Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

ca. 6 millioner mennesker i det tynt be-

folkede Balutsjistan, som er delt mel-

lom Iran og Pakistan. I den pakistanske

delen bor det godt og vel 4 millioner

balutsjitalende, altså ca. 3 % av be-

folkningen i Pakistan. Balutsji skrives

med det arabiske alfabetet, men be-

nyttes ikke mye som skriftspråk. Lit-

teraturen består mest av poesi: helte-

dikt og kjærlighetslyrikk. Helt til nylig

har prosaen begrenset seg til folke-

eventyr. 

Panjabi, sindhi, pashto og balutsji

har status som pakistanske regional-

språk. Det betyr i praksis at det sendes

på disse språkene fra de pakistanske

radio- og tv-stasjonene. I skolene i

Sindh er sindhi, som tidligere nevnt,

obligatorisk skolefag på alle klasse-

trinn. I Sarhad og Balutsjistan er hen-

holdsvis pashto og balutsji valgfritt

skolefag. Panjabi undervises det ikke i

på skolene i Pakistan, men det er

mulig å studere middelalderlitteratur

på panjabi ved noen universiteter. 

Eliten foretrekker engelsk

Viktigere enn alle de nevnte språkene

er på sett og vis engelsk, som er det

språket eliten foretrekker. Alle som på

noen måte kan ha råd til det, lar barna

sine gå på engelskspråklige privatsko-

ler. Det gir status å abonnere på engel-

ske aviser. Høyere stillinger innenfor

stats- og provinsadministrasjonen får

man ikke uten å beherske engelsk. Når

man reiser i Pakistan, ser man overalt

maleriske skilt på noe som man i sin

uvitenhet tror er urdu. Den dagen man

får lært seg urdu, oppdager man at

mer enn 90 % av disse skiltene er skre-

vet på engelsk, men med urdualfa-

betet.

Mange små minoritetsspråk

I tillegg til disse språkene finnes det en

rekke små minoritetsspråk. Det største

av dem, og det eneste dravidiske språ-

ket utenfor Sør-India og Sri-Lanka, er

brahui, som snakkes av knapt 1 milli-

on mennesker i Balutsjistan, særlig i

området rundt Kalât. Brahui skrives

med det arabiske alfabetet, men har

ikke noen litterær tradisjon. Tilstede-

værelsen av dette dravidiske språket

så langt mot vest tyder på at dravidis-

ke språk i forhistorisk tid har vært talt

over hele Sør-Asia.

I fjellområdene lengst mot nord, i

den pakistanske delen av Kashmir,

snakker ca. 250 000 mennesker khowar,

mens ca. 200 000 snakker shina. Disse to

språkene klassifiseres sammen med

kashmiri (som bare tales i Srinagardalen

i den indiske delen av Kashmir,) som

dardiske språk. De fleste språkforskere

mener at de dardiske språkene utgjør

en avvikende gren av de nyindoariske

språkene, mens enkelte vil klassifisere

dem som en selvstendig gren av de

indoeuropeiske språkene, en mellom-

form mellom den iranske og den indo-

ariske grenen. Den norske professoren

Georg Morgenstierne (1892–1978) var

en av verdens fremste utforskere av

disse språkene. Professor Ruth Schmidt

ved Universitetet i Oslo er en av ver-

dens meget få shinaspesialister.

Mot grensen til Tibet snakker ca.

400 000 mennesker balti eller baltistansk,

en vesttibetansk dialekt som avviker

sterkt fra standardtibetansk. Hertil

kommer en rekke meget små nyindo-

ariske, dardiske og iranske minoritets-

språk. Ifølge Languages of the World

Ethnologue snakkes det i alt intet mind-

re enn 50 språk i Pakistan.

34

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

E

N AV DE STØRSTE

spillefilmene som

noen gang er laget i Tyrkia, hadde

premiere i år. Den handler om hettittene,

et folk som hadde sin storhetstid mellom

1660 og 1190 f.Kr., og som snakket et

indoeuropeisk språk. Faktisk snakker

man litt hettittisk i denne filmen, en del

setninger som er satt sammen av eksper-

ter i hettittologi, en vitenskapsgren som

dyrkes ved atskillige universiteter i

Vesten. Språket er en gullgruve for for-

ståelsen av den store språkgruppen vi

selv utgjør en ørliten del av.

Hettittisk er bare ett av de tallrike

språk som gjennom tidene er blitt talt av

folk i det området som i dag utgjøres av

nasjonalstaten Tyrkia, et område 2,4

ganger Norges størrelse. Det dreier seg

om en stor halvøy, også kalt Anatolia (fra

det greske ordet for «soloppgang»),

omgitt av Svartehavet i nord, Egeer-

havet i vest og Middelhavet i sør. Ved

Bosporus ligger Istanbul, en kosmopoli-

tisk by som har forvaltet fire kulturer

og fem språk. Området som nord for

Marmarahavet strekker seg mot Balkan-

statene Hellas og Bulgaria, utgjør den

såkalt europeiske delen av Tyrkia. I til-

legg kommer de fjellendte landmassene

som folder seg ut mot befolkningsmo-

saikken Kaukasus i nordøst, persisk kul-

tur i øst og Mesopotamia med de nåvær-

ende arabiske landene Syria og Irak i

sørøst. I samme retning renner Eufrat og

Tigris, historisk sett gjennom høykultur-

er som sammen med Palestina i det øst-

lige Middelhavet og Hellas som nær-

meste nabo i vest utgjør arnestedene for

vår vestlige kultur slik vi oppfatter den

gjennom kristendom og renessanse.

Kulturer har kommet og gått i Ana-

tolia. Og kulturer innebærer språk.

Språk kan aldri sees isolert. Enkelte

språk utvikler seg til kommunika-

sjonsspråk for store riker – selv om et

rike ikke nødvendigvis har en befolk-

ning som i utgangspunktet snakker

dette språket. Man kan ha snakket  ett

språk og skrevet  et helt annet, et for-

hold som tidligere var langt mer ut-

bredt enn vi gjerne forestiller oss i dag.

Gresk språk kom til Anatolia med

greske kolonister i klassisk tid og eksi-

sterte side om side med diverse lokale

språk som vi har en høyst mangelfull

forståelse av. Både den klassiske histo-

rikeren Herodot (484–420 f.Kr.) og his-

torikere i Bysants (330–1453 e.Kr.)

betrakter alt annet enn gresk språk

som uartikulert og barbarisk. Vi står

overfor en språklig-kulturell arroganse

som oppstår der et språk befinner seg 

i en absolutt monopolsituasjon. Pres-

tisjespråket blir lært, mens de egentlige

morsmålene blir fullstendig neglisjert

– og historien tier om dem i ettertid.

Språkskifte med slike premisser må ha

skjedd mange ganger i Anatolia.

35

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

Språk og identitet i Tyrkia

EGIL THEE DANIELSEN

---