liar begynte alt tidlig å
bruke slike
familienamn. Vi finn fram til i dag
familiane al-Iraqi og al-Siqilli i Ma-
rokko. Forfedra deira flytta frå Irak og
Sicilia på 900-talet og 1000-talet, men
namna vart bevart fordi det hadde sta-
tus (men ikkje alle individa i familien
brukte det nødvendigvis). Dette har
begynt å bli meir vanlig i vår tid. Ein
Umar, son av Ali Muhammad [Ali ibn
Muhammad] kan, i staden for å kalle
seg Umar [ibn] Ali på klassisk vis skri-
ve seg for Umar Muhammad. Det siste
går dermed over frå å vere eit fars-
namn til å bli eit etternamn og familie-
namn.
Det er spesielt emigrasjon og kontak-
ten med vestlige system som legg press i
retning av å velje eitt namneelement
som ’etternamn’. Ein slik overgang er
ikkje utan problem, og det hjelper lite
når tilfeldig transkripsjon til latinsk
skrift kjem i tillegg, når det i eitt pa-
pir står Ziaurrehman og i eit anna Al-
Rahman, Diya for same namnet. Derfor
er det ofte lurt å prøve å finne ut kva
som ’eigentlig’ står, ved å sjå litt nærare
på kva type namn ein har å gjere med.
26
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3
Kultur- og kyrkjedepartementet har
tilsett Sylfest Lomheim som direktør
for den nye institusjonen som skal
avløysa Norsk språkråd. Institusjonen
er førebels omtala som eit kompetan-
sesenter for norsk språk. Sylfest Lom-
heim er fødd i 1945. Han er utdanna
filolog ved Universitetet i Oslo med
norsk som hovudfag. Han er tilsett
ved Høgskolen i Agder, der han har
omsetjingsteori og omsetjingsutdan-
ning som spesialområde. Dei siste tjue
åra har han hatt fleire fagleg-admi-
nistrative og politiske verv, mellom
anna som rektor ved distriktshøgskol-
en i Kristiansand frå 1987 til 1992.
Sylfest Lomheim har i mange år vore
knytt til NRK, både som språkkonsu-
lent og programmedarbeidar, og er
mellom anna kjend frå programmet
Språkteigen. Han har publisert fleire
bøker og artiklar om språklege og
språkpolitiske spørsmål. Den nye
institusjonen som Lomheim blir leiar
for, skal etablerast gjennom omdan-
ning av Norsk språkråd. Lomheim
byrjar i stillinga 1. januar 2004, men
har alt frå i haust vore med i arbeidet
med å greia ut korleis den nye institu-
sjonen skal innrettast. Departementet
vil koma tilbake til Stortinget med
dette spørsmålet i 2004. Inntil den nye
institusjonen er formelt etablert, vil
direktøren vera leiar for sekretariatet i
Norsk språkråd.
Sylfest Lomheim direktør ved nytt
kompetansesenter for norsk språk
U
RDU ER
Pakistans nasjonalspråk og
det dominerende språket i pakis-
tansk presse, radio og TV, men på sett
og vis er urdu ikke noe pakistansk
språk. Det finnes intet egentlig urdu-
talende område i Pakistan, og bare en
liten minoritet av befolkningen i lan-
det har urdu som morsmål. Hva er da
urdu egentlig for et språk? Dersom
man slår opp i et leksikon under urdu,
vil man få vite at urdu tilhører den
indoariske gren av de indoeuropeiske
språk, at det ikke bare er Pakistans
nasjonalspråk, men også ett av Indias
nitten offisielle språk, og at det i 1996
ble talt av 54 584 000 mennesker. Disse
tilsynelatende eksakte opplysninger er
i virkeligheten temmelig intetsigende
og misvisende. På den ene side kan
det neppe være tvil om at den urduen
som det undervises i på skoler og uni-
versiteter i Pakistan og India, er mors-
mål for langt færre enn 54 millioner
mennesker. På den annen side forstås
enkel talt urdu sikkert av langt over
500 millioner mennesker.
Hvis man vil gjøre seg et begrep om
hva betegnelsen urdu egentlig dekker,
blir man nødt til å se litt nærmere på
språkets historie. Gjennom hele mid-
delalderen og til engelskmennene erob-
ret India var størsteparten av Nord-
India under muslimsk herredømme.
De aller fleste av de muslimske her-
skerne var av tyrkisk eller persisk
avstamning, og deres administrasjons-
språk var persisk. Herskerne betegnet
under ett de forskjellige indiske språk
som undersåttene snakket, som hindi,
et persisk ord som rett og slett betyr
«indisk».
Persiske og arabiske lånord
Blant de mange muslimske fyrstene
var sultanene i Delhi de viktigste, og
under stormogulenes dynasti (1526–
1858) ble Delhi hovedstad for hele Sør-
India. Den varianten av «hindi» (= in-
disk) som ble talt i hovedstaden, had-
de naturligvis særlig stor prestisje, og
etter hvert fikk den status som felles
standardspråk for de mer eller mindre
nær beslektede dialektene som ble talt
fra Panjab i vest til Bihar i øst, samt
utenfor dette området i garnisonsbyer
som f.eks. Haidarabad (Hyderabad) i
Sør-India. På 1700-tallet hadde Delhi-
dialekten blitt handels- og samkvems-
språk (lingua franca) ikke bare i hele
Sør-Asia, men også i havnebyene rundt
Indiahavet: Aden, Zanzibar m.fl. Sam-
tidig innsnevret ordet hindi sin betyd-
ning til bare å betegne det fellesindiske
lingua franca, som var basert på Delhi-
dialekten.
Opp gjennom middelalderen hadde
den muslimske overklassens språk vært
persisk (og delvis også tyrkisk), og det
27
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3
Om språkforholdene i Pakistan I
Urdu, Pakistans nasjonalspråk
FINN THIESEN