Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003
Yüklə 0,51 Mb. Pdf görüntüsü
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Forskjeller mellom panjabi og urdu
- Sindhi er nest størst
- Pashto og balutsji er iranske språk
språk, gi det tilbake den status som lit- teraturspråk som det hadde i senmid- delalderen, osv. En slik bevegelse fin- nes da også, men den er så ubetydelig og har så liten oppslutning at man nesten kan se bort fra den. En av årsa- kene til dette kan være at språket står urdu så nær at det ikke er noe større problem for panjaberne å tilegne seg og bruke urdu som formelt språk. Jeg har også hørt si at dette er en del av panjabernes strategi for å dominere resten av landet. Hvis man hadde prøvd å gjøre panjabi til Pakistans nasjonalspråk, ville det blitt oppfattet som urettferdig og undertrykkende. Da satser man i stedet på urdu, som står panjabi langt nærmere enn de øvrige pakistanske språkene. Jeg tror ikke mye på den forklaringen, men synes likevel den bør nevnes.
Forskjellen mellom panjabi og urdu er i samme størrelsesorden som mellom dansk og skikkelig norsk landsmål, kanskje litt større. Karakteristisk for panjabi er at det har erstattet de stem- te aspirerte klusiler bh, dh, gh etc., som vi finner i urdu og de fleste andre ny- indoariske språk, med ustemte uaspi- rerte klusiler p, t, k etc., fulgt av en bestemt tonebevegelse. Panjabi er alt- så et tonespråk, akkurat som norsk, noe som gjør det lettere for de paki- stanske innvandrerne å tilegne seg den norske uttalen. Også den berykte- de tjukke l finnes i panjabi (og også i urdu). For øvrig er panjabi et arkaisk språk som har bevart en del konso- nantgrupper som er forsvunnet i urdu og andre nyindoariske språk, liksom det har bevart mange gamle sanskrit- ord. Således er sanskritordet for «sønn» putra blitt erstattet med beTa i urdu og hindi, men heter puttar på panjabi. Dialektforskjellene er store innenfor panjabi. Meget avvikende er siraiki, som har en del likheter med sindhi og snakkes av ca. 13 millioner mennesker i Sør-Panjab, rundt byene Multan og Bahawalpur. Etter disse byene kalles dialekten også multani eller bahawal- puri. Det finnes en meget aktiv siraiki- språkbevegelse, som arbeider for å få siraiki anerkjent som selvstendig språk, og det utgis en del bøker og tidsskrift- er på siraiki. Siraikis litterære tradisjon- er går tilbake til 1700-tallets sufidikt- ning. Også de nordvestlige panjabidia- lektene avviker sterkt fra standard Lahore-panjabi, så sterkt at lingvister gjerne klassifiserer dem som et separat språk med betegnelsen «lahnda», men det er neppe mange lahndatalende som kjenner denne betegnelsen. Den mest avvikende av nordvestdialektene er hindko, som snakkes av ca. 3 millioner mennesker og ofte betraktes som et separat språk. Innen jeg forlater panjabi, vil jeg gjerne begrunne stavemåtene Panjab og
Den korte a-vokalen i nyindoariske språk som urdu og panjabi er meget forskjellig fra de vokalene som beteg- nes med bokstaven a i engelske ord som
lyden som betegnes med bokstaven u i et ord som butter. Det var dette som ledet engelskmennene til å gjengi den korte a-en i indiske ord og navn med bokstaven u. Etter at India og Pakistan blev selvstendige i 1947, er denne mis- visende skrivemåten i det store og 32 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3 hele forsvunnet. Pushtu, Jubbulpore, Jul- lundur og Putna skrives i dag pashto, Jabalpur, Jalandhar og Patna, og selv en så hevdvunnen stavemåte som Cal- cutta er i ferd med å vike plassen for Kolkata. Sindhi er nest størst Det neststørste av de pakistanske språk- ene er sindhi, som tales av ca. 12 % av befolkningen, nesten alle i provinsen Sindh. Sindhi er et formrikt språk med mange arkaiske trekk. Det skrives med en egen variant av den arabiske skriften med mange diakritiske tegn. Språkets litterære tradisjoner går tilbake til 1500- tallet, og litteraturens største navn er Abdul Latif Bhitshah (1689–1752). I mot- setning til panjaberne har sindherne en meget velutviklet språkbevissthet, og sindhi er det eneste av Pakistans lokalspråk som har en moderne litte- ratur av større betydning. Som i resten av Pakistan er skolespråket urdu, men motstanden mot urdu er sterk, og sindherne har fått trumfet igjennom sindhi som obligatorisk skolefag på alle klassetrinn i alle skoler i provins- en. Sindhi betyr egentlig «språket som snakkes ved Indus». Sindh er nemlig in- dernes betegnelsen på Indus. Også nav- net India stammer fra denne kilden.
Både Pakistans tredje- og fjerdestørste språk, pashto og balutsji, er iranske språk og tilhører altså samme gren av de indoeuropeiske språkene som per- sisk, kurdisk og ossetisk (i Kaukasus). Pashto tales av ca. 10 % av befolkning- en, hovedsakelig i Sarhadprovinsen. Dessuten tales språket av knapt halv- delen av befolkningen i Afghanistan, der det er offisielt språk. Det er store dialektforskjeller innenfor pashto. I de dialektene som snakkes i Sarhad, utta- les selve ordet pashto som pakhto, og disse dialektene kalles derfor under ett for pakhto. [kh betegner her en velar spirant som ch i tysk Bach; i det inter- nasjonale fonetiske alfabet skrives den- ne lyden x.] En pashtotalende afgha- ner betegnes som en pashtuner, mens en pakhtotalende pakistaner betegnes som en pakhtuner. På urdu betegnes begge med ordet paThân, et ord som en del nordmenn vil kjenne igjen fra Norsk Pathanmisjon. Blant pakhtuner- ne/pathanerne fins det en uavhengig- hetsbevegelse som kaller den staten de ønsker å opprette, Pakhtunistan. Be- vegelsen har imidlertid ikke noen sær- lig stor oppslutning, idet pathanernes lojalitet først og fremst retter seg mot stammen og klanen, og det er ofte sterkt fiendskap stammene imellom. Pashto er et litteraturspråk med skrift- lige tradisjoner tilbake til 1500-tallet. Best kjent i Vesten er den store, patriot- iske dikteren Khushal Khan Khattak (1613–1689), mens de selv foretrekker de inderlige religiøse diktene til Abd ur Rahman Baba (1653–1711). Folke- litteraturen er rik. Spesiell grunn er det til å nevne de særpregede tappa- diktene, anonyme dikt på halvannen linje som i streng bunden form fortel- ler en avsluttet historie. De fleste tap- padikt sies å være forfattet av kvinner. Pashto går for å være et meget vanske- lig språk å lære, og artikkelens forfatter, som selv i sin ungdom gjorde et par forgjeves forsøk, kan bekrefte dette. Pakistans fjerdestørste språk (forut- satt at vi ikke teller siraiki som et selv- stendig språk) er balutsji, som tales av 33 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3 Yüklə 0,51 Mb. Dostları ilə paylaş:
|