språk, gi det
tilbake den status som lit-
teraturspråk som det hadde i senmid-
delalderen, osv. En slik bevegelse fin-
nes da også, men den er så ubetydelig
og har så liten oppslutning at man
nesten kan se bort fra den. En av årsa-
kene til dette kan være at språket står
urdu så nær at det ikke er noe større
problem for panjaberne å tilegne seg
og bruke urdu som formelt språk. Jeg
har også hørt si at dette er en del av
panjabernes strategi for å dominere
resten av landet. Hvis man hadde
prøvd å gjøre panjabi til Pakistans
nasjonalspråk, ville det blitt oppfattet
som urettferdig og undertrykkende.
Da satser man i stedet på urdu, som
står panjabi langt nærmere enn de
øvrige pakistanske språkene. Jeg tror
ikke mye på den forklaringen, men
synes likevel den bør nevnes.
Forskjeller mellom panjabi og urdu
Forskjellen mellom panjabi og urdu er
i samme størrelsesorden som mellom
dansk og skikkelig norsk landsmål,
kanskje litt større. Karakteristisk for
panjabi er at det har erstattet de stem-
te aspirerte klusiler bh, dh, gh etc., som
vi finner i urdu og de fleste andre ny-
indoariske språk, med ustemte uaspi-
rerte klusiler p, t, k etc., fulgt av en
bestemt tonebevegelse. Panjabi er alt-
så et tonespråk, akkurat som norsk,
noe som gjør det lettere for de paki-
stanske innvandrerne å tilegne seg
den norske uttalen. Også den berykte-
de tjukke l finnes i panjabi (og også i
urdu). For øvrig er panjabi et arkaisk
språk som har bevart en del konso-
nantgrupper som er forsvunnet i urdu
og andre nyindoariske språk, liksom
det har bevart mange gamle sanskrit-
ord. Således er sanskritordet for
«sønn» putra blitt erstattet med beTa i
urdu og hindi, men heter puttar på
panjabi.
Dialektforskjellene er store innenfor
panjabi. Meget avvikende er siraiki,
som har en del likheter med sindhi og
snakkes av ca. 13 millioner mennesker
i Sør-Panjab, rundt byene Multan og
Bahawalpur. Etter disse byene kalles
dialekten også multani eller bahawal-
puri. Det finnes en meget aktiv siraiki-
språkbevegelse, som arbeider for å få
siraiki anerkjent som selvstendig språk,
og det utgis en del bøker og tidsskrift-
er på siraiki. Siraikis litterære tradisjon-
er går tilbake til 1700-tallets sufidikt-
ning. Også de nordvestlige panjabidia-
lektene avviker sterkt fra standard
Lahore-panjabi, så sterkt at lingvister
gjerne klassifiserer dem som et separat
språk med betegnelsen «lahnda», men
det er neppe mange lahndatalende som
kjenner denne betegnelsen. Den mest
avvikende av nordvestdialektene er
hindko, som snakkes av ca. 3 millioner
mennesker og ofte betraktes som et
separat språk.
Innen jeg forlater panjabi, vil jeg
gjerne begrunne stavemåtene Panjab og
panjabi (i stedet for Punjab og punjabi).
Den korte a-vokalen i nyindoariske
språk som urdu og panjabi er meget
forskjellig fra de vokalene som beteg-
nes med bokstaven a i engelske ord som
hat, hate og half, men likner noe på den
lyden som betegnes med bokstaven u i
et ord som butter. Det var dette som
ledet engelskmennene til å gjengi den
korte a-en i indiske ord og navn med
bokstaven u. Etter at India og Pakistan
blev selvstendige i 1947, er denne mis-
visende skrivemåten i det store og
32
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3
hele forsvunnet.
Pushtu, Jubbulpore, Jul-
lundur og
Putna skrives i dag
pashto,
Jabalpur, Jalandhar og
Patna, og selv en
så hevdvunnen stavemåte som Cal-
cutta er i ferd med å vike plassen for
Kolkata.
Sindhi er nest størst
Det neststørste av de pakistanske språk-
ene er sindhi, som tales av ca. 12 % av
befolkningen, nesten alle i provinsen
Sindh. Sindhi er et formrikt språk med
mange arkaiske trekk. Det skrives med
en egen variant av den arabiske skriften
med mange diakritiske tegn. Språkets
litterære tradisjoner går tilbake til 1500-
tallet, og litteraturens største navn er
Abdul Latif Bhitshah (1689–1752). I mot-
setning til panjaberne har sindherne
en meget velutviklet språkbevissthet,
og sindhi er det eneste av Pakistans
lokalspråk som har en moderne litte-
ratur av større betydning. Som i resten
av Pakistan er skolespråket urdu, men
motstanden mot urdu er sterk, og
sindherne har fått trumfet igjennom
sindhi som obligatorisk skolefag på
alle klassetrinn i alle skoler i provins-
en. Sindhi betyr egentlig «språket som
snakkes ved Indus». Sindh er nemlig in-
dernes betegnelsen på Indus. Også nav-
net India stammer fra denne kilden.
Pashto og balutsji er iranske språk
Både Pakistans tredje- og fjerdestørste
språk, pashto og balutsji, er iranske
språk og tilhører altså samme gren av
de indoeuropeiske språkene som per-
sisk, kurdisk og ossetisk (i Kaukasus).
Pashto tales av ca. 10 % av befolkning-
en, hovedsakelig i Sarhadprovinsen.
Dessuten tales språket av knapt halv-
delen av befolkningen i Afghanistan,
der det er offisielt språk. Det er store
dialektforskjeller innenfor pashto. I de
dialektene som snakkes i Sarhad, utta-
les selve ordet pashto som pakhto, og
disse dialektene kalles derfor under
ett for pakhto. [kh betegner her en velar
spirant som ch i tysk Bach; i det inter-
nasjonale fonetiske alfabet skrives den-
ne lyden x.] En pashtotalende afgha-
ner betegnes som en pashtuner, mens
en pakhtotalende pakistaner betegnes
som en pakhtuner. På urdu betegnes
begge med ordet paThân, et ord som
en del nordmenn vil kjenne igjen fra
Norsk Pathanmisjon.
Blant pakhtuner-
ne/pathanerne fins det en uavhengig-
hetsbevegelse som kaller den staten de
ønsker å opprette, Pakhtunistan. Be-
vegelsen har imidlertid ikke noen sær-
lig stor oppslutning, idet pathanernes
lojalitet først og fremst retter seg mot
stammen og klanen, og det er ofte
sterkt fiendskap stammene imellom.
Pashto er et litteraturspråk med skrift-
lige tradisjoner tilbake til 1500-tallet.
Best kjent i Vesten er den store, patriot-
iske dikteren Khushal Khan Khattak
(1613–1689), mens de selv foretrekker
de inderlige religiøse diktene til Abd
ur Rahman Baba (1653–1711). Folke-
litteraturen er rik. Spesiell grunn er
det til å nevne de særpregede tappa-
diktene, anonyme dikt på halvannen
linje som i streng bunden form fortel-
ler en avsluttet historie. De fleste tap-
padikt sies å være forfattet av kvinner.
Pashto går for å være et meget vanske-
lig språk å lære, og artikkelens forfatter,
som selv i sin ungdom gjorde et par
forgjeves forsøk, kan bekrefte dette.
Pakistans fjerdestørste språk (forut-
satt at vi ikke teller siraiki som et selv-
stendig språk) er balutsji, som tales av
33
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3