Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

spesielle privilegier stadfestet i Lau-

sanne. Disse privilegiene har i praksis

beskyttet språkene gresk, armensk og

ladino i Istanbul, mens språk som

fransk og italiensk, typiske levantiner-

språk, dvs. språk talt av katolikker i

det osmanske riket, ikke lenger har

noen beskyttelse. De privilegiene som

levantinerne nøt, ble opphevet i Lau-

sanne.

Men tre berømte franske videregå-

ende skoler i Istanbul eksisterer frem-

deles og nyter høy anseelse. Genera-

sjoner av tyrkere har gått på disse sko-

lene. I dag vil den norske turisten sna-

rere møte tyrkere med tyskkunnska-

per, alt fra stotrende til innfødt kom-

petanse. Det fins godt over to millio-

ner tyrkere i Tyskland, og mange av

dem (eller deres etterkommere) har

returnert til hjemlandet og kan opp-

spores i de mest avsidesliggende lands-

byer.

Bosnisk,  et sørslavisk språk, tales i

en rekke landsbyer i Tyrkia, særlig på

vestkysten, og albansk  kan man høre

på såpass fjerntliggende steder som i

landsbyer ved det indre Middelhavet.

Det dreier seg om muslimske albanere

fra Hellas som kom med befolknings-

utvekslingen i 1923. Tilsiget av bosnie-

re har av helt andre grunner bare øket

det siste tiåret. Krimtatarenes grumme

skjebne under Stalin kan man fremde-

les høre om i en landsby vest for

Ankara, men det er gått sterkt nedo-

ver med aktiv beherskelse av det tyr-

kerspråket som disse menneskene

opprinnelig snakket.

Tyrkerspråk fra Balkan til Kina

Det fins tyrkerspråk fra Balkan til

Kina. Uigurisk tales i folkerepublikken,

men også av en liten minoritet i

Tyrkia. Av andre tyrkerspråk etablert i

Tyrkia kan nevnes aserbajdsjansk,

kasakhisk, turkmensk og  usbekisk.  Alle

disse språkene er vesensforskjellige

fra de språk vi lærer på skolen. 

Noen få tyrkiske dialekter er ufor-

ståelige uten nærmere studium, f.eks.

visse svartehavsdialekter. Ellers er tyr-

kisk talt i Tyrkia overraskende homo-

gent. Istanbul-dialekten framstår som

et forbilde, og det er utdannelse som

avgjør hvorvidt man behersker den. I

den forstand kan man godt kalle den

for en prestisjefylt sosiolekt.

Anatolias sterkt voksende befolk-

ning i nyere tid skyldes bl.a. det feno-

menet som den amerikanske histori-

keren og demografen Justin McCarthy

har sammenfattet i boktittelen «død

og eksil», jf. Death and Exile, The Ethnic

Cleansing of Ottoman Muslims, 1821–

1922,  Princeton (NJ) 1995. Kristne na-

boer har renset sine land for muslimer,

og det nærliggende tilfluktssted var

arvtakerstaten etter det osmanske rik-

et. Her ligger mye av forklaringen på

Tyrkias tallrike språklige minoriteter.

Et spørsmål til 50-åringer i dagens

Tyrkia om hvor deres besteforeldre

kommer fra, gir interessante indikasjo-

ner om etnisk opprinnelse. Det slår

nesten aldri feil.

Språkskifte har vært vanlig

Folk har nok oftere skiftet språk gjen-

nom historien enn vi i dag kan forestil-

le oss. Forskere som måtte være inter-

essert i språkveksling, kan i rikelig

monn få luftet sine teorier gjennom

studiet av Anatolia gjennom tidene. I

Hellas hører man ofte at tyrkere egent-

lig er mongoler. Nå har de fleste gre-

40

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

kere aldri vært i Tyrkia, og de vil der-

for skjenke liten tiltro til en uhildet

observatør som finner det umulig å

skille de to folkene fra hverandre bare

på grunnlag av utseende. Det er et fak-

tum at etter slaget ved Manzikert (rett

nord for Vansjøen) i 1071 ble slusene

åpnet for bølger av tyrkerfolk østfra.

Men hva med de par–tre millioner

mennesker som allerede var bosatt i

Anatolia? De hadde rimeligvis aldri

hørt om tyrkere før statsordninger

med høy kulturell prestisje og stort

forsvarspotensiale ble etablert, noe

som gjorde at folk kunne få leve i fred

med sin familie. Dermed var det duket

ikke bare for språkskifte, men et mer

generelt etnisk skifte. Folk som ikke

opprinnelig var tyrkere, hadde ingen

problemer med å kalle seg det.

Dersom ikke Wulfilas besteforeldre

var blitt tatt til fange av goterne, ville

kanskje hans etterkommere ha vært

tyrkere. Eller kanskje de hadde holdt

seg til kristendommen og blitt gresk-

ortodokse? I begge tilfeller dreier det

seg om et etnisk valg ut fra makt- og

prestisjeforhold i lokalsamfunnet. Det

som må ha eksistert av «mongolske»

elementer, ble raskt utvannet;

Anatolia ble kulturelt sett tyrkifisert.

Selv visse greske dialekter fikk et tyr-

kisk preg.

Assimileringsprosessen varer ved –

selv om mange i Vesten viser stor iver

i å motarbeide den. Obligatorisk sko-

legang og militærtjeneste samt TV er

drastiske assimileringsmetoder. Det

fins millioner av mennesker som snak-

ker  kurdisk i dagens Tyrkia – kanskje

18 % av befolkningen – men å ha kur-

disk som morsmål har ikke vært til

hinder for å oppnå de høyeste embeter

i staten. Politisering av en såpass bety-

delig minoritet, særlig i marxistisk ret-

ning, har imidlertid virket som en

kraftig hemsko for den allmenne øko-

nomiske utviklingen i Sørøst-Tyrkia.

Kurdisk hører til den iranske språk-

gruppen av indoeuropeiske språk. Det

gjør også ossetisk,  som tales i enkelte

landsbyer i Tyrkia, men som hovedsa-

kelig hører hjemme i Kaukasus. Et

stort problem med kurdisk er at språ-

ket er splittet opp i tre innbyrdes

svært avvikende dialekter. 

Ingen enkelt språklig minoritet i

dagens Tyrkia kan gjøre krav på urbe-

folkningsstatus. Det eneste måtte være

hvis en eller annen sosialantropolog

plutselig skulle finne en landsby hvor

man snakker «nyhettittisk». Det fins

nesten 40 000 landsbyer i Tyrkia. I nær-

heten av Konya fins det folk som snak-

ker en kurdisk dialekt, og inntil nylig

trodde de at de snakket en litt aparte

form for tyrkisk. Noen «fornyelse» av

deres etniske tilhørighet har ikke annet

enn akademisk interesse. Karamanlides

oppfattet seg selv primært som orto-

dokse kristne og sekundært som gre-

kere. Men de snakket altså tyrkisk. De

fleste kurdere oppfatter seg selv enten

primært som muslimer og sekundært

som tyrkiske statsborgere med kurdisk

som morsmål eller – avhengig av deres

metafysiske verdensbilde – primært

som tyrkiske statsborgere og sekun-

dært som kurdere, I begge tilfeller er

tyrkisk deres skriftlige medium, og det

er  kommunikasjonsspråket  som i siste

instans teller i en moderne demokratisk

stat. Ifølge en tredje kategori med støtte

fra aktivister i Vesten postuleres en kur-

der som «innbygger av Kurdistan» og

med «kurdisk som nasjonalspråk».

41

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---