Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

er at pronomen og verb skiller mellom

høflige, nøytrale og uhøflige (eller

familiære) former. I tillegg finnes det

en rekke høflige verb som man kan

bruke i stedet for det vanlige verbet,

når man vil være utsøkt høflig. En rek-

ke urdudyrenavn har gjennom Rud-

yard Kiplings Jungelboken blitt kjent i

Vesten:  hâthî  «elefant»,  bhâlû (baloo)

«bjørn»,  bandar log «apefolket»,  sher-e

khan «løve(kongen)» etc.

Urdu – et rikt litteraturspråk

Urdu er et av Sør-Asias rikeste littera-

turspråk. Den første litteraturen på

urdu (som den gangen ble kalt hindi)

oppstod blant nordindiske utvandrere

til de muslimske sultanatene i Sør-

India, og her utviklet den seg gjennom

noen hundre år før man omkring 1600

begynte å skrive litteratur på urdu i de

egentlig urdutalende områder i Nord-

India. Urdudiktningen opplevde en

rik blomstring ved stormogulenes hoff

i Delhi og ved de lokale fyrstehoffene i

Lucknow og Rampur. 1800-tallets be-

tydeligste sørasiatiske forfatter er uten

tvil Asadullah Khan Ghalib (1797–

1869), hvis lyrikk er et lidenskapelig

og veltalende opprør imot religionens

og konvensjonenes tyranni. Mange av

versene hans er blitt ordspråk i India

og Pakistan. Gjennom de seneste 100

år har det utviklet seg en omfattende

prosalitteratur, og særlig novelle-

kunsten er blitt ivrig dyrket. Mo-

hammed Iqbal (1875–1938) var en tid-

lig representant for den islamske

renessansen. Han er oversatt til mange

språk og oppfattes – med rette eller

urette – som Pakistans åndelige fader.

En mer rabiat representant for den

islamske renessansen var Abul Ala

Mawdudi (1903– 1979), som er over-

satt til alle islamske litteraturspråk og

mange europeiske språk, således også

til norsk.

Urdu – et truet språk i India og

Pakistan

Tross sin store utbredelse må urdu i

dag betegnes som et truet språk. Urdu

er et av Indias nitten offisielle språk,

men oppfattes likevel som «pakis-

tansk» og blir ofte motarbeidet og sji-

kanert av myndighetene i India. Lese-

og skriveferdigheten i urdu er sterkt

fallende blant muslimene i India. I

Pakistan har urdu høystatus, men

mangler det folkelige grunnlaget. Der-

til kommer at eliten foretrekker en-

gelsk fremfor urdu. Urdu kan således

sammenliknes med en praktfull tro-

pisk blomst som sykner i India fordi

den ikke får vann nok, mens den i

Pakistan står i en fornem vase på

hedersplassen, men visner fordi den

har fått skåret av røttene sine.

30

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

P

AKISTAN ER IKKE

bare geografisk og

kulturelt, men også språklig et slags

mellomledd mellom India og den vest-

lige delen av Asia. I middelalderen så

inderne på elven Indus, som flyter

gjennom Pakistan fra nord til sør, som

Indias vestgrense, og fortsatt følger

grensen mellom indiske og iranske

språk denne elven. I Indusdalen og øst

for den snakkes to nyindoariske språk,

nemlig panjabi og sindhi, som er søster-

språk til hindi og urdu. Vest for Indus

snakkes to iranske språk, nemlig balut-

sji og pashto, som er søsterspråk til

persisk og kurdisk. Svarende til disse

fire språkene er Pakistan inndelt i fire

provinser: Panjab, Sindh, Balutsjistan

og Sarhad (tidligere North West Front-

ier Province). Panjabi, sindhi og balut-

sji snakkes, som navnene sier, i de tre

førstnevnte, mens pashto snakkes i

Sarhad. 

Høyst eiendommelig er det at det i

en enklave langt mot vest i Balutsji-

stan snakkes et dravidisk språk, nem-

lig brahui, som altså er et søsterspråk

til tamil, som snakkes i Sør-India og på

Sri Lanka. I den pakistanske delen av

Kashmir (som strengt tatt ikke hører

med til Pakistan) snakkes det ikke

bare en rekke iranske og indiske språk,

men også tibetansk, og ved Hunza-

elven lengst mot nord finnes det en

liten minoritet på 75 000 mennesker

som snakker det gåtefulle burusjask-

isk, et språk som trolig ikke er beslek-

tet med noe annet språk i verden. Vi

skal nå se nærmere på de viktigste

språkene og begynner da med det

største av dem, nemlig panjabi.

Panjabi i Pakistan og India

Panjabi er ikke bare morsmål for to

tredjedeler av Pakistans  ca. 140 million-

er innbyggere, men snakkes også av

ca. 25 millioner panjabere i India, især

i delstaten Panjab, samt av et stadig

voksende antall innvandrere i Vest-

Europa og Nord-Amerika. Panjabi-

skriftspråket, som er basert på dialekt-

en i byene Lahore i Pakistan og Amrit-

sar i India, dyrkes ivrig i India, der det

er offisielt språk i delstaten Panjab, og

skrives der med et eget, indisk, alfa-

bet. I Pakistan skrives panjabi, i den

grad det overhodet skrives, med ara-

bisk skrift. Det forbløffende er nemlig

at panjabi, språket til den dominerende

befolkningsgruppen i Pakistan, ikke har

noen offisiell status i landet, ikke læres

i skolene og praktisk talt ikke brukes

som skriftspråk. Det har en viss, be-

grenset anvendelse i radio og tv, der

panjabifarser er meget populære. 

Man skulle ventet at det fantes en

språkbevegelse for panjabi i Pakistan

som agiterte for å gjøre panjabi til offi-

sielt språk, innføre det som skole-

31

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

Om språkforholdene i Pakistan II

Pakistans regional- og lokalspråk

FINN THIESEN

---