Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

Også i Bysants spilte latin en vesent-

lig rolle som administrasjonsspråk helt

til 700-tallet. Latin kan derfor betraktes

som ett av de fem språkene som

Konstantinopel/Istanbul har forvaltet.

Det bysantinske riket var jo en forleng-

else av Romerriket, men i øst var gresk

grasrotspråket. Latin fikk derfor ingen

moderne oppfølging i Anatolia slik som

f.eks. rumensk i romersk Dacia. Men en

annen språklig etterkommer etter latin

bør nevnes i sammenheng med etab-

lerte språk i Tyrkia.

Etter at jødene ble kastet ut av

Spania i 1492, fant de et fristed i det

osmanske riket. I Istanbul fins det

fremdeles en liten jødisk minoritet som

snakker  ladino,  populært kalt «jøde-

spansk». Liksom den norskamerikans-

ke professoren Einar Haugen (1906–

1994) i sin tid studerte «ekte gud-

brandsdalsmål» blant nordmenn i

Iowa, kan man i dag med stort utbytte

studere både kretiske dialekter «i fros-

sen tilstand» og gammelspansk i

Tyrkia, dette laboratoriet for språkvit-

ere og sosialantropologer.

For rundt 10 år siden ble det nord-

vestkaukasiske språket ubykhisk  er-

klært utdødd. Opprinnelig hadde folk

som talte dette språket, kommet fra

flere landsbyer i Kaukasus, men pres-

set fra det ortodokse Russland hadde

ført dem i eksil – igjen til det multiet-

niske riket hvor talespråkene var

legio, mens skriftspråket var osmansk-

tyrkisk, men hvor alle var muslimer

med samme rettslige beskyttelse (en

beskyttelse som også visse ikke-musli-

mer nøt godt av). Professor Hans Vogt

(1903–1987)  reiste i 1958 til Tyrkia for

å studere ubykhisk, et språk med 80

konsonanter og bare 3–4 vokaler. 

Et par andre nordvestkaukasiske

språk kan fremdeles høres i Tyrkia, og

denne språkgruppen har i den senere

tid fått fornyet interesse gjennom tilsy-

nelatende velfunderte teorier om at

hurrisk og urarteisk, språkene i de rike-

ne som hadde makten i Anatolia mel-

lom hettittene og grekerne, nettopp

hørte til denne språkgruppen. Under

sørkaukasiske språk hører lasisk  og

georgisk,  som begge er utbredt i

Nordøst-Tyrkia, og tsjerkessisk  kan

høres i en rekke geografisk vidt for-

skjellige landsbyer.

Armensk

Armenerne tilhører Østkirken og snak-

ker et indoeuropeisk språk som har

undergått betydelige forandringer gjen-

nom århundrene. Mens klassisk ar-

mensk har mye av den samme struk-

turen som klassisk gresk, har moderne

armensk utviklet seg i retning av tyr-

kisk syntaks. Vi står altså overfor en

nær symbiose mellom tyrkiske musli-

mer og kristne armenere. I osmansk

tid ble da også armenerne ansett for å

være blant sultanens mest pålitelige

undersåtter. Men da amerikanske mis-

jonærer kom til Øst-Tyrkia på 1840-tal-

let, primært for å omvende tyrkerne til

kristendommen, fant de fort ut at det

ikke lot seg gjøre. De bestrebet seg

derfor snarere på å konvertere arme-

nerne fra deres urgamle variant av

kristendommen til en mer moderne

amerikansk protestantisk versjon. Siden

vi i Vesten har så gode forestillinger

om andre folks ve og vel, var det også

naturlig at armenerne i øst fikk opplæ-

ring i nasjonal frigjøring. Trusselen om

en armensk stat støttet av det ortodok-

se Russland, en stat som aldri ville

38

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

være liv laga med mindre den allierte

seg med grekerne langs Svartehavet

og de katolske armenerne ved Mid-

delhavet, førte etter flere tiår med

armensk geriljavirksomhet til en tyr-

kisk beslutning om å omplassere ar-

menerne i øst til en annen del av det

osmanske riket, nemlig sørover til

Syria. Denne folkeforflytningen skjed-

de under svært vanskelige forhold i

1915 og innebar i praksis endeliktet for

armensk språk i Øst-Tyrkia. I Istanbul

fins det imidlertid stadig store meng-

der kristne armenere. Her var det aldri

aktuelt å omplassere dem. Armenere i

Istanbul taler en litt annerledes dia-

lekt, såkalt moderne vestarmensk. Den

østlige varianten er i dag å finne i Tyr-

kias nabostat Armenia samt i Syria og

Libanon, for ikke å snakke om i USA,

som i utgangspunktet skapte forutset-

ningene for armenernes femtekolon-

nestilling i Øst-Tyrkia. Frankrike har

også mottatt tallrike armenere.

Muslimer i Hellas, kristne i Tyrkia

En annen folkeforflytning av enorme

dimensjoner fant sted under langt

bedre vilkår, nemlig organisert av

Folkeforbundet. Etter at tyrkerne (og

deres nasjonale muslimske allierte)

bokstavelig talt hadde kastet grekerne

på havet som følge av det greske rag-

narokket under felttoget i Lilleasia

1919–1922,  fikk Lausannekonferansen

en varm potet i fanget. Fridtjof Nan-

sen var blant dem som administrerte

en  tvungen  utveksling av muslimer i

Hellas med ortodokse kristne i Tyrkia.

Armensk språk hadde forsvunnet fra

Anatolia få år i forveien. Nå forsvant

også utallige greske dialekter, mange

av dem svært aparte. Disse talespråke-

ne hadde utviklet seg i relativ isolasjon

gjennom hundrevis av år og manglet

fullstendig prestisje sammenlignet

med både skriftlig gresk (som var

basert på en arkaiserende standard

liksom arabisk er den dag i dag) og

det osmanske skriftspråket (som ikke

var arkaiserende, men like fullt et

kunstspråk). Den greske forfatteren

Christos Samouilidis forteller om en

gresk prest i det sentrale Anatolia som

pålegger sine sognebarn å forkaste

den barbariske(!) dialekten de snak-

ker, og heller uttrykke seg på tyrkisk

[talespråk]. Ideelt sett burde de uttryk-

ke seg på arkaiserende gresk, men det

kunne han rimeligvis ikke forlange av

barn. (I Vesten krevdes det jo også en

del års skolegang før man kunne for-

mulere seg på latin.) At Nansen i prin-

sippet godtok en slik omplassering av

et par millioner mennesker – noen

hevder sågar at forslaget i utgangs-

punktet kom fra ham – er i dag litt av

et tankekors.

Som følge av en hestehandel under

Lausannekonferansen ble grekerne i

Istanbul ikke utvekslet. Der lever de

den dag i dag – om enn i svært redu-

sert antall. Konflikten på Kypros har

siden 1950-tallet ført til en atmosfære

som har brakt horder av de siste

bysantinere til Hellas. Tyrkerne i gresk

Vest-Trakia, en betingelse fra tyrkisk

side for å gjennomføre hestehandelen,

utgjør på sin side en betydelig minori-

tet i dagens Hellas. I utgangspunktet

nøt både grekere, armenere og jøder i

det osmanske riket en rettsbeskyttelse

fordi de var bokfolk – på linje med mus-

limene og deres Koran. Denne rettsbe-

skyttelsen har en forlenget arm inn i

den tyrkiske nasjonalstaten i form av

39

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---