M/s Polarlys forsvant igjen inn i de lette, hvite virvlene... Drømte Georg det hele?
(Nedtegnelser fra sommeren 1977)

Telefonen ringer hjemme hos Georg:

- Norsk Bilforsikring vil forlike saken!
- Hva?
- De vil ha forlik. Jeg hadde møte med advokat Pettersen sist fredag. Da foreslo han forlik.
Telefonsamtalen blir brutt. Advokat Fredriksen ringer fra sin mobiltelefon. En tunnel må ha brutt forbindelsen. Han ringer igjen:
- Hei, Fredriksen her igjen.
- Sa du forlik?
- Ja. Du skal være glad hvis vi klarer å forhandle frem et godt forlik. Tidene har blitt harde. Den store usikkerheten på arbeidsmarkedet nå, går i ditt disfavør. Likeså de generelle nedgangstidene. I retten har flere forsikringsadvokater kommet med uttalelser som: "Hvorfor skal skadelidte ha en tryggere fremtid enn alle oss andre".
- Graverende!
- Enig. Det er tøft kjør i slike saker nå.
- Jeg snakket nylig med en saksbehandler i Norsk Journalistlag. I forbindelse med oppdatering av lønnsstatistikker basert på 1992-tall. Da fikk jeg opplyst at arbeidsløsheten blant journalister er bare 2 % i Norge. Det vil gi slike argumenter betydelig motbør.
- Meget interessant. Og det til tross for avisdøden?
- Ja. Om aviser skjærer ned, dukker nye etermedia opp. Dessuten er informasjonsbransjen i ekspansjon. Alt tyder på at journalistikk og informasjon er yrker med store fremtidsmuligheter.
- Det er meget viktig informasjon. Vi må få det med oss i lagmannsretten om nødvendig.
- Men. Hvorfor vil Norsk Bilforsikring forlike saken nå?
- Norsk Bilforsikring må denne gang samle og legge frem alle dokumenter i sa-ken. Dette fordi de anket først. Slik er reglene. Advokat Pettersen ringte meg og ønsket samtaler om å begrense dokumenthaugen. Jeg mente med få unntak at alt måtte med. Det var i denne forbindelse at...
Samtalen blir brutt igjen.
Advokat Fredriksen ringer på ny:
- Hei Georg, Fredrik her igjen. Angående dette forslaget om forlik. Advokat Pettersen har bedt om et møte. Men. Først må vi to møtes sammen med aktuar Helge Hauge for å gjennomgå og oppdatere beregningene: Jeg har foreløpig antydet at et forlik må bygge på byrettens dom. Vi må naturligvis sondere hvor seriøs forliksviljen er. Kan du møte på mitt kontor...

Georg møter med dokumenter og notater. Georg har skrevet ned sine forutsetninger for å godta forlik. Det gjelder bl.a. utgifter til honorar av advokat og aktuar samt sykeutgifter som ikke blir dekket av trygdekontoret. Disse utgiftene er store. Georg krever dem dekket.

- Det får vi se nærmere på, sa advokat Fredriksen.
Likeledes vil Georg ikke godta beregninger basert på plassering av erstatningen i livrente. Livrente ble brukt av Norsk Bilforsikring i byrettsforhandlingene for å presse ned erstatningskravet. Georg frykter en ny offensiv nå.
- Forsikringsselskapene kjører ikke så hardt på livrente i retten lengre, sier Fredriksen. - Livrentenes begrensninger og ulemper er blitt bedre belyst siden vi var i byretten.
- Jeg vil ikke godta krav om at forliket skal holdes hemmelig. Resultatet av min sak kan hjelpe andre skadelidte.
- Ikke noe problem, sier advokat Fredriksen.
- Forliksforhandlingene må ikke forsinke saken videre i rettsapparatet om forlik uteblir. Et mislykket forliksforslag må ikke bli brukt mot meg i lagmannsretten.
- Det blir ikke snakk om forsinkelser som følge av forliksforhandlingene. Får vi ikke forlik nå, er forliksforhandlingene glemt når vi møter i lagmannsretten. Det gjelder begge parter. Slik er normene advokater imellom. Men husk: Når det er snakk om slike summer, må vi legge prinsipper til side.
Advokat Fredriksen tar en tenkepause:
- Forøvrig har det skjedd ting siden saken din var oppe i 1990. Det er kommet andre store veldokumenterte erstatningskrav som har "modnet" holdningene i rettsapparatet. Særlig skatteulempeberegningene har modnet seg siden sist. Blant annet takket være aktuar Hauge. Likevel har du ingen garanti for å få et bedre oppgjør i lagmannsretten enn du fikk i byretten. Jeg vil anbefale at vi krever et forlik basert på oppdatering til nåverdi av byrettens dom. Korrigert med visse justeringer. Fratrukket ákontoutbetalinger.
Georg sier:
- Det er et negativt signal til andre skadelidte hvis deler av byrettsdommen blir stående. Avgjørelsen om at partene skal bære hver sine saksomkostninger. Den skadelidte sitter med bevisbyrden og får alltid større utgifter til advokathonorar enn forsikringsselskapene. I mitt tilfelle er det snakk om bortimot tre hundre tusen kroner så langt i saken.
- OK. Vi tar det med i kravet. Så får vi se.

