Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

Kreolisering

De genrene av gresk som Vest-Europa

var blitt kjent med gjennom renessan-

sen, utgjorde forfinete kunstspråk som

ikke hadde noen mulighet for å slå

igjennom i en større målestokk enn i

den klassiske bystaten. Men da

Aleksander den store (356–323 f.Kr.) la

Anatolia, Persia og mer til under sine

føtter, lå det i kortene at de stedlige

barbarene måtte lære gresk. Det gjorde

de for så vidt, men resultatet ble vel-

dig forskjellig fra hva Aleksander had-

de lært av sin lærer Aristoteles.

Samme prosess skjedde på Haiti

da afrikanske slaver skulle lære

fransk. Afrikanerne blandet inn sin

egen forståelse av hva fransk var, og

skapte et fundamentalt nytt språk.

Denne prosessen kalles for kreolise-

ring, og resultatet er ofte et språk med

lav prestisje. Det interessante i det

greske tilfellet er at takket være kreo-

liseringen av gresk kunne gresken

brukes som lingua franca, i praksis

som allment kommunikasjonsspråk

over enorme områder. Det var dette

som banet veien for spredning av

kristendommen. Nytestamentet ble

skrevet på (kreolisert!) gresk i stedet

for på arameisk,  det språket Jesus

snakket. Dermed ble innholdet (eller

budskapet) forstått av den intellektu-

elle eliten fra Roma til Antiokia. De

hadde alle lært gresk.

Språk og religion

En moderne arameisk dialekt tales for

øvrig i en del landsbyer i det sentrale

og sørlige Tyrkia, men de fleste såkalte

assyrere  skal i dag være bosatt i

Sverige, hvor svenskene har stått på

hodet for å gi dem et nytt skriftspråk.

Nå hadde riktignok disse representan-

tene for en urgammel gren av Øst-

kirken sitt eget liturgiske språk, klas-

sisk arameisk, skrevet med et spesielt

alfabet, og de ville ha seg frabedt å

skrive sin moderne dialekt med latin-

skrift. Deres skriftspråk var tyrkisk,

men slikt stemmer jo dårlig med våre

begreper om en sammenheng mellom

språk og religion.

Innpodet med samme type oppfat-

ninger – det er ikke alltid vi i Vesten

forstår hva som er best for andre – kan

man spørre seg hva vi ville ha gjort

dersom de tidligere tallrike karamanli-

des,  tyrkisktalende gresk-ortodokse i

Anatolia, som hadde sin bibel skrevet

på tyrkisk med greske bokstaver, had-

de søkt tilflukt hos oss i forbindelse

med  befolkningsutvekslingen mellom

Tyrkia og Hellas i 1923. Ville vi ha gitt

dem et tyrkisk skriftspråk med latin-

ske bokstaver og således kommet

Atatürk i forkjøpet med alfabetrefor-

men av 1928, som nærmest fra den ene

dagen til andre forlangte at alle tyrke-

re skulle slutte å skrive tyrkisk med

arabiske bokstaver? Dette var å snu

opp ned på det nære forholdet som

eksisterer mellom alfabet og religion

i denne del av verden. Kanskje vi vil-

le ha gitt dem opplæring i osmansk

tyrkisk?

Og hvordan ville vi ha forholdt oss

til eventuelle tyrkiske fremmedarbei-

dere fra et område rett sørvest for

Vansjøen i Øst-Tyrkia hvor man snak-

ker en arabisk dialekt? Gitt dem opp-

læring i klassisk arabisk? På bakgrunn

av det faktum at moderne arabiske

dialekter ikke eksisterer som nasjonalt

skriftspråk noe sted, ville et nytt

skriftspråk med latinske bokstaver i

36

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

høyden ha akademisk interesse. Tyr-

kernes egen strategi med disse men-

neskene var å flytte dem vestover, slik

at de kunne assimileres. Dette ble gjort

på 1930-tallet, men det tales fremdeles

arabisk i området. Assyrere, karamanli-

des  og  arabisktalende tyrkere – det fins

mye etnisk snadder i republikken

Tyrkia, som for 80 år siden nå i høst

ble grunnlagt på ruinene av det

osmanske riket. Man gikk da fra et

religiøst statskonsept til et etnisk-

sekulært. Verken arabere eller kurdere i

Anatolia hadde det minste problem

med å tilhøre det osmanske riket, ei

heller med å kjempe mot total parte-

ring av «kolossen på leirføtter», som

alle de tidligere stormaktene gikk inn

for. De var jo alle muslimer, og an-

grepene kom fra kristne nasjoner som

England, Frankrike, Hellas, Italia,

Russland og USA. Men å fortelle dem

i ettertid at de var tyrkere, var en mer

komplisert prosess.

Kretisk gresk og pontisk gresk

Mange nordmenn har vært i Side,

Antalya, Bodrum eller Ku˛sadası, men

svært få har observert at man også

snakker gresk der. Det dreier seg om

muslimske kretere som snakker di-

verse målfører fra Kreta slik man hørte

dem for hundre år siden. Side gjen-

oppsto faktisk som by etter at sultanen

på slutten av 1800-tallet ga flyktninger

fra Kreta midler til å slå seg ned der.

Igjen står man ut fra en moderne skan-

dinavisk kontekst overfor «problemet»

med et språk som «ikke passer» for de

menneskene som taler det. Kreterne

selv tar sitt språks ubønnhørlige ende-

likt med knusende ro. De slår om til

tyrkisk så snart de beveger seg utenfor

den nære krets. Rimeligvis har det

aldri vært snakk om å lage noe skrift-

språk av kretisk gresk, og slett ikke

med greske bokstaver (som ville inne-

bære en kristen markering). Jeg har

imidlertid sett gamle brev skrevet på

gresk med arabiske bokstaver, men

ortografien er i beste fall selvkompo-

nert.

Også i noen få landsbyer i nærheten

av Trabzon (ved Svartehavet) snakkes

det  pontisk gresk, nemlig blant etter-

kommere etter folk som konverterte til

islam for et par hundre år siden, jf.

samme fenomen på Kreta. Pontisk

gresk (Pontos  er det gammelgreske

navnet på Svartehavet) er uforståelig

for et gresk øre i Hellas, men i Nord-

Hellas fins det kristne pontere som har

bestrebet seg på å bevare dialekten. De

ankom til Hellas med den samme

befolkningsutvekslingen som brakte

muslimske kretere til Antalya.

Latinetterkommere og kaukasiske

språk

Kappadokia, hvor mang en norsk

turist har vandret omkring i underjor-

diske boliger og kirker, ble romersk

provins allerede fra år 17 e.Kr., men

latin var aldri noe mer enn et adminis-

trasjonsspråk der. Det hadde vært

interessant å vite hvilket språk de

snakket der da goterne i år 264 foretok

et plyndringstokt dit. Mange fattige

mennesker hadde annammet kristen-

dommen, og et ektepar som unngikk å

bli solgt som slaver, kom til goterne i

Dacia (dagens Romania), hvor de ble

frigitt. Ifølge tradisjonen var en sønne-

sønn av dette ekteparet den gotiske

apostelen Wulfila (311–381), han som

oversatte Bibelen til gotisk.

37

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---