A
RABISK
er et verdensspråk med of-
fisiell status i FN. Arabisk er vi-
dere morsmål for om lag 200 millioner
mennesker, og ’kirke’språk for mange
flere millioner muslimer over hele ver-
den. Ifølge tradisjonell islam er det
også paradisets og englenes språk – så
arabisk kan sies å være et språk med
uvanlig stor potensiell anvendelighet!
En kort historikk
De tidligste spor av arabisk, som er et
semittisk språk (med fettere som
hebraisk, arameisk og etiopisk), finner
vi i inskripsjoner fra 300- og 500-tallet
e.Kr., skrevet i en rudimentær ara-
meisk skrift. Med utgangspunkt i Den
arabiske halvøya, der de arabiske be-
duinene i århundrer før islam hadde
dyrket en avansert muntlig dikte-
kunst, spredde arabisk språk seg med
den arabisk-muslimske ekspansjonen i
årene etter islams åpenbaring (den
arabiske Koranen) gjennom profeten
Muhammad (d. 632). Arabiseringen og
islamiseringen av nye områder var
parallelle og dels sammenfallende
prosesser. Islamiseringen nådde imid-
lertid mye lenger enn arabiseringen.
Det arabiske språket utvidet sitt områ-
de og fikk etter hvert og endelig fotfes-
te i (majoriteten av) befolkningen i
Vest-Asia opp mot Tyrkia i nord, mot
Persia i øst, i Nord-Afrika mot Sahara i
sør og (bare delvis) i de vestlige områ-
dene mot Atlanterhavet. Islam nådde
langt videre: opp i deler av Sør- og
Øst-Europa, over Persia og Sentral-
Asia og det indiske kontinent helt inn
i Kina og sør til Indonesia, og i Afrika
også sør og øst for Sahara.
Arabisk ble det ledende språket for
religion, vitenskap og litteratur over
hele det islamske storriket i middelal-
deren (høydepunkt ca. 700–1200). Ko-
ranen, den muntlige diktetradisjonen
og de som forvaltet den, ga det språk-
lige materialet for kodifiseringen og
standardiseringen av det arabiske språ-
ket. Denne filologiske prosessen reg-
nes som fullført i og med ’grammatik-
ken’ til Sibawaihi (d. ca. 798), en impo-
nerende presis beskrivelse av språkets
fonologi, morfologi og syntaks, som
ble normgivende for ettertida.
Utviklingen av en egen arabisk
skrift (fra nabateisk-arameisk utgangs-
punkt) var også en gradvis prosess,
med diakritiske tegn (punkter over og
under bokstavtegn) lagt til for å skjel-
ne mellom opprinnelig like tegn og å
tilpasse skriften til den arabiske fono-
logien. Men den arabiske skriften er
grunnleggende en konsonantskrift og
markerer normalt ikke korte vokaler.
Tegn for korte vokaler ble imidlertid
ført inn i Koranens tekst for å unngå
enhver tvil om tolkningen/lesingen
12
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3
Arabisk og arabisk
GUNVOR MEJDELL
av ordene i den hellige skriften. (De
brukes i dag dessuten i lærebøker for
begynnere i skolen.) Arabisk skrift
benyttes også, med visse tilpasninger,
for å skrive de indoeuropeiske språke-
ne persisk og urdu (inntil ca. 1900
også bosnisk og inntil 1924 også tyr-
kisk) – historisk sett utslag av arabisk-
islamsk kulturinnflytelse.
Etter århundrer med nedgangstid
på grunn av både ytre press og indre
splid, og med medfølgende kulturell
stagnasjon, ble arabisk fra 1850-tallet
igjen, i opplysningens og den nasjonale
frigjøringens tjeneste, et redskap for
samtidas politiske og litterære uttrykk.
I dag er arabisk offisielt språk i Irak,
Syria, Jordan, Libanon, de palestinske
’selvstyrte’ områdene (og minoritets-
språk i Israel), Saudi-Arabia og de
andre statene på den arabiske halv-
øya, i Egypt, Sudan, Libya, Tunisia,
Algerie og Marokko – samt Mauritania,
der den herskende minoriteten i nord
er arabisk.
Hva er ’arabisk’?
Men la oss med en gang modifisere
framstillingen av ’arabisk’ ovenfor:
’arabisk språk’ dekker nemlig en rekke
ulike varieteter. Språksituasjonen i de
arabiske landene er kjennetegnet ved
en uvanlig stor avstand mellom den
offisielle språklige normen, standard-
arabisk, og folks daglige talemål, selv
om de er beslektet og regnes som vari-
eteter av samme ’språk’. De to variete-
tene eksisterer altså side om side i det
enkelte språksamfunnet og brukes til
ulike formål. En slik situasjon beteg-
nes av språkforskerne som diglossi (av
gresk di «to» + glossa «tunge, språk» –
jf. bilingvisme av latin bi «to» + lingva
«tunge, språk», som betegner samek-
sistensen av to ulike språk i et sam-
funn eller et individ). En rekke arabiske
stater har bilingvisme i tillegg til ’dig-
lossi’. For eksempel har fransk en sterk
stilling i Libanon og i Nord-Afrika,
Irak har en betydelig kurdisktalende
befolkning, Algerie og Marokko en be-
tydelig berbisktalende befolkning –
henholdsvis om lag 25 og 40 %.
Standardarabisk – et felles skrift-
språk
Standardarabisk er altså ikke ’mors-
mål’ – i betydning det språket man
lærer først og i hjemmet – for noen,
men tilegnes gjennom eventuell skole-
gang. Hvor godt man behersker det, er
følgelig avhengig av utdannelsesnivå-
et. I land med stor grad av analfabetis-
me er det et betydelig sosialt – og poli-
tisk – problem at det offisielle språket
er såpass forskjellig fra talemålet at sto-
re befolkningsgrupper kan ha vans-
kelig for å forstå det ordentlig, selv i
muntlig form via radio og TV. Den
språklige avstanden mellom varietet-
ene, sammen med en utpreget konser-
vativ tradisjon i pedagogisk metode,
gjør at også de som har begrenset sko-
legang, sjelden oppnår en aktiv kompe-
tanse i standardarabisk, selv om de kan
lese og forstå det. I kontrast til denne
bedrøvelige tilstand står den offisielle
språkpolitikken, som har som målset-
ting at standardarabisk skal bli folkets
morsmål – men jeg har inntrykk av at
få i dag tror på denne muligheten.
Uansett nyter standardarabisk stor
prestisje. Det er det ’egentlige’ og
’ekte’ arabiske, det er bærer av islam
og kulturarven – som alle arabere,
muslimer eller ikke, holder høyt og er
13
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3