Forhandlingsdagen sitter Georg på advokat Fredriksens kontor. Representanter fra Norsk Bilforsikring og aktuar Hauge sitter benket i et nabokontor. Forhandlingene er igang. Fredriksen kommer etter en tid innom for å orientere Georg:

- Det ser lovendende ut: Kun mindre punkter gjenstår.
Han blunker oppmuntrende og går tilbake til møtet. Så langt har Georg ikke trodd på resultater av forliksforhandlingene. Han regnet det som nok et taktisk spill for å utmatte. Nå spirer et lite håp: For en lykke å bli ferdig med denne saken nå. Ni år etter ulykken. Kan han virkelig håpe på det? Fredriksen kommer tilbake. Det er pause i forhandlingene. Han sier:
- Kom tilbake om en time.
Georg tusler ut: Han ser ingen av forhandlerne fra Norsk Bilforsikring. De sitter kanskje i telefonsamtale med sitt hovedkvarter?
Etter pausen er Georg igjen til stede i tilfelle det kommer et motforslag tett opptil kravet. På ny på plass i kontoret. Georg hører ikke hva ble sagt. Venter spent, en kopi av byrettens dom og aktuar Hauges tabelloversikt: De oppdaterte tallene i 1992-kroner.
Ny pause. Advokat Fredriksen kommer inn til Georg:
- Du kan gå hjem om du vil. Det er harde forhandlinger. Det ser noe mørkere ut nå. Men. Friskt mot min venn.
Georg går hjem.
Telefonen ringer senere på dagen:
- Hei. Fredrik her. Intet forlik så langt. Ser mørkt ut. Vi kan jo håpe videre, men...

Forliksforhandlingene førte ikke frem. Advokat Pettersen hadde ikke de nødvendige fullmakter fra overordnede i ryggen fikk Georg vite. Han finner det underlig at en forsikringsadvokat kan sette i gang en slik prosess på en så mangelfull basis.

Nå sitter Georg med spørsmålene:
- Hva mente advokat Pettersen med å kjøre ut et forliksforslag som han ikke hadde klarert med egne sjefer? Eller var det hele et pokerspill klarert med ledelsen? Hvorfor måtte Georg gjennom de harde rundene med nye undersøkelser, hvis selskapet har seriøse planer om å foreslå et forlik? Gav resultatet av de nye legeundersøkelsene Norsk Bilforsikring oppmuntring til å prøve å presse? Sondere om Georg hadde "mørnet"? Hvordan tenker en slik motpart? Hva er taktisk spill, hva er reell vilje til forlik? Spørsmålene forble ubesvart.
Hendelseforløpet gikk over dager. Dager i høyspenn. Spenningen satte seg i kroppen som en ekstra knute på den spente muskulaturen. Georg turde ikke slippe håpet til for alvor: Han holdt igjen. Av redsel for igjen å bli skuffet. Han hadde en uvirkelig følelse. Det er ikke slik denne saken er. Den må kjempes. Fra den ene barrikaden til den annen. Så kom et forslag om forlik. Som lyn fra klar himmel. Det hører liksom ikke hjemme i Georgs verden: At han plutselig nå skal slippe lett fra denne langdryge, seige krigen. Det tok tid å venne seg til tankene omkring et forlik. Som en modningsprosess.
Så myknet håpet. Gradvis. Som en liten spire som om våren. Da det hørtes ut til å lykkes, følte Georg en enorm lettelse. Kjente hvor godt det ville gjøre han om krigen endelig var over. Fred. Liksom når vårvarmen igjen overtar et frossent vinterlandskap. Som når landskapet eksploderer i grønne fargenyanser. Georg kjente hvor mye krefter en slik kamp tapper han for. Tenkte på alt konstruktivt kreftene kan brukes til når krigen endelig er over. Tro og håp om bedre livskvalitet.
Men. Det var kun en varm vind. Som kom og gikk. Det endelige utfallet gikk i skuffelse. Som om virkeligheten var tilbake igjen. Georg var tilbake i den pressede situasjonen igjen. Med det alltid underliggende stresset. Stresset som har ligget der i årevis. Som en kald klump i kroppen. Det helseslitende stresset. Stresset har røtter i venting på ukjent utfall. Det sliter kraftig på kreftene: Usikkerhet omkring familiens økonomiske fremtid - velferdsnivået for familien. Velferdsnivået er et et viktig trivselsfenomen. Venting. År etter år. Georg lengtet mot den ro et ferdig avklart erstatningsoppgjør vil kunne gi. Først da kjenner Georg sin fremtidige økonomi. Da kan han legge av seg ei tung bør.
Georg var matt etter en stor psykisk mobilisering, mens forliksforhandlingene pågikk. Håpet om forlik var som en drøm. En drøm som var der en kort stund og ble borte. Som i fortrollet dis...